Arbeidspraksis i skjermet virksomhet - nå har jeg begynt

De siste ukene har jeg stresset ganske mye med at jeg skulle begynne i arbeidspraksis i skjermet virksomhet - APS. Det er en fryktelig stor og skremmende overgang å gå fra 0 til 50%, som jeg måtte gjøre. Det er visst ikke sånn overalt, at man må begynne med 50% på APS, men der jeg går er det sånn. Det visste ikke saksbehandleren min da hun søkte meg inn, så det ble et ganske stort sjokk da jeg fikk høre det første gang.

Likevel tror jeg at jeg har vært veldig heldig med tiltaket. Det gir meg bra muligheter videre, uten at jeg vil si så veldig mye om hva jeg skal gjøre og hvor jeg skal være. Jeg vil ikke bli gjenkjent. Men jeg vil fortelle at det fins bra tiltak som kan gi en mye positivt. En må ta en del ansvar selv for å komme med på de bra tiltakene. Google attføringsbedrifter i din kommune, og finn ut hva som ville vært bra for DEG. Ikke tenk på hva Nav forventer. Nav er et system som putrer videre uansett hva den enkelte måtte mene - hvis ikke du tar ansvar og kommer med forslag selv, vil Nav finne noe for deg, og da kan du jo havne hvor som helst. Men hvis du finner noe du virkelig har lyst til å prøve, kan du få Nav med på å hjelpe deg med å begynne der.

Det er mye positivt med tiltaket jeg skal begynne på. Det virker som det er bra miljø, bra arbeidsoppgaver, fint å ha på CV'en, veldig trivelige lokaler. Men det er en del negativt også, hvert fall i begynnelsen. Slike tiltak skal passe for folk med veldig forskjellige bakgrunner. Og alle må trykkes ned i samme mal. Så derfor må de ha en veldig bred mal, slik at alle passer inn i den sånn noenlunde. Jeg vet ikke hvorfor de andre er der, men jeg kan gjette på at det er alt fra sosial angst, vanlig angst, depresjoner, utbrenthet, fysiske skader til at det bare ble veldig vanskelig å komme seg ut i arbeidslivet igjen etter nedskjæringer ved forrige arbeidsplass. De fleste deltakerne har mye bra på CV'en, lange utdannelser eller over tiårig yrkeserfaring. Så hvorfor blir vi behandlet som ungdomsskoleelever? Jeg begynte å skrive en lang forklaring her nå, men jeg vil ikke bli gjenkjent. Uansett, det er mye positivt og mye negativt med tiltaket. Og jeg tror det kommer til å bli mye mer positivt. Jeg må uansett lære meg å ta ting med ro, så det er nok bra det går sakte.

Overalt i livet vil vi finne folk som ikke er bra for oss. Det kan være "venner" som bruker oss som emosjonell søppelbøtte, der vi ender opp med å måtte fikse verden for dem uten å noen gang få noe igjen for det, annet enn å bli utslitt av det. Eller det kan være folk som gir oss stress, angst eller andre negative følelser. Jeg har fått en sånn på tiltaket. Det er en person som sikkert er veldig stresset selv pga alt det nye, hele situasjonen med at det plutselig blir forventet ting av oss igjen. Så denne personen løser det med å prøve å få meg til å se dårlig ut, for å se bra ut selv. Eller å prate så mye om ting personen er redd for selv, for å "få med seg" noen på stresset. Dytte stresset over på meg. Men det som er så bra nå som jeg er friskere er at jeg ser at det er akkurat det som skjer. Det er ikke at jeg ikke får til ting eller blir for stresset. Det er denne personen som har sine egne problemer, og som takler dem ved å prøve å gi dem til andre. Og det er klart jeg kommer til å møte mange sånne folk i yrkeslivet også. Problem-pushere, kranglefanter, emosjonssøppelbøtte-kolleger, sjefer som løser sine egne dårlige dager ved å kjefte på andre. Og da gjelder det å være klar over at det er det som skjer, og ikke la andre mennesker stjele den dyrebare energien vi har. 

Energi, ja. Jeg var redd jeg kom til å bli helt ødelagt av 50%, og bare ligge som en pøl på sofaen. Men hittil har det gått overraskende bra. Jeg må være klar over at det fortsatt kan komme en kræsj, men også at jeg kan komme over den kræsjen. Jeg må passe på å ta pauser, tenke på aktivitetstilpasning, ikke trene for mye, ikke gjøre for mye utenom jobb. 

Jobb... Jeg har faktisk en jobb! :) Det er ganske kult. Og fortsatt litt skummelt.

- Christiane

Kunsten å gå framover uten å falle

I det siste har det skjedd store endringer for oss begge. Christiane har fortalt om sitt tiltak, og skal sikkert fortelle mer om det også. Selv var jeg på mitt første møte med det som kan bli fremtiden denne uka. Den store og skremmende framtida har kommet. For nå er jeg frisk nok.

Tror jeg. For man kan egentlig aldri vite med utbrenthet. Som Christiane sa i forrige innlegg: Hvordan vet du egentlig forskjell på utbrent-sliten og vanlig sliten? Hvordan vet du hvor mye du tåler når du er vant til å gjøre så lite som mulig, og når økningen i aktivitetsnivå har vært så forsiktig at det nesten er vanskelig å huske hvordan ting var da du orka bittelitt mindre enn akkurat nå?

Sånn sett er denne bloggen en bra hjelp for oss også. Da kan vi faktisk se progresjonen bedre. Vi kan se at det å dra til stallen eller å gå i butikken kunne være mer enn nok slit før. Nå kan vi jogge flere ganger i uka, mens å være sosiale to dager på rad gjør oss helt utmattet. For det sosiale, der psykiske krefter må brukes mer enn fysiske, er faktisk det som er mest slitsomt. Det tar veldig på å være hyggelig, prate med mange, gjøre noe sammen med dem og være hundre prosent tilstede i en situasjon.

Så det å jobbe og ta hensyn til både arbeidsgiver og kolleger igjen, samtidig som man klarer å fortsette med trening kan bli en stor utfordring. Det at jeg i det hele tatt har klart å begynne å trene er utrolig nok i seg selv, og det å holde det ved like hadde vært veldig bra.

Men det er klart det er skremmende, tenk om jeg blir syk igjen? Tenk om jeg ikke klarer å si nei til ting jeg blir bedt om, eller at jeg bare gjør ting for å tilfredsstille andre, sånn som jeg gjorde i jobben. Det fine er at jeg har funnet et tiltak der jeg kan få den hjelpen jeg trenger for at dette ikke skal skje.

***

Vi er faktisk veldig heldige med Nav-kontoret vårt. Det er et av Oslos beste i følge undersøkelser med brukerne, og de virker oppriktig interessert i å hjelpe folk til å bli friske og så komme ut i arbeid, i stedet for å hjelpe dem med å jobbe uansett helsetilstand, som det virker som er tilfellet på mange andre kontorer.

Et av tiltakene ligger under paraplyen Vilje Viser Vei. Her finnes det mye forskjellig, men jeg har søkt meg inn til bydelssamarbeidet. Så nå har jeg møtt veilederen min, som syns jeg er en perfekt kandidat. Det kommer jo folk med alle slags problemer, mens mitt største er jo ikke angst eller depressive tanker, men at jeg blir så sliten. Så hun skal hjelpe meg å finne en jobb som er bra for meg.


Det føltes så godt å bli trodd og tatt hensyn til! Bydelssamarbeidet plasserer folk ut i det ordinære arbeidslivet, og man må ikke jobbe mer enn man orker. Hvis jeg for eksempel synes 50% er for mye, kan jeg jobbe 30%. Eller mindre. Og hun skal hjelpe meg å finne en jobb der jeg både kan gjøre noe jeg vil og  noe arbeidserfaringen min og utdannelsen kan brukes til.

Så nå skal vi jobbe sammen mot å finne ut hva slags jobb dette kan være. Og det viktigste er at jeg skal få støtte hele veien. Få styre prosessen. Uten å bli pressa. Og jeg vil ha en person å støtte meg til og søke råd hos når jeg trenger det.

Så da kan det vel kanskje bli en bra framtid!

- Mari

Tiltak og nerver og ikke glem å puste og slappe av...

Det har skjedd noen forandringer i det siste, og det føles som det har gått veldig fort, selv om det jo ikke har gått fort, akkurat. Vi er vant til å ha som eneste jobb å prøve å bli friske, så alt som er mer enn det føles plutselig mye. Jeg fikk et brev fra attføringsbedriften og skal veldig snart på et slags seminar der, for å få vite mer om tiltaket. Det er tidlig om morgenen, i alle fall tidlig for et B-menneske som meg, to dager på rad. Og jeg er nervøs.

Jeg har stått opp litt før de siste dagene for å venne meg til å stå opp tidlig, og nervene har gjort det vanskelig å sovne raskt om kvelden. Jeg er trøtt, beina er svake og skjelvne, jeg kjenner angsten lure rundt hjørnet og jeg føler meg egentlig mer utbrent enn for et par uker siden. Det er vanskelig å merke forskjell på "utbrent" og "trøtt og sliten", for jeg er ikke vant til å kjenne etter. Det var ikke relevant om jeg var sliten, jeg skulle gjøre noe stort sett døgnet rundt uansett.

Bare det å stå opp før og forberede meg til at jeg snart skal begynne på tiltak føles som å gjøre noe. Som steg tilbake i arbeidslivet. Og det er klart det er skummelt. Mennesker vil instinktivt prøve å unngå ubehag, og de som har blitt utbrent har utsatt seg selv for veldig mye ubehag knyttet til arbeid og studier. Så det å "gjøre noe fornuftig", altså noe som har med jobb å gjøre, kan for en utbrent høres ut som å "hoppe utfor stupet en gang til". Da kan vi kanskje prøve å endre tankemønster her:

Vi skal ikke gjøre noe som er så forbasket fornuftig, men heller noe vi kan få glede av, noe som gir OSS noe. Det handler om  hva jobben kan gjøre for oss. Hva vi vil ha ut av det. Drit i hva du kan gjøre for jobben, hva du kanskje burde si ja til. Du burde ikke si ja til noe, du burde sette grenser og si nei. Det å føle at man bestemmer og har  kontrollen er viktig, slik at vi ikke setter oss i den situasjonen igjen, der vi gjør altfor mye og ikke klarer å skru av om ettermiddagen. For man skal jo kunne skru av om ettermiddagen. Ikke sitte der og jobbe om kveldene, bekymre seg om nettene og jobbe igjen helt til langt på kveld.

Nå føles det ganske voldsomt at jeg snart skal starte på et tiltak som innebærer at jeg må være et sted og prestere hver ukedag. Det er bare halv dag, men det å skulle konsentrere seg i fire timer hver dag er en stor overgang. Det er bra jeg har et navkontor som fungerer, sånn at jeg kan si fra hvis det blir for mye for meg og hvis tiltaket gjør meg sykere. Det var så jævlig å være så dårlig, så det vil jeg helst unngå å bli igjen. Men alle som har vært utbrente vet hvert fall veldig godt hvordan det føles, så vi vil kjenne igjen tegnene hvis det er i ferd med å skje igjen. Og denne gangen vil vi roe ned før det går så langt som til et kræsj i veggen. Denne gangen kan vi stoppe før vi møter veggen, og heller slappe av litt i solveggen. Og kose oss. Ikke glem å kose deg!

- Christiane

Det går framover. Håper jeg.

I januar var jeg på samtale i en attføringsbedrift, om muligheten av å bli med på et APS-tiltak som virka skikkelig bra for meg. Det var ca tre måneders ventetid, noe som passa meg bra, siden de sa at jeg måtte jobbe 50%, og jeg ikke var frisk nok for det enda. Men nå er jeg friskere, og i tillegg har saksbehandleren min hos nav sagt at vi sikkert kan få til en ordning der jeg ikke trenger å jobbe riktig så mye i begynnelsen.

Så nå er det nok bare et par uker igjen til jeg skal begynne å gjøre noe igjen. Nå har det gått over to år siden jeg slutta på studiene, og i juni er det to år siden jeg virkelig skjønte at jeg nok hadde vært utbrent i flere år. Den høsten var veldig tung, og å gå gjennom nav-prosessen for å få arbeidsavklaringspenger gjorde ikke høsten mindre forferdelig. Jeg som var så selvstendig, så flink og pliktoppfyllende måtte trygle Nav om penger. Ikke helt det jeg hadde sett for meg å skulle gjøre i midten av tjueåra. Jeg skulle jo få meg en bra karriere ut av de bra karakterene, endelig skulle jeg få noe igjen for all jobbinga. Men det gjorde jeg jo ikke. Det var faktisk ingen som ga meg noen som helst fordeler for at jeg hadde slitt ut meg selv på den måten. I den perioden følte jeg meg ofte skamfull fordi jeg gikk på nav og var redd folk trodde jeg var lat. Men utbrente folk er de minst late som fins, de har jo jobba hardt for å klare å ødelegge seg selv på den måten.

Og nå har det altså gått to år. Jeg har mye mindre angst, mye mer energi, har gått ned noen kilo og orker mye mer. Jeg blir fortsatt sliten av fysiske ting og aller mest av sosiale ting. Det er nok vanskelig å skjønne for de rundt meg, og vanskelig å akseptere selv også. Det er irriterende å ikke kunne se venner like mye som før, og å måtte planlegge sosiale ting. Nå skjer det automatisk, at jeg planlegger å dra hjem tidlig fra ting og planlegger unnskyldninger som gjør at sosiale ting ikke varer så lenge. Men å være sosial gir meg også mye. Jeg håper at dette tiltaket med jobb fire timer hver dag også er noe som kommer til å gi meg mye, i hvert fall mer enn det tar. Jeg håper at jeg får energi av å gjøre noe konstruktivt, noe morsomt, noe fornuftig.

Selvsagt er det skummelt. Men det hadde det vært for hvem som helst å begynne i ny jobb. Selv om jeg før klarte mye mer på strak arm - jeg følte jeg kunne klare hva som helst - er det nå dritskummelt å skulle begynne i et nav-tiltak. Det skumleste er at jeg a) ikke vet om jeg kommer til å orke å jobbe fire timer sammenhengende om dagen og b) at jeg ikke vet om jeg kommer til å klare å si i fra hvis det blir for mye for meg. Noe må jeg jo ha lært av denne perioden uten krav, men jeg er fortsatt redd jeg ikke klarer å gjøre mindre hvis jeg trenger det. Jeg er redd jeg kommer til å presse meg lenger enn kroppen tåler og bare overse signalene den gir. Jeg er så vant til å ikke bry meg om jeg blir sliten, det var ikke relevant. "Skal", "bør" og "må" var det eneste som var relevant.

Jeg håper jeg har lært nå. Lært at jobben faktisk ikke er såå viktig, helsa er viktigere. At når kroppen sier den er sliten, så må man ta hensyn til det. At det er lov å si nei. At ingen tenker jeg er svak hvis jeg ikke klarer alt mye fortere enn alle andre. At stress ikke fører til noe positivt.

Om noen uker får jeg se om jeg tåler å jobbe litt. Jeg håper det.

- Christiane

Nå har vi prøvd Tankefeltterapi!

For en tid tilbake skrev vi et innlegg om et Tankefeltsterapiseminar vi var på. Mats Uldal prata om hvor bra TFT er, men vi syntes det ble mye prat og lite handling. I tillegg slo vi fra oss å prøve, fordi behandlingen er så dyr.

Vi har tidligere prøvd både akupunktur (Christiane) og psykomotorisk fysioterapi (Mari) for å se om vi kan bli mindre utbrent av det. Ingen av delene fungerte noe særlig i det hele tatt. Christiane følte seg litt bedre samme kveld som hun hadde fått akupunktur, og Mari lærte noen teknikker for å takle angst, men resultatene var egentlig såpass vanskelige å måle at vi droppa hele greia.

Men nylig fikk vi et tilbud der vi kunne betale under femti kroner på en prøvetime i TFT, hos en dame som driver med dette for seg selv. Så da bestemte vi oss for å ta sjansen, og i går hadde vi time begge to. Vi har blitt veldig positivt overrasket over resultatet.

Først må jeg understreke at vi på ingen måte har blitt friske av bare ett møte med teapeuten. Det er dessuten grenser for hva man rekker å behandle på denne tiden. Selv om vi hver fikk halvannen time trenger man mer tid på å gå løs på absolutt alt som ligger under overflaten.

Poenget med Tankefeltterapi er at det er en klar sammenheng mellom tanker, kropp, følelser og levd liv. Med andre ord lagrer opplevelser og vonde følelser seg i kroppen, og man reagerer sterkt på ting som trigger minner i kroppen.

Tankefeltterapi brukes til behandling av plager der følelsene blir irrasjonelle, og forsøker å gjøre reaksjonen normalisert. Terapeuten dunker med fingrene på ulike punkter, blant annet på siden av hånda, under øyet, under armen og under nesa. Dette samtidig som de vonde følelsene og minnene fremkalles, og man prøver å finne årsaken til reaksjonene.

For å være ærlig høres det jo fullstendig absurd ut. Dunke på kroppen mens man tenker på fæle ting, og vips er de fæle tingene borte? At man samtidig skal beskrive følelsene som ulike former og farger gjør det hele ekstra lala-land. (Her sitter jeg og snakker om et rødt rør som snurrer rundt i magen??) Men det geniale er....det funker selv om du ikke tror det skal funke. Og TFT mangler bare én større undersøkelse for å kunne bevise at det funker, og ta behandlingen inn i legevitenskapen på linje med for eksempel akupunktur og fysioterapi.


MARIS OPPLEVELSE AV TFT
I utgangspunktet ville jeg behandle angst, som er med på å gjøre meg sliten. Jo mer sliten, jo mer angst og motsatt. Men da jeg kom til behandlingen fikk jeg beskjed om å tenke på hva som plaget meg akkurat der og da. Det var redselen for å miste et dyr jeg har, som jeg er nært knytta til. Noe jeg vet vil skje om ikke altfor mange år. Jeg har gått til psykolog i to år, og hun har innimellom forsøkt å få meg til å prate om det, men det har vært umulig. Jeg har følt at bare tanken på at det skal skje kaster meg ned i et bunnløst hull av sorg og fortvilelse, og kan kun snakke rasjonelt og teoretisk om det.

Etter kanskje to minutter rant tårene inne hos TFT-dama. Hun ba meg beskrive angsten, redselen for egen sorgreaksjon og redselen for å miste dyret mitt på en skala fra 1-10. Jeg sa 10. Så dunket hun på ulike punkter. Lenge. Mens hun ba meg tenke på nøyaktig hvor maktesløs og livredd jeg følte meg. Og vi gikk gjennom andre opplevelser i oppveksten som har trigget lignende følelser.

Etter hvert gikk det an å tenke på det som noe trist og uunngåelig, men noe jeg kommer til å takle. Og noe jeg greier å tenke på.

Hun gjorde det samme med angst jeg har om morgenen. Ville jeg skulle tenke meg tilbake til en morgen med angst, angi angsten på en skala og beskrive følelsen. Det å ligge i senga og kjenne angsten fylle hele kroppen og nekte meg å slappe av. Mer dunking. Til slutt var redselen redusert til en likegyldig følelse.

Lenger kom vi ikke. Jeg ble overraska over at det funka. Jeg hadde vel trodd det skulle hjelpe litt, men at hun skulle klare å få fram SÅ sterke følelser hos meg, som bare later som ingenting når jeg føler noe? Nei, det er definitivt noe i dette. Men kan det kurere utbrentheten? Kanskje. Foreløpig har vi ikke råd til flere timer, men det ble fristende å prøve. Og jeg lærte noen teknikker som faktisk virka. Kjenner jeg at angsten kommer krypende konsentrerer jeg meg hardt om følelsen og dunker på punktene hun ba meg om. Lenge. Og selv om følelsen ikke forsvinner helt, blir den svakere. Absurd? Absolutt. Men sant.

CHRISTIANES OPPLEVELSE AV TFT
Som Mari fikk jeg beskjed om å tenke på hva som plaget meg der og da. Jeg nevnte det at vi snart skal ut og fly, siden kroppen min er vant til at å flytte på seg = å flytte utenlands = å bli utslitt og ødelagt. Derfor har kroppen min funnet ut at det er lurt å få angst med en gang jeg tenker på å dra noe sted, slik at jeg kanskje slutter å dra steder for å slite meg ut.

Jeg fikk beskjed om å tenke på å skulle ut og fly, og konsentrere meg om følelsene det ga meg. Hun spurte hvor ille det var på en skala fra en til ti, og ba meg beskrive angsten. Det gjorde hun med alle tingene hun behandlet, og jeg som egentlig er ganske skeptisk til sånt kunne beskrive angst som en klo, en bølge, en fotball og si hvilke farger angsten så ut til å ha. Jeg var glad ingen kunne se hva jeg holdt på med, men prøvde å konsentrere meg om det jeg skulle. Uansett, flyangsten var en klo som satt i magen, og hun begynte å banke for å få den vekk. Etter en stund gikk angsten ned fra 8 til 3, og jeg som kan få angstanfall av å ikke få sove, kunne til og med tenke på å ikke få sove kvelden før vi reiser uten å bli særlig nervøs.

Etter det ba hun meg tenke på en episode der jeg følte meg spesielt sliten og angstete. Jeg fortalte om et minne fra jeg studerte. Jeg satt i et av de øverste trinnene i en lang trapp i et universitetsbygg med forelesningssaler. Jeg så ned på alle som satt og ventet på neste forelesning. De satt på gulvet langs veggen og pratet med hverandre, spiste lunsj, lo, leste aviser og noen få leste. Jeg satt oppe i trappa med skolebøker og markeringspenn, men uten å få med meg noe særlig. Det var litt betryggende å se at folk gjorde noe annet enn å lese, for på den tiden gjorde jeg ikke annet selv. Jeg hadde med meg drikkeyoghurt, som var det eneste jeg klarte å spise uten å brekke meg. Jeg prøvde å lese, men fikk ikke med meg noe av det som stod der. Samtidig ville jeg ikke gå noe annet sted, for det var fint å se at andre ikke leste. Jeg satt øverst i trappa og følte meg helt maktesløs og fortvilet, fordi alle de der nede klarte å gjøre andre ting og fortsatt stå på eksamen. Det virket som om alle fikk til noe jeg ikke fikk til; de hadde et liv samtidig som de studerte.

Jeg tenkte på hvordan det føltes å sitte der og ikke klare å lese, ikke klare å spise, ikke klare å være student, mens alle andre klarte det fint. TFT-terapeuten spurte hvordan angsten var, og begynte å banke. Angsten ble etter hvert mindre og utydeligere, selv om jeg fortsatt merket at den var der. Det ble mye bedre.

Vi gikk over til å prate om at jeg alltid har gjort mye for å glede andre. Jeg ville ikke slutte å studere fordi jeg ikke ville skuffe foreldrene mine, og jeg fortalte om episoder der foreldrene mine hadde høye krav til meg. Jeg fikk plutselig en sterk følelse av å ikke være bra nok, og terapeuten ba meg peke på meg selv. Jeg pekte mot hjertet, og så fikk hun meg til å legge hånda der, mens hun fortsatte å banke. Hun spurte om hvor mye jeg tvilte på om jeg var bra nok, og jeg svarte 8. Hun fortsatte å snakke mens hun banket, og nevnte alt jeg hadde pratet om, om høye krav, om å skuffe, om alt jeg hadde gjort i årene før jeg ble utbrent som gikk på at jeg tvilte på meg selv. Til slutt spurte hun meg igjen om hvor mye jeg tvilte på at jeg var bra nok, og jeg begynte å le, og svarte at det er et latterlig spørsmål, for så klart er jeg bra nok! Det var helt utrolig, endelig var jeg sikker på at jeg var bra nok som jeg var. Jeg har aldri opplevd at følelser har snudd så kraftig på fem - ti minutter.

Til slutt pratet vi om at jeg er redd for at jeg aldri kommer til å fungere som jeg gjorde før jeg ble utbrent. At hjernen min aldri kommer til å ha samme hukommelse og konsentrasjonsevne som før. Og hvis hjernen ikke fungerer, er det ingenting som fungerer. Jeg sa jeg var redd for å ikke kunne jobbe, ikke kunne ha et ordentlig liv, råtne på sofaen. Denne gangen føltes angsten og tristheten som en bølge som skylte over beina mine, en kald, kraftig, tung bølge. Hun banket på de samme punktene mens hun sa alt jeg fryktet skulle skje, og gradvis ble tankene mindre skumle, og bølgen mindre intens, selv om jeg konsentrerte meg om å føle det. Etter hvert så jeg at de tankene er irrasjonelle, og at jeg kommer til å bli som før, i hvert fall bra nok til å ha det bra og kunne gjøre alt jeg vil.

All angsten ble ikke borte, og jeg er fortsatt utbrent. Men noe ble mye lettere å takle etter å ha vært der, noe ble litt lettere og jeg har det bedre med meg selv. Noe som høres veldig rart ut, siden jeg bare satt i et rom og tenkte på fæle ting mens ei dame dunket på noen punkter en stund.

Vi fikk noen ark slik at vi kan prøve teknikkene hjemme også. Og i går kveld fikk jeg angst, så jeg prøvde teknikkene. Og jammen klarte jeg å dempe angstfølelsen nok til at det ikke var særlig plagsomt mer. Det virket bedre når terapeuten gjorde det, men når vi blir flinkere til å gjøre teknikkene på egen hånd og slutter å tenke "dette er jo tåpelig, her sitter jeg og slår meg selv", så blir det nok enklere å få til. Og kanskje prøver vi flere timer, siden dette faktisk virker. Jeg gikk hvert fall fra å være skeptisk til å få mye større tro på dette enn på akupunktur.

Det viser seg altså at Tankefeltterapi virker. Og det virker fort. Vi er ikke ferdige med å ha angst, og det er mye som ikke ble nevnt. Mange ting er sammensatte, og det er fullt mulig å få tilbakefall. Vi kan ikke bli magisk friske, men at tankene saboterer for veien til å bli friske er det jo greit å gjøre noe med. Vi vet ikke om det kan kurere oss for utbrenthet heller, men at det kan dempe angsten er i alle fall sikkert. Og det er et gigantisk steg i riktig retning!!

- Christiane og Mari

Hvor fort blir man frisk fra utbrenthet?

Skulle ønske det var et spørsmål med et greit fasitsvar, gjerne med en graf som viste hvilket utbrenthet-nivå man var på og hvor lang tid det tar å komme seg opp til et friskt nivå fra der man er. Det hadde vært så lett hvis man hadde visst at man ble frisk f.eks. i april, og kunne fortelle dette til familie, venner, lege, saksbehandler og - ikke minst - en selv. Hvis man hadde hatt en dato der man visste man var friskmeldt, hadde det ikke vært så vanskelig å komme seg gjennom tida før det. Tida som kan fortone seg som endeløs, mørk og dyster når man tenker på alt man ikke lenger kan gjøre.

En liten del av svaret på spørsmålet er imidlertid: Det kommer an på hvor lenge du har brukt mer krefter enn du hadde. Hvis du sykmeldte deg etter første angstanfall, eller første gang du brøt sammen fullstendig, da tar det kanskje ikke så lang tid. Men kanskje var du som jeg var, og tenker "det er vel normalt å bli nervøs i perioder, normalt å miste matlysta, normalt å ikke få sove, å miste konsentrasjonen, å skjelve hele dagen, å gå rundt med mageknip", og så fortsatte du, og fortsatte litt til. Det er ikke normalt å ha det sånn. Det er langt forbi der du burde ha stoppa. Og jo lenger forbi det punktet du drev deg selv, jo lenger tid tar det å bli bra. 

Se på hvor du er nå. Så ser du på hvor dårlig du var på ditt aller dårligste. Tenk på det du kan gjøre nå, som du ikke kunne da. Hvor lang tid har det tatt deg å komme dit? Det gir deg en liten indikasjon på farta du holder bortover bedringens vei. Kanskje orker du å gå en tur, gå på butikken eller lese litt uten å bli sliten. Kanskje orker du mer. Se på alt du orker som en seier, og som et steg videre på vei til friskmeldt. 

En annen ting. Ikke ha det så travelt. Du kan ikke stresse deg frisk. Det var det som gjorde deg syk. For å bli frisk må du lære deg å gjøre ting annerledes. Ta deg god tid med frokosten. Sove lenge. Slappe av. Si nei til sosiale avtaler eller ting du bare "må" gjøre. Du må ingenting, du. Helsa er viktigere. Jo, det er den. Jeg ville ikke høre, jeg heller, men helsa er faktisk viktigere enn jobben/studiene/hva kona di syns. Du svikter ingen ved å prøve å bli frisk. Alle vil se deg frisk igjen, og viktigst av alt i ditt liv er hvordan du har det. 

Så svaret på spørsmålet er vel at det er feil spørsmål. Ikke tenk på hvor mange uker, måneder eller i noen tilfeller år dette tar. Tenk på hva du kan gjøre nå. Tenk på at nå er det din tur til å lære deg hvordan man tar pauser, kjenner etter om man er sliten og tar hensyn til seg selv. Du skal lære deg hvordan du unngår å bli utbrent igjen, og det klarer du bare om du bryter de tankemønstrene du hadde, om å være mest mulig effektiv og få gjort mest mulig i løpet av en dag. Du må finne ut hva du gjorde som tappet deg for energi. For min del var det altfor høye krav til meg selv, dårlig evne til å skru av tankene om alt jeg skulle gjøre, fokus på hva som ville gjøre andre stolt av meg i stedet for hva jeg selv ville, dårlig selvtillit som gjorde at jeg måtte bevise noe hele tiden og at jeg aldri hadde faste rammer. Alt ble til slutt studietid. Jeg hadde flash cards i jakkelommene og notater på dodøra. Så nå vet jeg hva jeg gjorde feil. Jeg må bare finne en måte å gjøre det rett på. Ha faste rammer, lære å si nei, tenke etter - hva er viktig i livet mitt? 

Se på denne tida som en mulighet til å lære å gjøre ting på en bedre måte. Tenk på stegene du har tatt, ikke på alt du ennå ikke klarer. Du kommer til å klare det til slutt. Se deg tilbake i stedet, se alt du orket i dag, i går eller forrige helg som du ikke hadde orket da du akkurat hadde blitt utbrent. Om det er å sette på vaskemaskinen uten å få angst (jada, der har jeg vært, angstanfall av vaskemaskinen) eller å være med venner en hel dag.

Kanskje haster det for de rundt deg. Saksbehandleren, familie eller venner lurer på om du snart er klar for å jobbe igjen. Jeg ble oppringt av en attføringsbedrift i dag som hadde fått en ledig plass så jeg kunne begynne på tiltak mye før oppsatt tid. Jeg har ikke nubbesjans til å klare å jobbe 50% nå. Så jeg måtte si at jeg dessverre ikke var klar, selv om hun kanskje forventa at jeg skulle si ja. Det føles litt som et nederlag, men jeg kan ikke bare bestemme meg for at nå er jeg frisk. Dette tiltaket er virkelig noe jeg vil, men jeg kan ikke begynne på noe bare for å tryne igjen. Det ville være å fortsette i samme spor, med red bull og skjelvetokter. Jeg må vente til jeg har nok energi å gi, slik at en jobb ikke bare ødelegger meg igjen. Om jeg må vente litt til, så er det verdt det for å slippe å brase inn i veggen igjen. 

Vi er på bedringens vei alle sammen. Vi vet kanskje ikke helt hvor lang veien er, men vi er på rett vei. Og hva du lærer deg på veien - det er det viktige for resten av ditt liv.

- Christiane

Hvordan vet du at du er utbrent?

Ofte får vi spørsmål fra folk om hvordan vi vet vi er utbrent, og om hva som fikk oss til å forstå det første gangen. Det enkle svaret da er at det skjønte vi ikke før det var for sent. Men det kan være greit med en liten liste. Både for de av dere som lurer på om dere er utbrent, og for dere som kjenner noen som kanskje er det.

Jeg vil gjerne understreke at det føles forskjellig for ulike mennesker, men Christiane og jeg har hatt såpass mange like symptomer at det er mulig å sette dem inn i et visst system.

Tegn på at du begynner å bli eller allerede har blitt utbrent
* Veldig sliten og slapp, det hjelper ikke å sove lenge.
Du faller ned på sofaen etter jobb/skole, prøver å kompensere slitenheten med energidrikker, cola og sjokolade, sover hele helga, har utrolig store problemer med å stå opp om morgenen, og er til tider så sliten at du faktisk ikke får sove, og blir liggende i timevis uten søvn.

* Urealistisk forhold til egen uovervinnelighet. 
Tankene tar over kontrollen, og du nekter deg selv å være sliten: Jobben klarer seg ikke uten meg, jeg KAN ikke bli syk, jeg er sikkert ikke SÅ sliten, jeg MÅ klare å orke dette - alle andre orker, jeg skal klare dette bedre enn alle andre, jeg skal være sterkest, det er nok best at jeg gjør det ettersom jeg vet hvordan, jeg er uerstattelig i jobben, jeg må holde ut gjennom dette prosjektet/denne oppgaven/neste måneds viktige hendelser, hvis jeg bare presser meg litt til kommer denne fæle følelsen til å gå over....

* Kort lunte og sterke følelser
Du bruker veldig mye tid på å være blid og overkompensere når du er på jobb eller studie. Du er smørblid mot folk som egentlig behandler deg urettferdig, men når du kommer hjem er det familien som får en forbanna og sur kjeftesmelle inn døra. Alt andre gjør irriterer deg, og du kjefter for småting. Du blir såret over ting som egentlig ikke betyr noe både hjemme og på jobben, og en sleivete kommentar fra en kollega  kan gi deg gråten i halsen. Du begynner å gråte mye fortere, gjerne når du er alene.

* Orker ikke mat, eller ikke rett type mat
Du har ikke matlyst, og går ned i vekt fordi du ikke greier å spise. Eller du spiser for å trøste deg selv, og går opp i vekt. Det eneste du orker å få i deg er gatekjøkkenmat og godteri, og da får du så dårlig samvittighet over at du er så sliten at du bare spiser drittmat - at du fortsetter for å trøste deg litt til. Dette kan selvsagt være symptomer på mange andre ting som går på psyken løs, men for oss har det vært sentralt i utbrentheten også.

* Angstuvikling
All kompenseringen for følelser som egentlig er der og ignoreringen av ting kroppen prøver å fortelle deg, fører til angst. Skjelving, hyperventilering, redsler for ting som før ikke var noe problem (som å ta en telefon eller møte noen du ikke har møtt før) eller krisetenking dominerer. Du vil ikke la andre se at du har det sånn, og de som får se det eller vite om det kommer med råd du ignorerer totalt. Hos noen utvikler dette seg til depresjon, der man føler seg fullstendig verdiløs.

* Fysiske endringer
Kroppen har prøvd å gi beskjed lenge nok, og blir stadig ignorert likevel.  Tilbakevennende forkjølelser, allergier, migrene, magekramper, dårlig hud, sensitive øyne....kroppen skriker HØR PÅ MEG! DU MÅ SLAPPE AV! Men du gjør det ikke. Hos noen begynner kroppen å skru av funksjoner du kanskje ikke trenger, så du uvikler ting som allergier, lavt stoffskifte og får dårlig immunforsvar.

* Konsentrasjonsproblemer og hukommelsestap
Det er vanskelig å huske det du leser, ting du skal huske å gjøre, folk du skulle møte. Du begynner å gjøre feil. Møte opp på feil sted, glemme ting som burde gått automatisk, si ja til avtaler som krasjer med andre ting. Du glemmer ting du har sagt til folk, ting folk har sagt til deg og steder du skulle vært. Du leser den samme setningen tjue ganger uten å ane hva som står der og klarer ikke holde konsentrasjonen oppe under en hel film. Du går på en skrudd autopilot som skrur seg av usystematisk og som gjør at du har skylapper for alt som foregår rundt deg. Du kan bulke bilen eller gå av på feil busstopp fordi du ikke får med deg hva du egentlig skal gjøre.

* Tilbaketrekning
Du tenker at det viktigste av alt er jobben/studiet, og trekker deg vekk fra alt annet. Vennene ser deg aldri, og om du kommer har du hodet et annet sted. Du bruker hele fritida til å tenke over om du kunne gjort dagens jobbinnsats bedre, og å planlegge morgendagen, neste uke og alt i mellom. Fritidsinteresser, trening, ting du før har vært opptatt av mister all betydning. Du bruker kun tid på det du absolutt må.

* Fornektelse
Du får høre fra folk som er glade i deg at de er bekymra. At du ikke kan holde på på denne måten, for du blir syk. Men du hører ikke etter. Du hører aldri etter, for det er klart du klarer dette. Men det gjør du ikke. Og det er tragisk at ingen skjønner det før det er for seint. Etter den første, andre, tredje krasjen. Og da er veien tilbake til hverdagen mye lengre enn om du hadde stoppa før.

For dette er sannheten:
Du får ikke glede av noe når ikke helsa di fungerer. Ingen jobb er så viktig at den er verdt å bli syk av. Alle kan erstattes, og om ikke noe blir gjort går det stort sett alltid bra likevel. Tida du har med venner, familie og ting som gjør deg glad er den viktigste tida. Det er den du husker tilbake på når du er gammel, ikke tida der du satt med hodet i en bok eller over et tastatur.
Og vet du hva? Du fortjener å være lykkelig.

- Mari

Det er lett å fange en utbrent. Vi liker å gå i feller, nemlig.

Nå har jeg skadet meg på trening og ligger på sofaen og venter på at foten skal bli bra. Det er kanskje like bra, for da blir jeg tvunget til å slappe litt av. Avslapning har aldri vært min sterke side. Det sier seg selv, siden jeg er utbrent.

Jeg har tenkt en del på tiltaket jeg skal begynne på på attføringsbedriften. Det er ca fire måneder til, eller tre og en halv nå. Det rare med å være syk er at tiden går både fort og sakte. På den ene siden kan en dag snegle seg av gårde og man aner ikke hva man skal gjøre med alle timene, for det er ikke så mye man kan gjøre. På den andre siden bare går ukene, månedene, kvartalene, halvårene... Jeg kjenner det igjen fra den gangen for mange år siden da det tok meg to år å komme meg fra en ulykke. En dag virket lang som et vondt år, samtidig som ukene fløy av gårde og jeg stod på siden av livet.

Så jeg vet at tida går fort mens den står stille. Plutselig kommer våren til å være her, månedene går, og så skal jeg begynne på tiltaket. Jeg prata med psykologen om alle tankene jeg har om tiltaket i går. Jeg ser det som en kjempesjanse. Det kan være det som får meg inn i et bra spor, det kan være hurtigtoget - eller mer sannsynlig, det saktegående godstoget - inn i en karriere jeg vil trives med. Problemet med den tanken er at tankerekkene begynner: Det er et kjempebra tiltak, jeg vil virkelig dette. Jeg må klare å fortsette på det tiltaket. Selv om jeg ikke skulle være frisk nok til å begynne, klarer jeg det sikkert. Jeg må bare holde ut og ikke la den sjansen gå fra meg, selv om jeg blir sykere av det. De forventer jo dette av meg. Alle forventer at jeg skal bli frisk nå. Jeg har rota bort nok tid nå. Hvis ikke jeg klarer å begynne til oppsatt tid, har jeg ikke fortjent et så relevant, bra tiltak.

Sånne tanker er farlige. Det er sånne tanker psykologen ba meg skrive opp, huske på, se fellene som er der og ikke falle i dem. Jeg faller i slike feller hele tida. Jeg leste "Vekk meg når det er over" av Live Landmark, som man kan mene mye om, men jeg husker jeg leste at hun trente selv om hun så at hun kom til å bli sykere av det. Jeg leste det og tenkte at det var da fryktelig dumt gjort, og så tok jeg en joggetur selv om det var en dag jeg ikke hadde nok energi til det. Og jeg ble dårlig dagen etter, som jeg egentlig visste, bare jeg kjente etter. Men jeg klarer alltid å finne en unnskyldning, "det går sikkert bra bare jeg hviler etterpå", "det er jo sunt å trene", "alle sier at man må trene for å bli bedre"... Og så hører jeg ikke på kroppen min.

Hvis vi alle hadde hørt på kroppen i første omgang og alle hadde hatt mulighet til å gjøre som kroppen sier, så hadde vi ikke vært her. Da hadde ikke utbrenthet eksistert. Man VET jo egentlig at det er dumt å presse seg selv når man er så sliten at det ikke hjelper å sove, eller man kanskje ikke får sove i det hele tatt. Eller at kaffe ikke er en varig løsning på trøtthet. Eller at mennesket ikke er skapt for å være i en stressituasjon 16 timer i døgnet. Men vi stresser, drikker kaffe og finner på unnskyldninger for hvorfor vi "må" gjøre ting hele tida. Vi tenker på de rundt oss, som sikkert blir skuffa hvis ikke vi gjør ditt og datt - og driver oss selv i grøfta hele tida.

Selv etter vi har blitt utbrente og skal hvile oss friske, går vi i alle fellene som gjorde oss syke i første omgang. Hvile? Kjedelig. Må jo gjøre NOE. Burde rydde. Gå en tur. Oi, den ble en time lenger enn jeg hadde tenkt, det ble visst litt for mye. Kjedelig å bare sitte her, kan være litt på nettet før jeg slapper av. Hjelpe et familiemedlem som trenger hjelp, jeg gjør jo uansett ingenting hele dagen. En kaffekopp hjelper sikkert på slitenheten. Lese bok er sikkert sunt. Oi, der gikk hele ettermiddagen og jeg har ikke slappa av enda. Prøve igjen i morgen.

De tankene som tar hensyn til kroppen er smarte tanker, som psykologen også ba meg skrive ned. For eksempel at jeg blir nervøs for å... For eksempel orke å være sosial to-tre dager på rad, og hvorfor blir jeg det? Jo, fordi kroppen ikke vet om den har nok energi til å håndtere det. Så vær forsiktig. Det er en grunn til at jeg blir urolig. Pass på kroppen.  Et annet eksempel er at jeg har veldig lyst på en valp. Så blir jeg nervøs, fordi jeg vet at jeg ville blitt utslitt av å ta vare på en liten valp som ikke skjønner at ledninger ikke skal tygges på. Jeg har mer enn nok med å klare å ta vare på meg selv akkurat nå. Da er kanskje ikke en valp det smarteste, men kanskje en voksen hund går, bare vi har blitt en god del friskere. Det er en smart tanke, å passe på seg selv, å passe på at en har nok overskudd til seg selv før man gir det til andre.

Det som ikke er smart, er hastigheten på tankene mine. Det går fort, fort, fort, jeg puster fort, tenker fort, hjertet går fort, jeg bekymrer meg fort, og alt blir vanskelig. Men tanken i seg selv begynte smart. Det er når tanken "Kanskje jeg blir sliten av å ta en tur til foreldrene mine i helga?" blir til "det går sikkert ikke bra, jeg blir sliten av å kjøre og det er sikkert glatt og de spør sikkert om jeg snart blir bra og jeg har jo ikke noe fornuftig å si om det og så spør de om tiltaket og jeg har ikke noe nytt å si om det heller og stakkars Mari blir sikkert sliten av å være med dem en hel ettermiddag og så skal vi kjøre hjem igjen og så kanskje vi kommer hjem seint og da blir vi hvert fall slitne" - det er da det blir et problem.

Sånn er det med det meste som har med utbrenthet å gjøre, det er hastigheten som er et problem. Hvor fort og mye man gjør ting, hvor fort man forventer å bli frisk, hvor fort man havner tilbake i gamle mønstre, hvor fort man vil komme seg opp og fram, hvor fort man vil hjelpe de rundt seg og gi av seg selv, hvor fort man arbeider, stresser, lever.

- Christiane

Effekten av oppussing på utbrente

Nå er jeg sliten, nå. Vi får nytt kjøkken om dagen, som betyr snekkere og rørleggere og elektrikere inn og ut av leiligheta hele dagen. Til og med dattera til elektrikeren kom innom. Jeg hadde ikke tenkt videre over det hvis kona til rørleggeren og bikkja til snekkeren og svogeren til snekkerassistenten kom innom heller.

De kommer så klart tidlig. Heldigvis står det i husreglene at det ikke er lov å bråke før klokka 8, så leiligheta er ikke full av ukjente menn før ti over åtte. Men for noen som er utbrente og har diverse angstproblemer er ikke det helt uproblematisk. Jeg har problemer med å sovne om kvelden, mens Mari våkner tidlig og har problemer med å sovne igjen. Jeg trenger mye søvn, og selv når jeg klarer å få ca 7-8 timer går kropp og hjerne på halv maskin resten av dagen. Jeg er så sliten. Jeg gleder meg til å få nytt kjøkken, men jeg gleder meg mer til at det slutter å renne inn folk som bråker, virvler opp støv og gjør oss urolige. Akkurat nå sitter jeg heldigvis hos svigers. Vi er veldig heldige som kan dra dit når vi ikke orker å være i leiligheta. Men jeg blir sliten av det også, av å ikke være hjemme og kunne slappe helt av.

Det har i det hele tatt vært en veldig slitsom uke, og enda er vi bare halvveis... I går hadde jeg et møte med en karriereveileder på en attføringsbedrift om APS (arbeid i skjermet virksomhet). Først fikk jeg et rimelig stort sjokk: Man må kunne jobbe minst 50% for å begynne på tiltaket. Saksbehandleren min på Nav hadde fortalt meg at APS var et bra tiltak for meg, nettopp fordi man ikke trengte å begynne med særlig stor prosent. Så da ble jeg veldig skuffa, for jeg har ikke sjans på å klare 50% nå. Jeg har ikke konsentrasjonsevne til å få med meg en hel film en gang. "Heldigvis" er det ca 4 måneders ventetid, og innen den tid er jeg kanskje frisk nok til å klare det. Så jeg står på venteliste. Tiltaket virka hvert fall veldig bra, man får meningsfylte arbeidsoppgaver, hjelp til å få ekstern praksis og hjelp til å komme ut på det ordinære arbeidsmarkedet etterpå.

Etter møtet ble jeg veldig sliten. Jeg hadde bygget opp masse nervøs energi som forsvant med en gang jeg kom ut i den kalde vinterlufta igjen. Likevel var det best å prøve å bruke litt tid, for hvis jeg dro hjem ville jeg bli møtt av hamrende, borrende, gulvleggende håndverkere. Så det ble litt ekstra tid i sentrum, og det bare suger energien ut av meg. I går kveld var jeg så sliten at jeg stort sett lå på sofaen og klynka, mens Verdens Beste Kjæreste henta pledd og kakao til meg.

I dag er det psykolog-dag, og hjernen min er full av svirrende halvtenkte tanker. Og grøt, føles det som. Gleder meg til det blir helg, så vi kan sove litt lenger enn til åtte og jeg kanskje slipper å ha vondt i hodet. Det blir ikke så mye trening denne uka, for kropp og hode er utslitt av søvnmangel og stress. Det er fryktelig ergelig, så som vi endelig hadde kommet inn i en så bra rutine med trening og vekttap.

Men, så negativt som mye av dette kanskje høres ut, så har vi takla dette mye bedre enn jeg hadde trodd. Jeg har grudd meg veldig til dette kjøkkenstyret, og vært redd for at all angsten jeg hadde det første året jeg var utbrent kom til å komme igjen, for en sånn stressende situasjon har jeg ikke hatt på lenge, lenge. Jeg har vært litt nervøs og urolig, men absolutt ikke hatt sånn lammende angst som jeg har opplevd før. Jeg kom meg gjennom å stå opp tidlig, å få hjemmet invadert, å høre på masse bråk, å miste kjøleskap og komfyr for et par uker, å ha et møte om framtidig jobbsituasjon og komme hjem til en rotete leilighet hver dag. Jeg blir sliten, men jeg takler det!

Jeg må prøve å posjonere ut energien, og bruke sunn fornuft. Det er ikke så gøy, spesielt ikke når jeg må avlyse ting jeg har gledet meg til. Som dansing. Det blir ikke noe dansing i dag. Jeg er for sliten. Kanskje jeg føler meg bedre i morra, eller på fredag, slik at jeg kan trene litt da. Jeg håper det! Om 8 dager har vi uansett endelig leiligheta for oss selv, og et flunkende nytt kjøkken med oppvaskmaskin.

- Christiane

Den vanskelige forklaringen

Noen ganger (ok, mange ganger. Hver dag for å være helt konkret) lurer jeg på hvor lang tid det er meninga det skal ta å bli frisk fra utbrenthet. Nå har jeg vært ute av arbeidslivet i to år og fire måneder. Og først i sommer begynte jeg å føle meg bedre. Orker å trene, har klart å gå ned i vekt og begynner å planlegge et Nav-opplegg med yrkesveiledning i januar. Men likevel...Det går så s-a-k-t-e!

Jeg må innrømme at enkelte avisers artikler om utbrenthet provoserer meg. Først og fremst inneholder de ikke et eneste tips for hvordan man skal bli frisk. Neida. Det står masse svada om hva du skal gjøre for å unngå å bli utbrent. Hadde jeg ikke vært dårlig allerede hadde jeg ikke brydd meg om å lese artikkelen. En frisk person gir blanke i tipsene, og en person som allerede har tippa over er enda mindre interessert. Man er nemlig i full fornektelse, og fortsetter å presse seg selv dag etter dag, uke etter uke. Om noen våger å hinte frampå om at det kanskje er lurt å roe ned litt, eller at man må lære seg å slappe av, blir de møtt med sinnne, oppgitthet og fullstendig mangel på selvinnsikt. Man er ikke sjuk.

Før man krasjer. Og her kommer et annet poeng inn fra alle artiklene om utbrenthet. Folka de intervjuer har gjerne krasja. De fikk angst eller besvimte eller ble fysisk sjuke. Og da bestemte de seg for at nok var nok, tok en pause på et halvt år og er nå strålende opplagte og i full jobb med eget firma de har startet fra grunnen av.

Men hva med oss andre? Som krasja, drakk en flaske cola og fortsatte? Som satt skjelvende på dogulvet med hendene foran ansiktet, mens angsten raste i kroppen, og som tok litt vann i ansiktet før vi fortsatte akkurat som før? Som lå på sofaen og stirra apatisk ut i lufta, ute av stand til å sove? Og som aldri, aldri ville innrømme overfor oss selv at det beste ville være å stoppe?

Jo, med oss andre tar det lengre tid. Det går sakte. Veldig sakte, vil noen mene. Særlig venner og bekjente som gjerne sitter med kuren. Eller i det minste med oppfatningen av at når man har vært utbrent så lenge som meg må det enten være noe alvorlig fatt (noe helt annet), eller jeg må like å ha det sånn. Synes det er behagelig å "snylte på staten" og ikke ha noen jobb å gå til. De skulle bare visst hvor gjerne jeg vil være normal og ha en vanlig hverdag med jobb og plikter. Der det å være sliten bare innebærer at man trenger å sitte litt i sofaen, ikke at man må revurdere neste ukes gjøremål i tilfelle det blir for mye å kjempe seg gjennom.

Såååååh, til poenget! Jeg hadde nemlig et, jeg bare snakka meg bort. Poenget er at når jeg gjør mye blir jeg fremdeles mye mer sliten enn folk som aldri har vært utbrente. I dag har jeg for eksempe tråla rundt på to kjøpesentre for å handle gaver, noe som kanskje ikke var sånn helt superlurt etter å ha hatt en aldeles voldsomt utmattende helg. For det å handle i seg selv kan jo være slitsomt for noen og enhver. Men å forstå hvor sliten jeg kan bli av mye mindre er ikke så enkelt for folk...

På fredag var vi på fest hos en tidligere kollega av meg. Vi spiste kake, drakk og skravla. Alt var veldig koselig, men når klokka nærmet seg elleve begynte vi begge å kjenne behovet  for å dra hjem. De andre begynte å snakke om bytur og om å fortsette festen ute, men vi hadde fått mer enn nok sosialisering. En av de andre jentene ville gjerne ha oss med videre, og utbrøt "Men når dere først har kommet hit kan dere jo ta den helt ut og bli med på byen!" Vi fortalte at dette faktisk var å ta den helt ut. Og at det å være sosial, snakke med andre, høre mye musikk rundt oss, mange inntrykkk...er veldig slitsomt.

To dager senere var vi på vennemiddag hos en venninne av meg. Kjæresten hennes "kjefta" på oss da vi ville hjem tidligere enn de andre, og ropte fra den andre enden av stua at "dere jobber jo ikke, dere skal ingen steder". Vel, takk for at du fikk alle til å lure på hva slags raringer vi er, sånn på slutten av kvelden....!

Det er ikke enkelt å alltid skulle forsvare seg, men det er det som må til. Utbrenthet er jo ikke engang en egen diagnose. Legene vet ikke hva de skal skrive, for utbrenthet finnes på mange måter ikke. Så da må de av oss som er rammet, selv om vi nå er langt over det verste, informere og utdanne folk på dette feltet.

Vi er ikke gærne, dumme, late, treige eller mindreverdige fordi vi ikke har jobba på lenge. Vi har bare gjort for mye over altfor lang tid, og den eneste kuren er å gjøre veldig lite over minst like lang tid. Det burde vel egentlig være ganske logisk?

- Mari