Utbrente trenger ikke dyttes utfor stupet, de hopper gjerne selv

Definisjonen på galskap er å gjøre det samme igjen og igjen, og forvente andre resultater. Det føles som det er det mange gjør, inkludert meg. Den uka her har vært ganske hard for meg.

Det begynte på tirsdag, med et langvarig møte der jeg prøvde å forklare for mine veiledere at det er ikke det at jeg ikke vil eller tror jeg ikke klarer, det er det at jeg ikke orker. Det er fryktelig vanskelig å forstå. Og jeg ser jo så normal ut. Det virker som mange tror det bare er angst som stopper utbrente fra å gjøre det de vil, men jeg hadde angst i ganske lang tid mens jeg studerte, tok eksamener, organiserte hele livet mitt i et annet land. Jeg lar ikke angst stoppe meg, og det er ikke mangel på spark i ræva som gjør at jeg ikke kommer meg videre. Det er denne sykdommen. Sannheten er at hvis jeg blir dyttet stort mer nå, så dytter de meg utfor stupet.

Møtet gikk som følger: "Vi skal ta det sakte, men nå finner vi en dato så du kan begynne på jobbsøkerkurs. Det skal bli en myk overgang, men snart må du begynne i praksis også. Du skal bestemme, men vi legger føringer, og dette tiltaket varer ikke evig". Skjønner de virkelig ikke hvor ufattelig stort det er at jeg klarer å være et sted 50% i det hele tatt? Jeg har gått fra null til femti fra en dag til den neste. Jeg forklarte at det var ikke det at jeg ikke ville, men at jeg ikke orker. Jeg pratet om de samme tingene, igjen og igjen, og etter møtet var jeg utslitt. Jeg tror jeg ser for normal ut. Hvis det hadde syntes litt mer, så hadde det vært lettere å forstå.

Dagen etter var jeg skjelven, sliten og smådeprimert. Den ene veilederen ville prate med meg for å spørre hvordan det gikk med meg etter møtet. Jeg sa jeg var sliten. Plutselig snudde hun helt, og sa at det er jeg som styrer dette, og hvis jeg ikke er klar, så kan vi prate med nav om å utvide lengden på tiltaket. Jeg sa jeg hadde begynt å tvile på om jeg orket å være på tiltaket i det hele tatt. Jeg har vært så sliten i det siste. Og det er så frustrerende at ingen kan si meg når jeg blir frisk, jeg vet ikke en gang hvordan neste dag blir.

På torsdag var jeg nemlig mye bedre, og jeg orket til og med å trene litt etter å ha hvilt noen timer etter jobb. Da føltes det som ting ordner seg. Før fredagen kom, og etter jobb og handling var jeg for sliten til å klare noe annet enn å sitte på sofaen, jeg orket ikke se på tv en gang.

I går var vi hos familien min, og det var veldig koselig. Men det er å være sosial, og det er veldig vanskelig for folk å skjønne at det er slitsomt. Det er sikkert litt sårende også. "Tåler du ikke å prate med meg? Men det er jo bare meg!". Men ja, det er slitsomt å prate med alle, bortsett fra kjæresten. I dag føles det som om jeg løp maraton i går, selv om jeg bare satt stille. Jeg er støl, sliten og har trøbbel med å fokusere blikket. Bare fordi jeg besøkte familien i går.

Jeg blir så frustrert! Den ene dagen kan jeg dra på trening, noen ganger kan jeg til og med trene hardt, og andre ganger orker jeg ikke gå en liten tur. En dag har jeg masse energi til trening og det går bra, en annen dag virker det som om det går bra helt til dagen etter. Noen ganger virker det ikke som om det er noe system på det i det hele tatt.

I over to år har jeg hatt det sånn, og jeg har hørt på en konstant indre monolog om hva som er bra for meg, spørsmål om når jeg kommer til å bli frisk, tanker om alt jeg vil gjøre og at det sikkert går bra å gjøre bare dette eller bare dette. Det er mye press om å bli frisk, bare fra meg selv. Nå er det i tillegg folk utenfra som vil at jeg skal komme meg videre, gjøre noe ordentlig, klare mer. Som om det er noe jeg ikke ønsker selv. Jeg blir så lei meg. Jeg har fokusert så mye på det selv, jeg trenger ikke mer fokus på det. "Er jeg bedre nå? Er jeg bedre enn i mars, enn i mai, enn i juli? Hvordan føles kroppen min nå? Hvor skjelven er jeg, på en skala fra en til ti? Hvor kvalm? Hvor vanskelig er det å konsentrere seg? Bør jeg gå på jobb i dag eller vil jeg bli sykere av det? Når kan jeg begynne å gjøre noe ordentlig? Hvor mange år vil det ta meg å komme meg dit jeg vil? Vil jeg tåle det? Vil jeg bli frisk? Er jeg ødelagt for alltid?"

Å gjøre det samme, å presse seg til ting og håpe det går bra, og forvente at denne gangen kommer det til å gå bra, det er galskap. Å ha det samme presset fra meg selv og fra andre hver uke, bli sliten hver uke, og håpe at neste uke blir bedre, det er jo galskap? Å sitte og høre på lange taler om hvordan jeg kunne gjort mer, gjort noe ordentlig, et sted der jeg ville begynt å sette høyere og høyere krav til meg selv - og faktisk vurdere om de har rett i at jeg kanskje kunne gjort mer, det er da fullstendig, ravende sinnsykt? Å bruke tid på tanker om hvilke bedrifter jeg kunne jobbet i og å lese stillingsannonser på en dag der jeg blir skjelven av å legge klær i vaskemaskinen, det er da så vilt at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte.

Har jeg ikke lært noen ting? Har jeg ikke klart å lære attføringsbedriften noen ting?

Jeg skal lære. Jeg kan ikke komme tilbake hit igjen, jeg nekter å bli utbrent igjen. Jeg må finne en løsning så jeg kan tilpasse dagene så de passer meg bedre. Begynne senere på dagen, gjøre om på timene så jeg kan få en dag ekstra fri, noe må jeg finne på. Og de må la meg gjøre det. Jeg kan ikke gjøre det samme igjen og igjen, og forvente andre resultater. Det er jeg ferdig med.

- Christiane