Det aller meste går over, utbrenthet også

Oi, nå er det lenge siden vi har vært her inne, og jammen har vi fått en del kommentarer selv om bloggen beklageligvis har vært rimelig død i det siste. Nå så jeg kommentaren fra en anonym som lurer på hvordan det går med oss, og om det går an å bli frisk. Og da må jeg bare gi deg en stor, god digital klem og si at selvfølgelig går det an å bli frisk! Ikke gi opp håpet. Er du noe i nærheten av hvordan jeg er, tenker du i disse baner: "Jeg føler meg ikke noe friskere enn i går, eller dagen før, eller uka før, hvordan skal jeg noen gang bli frisk, når det er så mye jeg ikke kan?" Men det aller meste går over, bare du gir det nok tid. Kanskje ser du ikke at du er friskere enn forrige måned, men hvis du fokuserer på det du kan og orker nå og sammenligner det med hvordan du var da du først ble syk, i stedet for alt du kunne og orket før du ble syk, ser du forhåpentligvis bedring. Gjør du ikke det enda, så er det bare fordi du fortsatt er i den fasen der kroppen er for syk til å takle noe særlig mer enn hvile. Da må du gi kroppen hvile. Det blir bedre! Det første året merket ikke jeg særlig forskjell heller. Men plutselig merket jeg at ting som før tok veldig lang tid å komme seg fra, som 17. mai eller julefeiring, nå tok mye kortere tid å bli friskere fra. I stedet for to uker gikk det to dager før jeg kunne gjøre noe annet enn...veldig mye ingenting.  Etter ett år med utbrenthet ble jeg egentlig bare sykere av å trene, men gjorde det likevel, fordi jeg tenkte at trening skal jo være så sunt. Ikke smart. Nå som det har gått to og et halvt år (herregud, så lenge allerede) kan jeg trene flere ganger i uka.

Grunnen til at det er så lite aktivitet på denne bloggen nå er rett og slett at vi har blitt såpass friske at vi glemmer den. Så det er i det minste en positiv grunn til det. Jeg føler meg litt som en [klisjé]håpets budbringer[/klisjé], når jeg kan si at ja, vi var veldig dårlige, og ja, nå er vi mye friskere. Begge to jobber 50%, riktignok innenfor Nav-systemet, men det er da noe. Angsten har også avtatt. Joda, det er fortsatt netter jeg har panikkangst klokka 2, og jeg syns fortsatt ting er skummelt, men herlighet for en forskjell det er. Da jeg først ble syk hadde jeg så mye angst at jeg ikke klarte å spise, og da jeg forsto jeg var syk (flere år etter) og endelig lot kroppen hvile fikk jeg angst av alt fra å gjøre husarbeid til å ta t-bana. Nå som kroppen min er friskere har angsten blitt mye mer håndterbar, og det har blitt mye mindre av den.

Jeg jobber med å komme meg ut i en ny praksisplass nå, en som er mye mer som en vanlig jobb. Det er selvfølgelig skummelt, men det er også noe annet der - jeg gleder meg faktisk. Hele prosessen med å finne en egnet arbeidsplass og å skulle begynne der i praksis, og ha kolleger som tenker på meg som "hun fra Nav", det er skummelt. Jeg føler jeg har noe å bevise, jeg er redd det ikke vil fungere, jeg er redd for å bli syk igjen... Men jeg har troen på at ting kommer til å ordne seg. Og dette er også begynnelsen på å kunne løsrive meg fra Nav og hele systemet. Jeg må innrømme at jeg drømmer om den dagen jeg har fast jobb, er økonomisk uavhengig og kan dra til Nav og vise alle fingeren. Ikke en drøm jeg skal sette ut i livet, men åh, så fin en dagdrøm. Ikke for det, enkelte unntak fins det virkelig i Nav-systemet også, og innimellom alle frustrasjonene har jeg fått veldig god hjelp av folk som er interessert i å gjøre en skikkelig jobb. Ikke skjønner jeg at de flinke folka orker å jobbe med så mange inkompetente kolleger, men jeg er virkelig glad de gjør det.

Selv om jeg fortsatt bare er 50% arbeidsfør, begynner jeg å føle meg mye mer normal igjen. Jeg har slått meg til ro med at det kommer til å ta en stund før jeg har like bra konsentrasjonsevne og hukommelse som jeg hadde før, og fokuserer mest på alt jeg kan gjøre nå, som jeg ikke hadde klart for bare et år siden. Jeg føler meg heldig, for utbrenthet går i de aller fleste tilfeller over, bare man hviler nok. Ikke alle har så bra prognoser som vi har. Jeg kan trene, se på tv, lese aviser, skrive bloggposter, jobbe 50%, gå på kino, møte venninner, høre på høy musikk. Hver og en av de tingene er mer enn jeg kunne da jeg hadde post kommotionelt syndrom etter en kraftig hjernerystelse for noen år siden. Og alle de tingene er mer enn mange kan gjøre, enten de har ME, MS, borreliose eller hva det måtte være.

Jeg skal bli helt frisk, og jeg har ikke tenkt å stresse kroppen min på veien. Hvis jeg klarer å ha en vanlig, fast 50%-stilling får jeg uansett høyere lønn enn det jeg får av Nav nå, og jeg greier meg jo nå også. 100% skal jeg hvert fall ikke jobbe på lenge, kanskje et par år eller noe. Jeg vil jobbe meg sakte opp til 100%, for jeg skal ikke bli syk igjen. Jeg har også gitt meg selv forbud mot å studere på noen år, selv om jeg gjerne skulle tatt en mastergrad, og ofte sitter på universitetsnettsider og drømmer meg bort. Det er ikke verdt det, for jeg vet hvordan jeg blir. "Bare et fag til, bare lese et kapittel til, jeg kan ikke se på tv nå, for jeg må lese, rekker ikke bli med på kafé..." Nei, sånn skal det ikke bli nå. Jeg skal ikke studere før jeg er sikker på at jeg klarer å la være å overdrive, og sånn er det med jobb også. Jeg skal ikke øke i jobbprosent før kroppen min takler arbeidsmengden, og før jeg klarer å tøyle meg selv, så jeg slipper å kræsje igjen. Nå skal jeg bare kose meg med alt jeg klarer nå, som ville vært utenkelig for to år siden.

- Christiane