Det går framover. Håper jeg.

I januar var jeg på samtale i en attføringsbedrift, om muligheten av å bli med på et APS-tiltak som virka skikkelig bra for meg. Det var ca tre måneders ventetid, noe som passa meg bra, siden de sa at jeg måtte jobbe 50%, og jeg ikke var frisk nok for det enda. Men nå er jeg friskere, og i tillegg har saksbehandleren min hos nav sagt at vi sikkert kan få til en ordning der jeg ikke trenger å jobbe riktig så mye i begynnelsen.

Så nå er det nok bare et par uker igjen til jeg skal begynne å gjøre noe igjen. Nå har det gått over to år siden jeg slutta på studiene, og i juni er det to år siden jeg virkelig skjønte at jeg nok hadde vært utbrent i flere år. Den høsten var veldig tung, og å gå gjennom nav-prosessen for å få arbeidsavklaringspenger gjorde ikke høsten mindre forferdelig. Jeg som var så selvstendig, så flink og pliktoppfyllende måtte trygle Nav om penger. Ikke helt det jeg hadde sett for meg å skulle gjøre i midten av tjueåra. Jeg skulle jo få meg en bra karriere ut av de bra karakterene, endelig skulle jeg få noe igjen for all jobbinga. Men det gjorde jeg jo ikke. Det var faktisk ingen som ga meg noen som helst fordeler for at jeg hadde slitt ut meg selv på den måten. I den perioden følte jeg meg ofte skamfull fordi jeg gikk på nav og var redd folk trodde jeg var lat. Men utbrente folk er de minst late som fins, de har jo jobba hardt for å klare å ødelegge seg selv på den måten.

Og nå har det altså gått to år. Jeg har mye mindre angst, mye mer energi, har gått ned noen kilo og orker mye mer. Jeg blir fortsatt sliten av fysiske ting og aller mest av sosiale ting. Det er nok vanskelig å skjønne for de rundt meg, og vanskelig å akseptere selv også. Det er irriterende å ikke kunne se venner like mye som før, og å måtte planlegge sosiale ting. Nå skjer det automatisk, at jeg planlegger å dra hjem tidlig fra ting og planlegger unnskyldninger som gjør at sosiale ting ikke varer så lenge. Men å være sosial gir meg også mye. Jeg håper at dette tiltaket med jobb fire timer hver dag også er noe som kommer til å gi meg mye, i hvert fall mer enn det tar. Jeg håper at jeg får energi av å gjøre noe konstruktivt, noe morsomt, noe fornuftig.

Selvsagt er det skummelt. Men det hadde det vært for hvem som helst å begynne i ny jobb. Selv om jeg før klarte mye mer på strak arm - jeg følte jeg kunne klare hva som helst - er det nå dritskummelt å skulle begynne i et nav-tiltak. Det skumleste er at jeg a) ikke vet om jeg kommer til å orke å jobbe fire timer sammenhengende om dagen og b) at jeg ikke vet om jeg kommer til å klare å si i fra hvis det blir for mye for meg. Noe må jeg jo ha lært av denne perioden uten krav, men jeg er fortsatt redd jeg ikke klarer å gjøre mindre hvis jeg trenger det. Jeg er redd jeg kommer til å presse meg lenger enn kroppen tåler og bare overse signalene den gir. Jeg er så vant til å ikke bry meg om jeg blir sliten, det var ikke relevant. "Skal", "bør" og "må" var det eneste som var relevant.

Jeg håper jeg har lært nå. Lært at jobben faktisk ikke er såå viktig, helsa er viktigere. At når kroppen sier den er sliten, så må man ta hensyn til det. At det er lov å si nei. At ingen tenker jeg er svak hvis jeg ikke klarer alt mye fortere enn alle andre. At stress ikke fører til noe positivt.

Om noen uker får jeg se om jeg tåler å jobbe litt. Jeg håper det.

- Christiane