Oss late, negative utbrente i mellom

Jeg jobber nå 50% i en attføringsbedrift. Jeg mener helt seriøst at vi i Norge, og kanskje spesielt i de største byene, er veldig heldige som har de tilbudene vi har. Jeg er takknemlig for at jeg får være der, og at jeg får bruke dette som et springbrett, forhåpentligvis til en karriere jeg blir fornøyd med.

Men samtidig er jeg sint. Sint, forbannet, bitter. Jeg skal holde kjeft og være fornøyd, fordi vi har det så godt i Norge. Ja, vi har det godt i Norge, men det betyr ikke at alt er fantastisk. "Du må ikke være så negativ", sa noen til meg halvt på spøk. Men skal vi virkelig la oss bli behandlet som om vi er dumme i hodet, bare fordi vi ikke er helt friske? Jeg trenger ikke noe foredrag for å skjønne at man må virke interessert og oppegående på jobbintervju for å få jobben. Problemet er jo ikke at jeg er dum, men at jeg er syk. "Alle blir slitne i blant", sier de. Men jeg vet selv hvordan utbrent-sliten føles, og jeg vet ting ikke blir bedre av å presse meg når jeg har det sånn. "Bare du blir vant til tanken på en vanlig jobb, så er det ikke så skummelt lenger". Det er skummelt, fordi jeg blir så sliten bare av å være i en "tullejobb" der ingen krever at jeg holder deadlines. Når jeg blir så sliten av det, hvordan blir det da i en vanlig jobb, der jeg har krav om deadlines, i tillegg til imaginære krav jeg antar alle sikkert stiller til meg? Jeg har framtidsangst. Når øyeblikket kommer, så takler jeg det meste. Men skal jeg tenke for mye på det som skal skje om noen måneder blir jeg gal av angst. Det funker ikke sånn for meg, at bare jeg tenker på ting som skal skje så slutter det å være skummelt. Og hvis jeg tenker på en jobb jeg kanskje ikke orker enda, som jeg kommer til å presse meg igjennom fordi folk har forventninger, som kanskje gjør at jeg blir dårligere igjen.... Nei, jeg kan ikke bli utbrent enda en gang. Det tror jeg ikke psyken min hadde tålt.

Jeg ble utbrent av å gjøre for mye og ha for høye krav til meg selv. Jeg har ambisjoner og drømmer om alt jeg vil gjøre. Og så blir jeg ofte behandlet som om alt jeg trenger er et lite dytt, for å skjønne hvor mye jeg er i stand til å klare. Tror de virkelig ikke jeg vet hva jeg er i stand til? Jeg er i stand til å jobbe meg så hardt ned i grøfta at det tar årevis å komme opp igjen. Jeg kan jobbe så hardt og målrettet at jeg ikke bryr meg om jeg ikke klarer å spise og sove. Jeg trenger for f... ikke noe dytt! Jeg trenger ikke samme talen som han med depresjon eller hun som mistet jobben trenger. Jeg er ikke deprimert, jeg har ikke sosial angst, jeg er ikke tiltaksløs, lat eller dum.

Jeg føler jeg nesten akkurat har kommet inn i attføringsbedriften, og jeg merker allerede nå at det er press for å komme seg videre. Jobbsøkerkurs og stillingsannonser. Møter med flere veiledere på en gang, så man sitter der og føler seg overkjørt. Kvelder der jeg tenker altfor mye på jobb, stillingsannonser og CV-er. Dager på jobb hvor jeg mister motet og tenker at jeg er for gammel allerede, selv om jeg ikke har fylt 30 ennå, jeg har for mye hull i CV-en, jeg har vært for lenge borte, jeg har for lite nettverk. Jeg er stressa. Jeg har en attføringsbedrift som nyeste punkt på CV-en, det kan umulig være positivt. Hva hvis jeg ikke får en fast stilling før årene med AAP er omme? Og hva med pensjonen? Jeg skulle bli trygg på arbeidslivet og min grad av friskhet av å være der. I stedet får jeg økende stressnivå og føler meg ikke tatt på alvor.

Vi som er utbrente har ingen som passer på oss. Vi har venner, bekjente eller familiemedlemmer med mer eller mindre velmenende råd om hva som ville hjulpet oss, vi har saksbehandlere og veiledere som noen ganger vil hjelpe oss, og andre ganger vil hjelpe systemet. Vi har vært borti leger og fagfolk som heller ikke kan si noe sikkert om hvor lenge vi vil ha det sånn, eller som kan gi oss en punktliste over hva vi bør gjøre for å bli friske igjen.Vi har bare oss selv, og da må vi stole på det kroppen vår sier til oss, nå som vi endelig har skjønt at det er verdt å høre på hva kroppen sier. Så hvis venner syns det er rart at vi aldri orker å være med på ting som er gøy, naboer syns vi ser så friske ut eller attføringsbedriften utøver press for å få oss videre - så må vi tørre å reise oss og si hvordan vi har det. For ingen av dem aner hvordan det er å være så sliten at du ser dobbelt, rommet spinner litt rundt, samtalene flyter rundt deg men du hører ingen ord, hodet er fullt av bomull og det er en kraftanstrengelse å gå til kjøkkenet eller skrive en handleliste.

Det er så respektløst å anta at vi er late! Hadde vi vært det, så ville vi vel ikke jobbet så hardt at vi ble syke av det, og vi ville hvert fall ikke søkt hjelp etterpå. Vi er de siste som burde blitt stemplet som late. Tenk på det, neste gang noen anklager dere for å være nav-snyltere.

Og når jeg er inne på temaet respekt: Jeg syns man skal gi folk respekt, uansett om de er sjefer, ansatte, trygdede eller barn. Og da skal man være veldig forsiktig med hvordan man oppfører seg mot folk som er i en sårbar posisjon og som skal ut i jobb igjen. Jeg er verken dum eller lat, jeg er bare ikke helt frisk. Jeg trenger ingen som presser meg eller forteller meg hvordan jeg føler meg og hvorfor jeg føler det sånn. Jeg trenger bare litt tid til å bli frisk, og litt trygge rammer.

- Christiane