Ferietur!

Nå går ting litt lettere om dagen. Jeg har mindre angst, er mindre sliten, og når jeg er sliten så takler jeg det litt bedre. Ting som virka helt uoverkommelige for noen måneder siden virker ikke så vanskelige lenger. Som å begynne å jobbe forsiktig snart, og som at det skal settes opp nytt kjøkken her og vi enten må evakuere eller bo i bråk ei uke. Det er jo ikke bare lett heller, men det føles greiere.

Og i morgen skal vi ut og fly! Angsten min har jo for lengst kobla det å fly med det å skulle til et utland for å slite seg ut på skole der, så flyplasser er ikke så lystbetont for meg som det en gang var. Sommerfugler i magen på flyplassen har endra seg til kvern og klo i magen. Men nå har jeg flydd ganske mange ganger uten å havne et sted der jeg skal slite meg ut, og de siste dagene har jeg faktisk gleda meg til turen, i stedet for å bekymre meg (i hvert fall i tillegg til å bekymre meg, og det er ingen liten ting bare det). Og det er virkelig noe å glede seg til. Vi skal dra til Gran Canaria! Sju dager med sol og varme, i stedet for fire kuldegrader. Forhåpentligvis hjelper sola på energinivået, som ikke er så veldig høyt oppe i dag. Vi har øvd på å stå opp tidlig, og å stå opp tidlig er virkelig oppskrytt. Jeg har alltid vært et B-menneske som ikke fungerer noe særlig før klokka 12 på dagen, selv når jeg har stått opp kl 7. Jeg har hvert fall klart å venne meg til å stå opp tidlig før. Men nå er det hardt å stå opp halv ni. I morgen skal vi stå opp rundt halv åtte, så jeg håper vi får sove litt på flyet.

En annen ting er at det blir fryktelig mye dag når man står opp tidlig og ikke orker å gjøre spesielt mye. Det blir kjedelig, så de siste dagene har det blitt i overkant mye trening, og jeg har nok blitt litt hekta. Det er vanskelig å få noe særlig progresjon når jeg blir dårlig av å trene styrke oftere enn en gang i uka, men jeg blir hvert fall ikke noe svakere. Gåturer med innlagte joggestrekk går også fint nå, og det er helt utrolig. Det er ikke lenge siden en gåtur var litt for slitsomt, og nå jogger jeg. Tror kroppen har fått litt sjokk, siden jeg ikke har brukt den så aktivt siden jeg hadde hest for... 6 år siden. Da jeg studerte satt jeg jo bare stille og leste fag. Så jeg må prøve å ikke ta helt av med joggeturer og sånt, det er en hårfin balansegang mellom dette-går-jo-bemerkelsesverdig-bra og heisann-sofaen-det-er-du-og-jeg-i-dag.

Ellers fikk jeg omtrent hjerteinfarkt her en dag. Vi hadde vært på Ylvis-show, jeg var sliten men fornøyd etter morsomt show, åpna postkassa og så... Et Brev Fra Nav. Hva er skumlere enn det? Jo, det er når man blir innkalt til et møte når man skal på ferie. Men jeg fikk faktisk ordna det dagen etter, for den nav-saksbehandleren jeg har nå virker faktisk. Og hun svarer på mail! Jeg har tenkt en del de siste dagene og funnet ut at jeg er egentlig mer redd for Nav enn for å begynne å jobbe så smått. Jeg hadde så dårlige erfaringer med den første saksbehandleren min (på et annet kontor), som sendte meg rare beskjeder som "når er du klar for studier igjen" da jeg var på mitt sykeste, og før jeg hadde fått noe penger i det hele tatt, og som sa jeg burde gå på sosialen og skremte meg med å feiltolke lovene. Så det var hyggelig. Etter det har jeg vært veldig redd for nav, det knyter seg i meg med en gang jeg må ha noe med Nav å gjøre. Så jeg håper at jeg kan få sagt det på nav-møtet jeg skal ha, og at hun er forståelsesfull. Jeg er nok ikke den første som har vært redd nav når det ikke virker. Jeg er spent på hva slags arbeid med bistand jeg kan få, om det er mulig å få noe som er litt relevant for studiene, eller om jeg må ta det jeg får.

I dag er det bare en tur til psykologen som står på planen, som er slitsomt nok, siden jeg har fått en psykolog på andre siden av byen. Og fordi jeg ikke er så glad i å gå dit og prate om vanskelige ting. Men ting er i hvert fall mye mindre vanskelig nå enn det var i fjor på denne tida!

- Christiane