Effekten av oppussing på utbrente

Nå er jeg sliten, nå. Vi får nytt kjøkken om dagen, som betyr snekkere og rørleggere og elektrikere inn og ut av leiligheta hele dagen. Til og med dattera til elektrikeren kom innom. Jeg hadde ikke tenkt videre over det hvis kona til rørleggeren og bikkja til snekkeren og svogeren til snekkerassistenten kom innom heller.

De kommer så klart tidlig. Heldigvis står det i husreglene at det ikke er lov å bråke før klokka 8, så leiligheta er ikke full av ukjente menn før ti over åtte. Men for noen som er utbrente og har diverse angstproblemer er ikke det helt uproblematisk. Jeg har problemer med å sovne om kvelden, mens Mari våkner tidlig og har problemer med å sovne igjen. Jeg trenger mye søvn, og selv når jeg klarer å få ca 7-8 timer går kropp og hjerne på halv maskin resten av dagen. Jeg er så sliten. Jeg gleder meg til å få nytt kjøkken, men jeg gleder meg mer til at det slutter å renne inn folk som bråker, virvler opp støv og gjør oss urolige. Akkurat nå sitter jeg heldigvis hos svigers. Vi er veldig heldige som kan dra dit når vi ikke orker å være i leiligheta. Men jeg blir sliten av det også, av å ikke være hjemme og kunne slappe helt av.

Det har i det hele tatt vært en veldig slitsom uke, og enda er vi bare halvveis... I går hadde jeg et møte med en karriereveileder på en attføringsbedrift om APS (arbeid i skjermet virksomhet). Først fikk jeg et rimelig stort sjokk: Man må kunne jobbe minst 50% for å begynne på tiltaket. Saksbehandleren min på Nav hadde fortalt meg at APS var et bra tiltak for meg, nettopp fordi man ikke trengte å begynne med særlig stor prosent. Så da ble jeg veldig skuffa, for jeg har ikke sjans på å klare 50% nå. Jeg har ikke konsentrasjonsevne til å få med meg en hel film en gang. "Heldigvis" er det ca 4 måneders ventetid, og innen den tid er jeg kanskje frisk nok til å klare det. Så jeg står på venteliste. Tiltaket virka hvert fall veldig bra, man får meningsfylte arbeidsoppgaver, hjelp til å få ekstern praksis og hjelp til å komme ut på det ordinære arbeidsmarkedet etterpå.

Etter møtet ble jeg veldig sliten. Jeg hadde bygget opp masse nervøs energi som forsvant med en gang jeg kom ut i den kalde vinterlufta igjen. Likevel var det best å prøve å bruke litt tid, for hvis jeg dro hjem ville jeg bli møtt av hamrende, borrende, gulvleggende håndverkere. Så det ble litt ekstra tid i sentrum, og det bare suger energien ut av meg. I går kveld var jeg så sliten at jeg stort sett lå på sofaen og klynka, mens Verdens Beste Kjæreste henta pledd og kakao til meg.

I dag er det psykolog-dag, og hjernen min er full av svirrende halvtenkte tanker. Og grøt, føles det som. Gleder meg til det blir helg, så vi kan sove litt lenger enn til åtte og jeg kanskje slipper å ha vondt i hodet. Det blir ikke så mye trening denne uka, for kropp og hode er utslitt av søvnmangel og stress. Det er fryktelig ergelig, så som vi endelig hadde kommet inn i en så bra rutine med trening og vekttap.

Men, så negativt som mye av dette kanskje høres ut, så har vi takla dette mye bedre enn jeg hadde trodd. Jeg har grudd meg veldig til dette kjøkkenstyret, og vært redd for at all angsten jeg hadde det første året jeg var utbrent kom til å komme igjen, for en sånn stressende situasjon har jeg ikke hatt på lenge, lenge. Jeg har vært litt nervøs og urolig, men absolutt ikke hatt sånn lammende angst som jeg har opplevd før. Jeg kom meg gjennom å stå opp tidlig, å få hjemmet invadert, å høre på masse bråk, å miste kjøleskap og komfyr for et par uker, å ha et møte om framtidig jobbsituasjon og komme hjem til en rotete leilighet hver dag. Jeg blir sliten, men jeg takler det!

Jeg må prøve å posjonere ut energien, og bruke sunn fornuft. Det er ikke så gøy, spesielt ikke når jeg må avlyse ting jeg har gledet meg til. Som dansing. Det blir ikke noe dansing i dag. Jeg er for sliten. Kanskje jeg føler meg bedre i morra, eller på fredag, slik at jeg kan trene litt da. Jeg håper det! Om 8 dager har vi uansett endelig leiligheta for oss selv, og et flunkende nytt kjøkken med oppvaskmaskin.

- Christiane