Det er perfekt lørdagsvær og jeg sitter inne i pysjen. Jeg skulle gjerne tatt på meg joggeskoene og ta den runden i skogen jeg har drømt om å kunne jogge en stund, siden jeg fant ut det ikke er skiløype der, eller ta på meg skiskoene og komme meg ut i løypene. Sosiale medier er fulle av folk som er ute og koser seg i sola, det er bilder av skiløyper, snø og sol.
Tilbakefall virker verre jo friskere jeg blir. Jeg glemmer meg og tror jeg er nesten helt frisk, og så plutselig - bang, rett i veggen. Selvfølgelig er det ikke så plutselig som jeg vil tro. Jeg er ikke så uskyldig som jeg vil late som. Det er egentlig veldig forutsigbart, så lenge man tenker over alt man har gjort. Og det er ikke så lett å gjøre, for det er ikke sikkert man tenker over at de tingene som har forårsaket smellen er belastende. Jeg sitter her med gelébein fordi jeg har hatt mer stress denne uka. Jeg har nesten ikke gjort noe, men jeg har stresset. Jeg lot være å trene denne uka fordi jeg visste at stress gjør meg syk, men det hjalp ikke nok. Så da blir det ikke noe jogging i dag. Håper det blir en liten gåtur.
Jeg fikk et råd fra psykologen, som er veldig godt, så jeg har så klart ikke begynt å følge det enda. Det er vanskelig å snu hvordan jeg tenker og handler, selv om jeg vet hva som vil gjøre meg friskere. Å se hva jeg gjør som gjør meg dårligere. Planlegge. Gi meg selv ros. Tenke bra ting om meg selv, i stedet for automatisk å snu alt til det negative, fordi ingenting er bra nok. Uansett, rådet fra psykologen var: Skriv ned det du gjør. Sånn at når du får tilbakefall kan du se i kalenderen at "i går dro jeg og handla etter jobb i stedet for å hvile, og dagen før det jogga jeg, og dagen før det traff jeg en venninne på café, okei, det var ikke så rart at jeg fikk tilbakefall". Og kanskje klarer du til og med å se galskapen i det du planlegger å gjøre før tilbakefallet kommer. "Skitur i morra? Okei, da slapper jeg av i dag, i stedet for å dra og besøke den venninna som egentlig bare sliter meg ut".
Et annet godt råd er å bli bevisst på hvordan du tenker. "Joda, jeg bakte kake og ryddet her, men jeg orket ikke å vaske badet". "Sjefen skrøt av hvordan jeg løste den oppgaven, men han la ikke merke til at jeg gjorde en liten feil akkurat her". "Jeg var frisk nok til å jogge en liten tur i dag, men folk jogget forbi meg hele tida." Nei, nei, nei. "Jeg hadde nok energi til både å bake kake og rydde! Det hadde aldri gått for et år siden". "Sjefen skrøt av meg. Jeg er jammen flink!" "Jeg var frisk nok til å jogge en liten tur i dag, og smart nok til ikke å presse meg så hardt at jeg blir syk av det. Wow, jeg har virkelig forbedret meg." Sånn skal vi tenke, uansett. Er du kjempedårlig, så skryt av deg selv fordi du klarer å hvile. Å slappe av er veldig vanskelig for oss som er koblet slik vi er, med konstant dårlig samvittighet for alt vi ikke får gjort, fordi det som er "bra nok" på vår skala er ikke mulig å leve opp til. Er du endelig frisk nok til å kjøre og besøke noen, gå en tur, se en hel film og få med deg handlinga, eller klarer du å la være å gjøre noe fordi du forstår at det vil gjøre deg sykere? Kjempebra! Det skal du ha skryt for.
Hva skjer når du blir nervøs for noe eller ikke klarer noe? Hvordan prater du til deg selv? Tenker du "pokker heller, dette må jeg da klare, det klarte jeg før!!", eller tenker du "det er ikke rart jeg blir nervøs for dette, det hadde alle blitt/jeg klarte ikke dette denne gangen, men jeg er likevel mye friskere enn for bare noen måneder siden". Hadde du pratet til kjæresten, barnet eller hunden din på samme måte som du prater til deg selv? Sier du "men hel**** heller, såpass må da en fireåring klare, er du helt tilbakestående??" til barnet ditt? Du gjør jo ikke det. Hvorfor er det greit å prate sånn til deg selv da? Det hjelper jo ikke. Et barn som ikke får til noe trenger ros og trøst. "I går klarte du det, du er kjempeflink. Det er helt greit at du ikke klarte det i dag, det er helt normalt å ikke få til alt hele tiden." Vi trenger ros og trøst vi også, selv om vi har blitt voksne.
Et problem jeg har er at jeg klarer ikke å gi meg selv ros og trøst uten å tenke "herregud, hvor patetisk er ikke jeg". Jeg sa det til psykologen her om dagen. "Før klarte jeg å få toppkarakter på bacheloroppgava, og nå sitter jeg her og skal skryte av å ha klart å ta pause på jobben, det føles patetisk". Hun svarte "Og hvor fikk det deg, det du gjorde før?" Da skjønte jeg det. Å presse seg hele veien til utbrentland er kanskje ikke det som bør være målet. For meg er det en mye større bragd å ta pauser.
Så nå skal jeg prøve å ikke stresse fordi klokka har blitt halv to og jeg sitter i pysjen, og prøve å gå ut og nyte sola og det fine været på en liten gåtur i stedet for en lang joggetur. Det gjør litt vondt, men vondt skal vondt fordrive, sa oldemor.
- Christiane
lørdag 9. februar 2013
fredag 18. januar 2013
Spørsmålsrunde
I det siste har vi fått en del spørsmål i kommentarfeltet på postene våre, så vi tenkte å svare på dem i en egen post, for det blir mer oversiktlig. Hvis noen har flere spørsmål må dere bare skrive dem som kommentarer til denne posten, så skal vi svare så godt vi kan på dem.
Eileen skrev:
"jeg har akkurat blitt sykemeldt på grunn av utbrenthet.
jeg er så sliten at jeg egentlig bare vil ligge på sofaen hele dagen, men det ikke er bra heller :)
hva fylte du dagene med? og hvordan gikk du fram for å bli frisk?"
Eileen skrev:
"jeg har akkurat blitt sykemeldt på grunn av utbrenthet.
jeg er så sliten at jeg egentlig bare vil ligge på sofaen hele dagen, men det ikke er bra heller :)
hva fylte du dagene med? og hvordan gikk du fram for å bli frisk?"
Hvis du er så sliten at du ikke greier å gjøre noe uten å bli sykere av det kan det faktisk hende det er bra å ligge på sofaen hele dagen. De første månedene vi var syke, var det ikke mye vi gjorde. Hvis du gjør ting du egentlig ikke har energi til, vil du bare bryte deg ned ytterligere. Men så klart, hvis du merker at du blir friskere av å gjøre ting, så er jo det bare positivt. Du må nesten kjenne etter selv, hvor på utbrentskalaen kroppen din befinner seg akkurat nå.
Hva jeg fylte dagene med... På dårlige dager var det mest sofa, avis, tekopper, tv, pledd og mørke. Eller sitte ute i sola, hvis det var vær til det. Jeg prøvde å finne noe å glede meg over selv på dager der alt føltes håpløst, som en god kopp te eller yndlingsprogrammet på tv.
På gode dager kunne det være en gåtur, lage middag, lese, en tur i stallen... Det å fylle tida gikk egentlig av seg selv. Vi har fått spørsmål som "hva gjør dere hele dagen?", men da vi var skikkelig dårlige var ikke det noen problemstilling, for det var lite vi orket å gjøre. Så da gikk bare dagene uten at vi egentlig gjorde noe som helst.
Det jeg gjorde for å bli frisk var å få meg en bra psykolog og begynne å forstå hvordan angst og utbrenthet hang sammen, og så lærte jeg meg å kjenne etter på signalene til kroppen. Jeg hadde brukt så mange år på å ignorere det når kroppen var sliten at jeg til slutt fikk angst av alt kroppen tolka som noe som kunne gjøre meg sliten. Jobb eller studier ga meg angst, fordi kroppen hadde opplevd at det gjorde meg sykelig sliten. Så jeg ga kroppen tid. Mye tid, mye hvile. Det var slitsomt, fordi jeg aldri hadde tatt pause på den måten før. Så jeg sleit mye med dårlig samvittighet - i en lang periode turte jeg nesten ikke gå på butikken i vanlig arbeidstid, fordi jeg følte alle ville skjønne at jeg ikke jobbet. Men når jeg aksepterte at kroppen min trengte pause nå, gikk det bedre. Man må bare ta tida til hjelp. Og så når man blir frisk nok, kan man begynne å gjøre ting. Gradvis.
Så det korte svaret på hva jeg gjorde er: Hvile. Mye. Og så sakte og gradvis bygge opp kroppen igjen, fra korte gåturer til lange joggeturer. Men ikke før man faktisk tåler det, og ikke merker ettervirkninger av aktivitet. Hvis du begynner å trene før du tåler det, vil du bare gi kroppen enda flere belastninger den må prøve å komme seg etter.
Og så spurte MA oss:
"Jeg kjenner også at jeg får angst av masse folk, spesielt hvor det er mye støy, kjøpesenter, kaffe etc. Kroppen min er veldig sårbar for stress. Alt slår ut i uro/angst. Spesielt også med tanken: blir jeg frisk noen gang? Kan jeg begynne å jobbe igjen en gang? Min største frykt er å ikke bli "normal" slik jeg var. Angsten er verst. Noe dere kjenner dere igjen i?!"
Ja! Det var som om folkemengder gjorde vondt. Det var fælt å være på t-bana, selv om jeg aldri har hatt sosial angst. Spesielt bråk, som ungdomsskoleelever eller barnehageklasser, gjorde en t-bane-tur helt uutholdelig. Det med støy løste jeg med å hvert fall velge type støy selv - jeg hadde alltid med meg ipod når jeg skulle steder med mye folk, så kunne jeg stenge dem ute. Det med stress kjenner jeg også veldig igjen. Det å ha planer var helt forferdelig - da jeg var dårligst var noe så lite som å skulle vaske klær eller handle middag en såpass stor plan at jeg ble stressa av det. Psykologen min hjalp meg til å finne ut hva jeg ikke fikk angst av, og for meg var det ting som skjedde i øyeblikket. Hvis jeg befant meg i en situasjon, f.eks. å ha låst meg inne på badet eller ikke fant fram til et sted jeg skulle til, så gikk det fint. Men hvis jeg hadde visst dagen før at i morgen kommer jeg til å rote meg bort når jeg skal kjøre et sted, da hadde jeg blitt stressa. Så jeg prøvde å ha minst mulig planer. Hvis jeg skulle finne på noe med venner prøvde jeg å avtale det samme dag, for eksempel.
Jeg er også fortsatt redd for å aldri bli normal igjen. Men når du blir friskere skjer forhåpentligvis det samme med deg som med meg - at når du får mer ut av livet igjen blir ikke de tankene like viktige lenger. Ja, jeg er fortsatt redd, men ikke på langt nær like mye. Før var målet å bli fortest mulig frisk så jeg kunne begynne å presse kroppen igjen, jobbe 100% og endelig begynne på karrieren. Nå er målet selvfølgelig fortsatt å bli helt frisk, men jeg er mye mer tilfreds nå som jeg tross alt klarer å gjøre ting som gir meg glede, som å være sosial, trene eller være rundt dyr. Nå som livet føles mer meningsfylt klarer jeg å ta det mer med ro. Jeg vet at jeg en gang kommer til å klare å jobbe 100%, og jeg vet at jeg ikke trenger å ha det så travelt. Dessuten, hvis jeg får en 50% jobb vil jeg få mye mer penger enn jeg får av Nav nå!
Utbrent dame spør oss om vi noen gang får tilbakeskritt. Ja, det er helt normalt! Det går bra i en periode, og så går det litt nedover igjen før det går bedre. I de dårlige periodene glemmer man de bra, og føler man kommer til å være syk bestandig. I de bra periodene blir man vant til å være bedre, slik at tilbakefallene føles helt grusomme. Psykologen min tegnet en kurve for meg som viste akkurat det der. Kurven for bedring går aldri helt rett til himmels, den går litt opp, litt ned igjen, litt mer opp, så går den kanskje rett i bakken før den sakte går opp igjen. Det går i rykk og napp, to steg frem, ett tilbake.
Tina spør om vi kjenner til noen leger som forstår utbrenthet, og det gjør vi i grunn ikke. Det eneste tipset jeg har er å få en psykolog som forstår utbrenthet, slik at du kan alliere deg med henne/ham. Da kan du si til legen din at du og psykologen har en plan for å få deg frisk, og at psykologen mener du trenger tid først. Du kan lese hva en psykolog sier om utbrenthet og nødvendigheten av å hvile her. Den samme psykologen skriver på sine egne nettsider at "Utbrenthet kommer av FOR MYE AKTIVITET, hvor er da logikken med å "foreskrive" MER AKTIVITET?" Man har blitt syk av å gjøre for mye, og da hjelper det ikke å "bygge opp selvtilliten ved å jobbe", som legen din foreslår. Kanskje du kan printe ut noe informasjon om utbrenthet til legen din, eller finne noen gode argumenter for hvorfor du trenger hvile (som det med at man blir utbrent av å gjøre for mye, og da hjelper det ikke å gjøre enda mer). Du må nesten forklare legen hvilke symptomer du har og hvordan de slår ut. Det er dessverre mange som ikke forstår utbrenthet, og som tror man har ME når man er syk mer enn et par måneder, selv om de to sykdommene egentlig er veldig forskjellige, de bare har et par like symptomer. Eller de tror det dreier seg om kun angst. Angst hadde jeg i mange år, jeg bare ignorerte det. Hadde det bare vært angst, så hadde jeg jo jobbet likevel, det gjorde jeg jo før. Problemet er når man blir så sliten at man føler seg full, når man ikke har konsentrasjonsevne, er kvalm, svimmel eller ikke greier å se klart. Når det er normaltilstanden skal man jo ikke jobbe.
Til slutt vil jeg bare si at utbrenthet kan arte seg veldig forskjellig. Noen blir friske av to ukers sykmelding (jeg er ingen lege, men etter min mening har man ikke vært ordentlig utbrent hvis det er tilfellet), noen trenger 3-12 måneders sykmelding, andre trenger flere år på å komme seg igjen. Man har brukt lang tid på å ødelegge seg selv, og kroppen bruker lang tid på å bygge seg opp igjen, naturlig nok. Det viktigste er å finne sine egne tålegrenser og ikke tenke på hvor lang eller kort tid det tar for andre, eller hva andre forventer av en. Det var forventningspress som fikk deg syk i første omgang, ikke gå i den fella igjen. Det viktigste nå er å ta vare på kroppen og finne ut hva som skal til for at akkurat du skal bli frisk. Kanskje er det lange turer i skogen, eller 30% jobb, kanskje total hvile på sofaen noen måneder, opphold på rehabiliteringssenter, kanskje et par måneder på hytta, kanskje trenger du bare bytte jobb til en med klarere grenser mellom jobb og fritid, kanskje er du nesten frisk men trenger å ikke jobbe mer enn 70-80% et års tid til. Ikke tenk så mye på hva du skulle gjort, hva mannen din forventer av deg eller hva vennene dine gjør. Tenk på at nå skal du endelig være snill med deg selv. Det er faktisk det smarteste i lengden.
- Christiane
onsdag 9. januar 2013
Det aller meste går over, utbrenthet også
Oi, nå er det lenge siden vi har vært her inne, og jammen har vi fått en del kommentarer selv om bloggen beklageligvis har vært rimelig død i det siste. Nå så jeg kommentaren fra en anonym som lurer på hvordan det går med oss, og om det går an å bli frisk. Og da må jeg bare gi deg en stor, god digital klem og si at selvfølgelig går det an å bli frisk! Ikke gi opp håpet. Er du noe i nærheten av hvordan jeg er, tenker du i disse baner: "Jeg føler meg ikke noe friskere enn i går, eller dagen før, eller uka før, hvordan skal jeg noen gang bli frisk, når det er så mye jeg ikke kan?" Men det aller meste går over, bare du gir det nok tid. Kanskje ser du ikke at du er friskere enn forrige måned, men hvis du fokuserer på det du kan og orker nå og sammenligner det med hvordan du var da du først ble syk, i stedet for alt du kunne og orket før du ble syk, ser du forhåpentligvis bedring. Gjør du ikke det enda, så er det bare fordi du fortsatt er i den fasen der kroppen er for syk til å takle noe særlig mer enn hvile. Da må du gi kroppen hvile. Det blir bedre! Det første året merket ikke jeg særlig forskjell heller. Men plutselig merket jeg at ting som før tok veldig lang tid å komme seg fra, som 17. mai eller julefeiring, nå tok mye kortere tid å bli friskere fra. I stedet for to uker gikk det to dager før jeg kunne gjøre noe annet enn...veldig mye ingenting. Etter ett år med utbrenthet ble jeg egentlig bare sykere av å trene, men gjorde det likevel, fordi jeg tenkte at trening skal jo være så sunt. Ikke smart. Nå som det har gått to og et halvt år (herregud, så lenge allerede) kan jeg trene flere ganger i uka.
Grunnen til at det er så lite aktivitet på denne bloggen nå er rett og slett at vi har blitt såpass friske at vi glemmer den. Så det er i det minste en positiv grunn til det. Jeg føler meg litt som en [klisjé]håpets budbringer[/klisjé], når jeg kan si at ja, vi var veldig dårlige, og ja, nå er vi mye friskere. Begge to jobber 50%, riktignok innenfor Nav-systemet, men det er da noe. Angsten har også avtatt. Joda, det er fortsatt netter jeg har panikkangst klokka 2, og jeg syns fortsatt ting er skummelt, men herlighet for en forskjell det er. Da jeg først ble syk hadde jeg så mye angst at jeg ikke klarte å spise, og da jeg forsto jeg var syk (flere år etter) og endelig lot kroppen hvile fikk jeg angst av alt fra å gjøre husarbeid til å ta t-bana. Nå som kroppen min er friskere har angsten blitt mye mer håndterbar, og det har blitt mye mindre av den.
Jeg jobber med å komme meg ut i en ny praksisplass nå, en som er mye mer som en vanlig jobb. Det er selvfølgelig skummelt, men det er også noe annet der - jeg gleder meg faktisk. Hele prosessen med å finne en egnet arbeidsplass og å skulle begynne der i praksis, og ha kolleger som tenker på meg som "hun fra Nav", det er skummelt. Jeg føler jeg har noe å bevise, jeg er redd det ikke vil fungere, jeg er redd for å bli syk igjen... Men jeg har troen på at ting kommer til å ordne seg. Og dette er også begynnelsen på å kunne løsrive meg fra Nav og hele systemet. Jeg må innrømme at jeg drømmer om den dagen jeg har fast jobb, er økonomisk uavhengig og kan dra til Nav og vise alle fingeren. Ikke en drøm jeg skal sette ut i livet, men åh, så fin en dagdrøm. Ikke for det, enkelte unntak fins det virkelig i Nav-systemet også, og innimellom alle frustrasjonene har jeg fått veldig god hjelp av folk som er interessert i å gjøre en skikkelig jobb. Ikke skjønner jeg at de flinke folka orker å jobbe med så mange inkompetente kolleger, men jeg er virkelig glad de gjør det.
Selv om jeg fortsatt bare er 50% arbeidsfør, begynner jeg å føle meg mye mer normal igjen. Jeg har slått meg til ro med at det kommer til å ta en stund før jeg har like bra konsentrasjonsevne og hukommelse som jeg hadde før, og fokuserer mest på alt jeg kan gjøre nå, som jeg ikke hadde klart for bare et år siden. Jeg føler meg heldig, for utbrenthet går i de aller fleste tilfeller over, bare man hviler nok. Ikke alle har så bra prognoser som vi har. Jeg kan trene, se på tv, lese aviser, skrive bloggposter, jobbe 50%, gå på kino, møte venninner, høre på høy musikk. Hver og en av de tingene er mer enn jeg kunne da jeg hadde post kommotionelt syndrom etter en kraftig hjernerystelse for noen år siden. Og alle de tingene er mer enn mange kan gjøre, enten de har ME, MS, borreliose eller hva det måtte være.
Jeg skal bli helt frisk, og jeg har ikke tenkt å stresse kroppen min på veien. Hvis jeg klarer å ha en vanlig, fast 50%-stilling får jeg uansett høyere lønn enn det jeg får av Nav nå, og jeg greier meg jo nå også. 100% skal jeg hvert fall ikke jobbe på lenge, kanskje et par år eller noe. Jeg vil jobbe meg sakte opp til 100%, for jeg skal ikke bli syk igjen. Jeg har også gitt meg selv forbud mot å studere på noen år, selv om jeg gjerne skulle tatt en mastergrad, og ofte sitter på universitetsnettsider og drømmer meg bort. Det er ikke verdt det, for jeg vet hvordan jeg blir. "Bare et fag til, bare lese et kapittel til, jeg kan ikke se på tv nå, for jeg må lese, rekker ikke bli med på kafé..." Nei, sånn skal det ikke bli nå. Jeg skal ikke studere før jeg er sikker på at jeg klarer å la være å overdrive, og sånn er det med jobb også. Jeg skal ikke øke i jobbprosent før kroppen min takler arbeidsmengden, og før jeg klarer å tøyle meg selv, så jeg slipper å kræsje igjen. Nå skal jeg bare kose meg med alt jeg klarer nå, som ville vært utenkelig for to år siden.
- Christiane
Grunnen til at det er så lite aktivitet på denne bloggen nå er rett og slett at vi har blitt såpass friske at vi glemmer den. Så det er i det minste en positiv grunn til det. Jeg føler meg litt som en [klisjé]håpets budbringer[/klisjé], når jeg kan si at ja, vi var veldig dårlige, og ja, nå er vi mye friskere. Begge to jobber 50%, riktignok innenfor Nav-systemet, men det er da noe. Angsten har også avtatt. Joda, det er fortsatt netter jeg har panikkangst klokka 2, og jeg syns fortsatt ting er skummelt, men herlighet for en forskjell det er. Da jeg først ble syk hadde jeg så mye angst at jeg ikke klarte å spise, og da jeg forsto jeg var syk (flere år etter) og endelig lot kroppen hvile fikk jeg angst av alt fra å gjøre husarbeid til å ta t-bana. Nå som kroppen min er friskere har angsten blitt mye mer håndterbar, og det har blitt mye mindre av den.
Jeg jobber med å komme meg ut i en ny praksisplass nå, en som er mye mer som en vanlig jobb. Det er selvfølgelig skummelt, men det er også noe annet der - jeg gleder meg faktisk. Hele prosessen med å finne en egnet arbeidsplass og å skulle begynne der i praksis, og ha kolleger som tenker på meg som "hun fra Nav", det er skummelt. Jeg føler jeg har noe å bevise, jeg er redd det ikke vil fungere, jeg er redd for å bli syk igjen... Men jeg har troen på at ting kommer til å ordne seg. Og dette er også begynnelsen på å kunne løsrive meg fra Nav og hele systemet. Jeg må innrømme at jeg drømmer om den dagen jeg har fast jobb, er økonomisk uavhengig og kan dra til Nav og vise alle fingeren. Ikke en drøm jeg skal sette ut i livet, men åh, så fin en dagdrøm. Ikke for det, enkelte unntak fins det virkelig i Nav-systemet også, og innimellom alle frustrasjonene har jeg fått veldig god hjelp av folk som er interessert i å gjøre en skikkelig jobb. Ikke skjønner jeg at de flinke folka orker å jobbe med så mange inkompetente kolleger, men jeg er virkelig glad de gjør det.
Selv om jeg fortsatt bare er 50% arbeidsfør, begynner jeg å føle meg mye mer normal igjen. Jeg har slått meg til ro med at det kommer til å ta en stund før jeg har like bra konsentrasjonsevne og hukommelse som jeg hadde før, og fokuserer mest på alt jeg kan gjøre nå, som jeg ikke hadde klart for bare et år siden. Jeg føler meg heldig, for utbrenthet går i de aller fleste tilfeller over, bare man hviler nok. Ikke alle har så bra prognoser som vi har. Jeg kan trene, se på tv, lese aviser, skrive bloggposter, jobbe 50%, gå på kino, møte venninner, høre på høy musikk. Hver og en av de tingene er mer enn jeg kunne da jeg hadde post kommotionelt syndrom etter en kraftig hjernerystelse for noen år siden. Og alle de tingene er mer enn mange kan gjøre, enten de har ME, MS, borreliose eller hva det måtte være.
Jeg skal bli helt frisk, og jeg har ikke tenkt å stresse kroppen min på veien. Hvis jeg klarer å ha en vanlig, fast 50%-stilling får jeg uansett høyere lønn enn det jeg får av Nav nå, og jeg greier meg jo nå også. 100% skal jeg hvert fall ikke jobbe på lenge, kanskje et par år eller noe. Jeg vil jobbe meg sakte opp til 100%, for jeg skal ikke bli syk igjen. Jeg har også gitt meg selv forbud mot å studere på noen år, selv om jeg gjerne skulle tatt en mastergrad, og ofte sitter på universitetsnettsider og drømmer meg bort. Det er ikke verdt det, for jeg vet hvordan jeg blir. "Bare et fag til, bare lese et kapittel til, jeg kan ikke se på tv nå, for jeg må lese, rekker ikke bli med på kafé..." Nei, sånn skal det ikke bli nå. Jeg skal ikke studere før jeg er sikker på at jeg klarer å la være å overdrive, og sånn er det med jobb også. Jeg skal ikke øke i jobbprosent før kroppen min takler arbeidsmengden, og før jeg klarer å tøyle meg selv, så jeg slipper å kræsje igjen. Nå skal jeg bare kose meg med alt jeg klarer nå, som ville vært utenkelig for to år siden.
- Christiane
søndag 7. oktober 2012
Fysisk, kognitivt eller sosialt sliten ved utbrenthet?
Jeg har hatt fri fra jobb en uke, og det har gitt meg mye mer energi. I går var jeg på joggetur, og det var så godt å kjenne at kroppen virker. Jeg var (nesten) ikke redd for at kroppen ikke skulle tåle det, og jogget oppover bakker som var slitsomme å gå for ikke lenge siden. Jeg hadde en sånn flyt, jeg følte meg så frisk, jeg kunne bruke kroppen! Og da begynte jeg å reflektere en del over komponentene i utbrenthet, i hvert fall i min. Som jeg ser det, er det tre deler.
Det er det fysiske - skalaen som går fra å bli sliten av å gå til kjøkkenet, via å bli sliten dagen etter en gåtur og helt frem til å tåle en lang joggetur. Og der er jeg ganske frisk! Hvert fall hvis man ser på det fysiske isolert sett. For hvis jeg har hatt en hard dag sosialt og kognitivt dagen før, har jeg mindre å gå på fysisk. Det er fortsatt dager der jeg blir skjelven av å legge sammen klær.
Det er det kognitive - skalaen går fra å ikke klare å følge en samtale eller lett tv-underholdning, via å klare å følge med, men miste tråden, ord og tankerekker, helt frem til å klare å konsentrere seg en full arbeidsdag. Der er jeg ikke helt framme enda. Det svinger fra dag til dag, men jeg er mye bedre enn jeg var.
Den siste delen er det sosiale - skalaen går fra å bli sliten av korte samtaler og møter med andre mennesker, via å klare vennetreff eller filmkvelder til å klare å være "på" hele dagen på jobb og ha overskudd til venner og sosiale hobbyer. Den sosiale biten er den mest slitsomme og utmattende for meg, noe som er litt rart, i og med at jeg egentlig er sosial. Å treffe venner jeg er veldig glad i er så utrolig slitsomt at det nesten ikke er verdt det. Og det er veldig frustrerende, for jeg vil jo treffe dem! Nye bekjentskaper som kunne utviklet seg til vennskap blir aldri mer enn bekjentskaper, fordi jeg orker ikke enda flere mennesker å treffe og forholde meg til. Frustrerende er det også at jobb er en sosial arena. Vanligvis ville ikke det vært noe problem, jeg vil ikke ha en jobb der jeg er helt isolert, jeg vil jo være sosial på jobb. Men nå om dagen gjør det at den magiske 50%-grensa er enda vanskeligere å opprettholde. Hvis jeg kunne jobbet uten å treffe på et eneste menneske hele dagen, tror jeg nok jeg hadde klart å jobbe 50% uten å bli så sliten av det.
Men okei, utbrenthet (hvert fall min) består altså av tre komponenter som påvirker hverandre. For eksempel: Å konsentrere meg (som går under den kognitive delen av utbrenthet) kan jeg gjøre en god stund hvis jeg ikke har gjort noe som har vært for fysisk utmattende like før, og hvis ikke jeg må være sosial samtidig som jeg må konsentrere meg. Ikke en ønskesituasjon, men hvis man vet om det kan man kanskje tilrettelegge bedre. Jeg må altså isolere meg mer på jobb, be om å få sitte litt for meg selv. Hvis jeg skal være sosial må jeg prøve å ikke være så "på" hele tiden, ikke involvere meg like mye i samtalen til enhver tid. Hvis jeg skal trene bør jeg unngå å f.eks. trene med venner eller bli kjent med folk på treningssenteret (så dumt det enn virker å gå inn for å ikke bli kjent med folk), for å slippe å være sosial og fysisk aktiv samtidig.
I tillegg til at jeg ikke kan gjøre flere ting samtidig (sosialt og kognitivt, for eksempel), må jeg prøve å ikke gjøre så mye av alt på en dag. I dag skal vi i barnebursdag, så da slapper jeg av noen timer for meg selv på forhånd. Og bare det at jeg kunne jogge så langt i går og føle meg bra i dag sier jo noe om hvor mye bedre jeg er! Jeg kan til og med bruke litt energi på å skrive blogg nå. Men å planlegge ukene er fortsatt viktig. Skrive ned avtaler og planer, se på forhånd hvordan uka er lagt opp, for at det ikke skal bli mye på hver dag. Gjøre endringer i siste liten hvis det blir for mye - avlyse planer eller gjøre om en joggetur til en liten gåtur osv. Fleksibilitet er viktig.
Det er også et forstyrrende element i tillegg til de tre komponentene, nemlig noe som stjeler energi: angst, nervøsitet og bekymringer. Tankekverna om man tåler planlagte ting, om man er bedre, når blir man bra, hvorfor går alt så tregt, skuffer jeg folk nå, kommer jeg til å få jobb og så videre. Bekymringer om nav, angst på grunn av helse eller bare fordi man er så sliten. Hvis vi hadde sluppet unna alle ødeleggende tanker hadde vi hatt mer energi til overs. Man må jo planlegge og tenke over hva man tåler, passe på seg selv og huske å si nei til ting, men samtidig må man ikke tenke for mye og dvele ved de samme tankerekkene for lenge. Det er en hårfin balansegang.
Jeg tror at hvis vi bare forstår hvordan alt henger sammen - den fysiske, kognitive og sosiale delen i tillegg til angst og nervøsitet som stjeler energi - hvis vi forstår puslespillet og klarer å se det i fugleperspektiv, så kan vi få mye større kontroll over sykdommen.
- Christiane
Det er det fysiske - skalaen som går fra å bli sliten av å gå til kjøkkenet, via å bli sliten dagen etter en gåtur og helt frem til å tåle en lang joggetur. Og der er jeg ganske frisk! Hvert fall hvis man ser på det fysiske isolert sett. For hvis jeg har hatt en hard dag sosialt og kognitivt dagen før, har jeg mindre å gå på fysisk. Det er fortsatt dager der jeg blir skjelven av å legge sammen klær.
Det er det kognitive - skalaen går fra å ikke klare å følge en samtale eller lett tv-underholdning, via å klare å følge med, men miste tråden, ord og tankerekker, helt frem til å klare å konsentrere seg en full arbeidsdag. Der er jeg ikke helt framme enda. Det svinger fra dag til dag, men jeg er mye bedre enn jeg var.
Den siste delen er det sosiale - skalaen går fra å bli sliten av korte samtaler og møter med andre mennesker, via å klare vennetreff eller filmkvelder til å klare å være "på" hele dagen på jobb og ha overskudd til venner og sosiale hobbyer. Den sosiale biten er den mest slitsomme og utmattende for meg, noe som er litt rart, i og med at jeg egentlig er sosial. Å treffe venner jeg er veldig glad i er så utrolig slitsomt at det nesten ikke er verdt det. Og det er veldig frustrerende, for jeg vil jo treffe dem! Nye bekjentskaper som kunne utviklet seg til vennskap blir aldri mer enn bekjentskaper, fordi jeg orker ikke enda flere mennesker å treffe og forholde meg til. Frustrerende er det også at jobb er en sosial arena. Vanligvis ville ikke det vært noe problem, jeg vil ikke ha en jobb der jeg er helt isolert, jeg vil jo være sosial på jobb. Men nå om dagen gjør det at den magiske 50%-grensa er enda vanskeligere å opprettholde. Hvis jeg kunne jobbet uten å treffe på et eneste menneske hele dagen, tror jeg nok jeg hadde klart å jobbe 50% uten å bli så sliten av det.
Men okei, utbrenthet (hvert fall min) består altså av tre komponenter som påvirker hverandre. For eksempel: Å konsentrere meg (som går under den kognitive delen av utbrenthet) kan jeg gjøre en god stund hvis jeg ikke har gjort noe som har vært for fysisk utmattende like før, og hvis ikke jeg må være sosial samtidig som jeg må konsentrere meg. Ikke en ønskesituasjon, men hvis man vet om det kan man kanskje tilrettelegge bedre. Jeg må altså isolere meg mer på jobb, be om å få sitte litt for meg selv. Hvis jeg skal være sosial må jeg prøve å ikke være så "på" hele tiden, ikke involvere meg like mye i samtalen til enhver tid. Hvis jeg skal trene bør jeg unngå å f.eks. trene med venner eller bli kjent med folk på treningssenteret (så dumt det enn virker å gå inn for å ikke bli kjent med folk), for å slippe å være sosial og fysisk aktiv samtidig.
I tillegg til at jeg ikke kan gjøre flere ting samtidig (sosialt og kognitivt, for eksempel), må jeg prøve å ikke gjøre så mye av alt på en dag. I dag skal vi i barnebursdag, så da slapper jeg av noen timer for meg selv på forhånd. Og bare det at jeg kunne jogge så langt i går og føle meg bra i dag sier jo noe om hvor mye bedre jeg er! Jeg kan til og med bruke litt energi på å skrive blogg nå. Men å planlegge ukene er fortsatt viktig. Skrive ned avtaler og planer, se på forhånd hvordan uka er lagt opp, for at det ikke skal bli mye på hver dag. Gjøre endringer i siste liten hvis det blir for mye - avlyse planer eller gjøre om en joggetur til en liten gåtur osv. Fleksibilitet er viktig.
Det er også et forstyrrende element i tillegg til de tre komponentene, nemlig noe som stjeler energi: angst, nervøsitet og bekymringer. Tankekverna om man tåler planlagte ting, om man er bedre, når blir man bra, hvorfor går alt så tregt, skuffer jeg folk nå, kommer jeg til å få jobb og så videre. Bekymringer om nav, angst på grunn av helse eller bare fordi man er så sliten. Hvis vi hadde sluppet unna alle ødeleggende tanker hadde vi hatt mer energi til overs. Man må jo planlegge og tenke over hva man tåler, passe på seg selv og huske å si nei til ting, men samtidig må man ikke tenke for mye og dvele ved de samme tankerekkene for lenge. Det er en hårfin balansegang.
Jeg tror at hvis vi bare forstår hvordan alt henger sammen - den fysiske, kognitive og sosiale delen i tillegg til angst og nervøsitet som stjeler energi - hvis vi forstår puslespillet og klarer å se det i fugleperspektiv, så kan vi få mye større kontroll over sykdommen.
- Christiane
søndag 23. september 2012
Jeg er redd
Hvis man har knekt beinet, så får man røntgen og diagnose, gips, krykker og beskjed om når beinet kommer til å bli bra igjen. Hvis man blir utbrent må man finne det ut sjøl, får ingen hjelpemidler og må finne ut hvordan man skal bli bra sjøl. Når kommer vi til å bli friske? Hvor friske blir vi f.eks. til jul? Til sommeren? Sommeren etter den? Kan jeg ha praksisplass etter jul? Kan vi ha hund til sommeren?
Jeg blir så frustrert at jeg bare har lyst til å grine. Og det gjør jeg noen ganger også. Det føles så urettferdig! Jeg ville jo bare være flink. Og det har jeg vel betalt for nå? De som får fengselsstraffer får i hvert fall vite hvor lenge de skal straffes.
Ting går jo framover, tror jeg. Det er vanskelig å kjenne forskjell. Hva orker jeg nå som jeg ikke orket i juni eller mars? Ukene glir i over i hverandre. Men jeg tror ting går framover, og det gjør de fordi jeg klarer å tenke annerledes nå. "Må", "bør" og "skal" fins ikke. "Orker jeg?", "vil jeg?", "kan jeg?" er mine fraser. Og det er slitsomt å kjenne etter hele tida. "Vil dere komme en tur i morgen?" Kan vi det, orker vi det, blir vi sykere av det? Andre kan bare tenke på om de har lyst, og har de det, så drar de. Om jeg har lyst er bare en liten del av det.
Siden jeg klarer å tenke på hva som er bra for kroppen min nå, så klarte jeg faktisk å si fra på jobben. Jeg fikk andre arbeidstider som passer meg bedre, i hvert fall en stund, så får jeg se om det hjelper. Men det er jo fortsatt 50%. Det har ikke vært en hel uke med de nye arbeidstidene en gang, så jeg vet ikke enda om det hjelper. Men det at jeg klarer å tenke på kroppen nå gjør det mer slitsomt for meg også, for jeg tenker for mye etter: "Er dette bra for kroppen min? Skader jeg meg selv ved å være her? Begynte jeg å jobbe for tidlig? Var det bra å komme i gang med noe? Er 50% for mye? Hvor sliten er jeg nå? Er det bra å trene i dag, eller skader det meg?" Jeg går ofte rundt med en gnagende følelse, fordi jeg ikke vet om det jeg gjør for kroppen er bra eller ikke. Det er som å skulle finne veien i en ukjent by i mørket. Jeg har aldri vært her før, jeg aner ikke hva som er bra for meg og hvordan jeg vet om jeg tåler det eller ikke. Ikke fins det guider heller. Psykologen har ingen svar, fastlegen har ingen svar. Utbrenthet er ikke som et beinbrudd. Det fins ingen behandlingsplan, ingen sikre svar, ingen operasjon for kompliserte tilfeller som løser alt, det er diffust, det fins ulike grader av det og forskjellige ting som funker for forskjellige folk. Ingen vet om det tar tre måneder eller fire år.
Jeg syns det er skummelt, jeg. Jeg vil bare være frisk igjen.
- Christiane
Jeg blir så frustrert at jeg bare har lyst til å grine. Og det gjør jeg noen ganger også. Det føles så urettferdig! Jeg ville jo bare være flink. Og det har jeg vel betalt for nå? De som får fengselsstraffer får i hvert fall vite hvor lenge de skal straffes.
Ting går jo framover, tror jeg. Det er vanskelig å kjenne forskjell. Hva orker jeg nå som jeg ikke orket i juni eller mars? Ukene glir i over i hverandre. Men jeg tror ting går framover, og det gjør de fordi jeg klarer å tenke annerledes nå. "Må", "bør" og "skal" fins ikke. "Orker jeg?", "vil jeg?", "kan jeg?" er mine fraser. Og det er slitsomt å kjenne etter hele tida. "Vil dere komme en tur i morgen?" Kan vi det, orker vi det, blir vi sykere av det? Andre kan bare tenke på om de har lyst, og har de det, så drar de. Om jeg har lyst er bare en liten del av det.
Siden jeg klarer å tenke på hva som er bra for kroppen min nå, så klarte jeg faktisk å si fra på jobben. Jeg fikk andre arbeidstider som passer meg bedre, i hvert fall en stund, så får jeg se om det hjelper. Men det er jo fortsatt 50%. Det har ikke vært en hel uke med de nye arbeidstidene en gang, så jeg vet ikke enda om det hjelper. Men det at jeg klarer å tenke på kroppen nå gjør det mer slitsomt for meg også, for jeg tenker for mye etter: "Er dette bra for kroppen min? Skader jeg meg selv ved å være her? Begynte jeg å jobbe for tidlig? Var det bra å komme i gang med noe? Er 50% for mye? Hvor sliten er jeg nå? Er det bra å trene i dag, eller skader det meg?" Jeg går ofte rundt med en gnagende følelse, fordi jeg ikke vet om det jeg gjør for kroppen er bra eller ikke. Det er som å skulle finne veien i en ukjent by i mørket. Jeg har aldri vært her før, jeg aner ikke hva som er bra for meg og hvordan jeg vet om jeg tåler det eller ikke. Ikke fins det guider heller. Psykologen har ingen svar, fastlegen har ingen svar. Utbrenthet er ikke som et beinbrudd. Det fins ingen behandlingsplan, ingen sikre svar, ingen operasjon for kompliserte tilfeller som løser alt, det er diffust, det fins ulike grader av det og forskjellige ting som funker for forskjellige folk. Ingen vet om det tar tre måneder eller fire år.
Jeg syns det er skummelt, jeg. Jeg vil bare være frisk igjen.
- Christiane
søndag 16. september 2012
Utbrente trenger ikke dyttes utfor stupet, de hopper gjerne selv
Definisjonen på galskap er å gjøre det samme igjen og igjen, og forvente andre resultater. Det føles som det er det mange gjør, inkludert meg. Den uka her har vært ganske hard for meg.
Det begynte på tirsdag, med et langvarig møte der jeg prøvde å forklare for mine veiledere at det er ikke det at jeg ikke vil eller tror jeg ikke klarer, det er det at jeg ikke orker. Det er fryktelig vanskelig å forstå. Og jeg ser jo så normal ut. Det virker som mange tror det bare er angst som stopper utbrente fra å gjøre det de vil, men jeg hadde angst i ganske lang tid mens jeg studerte, tok eksamener, organiserte hele livet mitt i et annet land. Jeg lar ikke angst stoppe meg, og det er ikke mangel på spark i ræva som gjør at jeg ikke kommer meg videre. Det er denne sykdommen. Sannheten er at hvis jeg blir dyttet stort mer nå, så dytter de meg utfor stupet.
Møtet gikk som følger: "Vi skal ta det sakte, men nå finner vi en dato så du kan begynne på jobbsøkerkurs. Det skal bli en myk overgang, men snart må du begynne i praksis også. Du skal bestemme, men vi legger føringer, og dette tiltaket varer ikke evig". Skjønner de virkelig ikke hvor ufattelig stort det er at jeg klarer å være et sted 50% i det hele tatt? Jeg har gått fra null til femti fra en dag til den neste. Jeg forklarte at det var ikke det at jeg ikke ville, men at jeg ikke orker. Jeg pratet om de samme tingene, igjen og igjen, og etter møtet var jeg utslitt. Jeg tror jeg ser for normal ut. Hvis det hadde syntes litt mer, så hadde det vært lettere å forstå.
Dagen etter var jeg skjelven, sliten og smådeprimert. Den ene veilederen ville prate med meg for å spørre hvordan det gikk med meg etter møtet. Jeg sa jeg var sliten. Plutselig snudde hun helt, og sa at det er jeg som styrer dette, og hvis jeg ikke er klar, så kan vi prate med nav om å utvide lengden på tiltaket. Jeg sa jeg hadde begynt å tvile på om jeg orket å være på tiltaket i det hele tatt. Jeg har vært så sliten i det siste. Og det er så frustrerende at ingen kan si meg når jeg blir frisk, jeg vet ikke en gang hvordan neste dag blir.
På torsdag var jeg nemlig mye bedre, og jeg orket til og med å trene litt etter å ha hvilt noen timer etter jobb. Da føltes det som ting ordner seg. Før fredagen kom, og etter jobb og handling var jeg for sliten til å klare noe annet enn å sitte på sofaen, jeg orket ikke se på tv en gang.
I går var vi hos familien min, og det var veldig koselig. Men det er å være sosial, og det er veldig vanskelig for folk å skjønne at det er slitsomt. Det er sikkert litt sårende også. "Tåler du ikke å prate med meg? Men det er jo bare meg!". Men ja, det er slitsomt å prate med alle, bortsett fra kjæresten. I dag føles det som om jeg løp maraton i går, selv om jeg bare satt stille. Jeg er støl, sliten og har trøbbel med å fokusere blikket. Bare fordi jeg besøkte familien i går.
Jeg blir så frustrert! Den ene dagen kan jeg dra på trening, noen ganger kan jeg til og med trene hardt, og andre ganger orker jeg ikke gå en liten tur. En dag har jeg masse energi til trening og det går bra, en annen dag virker det som om det går bra helt til dagen etter. Noen ganger virker det ikke som om det er noe system på det i det hele tatt.
I over to år har jeg hatt det sånn, og jeg har hørt på en konstant indre monolog om hva som er bra for meg, spørsmål om når jeg kommer til å bli frisk, tanker om alt jeg vil gjøre og at det sikkert går bra å gjøre bare dette eller bare dette. Det er mye press om å bli frisk, bare fra meg selv. Nå er det i tillegg folk utenfra som vil at jeg skal komme meg videre, gjøre noe ordentlig, klare mer. Som om det er noe jeg ikke ønsker selv. Jeg blir så lei meg. Jeg har fokusert så mye på det selv, jeg trenger ikke mer fokus på det. "Er jeg bedre nå? Er jeg bedre enn i mars, enn i mai, enn i juli? Hvordan føles kroppen min nå? Hvor skjelven er jeg, på en skala fra en til ti? Hvor kvalm? Hvor vanskelig er det å konsentrere seg? Bør jeg gå på jobb i dag eller vil jeg bli sykere av det? Når kan jeg begynne å gjøre noe ordentlig? Hvor mange år vil det ta meg å komme meg dit jeg vil? Vil jeg tåle det? Vil jeg bli frisk? Er jeg ødelagt for alltid?"
Å gjøre det samme, å presse seg til ting og håpe det går bra, og forvente at denne gangen kommer det til å gå bra, det er galskap. Å ha det samme presset fra meg selv og fra andre hver uke, bli sliten hver uke, og håpe at neste uke blir bedre, det er jo galskap? Å sitte og høre på lange taler om hvordan jeg kunne gjort mer, gjort noe ordentlig, et sted der jeg ville begynt å sette høyere og høyere krav til meg selv - og faktisk vurdere om de har rett i at jeg kanskje kunne gjort mer, det er da fullstendig, ravende sinnsykt? Å bruke tid på tanker om hvilke bedrifter jeg kunne jobbet i og å lese stillingsannonser på en dag der jeg blir skjelven av å legge klær i vaskemaskinen, det er da så vilt at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte.
Har jeg ikke lært noen ting? Har jeg ikke klart å lære attføringsbedriften noen ting?
Jeg skal lære. Jeg kan ikke komme tilbake hit igjen, jeg nekter å bli utbrent igjen. Jeg må finne en løsning så jeg kan tilpasse dagene så de passer meg bedre. Begynne senere på dagen, gjøre om på timene så jeg kan få en dag ekstra fri, noe må jeg finne på. Og de må la meg gjøre det. Jeg kan ikke gjøre det samme igjen og igjen, og forvente andre resultater. Det er jeg ferdig med.
- Christiane
Det begynte på tirsdag, med et langvarig møte der jeg prøvde å forklare for mine veiledere at det er ikke det at jeg ikke vil eller tror jeg ikke klarer, det er det at jeg ikke orker. Det er fryktelig vanskelig å forstå. Og jeg ser jo så normal ut. Det virker som mange tror det bare er angst som stopper utbrente fra å gjøre det de vil, men jeg hadde angst i ganske lang tid mens jeg studerte, tok eksamener, organiserte hele livet mitt i et annet land. Jeg lar ikke angst stoppe meg, og det er ikke mangel på spark i ræva som gjør at jeg ikke kommer meg videre. Det er denne sykdommen. Sannheten er at hvis jeg blir dyttet stort mer nå, så dytter de meg utfor stupet.
Møtet gikk som følger: "Vi skal ta det sakte, men nå finner vi en dato så du kan begynne på jobbsøkerkurs. Det skal bli en myk overgang, men snart må du begynne i praksis også. Du skal bestemme, men vi legger føringer, og dette tiltaket varer ikke evig". Skjønner de virkelig ikke hvor ufattelig stort det er at jeg klarer å være et sted 50% i det hele tatt? Jeg har gått fra null til femti fra en dag til den neste. Jeg forklarte at det var ikke det at jeg ikke ville, men at jeg ikke orker. Jeg pratet om de samme tingene, igjen og igjen, og etter møtet var jeg utslitt. Jeg tror jeg ser for normal ut. Hvis det hadde syntes litt mer, så hadde det vært lettere å forstå.
Dagen etter var jeg skjelven, sliten og smådeprimert. Den ene veilederen ville prate med meg for å spørre hvordan det gikk med meg etter møtet. Jeg sa jeg var sliten. Plutselig snudde hun helt, og sa at det er jeg som styrer dette, og hvis jeg ikke er klar, så kan vi prate med nav om å utvide lengden på tiltaket. Jeg sa jeg hadde begynt å tvile på om jeg orket å være på tiltaket i det hele tatt. Jeg har vært så sliten i det siste. Og det er så frustrerende at ingen kan si meg når jeg blir frisk, jeg vet ikke en gang hvordan neste dag blir.
På torsdag var jeg nemlig mye bedre, og jeg orket til og med å trene litt etter å ha hvilt noen timer etter jobb. Da føltes det som ting ordner seg. Før fredagen kom, og etter jobb og handling var jeg for sliten til å klare noe annet enn å sitte på sofaen, jeg orket ikke se på tv en gang.
I går var vi hos familien min, og det var veldig koselig. Men det er å være sosial, og det er veldig vanskelig for folk å skjønne at det er slitsomt. Det er sikkert litt sårende også. "Tåler du ikke å prate med meg? Men det er jo bare meg!". Men ja, det er slitsomt å prate med alle, bortsett fra kjæresten. I dag føles det som om jeg løp maraton i går, selv om jeg bare satt stille. Jeg er støl, sliten og har trøbbel med å fokusere blikket. Bare fordi jeg besøkte familien i går.
Jeg blir så frustrert! Den ene dagen kan jeg dra på trening, noen ganger kan jeg til og med trene hardt, og andre ganger orker jeg ikke gå en liten tur. En dag har jeg masse energi til trening og det går bra, en annen dag virker det som om det går bra helt til dagen etter. Noen ganger virker det ikke som om det er noe system på det i det hele tatt.
I over to år har jeg hatt det sånn, og jeg har hørt på en konstant indre monolog om hva som er bra for meg, spørsmål om når jeg kommer til å bli frisk, tanker om alt jeg vil gjøre og at det sikkert går bra å gjøre bare dette eller bare dette. Det er mye press om å bli frisk, bare fra meg selv. Nå er det i tillegg folk utenfra som vil at jeg skal komme meg videre, gjøre noe ordentlig, klare mer. Som om det er noe jeg ikke ønsker selv. Jeg blir så lei meg. Jeg har fokusert så mye på det selv, jeg trenger ikke mer fokus på det. "Er jeg bedre nå? Er jeg bedre enn i mars, enn i mai, enn i juli? Hvordan føles kroppen min nå? Hvor skjelven er jeg, på en skala fra en til ti? Hvor kvalm? Hvor vanskelig er det å konsentrere seg? Bør jeg gå på jobb i dag eller vil jeg bli sykere av det? Når kan jeg begynne å gjøre noe ordentlig? Hvor mange år vil det ta meg å komme meg dit jeg vil? Vil jeg tåle det? Vil jeg bli frisk? Er jeg ødelagt for alltid?"
Å gjøre det samme, å presse seg til ting og håpe det går bra, og forvente at denne gangen kommer det til å gå bra, det er galskap. Å ha det samme presset fra meg selv og fra andre hver uke, bli sliten hver uke, og håpe at neste uke blir bedre, det er jo galskap? Å sitte og høre på lange taler om hvordan jeg kunne gjort mer, gjort noe ordentlig, et sted der jeg ville begynt å sette høyere og høyere krav til meg selv - og faktisk vurdere om de har rett i at jeg kanskje kunne gjort mer, det er da fullstendig, ravende sinnsykt? Å bruke tid på tanker om hvilke bedrifter jeg kunne jobbet i og å lese stillingsannonser på en dag der jeg blir skjelven av å legge klær i vaskemaskinen, det er da så vilt at jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte.
Har jeg ikke lært noen ting? Har jeg ikke klart å lære attføringsbedriften noen ting?
Jeg skal lære. Jeg kan ikke komme tilbake hit igjen, jeg nekter å bli utbrent igjen. Jeg må finne en løsning så jeg kan tilpasse dagene så de passer meg bedre. Begynne senere på dagen, gjøre om på timene så jeg kan få en dag ekstra fri, noe må jeg finne på. Og de må la meg gjøre det. Jeg kan ikke gjøre det samme igjen og igjen, og forvente andre resultater. Det er jeg ferdig med.
- Christiane
lørdag 11. august 2012
Oss late, negative utbrente i mellom
Jeg jobber nå 50% i en attføringsbedrift. Jeg mener helt seriøst at vi i Norge, og kanskje spesielt i de største byene, er veldig heldige som har de tilbudene vi har. Jeg er takknemlig for at jeg får være der, og at jeg får bruke dette som et springbrett, forhåpentligvis til en karriere jeg blir fornøyd med.
Men samtidig er jeg sint. Sint, forbannet, bitter. Jeg skal holde kjeft og være fornøyd, fordi vi har det så godt i Norge. Ja, vi har det godt i Norge, men det betyr ikke at alt er fantastisk. "Du må ikke være så negativ", sa noen til meg halvt på spøk. Men skal vi virkelig la oss bli behandlet som om vi er dumme i hodet, bare fordi vi ikke er helt friske? Jeg trenger ikke noe foredrag for å skjønne at man må virke interessert og oppegående på jobbintervju for å få jobben. Problemet er jo ikke at jeg er dum, men at jeg er syk. "Alle blir slitne i blant", sier de. Men jeg vet selv hvordan utbrent-sliten føles, og jeg vet ting ikke blir bedre av å presse meg når jeg har det sånn. "Bare du blir vant til tanken på en vanlig jobb, så er det ikke så skummelt lenger". Det er skummelt, fordi jeg blir så sliten bare av å være i en "tullejobb" der ingen krever at jeg holder deadlines. Når jeg blir så sliten av det, hvordan blir det da i en vanlig jobb, der jeg har krav om deadlines, i tillegg til imaginære krav jeg antar alle sikkert stiller til meg? Jeg har framtidsangst. Når øyeblikket kommer, så takler jeg det meste. Men skal jeg tenke for mye på det som skal skje om noen måneder blir jeg gal av angst. Det funker ikke sånn for meg, at bare jeg tenker på ting som skal skje så slutter det å være skummelt. Og hvis jeg tenker på en jobb jeg kanskje ikke orker enda, som jeg kommer til å presse meg igjennom fordi folk har forventninger, som kanskje gjør at jeg blir dårligere igjen.... Nei, jeg kan ikke bli utbrent enda en gang. Det tror jeg ikke psyken min hadde tålt.
Jeg ble utbrent av å gjøre for mye og ha for høye krav til meg selv. Jeg har ambisjoner og drømmer om alt jeg vil gjøre. Og så blir jeg ofte behandlet som om alt jeg trenger er et lite dytt, for å skjønne hvor mye jeg er i stand til å klare. Tror de virkelig ikke jeg vet hva jeg er i stand til? Jeg er i stand til å jobbe meg så hardt ned i grøfta at det tar årevis å komme opp igjen. Jeg kan jobbe så hardt og målrettet at jeg ikke bryr meg om jeg ikke klarer å spise og sove. Jeg trenger for f... ikke noe dytt! Jeg trenger ikke samme talen som han med depresjon eller hun som mistet jobben trenger. Jeg er ikke deprimert, jeg har ikke sosial angst, jeg er ikke tiltaksløs, lat eller dum.
Jeg føler jeg nesten akkurat har kommet inn i attføringsbedriften, og jeg merker allerede nå at det er press for å komme seg videre. Jobbsøkerkurs og stillingsannonser. Møter med flere veiledere på en gang, så man sitter der og føler seg overkjørt. Kvelder der jeg tenker altfor mye på jobb, stillingsannonser og CV-er. Dager på jobb hvor jeg mister motet og tenker at jeg er for gammel allerede, selv om jeg ikke har fylt 30 ennå, jeg har for mye hull i CV-en, jeg har vært for lenge borte, jeg har for lite nettverk. Jeg er stressa. Jeg har en attføringsbedrift som nyeste punkt på CV-en, det kan umulig være positivt. Hva hvis jeg ikke får en fast stilling før årene med AAP er omme? Og hva med pensjonen? Jeg skulle bli trygg på arbeidslivet og min grad av friskhet av å være der. I stedet får jeg økende stressnivå og føler meg ikke tatt på alvor.
Vi som er utbrente har ingen som passer på oss. Vi har venner, bekjente eller familiemedlemmer med mer eller mindre velmenende råd om hva som ville hjulpet oss, vi har saksbehandlere og veiledere som noen ganger vil hjelpe oss, og andre ganger vil hjelpe systemet. Vi har vært borti leger og fagfolk som heller ikke kan si noe sikkert om hvor lenge vi vil ha det sånn, eller som kan gi oss en punktliste over hva vi bør gjøre for å bli friske igjen.Vi har bare oss selv, og da må vi stole på det kroppen vår sier til oss, nå som vi endelig har skjønt at det er verdt å høre på hva kroppen sier. Så hvis venner syns det er rart at vi aldri orker å være med på ting som er gøy, naboer syns vi ser så friske ut eller attføringsbedriften utøver press for å få oss videre - så må vi tørre å reise oss og si hvordan vi har det. For ingen av dem aner hvordan det er å være så sliten at du ser dobbelt, rommet spinner litt rundt, samtalene flyter rundt deg men du hører ingen ord, hodet er fullt av bomull og det er en kraftanstrengelse å gå til kjøkkenet eller skrive en handleliste.
Det er så respektløst å anta at vi er late! Hadde vi vært det, så ville vi vel ikke jobbet så hardt at vi ble syke av det, og vi ville hvert fall ikke søkt hjelp etterpå. Vi er de siste som burde blitt stemplet som late. Tenk på det, neste gang noen anklager dere for å være nav-snyltere.
Og når jeg er inne på temaet respekt: Jeg syns man skal gi folk respekt, uansett om de er sjefer, ansatte, trygdede eller barn. Og da skal man være veldig forsiktig med hvordan man oppfører seg mot folk som er i en sårbar posisjon og som skal ut i jobb igjen. Jeg er verken dum eller lat, jeg er bare ikke helt frisk. Jeg trenger ingen som presser meg eller forteller meg hvordan jeg føler meg og hvorfor jeg føler det sånn. Jeg trenger bare litt tid til å bli frisk, og litt trygge rammer.
- Christiane
Men samtidig er jeg sint. Sint, forbannet, bitter. Jeg skal holde kjeft og være fornøyd, fordi vi har det så godt i Norge. Ja, vi har det godt i Norge, men det betyr ikke at alt er fantastisk. "Du må ikke være så negativ", sa noen til meg halvt på spøk. Men skal vi virkelig la oss bli behandlet som om vi er dumme i hodet, bare fordi vi ikke er helt friske? Jeg trenger ikke noe foredrag for å skjønne at man må virke interessert og oppegående på jobbintervju for å få jobben. Problemet er jo ikke at jeg er dum, men at jeg er syk. "Alle blir slitne i blant", sier de. Men jeg vet selv hvordan utbrent-sliten føles, og jeg vet ting ikke blir bedre av å presse meg når jeg har det sånn. "Bare du blir vant til tanken på en vanlig jobb, så er det ikke så skummelt lenger". Det er skummelt, fordi jeg blir så sliten bare av å være i en "tullejobb" der ingen krever at jeg holder deadlines. Når jeg blir så sliten av det, hvordan blir det da i en vanlig jobb, der jeg har krav om deadlines, i tillegg til imaginære krav jeg antar alle sikkert stiller til meg? Jeg har framtidsangst. Når øyeblikket kommer, så takler jeg det meste. Men skal jeg tenke for mye på det som skal skje om noen måneder blir jeg gal av angst. Det funker ikke sånn for meg, at bare jeg tenker på ting som skal skje så slutter det å være skummelt. Og hvis jeg tenker på en jobb jeg kanskje ikke orker enda, som jeg kommer til å presse meg igjennom fordi folk har forventninger, som kanskje gjør at jeg blir dårligere igjen.... Nei, jeg kan ikke bli utbrent enda en gang. Det tror jeg ikke psyken min hadde tålt.
Jeg ble utbrent av å gjøre for mye og ha for høye krav til meg selv. Jeg har ambisjoner og drømmer om alt jeg vil gjøre. Og så blir jeg ofte behandlet som om alt jeg trenger er et lite dytt, for å skjønne hvor mye jeg er i stand til å klare. Tror de virkelig ikke jeg vet hva jeg er i stand til? Jeg er i stand til å jobbe meg så hardt ned i grøfta at det tar årevis å komme opp igjen. Jeg kan jobbe så hardt og målrettet at jeg ikke bryr meg om jeg ikke klarer å spise og sove. Jeg trenger for f... ikke noe dytt! Jeg trenger ikke samme talen som han med depresjon eller hun som mistet jobben trenger. Jeg er ikke deprimert, jeg har ikke sosial angst, jeg er ikke tiltaksløs, lat eller dum.
Jeg føler jeg nesten akkurat har kommet inn i attføringsbedriften, og jeg merker allerede nå at det er press for å komme seg videre. Jobbsøkerkurs og stillingsannonser. Møter med flere veiledere på en gang, så man sitter der og føler seg overkjørt. Kvelder der jeg tenker altfor mye på jobb, stillingsannonser og CV-er. Dager på jobb hvor jeg mister motet og tenker at jeg er for gammel allerede, selv om jeg ikke har fylt 30 ennå, jeg har for mye hull i CV-en, jeg har vært for lenge borte, jeg har for lite nettverk. Jeg er stressa. Jeg har en attføringsbedrift som nyeste punkt på CV-en, det kan umulig være positivt. Hva hvis jeg ikke får en fast stilling før årene med AAP er omme? Og hva med pensjonen? Jeg skulle bli trygg på arbeidslivet og min grad av friskhet av å være der. I stedet får jeg økende stressnivå og føler meg ikke tatt på alvor.
Vi som er utbrente har ingen som passer på oss. Vi har venner, bekjente eller familiemedlemmer med mer eller mindre velmenende råd om hva som ville hjulpet oss, vi har saksbehandlere og veiledere som noen ganger vil hjelpe oss, og andre ganger vil hjelpe systemet. Vi har vært borti leger og fagfolk som heller ikke kan si noe sikkert om hvor lenge vi vil ha det sånn, eller som kan gi oss en punktliste over hva vi bør gjøre for å bli friske igjen.Vi har bare oss selv, og da må vi stole på det kroppen vår sier til oss, nå som vi endelig har skjønt at det er verdt å høre på hva kroppen sier. Så hvis venner syns det er rart at vi aldri orker å være med på ting som er gøy, naboer syns vi ser så friske ut eller attføringsbedriften utøver press for å få oss videre - så må vi tørre å reise oss og si hvordan vi har det. For ingen av dem aner hvordan det er å være så sliten at du ser dobbelt, rommet spinner litt rundt, samtalene flyter rundt deg men du hører ingen ord, hodet er fullt av bomull og det er en kraftanstrengelse å gå til kjøkkenet eller skrive en handleliste.
Det er så respektløst å anta at vi er late! Hadde vi vært det, så ville vi vel ikke jobbet så hardt at vi ble syke av det, og vi ville hvert fall ikke søkt hjelp etterpå. Vi er de siste som burde blitt stemplet som late. Tenk på det, neste gang noen anklager dere for å være nav-snyltere.
Og når jeg er inne på temaet respekt: Jeg syns man skal gi folk respekt, uansett om de er sjefer, ansatte, trygdede eller barn. Og da skal man være veldig forsiktig med hvordan man oppfører seg mot folk som er i en sårbar posisjon og som skal ut i jobb igjen. Jeg er verken dum eller lat, jeg er bare ikke helt frisk. Jeg trenger ingen som presser meg eller forteller meg hvordan jeg føler meg og hvorfor jeg føler det sånn. Jeg trenger bare litt tid til å bli frisk, og litt trygge rammer.
- Christiane
søndag 5. august 2012
Snart har det gått tre år...
Denne bloggen har dødd litt. Det er egentlig en veldig bra grunn til det, nemlig at vi har blitt mye bedre begge to. Vi har ikke like stort beov for å få ut frustrajoner lenger, og hverdagen begynner å stabilisere seg. Men nedturene kommer jo innimellom. Selv om det ikke er på langt nær like ofte som før.
Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om en bok som kom ut tidligere i år, om utbrenthet. Men det får vente. For selv om det er nesten bare gode dager nå, er det fortsatt noen dårlige. Slitendager. Som i dag. Etter mange gode dager kan vi fortsatt krasje, og når det er sjelden er det nesten mer skremmende. Det blir så overraskende, fordi man glemmer hvor vanskelig det kan være.
Nå er det snart tre år siden jeg slutta i jobben. Tre år siden jeg satt hver eneste dag og telte timer og dager til jeg skulle få hvile. Jeg hadde aldri trodd det skulle gå så lang tid.
Men jeg er fremdeles ikke helt frisk, og når jeg har slitendager kan angsten komme tilbake også. Jeg måtte stå opp tidlig i dag, og la meg ganske seint. Det husker kroppen som en veldig dårlig ting. Da jeg jobba på det verste la jeg meg kjempeseint hver kveld. Ikke fordi jeg ikke skjønte at jeg trengte søvn, men fordi kroppen var så gira fordi jeg tvang den til å jobbe så hardt. Jeg klarte rett og slett ikke å slappe av. Derfor våknet jeg hver dag med stort søvnunderskudd, så da jeg gjorde det i dag også, reagerte kroppen med angst. Jeg har vært bedre i en veldig lang periode, så det føltes nesten som et nederlag at kroppen fremdeles ikke har lært seg at det går an å stå opp tidlig uten at jeg skal på jobb!
Men som sagt, ting går bedre. Jeg trener 3-5 ganger i uka, for eksempel. (Oftere tre enn fem, riktignok, men jeg jogger mye, trener litt hjemme i stua og holder meg generelt i mye bedre form). Spiser sunnere gjør jeg også, og har gått ned i vekt. Trives rett og slett med meg selv. Men det er fortsatt vanskelig.
For ting er ikke som før. Jeg blir fortsatt sliten på en helt annen måte enn før jeg ble utbrent. Jeg må fortsatt tilpasse aktivitetene, og kan sitte i sofaen en hel dag fordi jeg dagen før både var i stallen og dro på et stort kjøpesenter, for eksempel. Det er en bedring, fordi jeg før knapt ville klart å gjøre noe av det, men jeg er fremdeles ikke frisk.
Jeg kan fremdeles ikke gjøre akkurat hva jeg vil og så mye jeg vil, og det er så frustrerende. Den ekle "hungover"-følelsen som kommer når man er sliten på grunn av utbrenthet er så velkjent, men jeg er likevel så utrolig lei. TRE ÅR har gått, tre år med tom cv, hvile og ro.
Snart skal jeg tilbake. Om bare én uke skal jeg til veilederen på Vilje Viser Vei, som kanskje kan gi meg en jobb. Deltid. Litt. Et eller annet sted. Og jeg håper jeg klarer det, håper jeg orker. At det ikke tar all energien min slik at hest, trening og sosialt liv må vike for jobben. Igjen. For jeg orker ikke ha et sånt liv én gang til, der jobb er det eneste jeg samler krefter for å få til.
For jeg vil være frisk. Helt, helt hundre prosent frisk. Det er så godt å ha masse energi, godt når kroppen funker og jeg får til det jeg vil flere dager på rad.
I august 2009 jobba jeg min siste måned. Jeg var utslitt, hadde angst hver dag, klarte nesten ikke bevege meg og spiste drittmat hele tiden. Ikke fikk jeg sove, ikke slappe av, ikke orka jeg å være sosial. Men jeg visste at jeg var utbrent, og at det snart skulle bli bra. Jeg bare ante ikke at det skulle ta så lang tid.
Tre år holder. Det er nok nå.
- Mari
Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om en bok som kom ut tidligere i år, om utbrenthet. Men det får vente. For selv om det er nesten bare gode dager nå, er det fortsatt noen dårlige. Slitendager. Som i dag. Etter mange gode dager kan vi fortsatt krasje, og når det er sjelden er det nesten mer skremmende. Det blir så overraskende, fordi man glemmer hvor vanskelig det kan være.
Nå er det snart tre år siden jeg slutta i jobben. Tre år siden jeg satt hver eneste dag og telte timer og dager til jeg skulle få hvile. Jeg hadde aldri trodd det skulle gå så lang tid.
Men jeg er fremdeles ikke helt frisk, og når jeg har slitendager kan angsten komme tilbake også. Jeg måtte stå opp tidlig i dag, og la meg ganske seint. Det husker kroppen som en veldig dårlig ting. Da jeg jobba på det verste la jeg meg kjempeseint hver kveld. Ikke fordi jeg ikke skjønte at jeg trengte søvn, men fordi kroppen var så gira fordi jeg tvang den til å jobbe så hardt. Jeg klarte rett og slett ikke å slappe av. Derfor våknet jeg hver dag med stort søvnunderskudd, så da jeg gjorde det i dag også, reagerte kroppen med angst. Jeg har vært bedre i en veldig lang periode, så det føltes nesten som et nederlag at kroppen fremdeles ikke har lært seg at det går an å stå opp tidlig uten at jeg skal på jobb!
Men som sagt, ting går bedre. Jeg trener 3-5 ganger i uka, for eksempel. (Oftere tre enn fem, riktignok, men jeg jogger mye, trener litt hjemme i stua og holder meg generelt i mye bedre form). Spiser sunnere gjør jeg også, og har gått ned i vekt. Trives rett og slett med meg selv. Men det er fortsatt vanskelig.
For ting er ikke som før. Jeg blir fortsatt sliten på en helt annen måte enn før jeg ble utbrent. Jeg må fortsatt tilpasse aktivitetene, og kan sitte i sofaen en hel dag fordi jeg dagen før både var i stallen og dro på et stort kjøpesenter, for eksempel. Det er en bedring, fordi jeg før knapt ville klart å gjøre noe av det, men jeg er fremdeles ikke frisk.
Jeg kan fremdeles ikke gjøre akkurat hva jeg vil og så mye jeg vil, og det er så frustrerende. Den ekle "hungover"-følelsen som kommer når man er sliten på grunn av utbrenthet er så velkjent, men jeg er likevel så utrolig lei. TRE ÅR har gått, tre år med tom cv, hvile og ro.
Snart skal jeg tilbake. Om bare én uke skal jeg til veilederen på Vilje Viser Vei, som kanskje kan gi meg en jobb. Deltid. Litt. Et eller annet sted. Og jeg håper jeg klarer det, håper jeg orker. At det ikke tar all energien min slik at hest, trening og sosialt liv må vike for jobben. Igjen. For jeg orker ikke ha et sånt liv én gang til, der jobb er det eneste jeg samler krefter for å få til.
For jeg vil være frisk. Helt, helt hundre prosent frisk. Det er så godt å ha masse energi, godt når kroppen funker og jeg får til det jeg vil flere dager på rad.
I august 2009 jobba jeg min siste måned. Jeg var utslitt, hadde angst hver dag, klarte nesten ikke bevege meg og spiste drittmat hele tiden. Ikke fikk jeg sove, ikke slappe av, ikke orka jeg å være sosial. Men jeg visste at jeg var utbrent, og at det snart skulle bli bra. Jeg bare ante ikke at det skulle ta så lang tid.
Tre år holder. Det er nok nå.
- Mari
mandag 11. juni 2012
Det er bare DU som vet når du er frisk!
Når du blir utbrent er det som tidligere nevnt mange som plutselig kommer på banen og mener en hel del om sykdommen din. Det kan være venner og familie, men også leger og psykologer. Det oppleves som vanskelig å forholde seg til, spesielt når du møter folk som sier at de selv har vært utbrent, og det hjalp å bare hvile én uke, eller å bytte jobb.
Det betyr ikke at det er det som er rett for deg. Når folk nærmest blir helt satt ut av at jeg forteller hvor lenge utbrentheten har vart, betyr det ikke at det er meg det er noe galt med. At jeg er lat eller at jeg bare vil være syk. Det betyr at det faktisk tar så lang tid for meg. I begynnelsen av september har det gått tre år siden jeg jobba. Og det er greit. For nå er jeg nesten helt frisk.
Vi har tidligere skrevet at det kan ta minst like lang tid å bli frisk som det tok å bryte seg ned. Det vil si at om du tok de første signalene på alvor, den første knekken som kom etter et par måneder, så kan det hende du er tilbake i jobb allerede etter to måneder.
Er du som meg, som ignorerte signalene og fortsatte å presse deg gjennom knekk etter knekk, tar det rett og slett lenger tid. Og det kan være frustrerende med alle som har meninger. Som spør deg når du skal slutte å drive dank, som påstår at det må være noe annet enn utbrenthet som holder deg tilbake, som mener at du nok trives godt uten å gjøre noe hver dag. Og som spør "hva i alle dager gjør du hele dagen?"
Dette er uttalelser som det er lett å bli sint av. Gode venner har fortalt meg at det må være angsten min som hindrer meg i å komme tilbake til jobb. Men er det noe jeg klarer å kontrollere og som jeg vet hvordan jeg skal takle, er det faktisk angsten. Den kan jeg leve med. Jeg kan tenke meg ut av det, og jeg vet at det ikke er farlig. Jeg er i stand til å gjøre det jeg skal til tross for angst. Når jeg er svimmel av slitenhet og når verden går rundt på samme måte som når man har tatt noen drinker for mye kan jeg imidlertid ikke bare fortsette. Da må jeg ta hensyn.
Det kan være vanskelig å innse at selv om jeg er på vei til å bli helt frisk, vil jeg kanskje alltid måtte ta hensyn til utbrentheten. Både i frykt for at den skal komme tilbake med full styrke, og fordi det kan være lett å falle i det samme sporene igjen, der jeg ignorerer kroppens signaler og bare fortsetter uten å tenke etter på hva som er iferd med å skje. Jeg kan kanskje aldri stå på så intenst som jeg gjorde på det verste i jobben. Jeg må kanskje alltid gå hjem når jeg ikke orker mer, tenke over om det går bra både å trene og å møte venner på samme dag.
Men det er egentlig greit. Så lenge jeg vet hvor mine grenser går er det mulig å leve med det. Så lenge jeg ignorerer at folk sier "det er bare å gjøre det, da". For det er ikke det lenger. Det er klart jeg kan tvinge meg til mye, jeg kan presse kroppen til det ytterste. Det er jeg jo ekspert på. Men er det lurt? Nei, selvsagt er det ikke lurt. I Asia dør folk av utbrenthet. De kaller det KAROSHI. Folk har ikke noe sikkerhetsnett, de er nødt til å jobbe for å ha penger de kan leve av. Det ironiske er jo at det livet de lever ikke er noe ordentlig liv. Det er bare slit, og det ender tragisk.
Det viktigste er tross alt dette: Du har bare et eneste liv. Du fortjener å ha det bra, og når du er gammel sitter du ikke og tenker at du skulle jobba litt hardere den onsdagen i juni 2012. Du tenker på alt du ikke rakk nettopp fordi du jobba så mye.
Hør gjerne på råd, snakk med folk du er glad i. Men kun du vet hvor mye du tåler. Og for min del er det kun én ting som har gjort meg frisk. Hvile. Å gjøre akkurat det jeg orker og ikke mer. Det har fått meg fra en tilstand der alt jeg orka var å ligge på sofaen og stirre på tv-skjermen mens rotet steg rundt meg, til å trene fire ganger i uka og være i møter hos Nav om å komme meg tilbake i jobb. I august skal jeg begynne. Jeg vet ikke hvor eller med hva ennå. Men jeg kjenner at jeg gleder meg.
Jeg gleder meg til å ikke lenger bli definert utfra utbrentheten min. Å ikke bli tenkt på som syk, som lat (selv om en utbrent er det stikk motsatte), og som en som ikke klarer livet mitt. Gleder meg til å slippe å bli flau når noen spør hva jeg gjør og svaret egentlig er ingenting.
Men jeg skal fortsatt ta hensyn, og jeg skal aldri la meg selv bli så syk igjen. Jeg har fortsatt en vei å gå, jeg har fortsatt grenser jeg kan tøye for lang og problemer med å stoppe i tide. Men jeg håper jeg vet mer nå, og at jeg greier å ta hensyn.
Det er jo tross alt bare JEG som vet når jeg er frisk.
- Mari
Det betyr ikke at det er det som er rett for deg. Når folk nærmest blir helt satt ut av at jeg forteller hvor lenge utbrentheten har vart, betyr det ikke at det er meg det er noe galt med. At jeg er lat eller at jeg bare vil være syk. Det betyr at det faktisk tar så lang tid for meg. I begynnelsen av september har det gått tre år siden jeg jobba. Og det er greit. For nå er jeg nesten helt frisk.
Vi har tidligere skrevet at det kan ta minst like lang tid å bli frisk som det tok å bryte seg ned. Det vil si at om du tok de første signalene på alvor, den første knekken som kom etter et par måneder, så kan det hende du er tilbake i jobb allerede etter to måneder.
Er du som meg, som ignorerte signalene og fortsatte å presse deg gjennom knekk etter knekk, tar det rett og slett lenger tid. Og det kan være frustrerende med alle som har meninger. Som spør deg når du skal slutte å drive dank, som påstår at det må være noe annet enn utbrenthet som holder deg tilbake, som mener at du nok trives godt uten å gjøre noe hver dag. Og som spør "hva i alle dager gjør du hele dagen?"
Dette er uttalelser som det er lett å bli sint av. Gode venner har fortalt meg at det må være angsten min som hindrer meg i å komme tilbake til jobb. Men er det noe jeg klarer å kontrollere og som jeg vet hvordan jeg skal takle, er det faktisk angsten. Den kan jeg leve med. Jeg kan tenke meg ut av det, og jeg vet at det ikke er farlig. Jeg er i stand til å gjøre det jeg skal til tross for angst. Når jeg er svimmel av slitenhet og når verden går rundt på samme måte som når man har tatt noen drinker for mye kan jeg imidlertid ikke bare fortsette. Da må jeg ta hensyn.
Det kan være vanskelig å innse at selv om jeg er på vei til å bli helt frisk, vil jeg kanskje alltid måtte ta hensyn til utbrentheten. Både i frykt for at den skal komme tilbake med full styrke, og fordi det kan være lett å falle i det samme sporene igjen, der jeg ignorerer kroppens signaler og bare fortsetter uten å tenke etter på hva som er iferd med å skje. Jeg kan kanskje aldri stå på så intenst som jeg gjorde på det verste i jobben. Jeg må kanskje alltid gå hjem når jeg ikke orker mer, tenke over om det går bra både å trene og å møte venner på samme dag.
Men det er egentlig greit. Så lenge jeg vet hvor mine grenser går er det mulig å leve med det. Så lenge jeg ignorerer at folk sier "det er bare å gjøre det, da". For det er ikke det lenger. Det er klart jeg kan tvinge meg til mye, jeg kan presse kroppen til det ytterste. Det er jeg jo ekspert på. Men er det lurt? Nei, selvsagt er det ikke lurt. I Asia dør folk av utbrenthet. De kaller det KAROSHI. Folk har ikke noe sikkerhetsnett, de er nødt til å jobbe for å ha penger de kan leve av. Det ironiske er jo at det livet de lever ikke er noe ordentlig liv. Det er bare slit, og det ender tragisk.
Det viktigste er tross alt dette: Du har bare et eneste liv. Du fortjener å ha det bra, og når du er gammel sitter du ikke og tenker at du skulle jobba litt hardere den onsdagen i juni 2012. Du tenker på alt du ikke rakk nettopp fordi du jobba så mye.
Hør gjerne på råd, snakk med folk du er glad i. Men kun du vet hvor mye du tåler. Og for min del er det kun én ting som har gjort meg frisk. Hvile. Å gjøre akkurat det jeg orker og ikke mer. Det har fått meg fra en tilstand der alt jeg orka var å ligge på sofaen og stirre på tv-skjermen mens rotet steg rundt meg, til å trene fire ganger i uka og være i møter hos Nav om å komme meg tilbake i jobb. I august skal jeg begynne. Jeg vet ikke hvor eller med hva ennå. Men jeg kjenner at jeg gleder meg.
Jeg gleder meg til å ikke lenger bli definert utfra utbrentheten min. Å ikke bli tenkt på som syk, som lat (selv om en utbrent er det stikk motsatte), og som en som ikke klarer livet mitt. Gleder meg til å slippe å bli flau når noen spør hva jeg gjør og svaret egentlig er ingenting.
Men jeg skal fortsatt ta hensyn, og jeg skal aldri la meg selv bli så syk igjen. Jeg har fortsatt en vei å gå, jeg har fortsatt grenser jeg kan tøye for lang og problemer med å stoppe i tide. Men jeg håper jeg vet mer nå, og at jeg greier å ta hensyn.
Det er jo tross alt bare JEG som vet når jeg er frisk.
- Mari
søndag 27. mai 2012
Arbeidspraksis i skjermet virksomhet - nå har jeg begynt
De siste ukene har jeg stresset ganske mye med at jeg skulle begynne i arbeidspraksis i skjermet virksomhet - APS. Det er en fryktelig stor og skremmende overgang å gå fra 0 til 50%, som jeg måtte gjøre. Det er visst ikke sånn overalt, at man må begynne med 50% på APS, men der jeg går er det sånn. Det visste ikke saksbehandleren min da hun søkte meg inn, så det ble et ganske stort sjokk da jeg fikk høre det første gang.
Likevel tror jeg at jeg har vært veldig heldig med tiltaket. Det gir meg bra muligheter videre, uten at jeg vil si så veldig mye om hva jeg skal gjøre og hvor jeg skal være. Jeg vil ikke bli gjenkjent. Men jeg vil fortelle at det fins bra tiltak som kan gi en mye positivt. En må ta en del ansvar selv for å komme med på de bra tiltakene. Google attføringsbedrifter i din kommune, og finn ut hva som ville vært bra for DEG. Ikke tenk på hva Nav forventer. Nav er et system som putrer videre uansett hva den enkelte måtte mene - hvis ikke du tar ansvar og kommer med forslag selv, vil Nav finne noe for deg, og da kan du jo havne hvor som helst. Men hvis du finner noe du virkelig har lyst til å prøve, kan du få Nav med på å hjelpe deg med å begynne der.
Det er mye positivt med tiltaket jeg skal begynne på. Det virker som det er bra miljø, bra arbeidsoppgaver, fint å ha på CV'en, veldig trivelige lokaler. Men det er en del negativt også, hvert fall i begynnelsen. Slike tiltak skal passe for folk med veldig forskjellige bakgrunner. Og alle må trykkes ned i samme mal. Så derfor må de ha en veldig bred mal, slik at alle passer inn i den sånn noenlunde. Jeg vet ikke hvorfor de andre er der, men jeg kan gjette på at det er alt fra sosial angst, vanlig angst, depresjoner, utbrenthet, fysiske skader til at det bare ble veldig vanskelig å komme seg ut i arbeidslivet igjen etter nedskjæringer ved forrige arbeidsplass. De fleste deltakerne har mye bra på CV'en, lange utdannelser eller over tiårig yrkeserfaring. Så hvorfor blir vi behandlet som ungdomsskoleelever? Jeg begynte å skrive en lang forklaring her nå, men jeg vil ikke bli gjenkjent. Uansett, det er mye positivt og mye negativt med tiltaket. Og jeg tror det kommer til å bli mye mer positivt. Jeg må uansett lære meg å ta ting med ro, så det er nok bra det går sakte.
Overalt i livet vil vi finne folk som ikke er bra for oss. Det kan være "venner" som bruker oss som emosjonell søppelbøtte, der vi ender opp med å måtte fikse verden for dem uten å noen gang få noe igjen for det, annet enn å bli utslitt av det. Eller det kan være folk som gir oss stress, angst eller andre negative følelser. Jeg har fått en sånn på tiltaket. Det er en person som sikkert er veldig stresset selv pga alt det nye, hele situasjonen med at det plutselig blir forventet ting av oss igjen. Så denne personen løser det med å prøve å få meg til å se dårlig ut, for å se bra ut selv. Eller å prate så mye om ting personen er redd for selv, for å "få med seg" noen på stresset. Dytte stresset over på meg. Men det som er så bra nå som jeg er friskere er at jeg ser at det er akkurat det som skjer. Det er ikke at jeg ikke får til ting eller blir for stresset. Det er denne personen som har sine egne problemer, og som takler dem ved å prøve å gi dem til andre. Og det er klart jeg kommer til å møte mange sånne folk i yrkeslivet også. Problem-pushere, kranglefanter, emosjonssøppelbøtte-kolleger, sjefer som løser sine egne dårlige dager ved å kjefte på andre. Og da gjelder det å være klar over at det er det som skjer, og ikke la andre mennesker stjele den dyrebare energien vi har.
Energi, ja. Jeg var redd jeg kom til å bli helt ødelagt av 50%, og bare ligge som en pøl på sofaen. Men hittil har det gått overraskende bra. Jeg må være klar over at det fortsatt kan komme en kræsj, men også at jeg kan komme over den kræsjen. Jeg må passe på å ta pauser, tenke på aktivitetstilpasning, ikke trene for mye, ikke gjøre for mye utenom jobb.
Jobb... Jeg har faktisk en jobb! :) Det er ganske kult. Og fortsatt litt skummelt.
- Christiane
Abonner på:
Innlegg (Atom)