Snart har det gått tre år...

Denne bloggen har dødd litt. Det er egentlig en veldig bra grunn til det, nemlig at vi har blitt mye bedre begge to. Vi har ikke like stort beov for å få ut frustrajoner lenger, og hverdagen begynner å stabilisere seg. Men nedturene kommer jo innimellom. Selv om det ikke er på langt nær like ofte som før.

Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om en bok som kom ut tidligere i år, om utbrenthet. Men det får vente. For selv om det er nesten bare gode dager nå, er det fortsatt noen dårlige. Slitendager. Som i dag. Etter mange gode dager kan vi fortsatt krasje, og når det er sjelden er det nesten mer skremmende. Det blir så overraskende, fordi man glemmer hvor vanskelig det kan være.

Nå er det snart tre år siden jeg slutta i jobben. Tre år siden jeg satt hver eneste dag og telte timer og dager til jeg skulle få hvile. Jeg hadde aldri trodd det skulle gå så lang tid.

Men jeg er fremdeles ikke helt frisk, og når jeg har slitendager kan angsten komme tilbake også. Jeg måtte stå opp tidlig i dag, og la meg ganske seint. Det husker kroppen som en veldig dårlig ting. Da jeg jobba på det verste la jeg meg kjempeseint hver kveld. Ikke fordi jeg ikke skjønte at jeg trengte søvn, men fordi kroppen var så gira fordi jeg tvang den til å jobbe så hardt. Jeg klarte rett og slett ikke å slappe av. Derfor våknet jeg hver dag med stort søvnunderskudd, så da jeg gjorde det i dag også, reagerte kroppen med angst. Jeg har vært bedre i en veldig lang periode, så det føltes nesten som et nederlag at kroppen fremdeles ikke har lært seg at det går an å stå opp tidlig uten at jeg skal på jobb!

Men som sagt, ting går bedre. Jeg trener 3-5 ganger i uka, for eksempel. (Oftere tre enn fem, riktignok, men jeg jogger mye, trener litt hjemme i stua og holder meg generelt i mye bedre form). Spiser sunnere gjør jeg også, og har gått ned i vekt. Trives rett og slett med meg selv. Men det er fortsatt vanskelig.

For ting er ikke som før. Jeg blir fortsatt sliten på en helt annen måte enn før jeg ble utbrent. Jeg må fortsatt tilpasse aktivitetene, og kan sitte i sofaen en hel dag fordi jeg dagen før både var i stallen og dro på et stort kjøpesenter, for eksempel. Det er en bedring, fordi jeg før knapt ville klart å gjøre noe av det, men jeg er fremdeles ikke frisk. 

Jeg kan fremdeles ikke gjøre akkurat hva jeg vil og så mye jeg vil, og det er så frustrerende. Den ekle "hungover"-følelsen som kommer når man er sliten på grunn av utbrenthet er så velkjent, men jeg er likevel så utrolig lei. TRE ÅR har gått, tre år med tom cv, hvile og ro.

Snart skal jeg tilbake. Om bare én uke skal jeg til veilederen på Vilje Viser Vei, som kanskje kan gi meg en jobb. Deltid. Litt. Et eller annet sted. Og jeg håper jeg klarer det, håper jeg orker. At det ikke tar all energien min slik at hest, trening og sosialt liv må vike for jobben. Igjen. For jeg orker ikke ha et sånt liv én gang til, der jobb er det eneste jeg samler krefter for å få til.

For jeg vil være frisk. Helt, helt hundre prosent frisk. Det er så godt å ha masse energi, godt når kroppen funker og jeg får til det jeg vil flere dager på rad.

I august 2009 jobba jeg min siste måned. Jeg var utslitt, hadde angst hver dag, klarte nesten ikke bevege meg og spiste drittmat hele tiden. Ikke fikk jeg sove, ikke slappe av, ikke orka jeg å være sosial. Men jeg visste at jeg var utbrent, og at det snart skulle bli bra. Jeg bare ante ikke at det skulle ta så lang tid.

Tre år holder. Det er nok nå.

- Mari