Det er lett å fange en utbrent. Vi liker å gå i feller, nemlig.

Nå har jeg skadet meg på trening og ligger på sofaen og venter på at foten skal bli bra. Det er kanskje like bra, for da blir jeg tvunget til å slappe litt av. Avslapning har aldri vært min sterke side. Det sier seg selv, siden jeg er utbrent.

Jeg har tenkt en del på tiltaket jeg skal begynne på på attføringsbedriften. Det er ca fire måneder til, eller tre og en halv nå. Det rare med å være syk er at tiden går både fort og sakte. På den ene siden kan en dag snegle seg av gårde og man aner ikke hva man skal gjøre med alle timene, for det er ikke så mye man kan gjøre. På den andre siden bare går ukene, månedene, kvartalene, halvårene... Jeg kjenner det igjen fra den gangen for mange år siden da det tok meg to år å komme meg fra en ulykke. En dag virket lang som et vondt år, samtidig som ukene fløy av gårde og jeg stod på siden av livet.

Så jeg vet at tida går fort mens den står stille. Plutselig kommer våren til å være her, månedene går, og så skal jeg begynne på tiltaket. Jeg prata med psykologen om alle tankene jeg har om tiltaket i går. Jeg ser det som en kjempesjanse. Det kan være det som får meg inn i et bra spor, det kan være hurtigtoget - eller mer sannsynlig, det saktegående godstoget - inn i en karriere jeg vil trives med. Problemet med den tanken er at tankerekkene begynner: Det er et kjempebra tiltak, jeg vil virkelig dette. Jeg må klare å fortsette på det tiltaket. Selv om jeg ikke skulle være frisk nok til å begynne, klarer jeg det sikkert. Jeg må bare holde ut og ikke la den sjansen gå fra meg, selv om jeg blir sykere av det. De forventer jo dette av meg. Alle forventer at jeg skal bli frisk nå. Jeg har rota bort nok tid nå. Hvis ikke jeg klarer å begynne til oppsatt tid, har jeg ikke fortjent et så relevant, bra tiltak.

Sånne tanker er farlige. Det er sånne tanker psykologen ba meg skrive opp, huske på, se fellene som er der og ikke falle i dem. Jeg faller i slike feller hele tida. Jeg leste "Vekk meg når det er over" av Live Landmark, som man kan mene mye om, men jeg husker jeg leste at hun trente selv om hun så at hun kom til å bli sykere av det. Jeg leste det og tenkte at det var da fryktelig dumt gjort, og så tok jeg en joggetur selv om det var en dag jeg ikke hadde nok energi til det. Og jeg ble dårlig dagen etter, som jeg egentlig visste, bare jeg kjente etter. Men jeg klarer alltid å finne en unnskyldning, "det går sikkert bra bare jeg hviler etterpå", "det er jo sunt å trene", "alle sier at man må trene for å bli bedre"... Og så hører jeg ikke på kroppen min.

Hvis vi alle hadde hørt på kroppen i første omgang og alle hadde hatt mulighet til å gjøre som kroppen sier, så hadde vi ikke vært her. Da hadde ikke utbrenthet eksistert. Man VET jo egentlig at det er dumt å presse seg selv når man er så sliten at det ikke hjelper å sove, eller man kanskje ikke får sove i det hele tatt. Eller at kaffe ikke er en varig løsning på trøtthet. Eller at mennesket ikke er skapt for å være i en stressituasjon 16 timer i døgnet. Men vi stresser, drikker kaffe og finner på unnskyldninger for hvorfor vi "må" gjøre ting hele tida. Vi tenker på de rundt oss, som sikkert blir skuffa hvis ikke vi gjør ditt og datt - og driver oss selv i grøfta hele tida.

Selv etter vi har blitt utbrente og skal hvile oss friske, går vi i alle fellene som gjorde oss syke i første omgang. Hvile? Kjedelig. Må jo gjøre NOE. Burde rydde. Gå en tur. Oi, den ble en time lenger enn jeg hadde tenkt, det ble visst litt for mye. Kjedelig å bare sitte her, kan være litt på nettet før jeg slapper av. Hjelpe et familiemedlem som trenger hjelp, jeg gjør jo uansett ingenting hele dagen. En kaffekopp hjelper sikkert på slitenheten. Lese bok er sikkert sunt. Oi, der gikk hele ettermiddagen og jeg har ikke slappa av enda. Prøve igjen i morgen.

De tankene som tar hensyn til kroppen er smarte tanker, som psykologen også ba meg skrive ned. For eksempel at jeg blir nervøs for å... For eksempel orke å være sosial to-tre dager på rad, og hvorfor blir jeg det? Jo, fordi kroppen ikke vet om den har nok energi til å håndtere det. Så vær forsiktig. Det er en grunn til at jeg blir urolig. Pass på kroppen.  Et annet eksempel er at jeg har veldig lyst på en valp. Så blir jeg nervøs, fordi jeg vet at jeg ville blitt utslitt av å ta vare på en liten valp som ikke skjønner at ledninger ikke skal tygges på. Jeg har mer enn nok med å klare å ta vare på meg selv akkurat nå. Da er kanskje ikke en valp det smarteste, men kanskje en voksen hund går, bare vi har blitt en god del friskere. Det er en smart tanke, å passe på seg selv, å passe på at en har nok overskudd til seg selv før man gir det til andre.

Det som ikke er smart, er hastigheten på tankene mine. Det går fort, fort, fort, jeg puster fort, tenker fort, hjertet går fort, jeg bekymrer meg fort, og alt blir vanskelig. Men tanken i seg selv begynte smart. Det er når tanken "Kanskje jeg blir sliten av å ta en tur til foreldrene mine i helga?" blir til "det går sikkert ikke bra, jeg blir sliten av å kjøre og det er sikkert glatt og de spør sikkert om jeg snart blir bra og jeg har jo ikke noe fornuftig å si om det og så spør de om tiltaket og jeg har ikke noe nytt å si om det heller og stakkars Mari blir sikkert sliten av å være med dem en hel ettermiddag og så skal vi kjøre hjem igjen og så kanskje vi kommer hjem seint og da blir vi hvert fall slitne" - det er da det blir et problem.

Sånn er det med det meste som har med utbrenthet å gjøre, det er hastigheten som er et problem. Hvor fort og mye man gjør ting, hvor fort man forventer å bli frisk, hvor fort man havner tilbake i gamle mønstre, hvor fort man vil komme seg opp og fram, hvor fort man vil hjelpe de rundt seg og gi av seg selv, hvor fort man arbeider, stresser, lever.

- Christiane