Når du har jobba så hardt, gjort så mye og vært så "flink" at du har møtt veggen, er det vanskelig å akseptere at du ikke kan gjøre alt du klarte før. Alt man vil er jo å delta i samfunnet som alle andre, ha en givende og spennende jobb, trene og være i god form og ha massevis av tid og overskudd til å være sammen med venner, dra på konserter og finne på massevis av sosiale og spennende ting!
I stedet orker man kanskje bare å stå opp, spise frokost, sitte foran dataen og gå til sengs igjen.
Men jeg kan nå, etter nesten nøyaktig to år utenfor arbeidslivet, vitne om at det faktisk blir bedre!
Som Christiane nylig skrev har vi fått et skikkelig løft i sommer, og vi orker mye mer. Men det er fremdeles viktig å ikke glemme at man er utbrent.
Det merker jeg at er vanskelig. Det er så deilig å kjenne at man orker mer, og at man faktisk har energi til å trene, at man plutselig tror man er helt frisk.
I det siste har jeg begynt å snakke om å begynne å jobbe igjen. Det å ha gått hele to år uten å jobbe har vært veldig frustrerende, og jeg blir mer og mer skremt over de store hullene i CV'en min. I tillegg er jeg bekymra for fremtiden, om ting skal skje som igjen gjør meg ute av stand til å jobbe. Noe vet jeg skal skje, som reiser og en ryggoperasjon jeg skal ha, andre ting kan være årevis unna, men vil likevel komme.
Men om jeg klarer å se bort fra disse tingene, vet jeg at jeg kan få det bra. Jeg har lyst til å gjøre noe nyttig, gøy og interessant, og etter kontakt med Nav vet jeg at det er mulig. Nav har nemlig et prosjekt der man kan bli hjulpet inn i arbeidslivet igjen. Det passer spesielt godt for oss, som ikke vet hva vi vil gjøre. Man er inne til ukentlige samtaler for å finne ut hva man liker og hvike kvaliteter man har, og man kan prøve seg i ulike jobber. Da er det snakk om alt fra deltid et par timer i uka til fulltid. Dette har vi snakket om i det siste, og da jeg var hos psykologen sist ble vi enige om at jeg burde prøve. At jeg ikke skal la angsten stanse meg fra å begynne å jobbe igjen.
Men nå vet jeg ikke lenger. Kanskje jeg overdriver, blir så glad over å være friskere at jeg tror jeg kan takle alt igjen. Og om jeg ikke klarer å sette grenser for meg selv, ikke vet når jeg skal stoppe og gi meg selv pause...da har jeg jo ikke lært noe de siste to åra!
Jeg vet jo at det ikke er sant. At jeg er mye flinkere til å stoppe opp nå, til å si at "det har jeg lyst til, men jeg orker faktisk ikke" eller "nei, jeg kan ikke finne på noe i dag, for jeg har ikke nok energi". Jeg klarer det mye oftere enn før jeg ble utbrent, men det er fortsatt vanskelig, for det er jo så mye jeg vil, og da kan jeg ha en tendens til å gjøre alt for mye på én gang.
I dag har jeg vært helt utrolig sliten. Jeg skulle trene, men det ble ikke noe av. Jeg våkner hver morgen med en helt utrolig tung følelse i hele kroppen, og et par timers handletur blir tungt og vanskelig. Jeg kan sitte i sofaen og føle en bølge av slitenhet som skyller gjennom kroppen. Den starter i lårene, beveger seg opp gjennom magen, langs ryggraden innenfra og opp til hodet. Den gjør meg fullstendig utmatta og slapp, og det gjør meg frustrert, irritert og lei meg.
Jeg vil så gjerne få til ting nå. Jeg har begynt å gå ned i vekt, spise sunnere. like å trene, orke mer sosiale ting, ikke bli så fort sliten og se fram til en tid der jeg jobber. Men det er så mye som skremmer meg, og blant disse tingene er redselen for å ikke bli frisk. Hvordan kan jeg vite hva som er frisk nok?
Det er så vanskelig å se hva som har blitt bedre når det fremdeles ikke er helt bra.
Men jeg må prøve å huske at det faktisk går framover. Jeg har blitt bedre, og for bare noen måneder siden ville det være utenkelig å trene nesten annenhver dag. Men jeg klarer det nå. Det er bare så utrolig frustrerende at det tar så lang tid. Og jeg vet jo det går framover. Likevel er det skummellt nå som vi går inn i en mørk og dyster årstid, som lett kan tappe oss begge for energi.
Det skal gå bra. Det må gå bra. Jeg er glad vi er sammen om dette!
- Mari
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar