For the restless

So for the restless
Not the peaceful sleeper
This song's for you
And for the faithless
Not the true believer
This song's for you

Om å omgås, forstå og hjelpe utbrente - hva kan pårørende gjøre?
Noen av de som har rota seg inn på bloggen vår har søkt på hvordan man skal forholde seg til folk som er utbrent. Hva skal man si? Hva skal man forvente og hvordan skal man gå fram? Hvordan behandler man egentlig en person som har brukt måneder og år på å aldri hvile, aldri slappe av, aldri tro på at han/hun har rett til å ta det med ro og sette seg selv først? The restless. 
Sitatet over er hentet fra Tom McRae, og jeg syns det passer bra. De utbrente er virkelig aldri  i hvile, før de skjønner at de ER utbrente. De har mistet troen på seg selv og på alt annet rundt seg. Det er bare pliktene, jobben, studien og det som er rundt alt dette som teller. Alt det andre er bare..støy.
Og "not the true believer"...det må vel være alle som tror at utbrenthet går over på et par uker og at angst og sånn bare er noe tull, det da.

Det er nå to år siden jeg bestemte meg for å slutte på jobben, og snart begynner den tremånedersperioden jeg  hadde som oppsigelsestid før jeg endelig fikk tid og mulighet til å hvile. Så...hvordan forholdt folk seg  til meg før jeg ble klar over hvor ille det var? Hva gjorde de for å få meg til å skjønne det? Og hvordan forholder de seg til meg nå? Hvordan skulle jeg ønske de behandla meg?

Welll, it's a long and complicated thing...
Det var nemlig ikke jeg som fant ut at jeg var utbrent. Det var alle vennene mine og familien. Alle ble bekymra. I starten ble de irriterte. Over hvor agressiv jeg hadde blitt, for eksempel. Lunta var superkort. Jeg brukte jo hele dagen på å holde fasaden oppe. På å være blid og hyggelig mot folk på telefonen og folk jeg skulle intervjue, samtidig som jeg holdt på å bryte sammen. Så når jeg møtte familien var guarden nede, og jeg endte med å kjefte og slenge kommentrer. Venner hadde jeg ikke tid til før etter klokka 21. De så hvor slilten jeg var, og prøvde å hinte frampå med "du må passe deg så du ikke blir utbrent". 

Men det var jeg jo allerede. Kunne de sagt noe annet? Kunne de stoppa meg før det var for seint? Kunne de tatt tak i meg, satt meg ned og tatt en alvorlig samtale, stansa meg, sagt at de så hva som var i ferd med å skje, at jeg bare MÅTTE stoppe? Nei. Jeg skjønte det ikke selv før det var for seint, jeg skulle klare alt selv, og aldri i verden om noen skulle overbevise meg om at jeg ikke kunne klare dette. Uten meg ville nemlig ikke jobben fungere. Jeg ser jo i ettertid at jobben fungerer helt utmerket.. men nei, ingen utenfra kunne stoppa meg før skaden var skjedd. Jobben kunne hindra det, sjefene. Men nei, de som så hva som skjedde hadde ingen betydning for det enorme ansvaret jeg la på meg selv.
Kan man stoppe andre? Det er lov å håpe!!

Til saken (jeg har altså brukt fire avsnitt og et sangsitat på å komme til saken, men her kommer den faktisk). Hva skal man gjøre når man kjenner noen som er utbrent? Her er en liten "smørbrødliste"!

* Ha forståelse for at personen ikke orker så mye som før. Ikke bli sur når ting avlyses eller planlegges i siste liten. Ofte kan man ha et høyt ønske om å orke noe, men når dagen kommer blir det umulig.
* Spør gjerne om å finne på ting, men foreslå mellomløsninger, som "har du lyst til å møtes på søndag? Vi kunne ta en tur til Peppes eller noe..Men hvis du ikke orker kan du godt bare komme til meg, så kan vi skravle litt og slappe av?"
* IKKE spør hele tida hvordan det går! Dette er essensielt. Det er veldig slitsomt når folk hele tiden (tilsynelatende) ser ut til å forvente en progressjon, informasjon om at det går mye bedre nå enn for to uker siden, at man snart er klar til å jobbe igjen og lignende. Det er koselig at folk bryr seg, men det føles også som et veldig stort press. Man føler man burde blitt bedre for lengst, og at man ikke har lov til å bare si "eh, nei...det er mye det samme, da...". Det er lov å spørre av og til, selvsagt, men ikke hver gang dere treffes. Man kan heller si noe sånt som "så fint du orker å være med på dette" eller "går det bra å gjøre dette, eller blir det for slitsomt?" Da får du svaret ditt uten å presse den utbrente.
* Støtt den utbrente i møte med nye mennesker. Nye mennesker vil alltid spørre "jasså, så hva driver du med?" Og det er ikke alltid så kult å si "jeg er sjuk og går på nav". Så å ha noen ved sin side som kan hjelpe samtalen litt videre er hyggelig.
* Ikke stil krav eller kritiser den utbrentes slitenhetsnivå! Når folk sier ting som at "alle klarer et kvarter på hjemmetreningsapparat", "du kan ikke bare drive dank" eller "blir du sliten av DET også?" er det vondt og vanskelig å ikke kunne gi det svaret som forventes. Kanskje man ikke orker noe som helst..! Når man endelig har tillatt seg selv å være så sliten som man faktisk har vært lenge, vil det ta tid.
* Ha forståelse for psykiske problemer, som angst, som kan følge utbrentheten. Plutselig tør man kanskje ikke ting som var helt problemfritt før. Men det er greit, det må være greit for menneskene rundt den utbrente også. Man trenger støtte, og man trenger ikke fordømmelse fra folk som ikke skjønner hvorfor det å ta en telefon plutselig er nok til å generere et helt angstanfall.
* Vær der.  Trenger den utbrente noen å snakke med om hvordan hverdagen tar på, om hvor krevende jobben/studiene var før, klage, få ut eder og gallle...vær til stede. Vær en god venn eller et støttende familiemedlem. Uten å stille for store krav, men ved å vise at du er der når det trengs.
* Vær glad når det skjer progresjon, prat med den utbrente, og vis at uansett hva som skjer, uansett hvor stigmatiserende det kan føles for mange å gå på nav....så er ingenting forandret mellom dere.

Disse rådene er bare ting som hadde passa fint for meg, og enkelte ting jeg skulle ønske folk ville forstått. Ting er jo forskjellige fra person til person. Men det kan være verdt å tenke på, utbrenthet er ikke en evigvarende skade, vi er fortsatt de samme menneskene, og vi er ikke klin gærne selv om vi sliter psykisk og det ikke synes på oss at vi er slitne!:-)

This song's for you

- Mari

TFT: Helserevolusjon eller bløff?

Tidligere i uka var vi på et seminar/fordrag/kurs med tittelen overfor. Det var ledet av Mats Uldal, som mange kanskje har sett på tv i serien "Fornuft og Følelser". Metodene har også vært sett brukt av andre, for eksempel min store helt Paul McKenna (som kan mer enn å hypnotisere folk til å gjøre rare ting). For de som ikke vet hvem Uldal er og hva TFT er, følger her en liten oversikt:

TFT er Tankefeltterapi. Her skal man tenke på det man er aller mest redd for, mens det bankes lett på akupunkturpunkter på kroppen. Eller, som Mats Uldal sier selv:

"Tankefeltteknikker (TFT) er en terapiform som kombinerer avanserte spørreteknikker med Østens kunnskap om kroppens energibaner. (..) I TFT bruker man lett fingerbanking. Det antas at alle hendelser i livet som fører tilspenningstilstander, kan være opphav til følelsesmessige problemer. For å behandle disse, som for eksempel angst, uro, sorg, traumer og smerter (...), må man avdekke og aktivere den problematiske følelsen, for deretter å stimulere bestemte punkter i bestemte rekkefølger. (...)  Dette fører til, ifølge pasientene, at den uønskede følelsen dempes i intensitet eller fjernes. Stimuleringen av energipunktene antas å sette i gang et indre reparasjonssystem for uønskede følelser". 

Dette høres jo helt strålende ut. Rett og slett en vidunderkur, som fikser aboslutt alt? I tv-serien virket det som at behandlingen funka veldig fint på noen, ikke hadde noen spesiell innvirkning på andre, og bare kortvarig virkning på atter andre. Når psykiske ting har manifistert seg som fysiske plager, eller når folk har en konkret fobi for noe, feks slanger, virker det tilsynelatende best. Ingen så ut til å få en hundre prosent bra behandling av bare én time.

Vi har vurdert en stund om dette er noe for oss. Jeg har boka, og tenker jo at om vi hadde blitt bedre hadde det jo vært fantastisk. Men jeg tror jeg trenger garantier for å "gå med på det". Det er ikke greit å betale 5000 kroner for fem timers behandling hvis jeg er like utbrent som før timene tok til. Om det garantert gjør meg angstfri og frisk er det noe helt annet. Da er det abslutt verdt det.

Vi tok en tur til seminaret for å få vite mer om TFT, og i pausen spurte vi Mats Uldal hva vi kan gjøre når vi har veldig sammensatte lidelser. Når utbrentheten har generert angst som igjen har generert ny angst. Han sa at det for det første ikke er noe som heter utbrenthet (kjente pulsen stige litt der før han ble ferdig med setningen), men utladethet. Man er alstså som et utlada batteri, og når man får lada opp funker det igjen. Det er forsåvidt et mer positivt uttrykk. I tilegg svarte han bekreftende da jeg spurte om det å behandle én ting kunne trigge de andre tingene, men sa også at enkelte må behandle hver enkelt ting de har angst for. Noe som ikke er så enkelt når vi ofte ikke vet hva vi får angst av, men det sa han også er svært vanlig.

Mats Uldal på seminar.

 På fordraget var også en dame som har gått i terapi hos Uldal tidligere, og som sier hun var utbrent/utladet i tjue år. Det hele startet med en stygg fallskjermulykke, og så bare fortsatte hun å jobbe etter ulykka som om ingenting hadde skjedd. Hun hadde sterke smerter og til slutt var hun så sliten at hun begynte å grine bare av tanken på å skulle hente posten. Etter fire behandlinger med TFT fikk hun plutselig følelsen av energi som strømmet gjennom kroppen, og hun følte seg strålende frisk. Nå jobber også hun med TFT-behandling.
Greia med dette er nok at det er så fantastisk at det ikke kan være bare oppspinn, også fordi det fungerer på små barn og på dyr.

Men tilbake til selve foredraget. Vi hadde trodd og håpa at det skulle være mer et kurs. Litt sånn "Du må fremkalle den vanskelige tanken, og da må du dunke her. Og mens du tenker på det må du konsentrere deg, og deretter dunke her i fem minutter. Men det var veldig mye prat om kroppens energibaner. Om bølger og strøm og vann. Om hjertets evne til å lagre følelser. Altså en veldig lang introduksjon til hvorfor dette fungerer, og hva det er som gjør at det går an. Uldal hjalp også tre av de tilstedeværende, med (i kronologisk rekkefølge) et vondt håndledd, ekstremt søtbehov og redsel for å snakke i forsamlinger. Han var flink til å prate, morsom og selvironisk og vi fikk vite mye.

Vi hadde likevel håpa det skulle være mer fokus på behandling og at vi kanskje ville få hjelp til noe alle sammen. Det var bare 20 tilstedeværende, i tillegg til fem behandlere. Hadde de for eksempel brukt 20 minutter på introduksjon og tatt fire klienter hver, ville alle fått hele 40 minutter med hjelp hver på dette tre timers seminaret, i stedet for å bare høre på veldig mye blabla.

Vi fikk blant annet vite hvordan følelsene har en tendens til å overstyre fornuften. Nå har det seg sånn at psykologen min og jeg jobber med å få meg til å tillate følelsene å være til stede. Jeg har nemlig en tendens tli å alltid tenke fornuftig. Litt sånn som dette: "Hun sa noe slemt til meg da jeg gikk på skolen. Men det var bare fordi hun hadde det vanskelig hjemme, og sleit med det og det. Jeg forstår det godt". I stedet for å si "Hun sa noe slemt, jeg ble lei meg. Jeg blir fortsatt lei meg hvis noen sier sånt, for det minner meg om den gangen".
I TFT skal man finne følelsene som ligger under og få dem fram, samtidig som ulogiske følelser skal vekk. Litt selvmotsigende på en måte.

Følelsenes dominans ble illustrert på denne måten.

 Jeg tror det er mye fornuftig i det som ble sagt. Men jeg tror samtidig enkelte ting er mer kompliserte enn som så. Når vi har "lada batteriet helt ut" må vi vel få ny strøm fra et sted? Fra hvile og rekreasjon, ikke bare fra inne i kroppen et sted? Eller er det sånn at følelsene bare er lagt lokk på, og energien befinner seg der inne et sted, man må bare banke den fram?

Vi kunne begge tenke oss å prøve. TFT er ikke farlig, og man bli jo gal av å gå måned etter måned uten å finne energi. Men as for now er det for dyrt. Kanskje prøver vi én time hver, til tusen kr timen, og så fortsetter hjemme selv. 5000 er i alle fall for mye. Skal vi ut med 10.000 til sammen med noe som kanskje ikke hjelper? Dette kan være en del av jakten på en kur, men vi er ikke hundre prosent overbevist om at denne behandlingsmetoden er den rette for akkurat oss. Alle sliter jo med ulike ting, og kuren er annerledes for alle. 

Selve seminaret kosta jo 690 kroner for tre timer med blabla, så det er grenser for hvor god råd man har til å prøve mye forskjellig, når man får litt over 10.000 utbetalt pr. måned hver.

Vi får se.

Mye prat, lite instruksjon. Og dyrt. Men også interessant, morsomt og tankevekkende.

Jakten på en kur og ferden mot å bli friske og komme oss ut i arbeidslivet igjen fortsetter. Enten vi er utlada eller utbrente skal vi nok finne veien til slutt.

- Mari

Fysisk aktivitet ved utbrenthet

De som er utbrente hører og leser ofte om at fysisk aktivitet, trening, skal være bra for dem. De får kommentarer fra venner og familie som forsøker å oppmuntre dem ved å si ting som "Det er ikke bra å bare sitte på sofaen, vet du, du må komme deg ut! Trening gir deg energi". Ofte føles disse kommentarene sårende, selv om intensjonen var god. Venner og familie som ikke har vært der selv kan jo ikke vite at enkelte dager er det å komme seg på butikken en seier i seg selv. De som opplever at trening gir dem energi, og at søvn gjør dem uthvilte, har kanskje vanskelig for å forstå at det ikke er sånn for alle, fordi det er så naturlig for dem. For meg kan sånne kommentarer oppleves som et hån, selv om det absolutt ikke var ment sånn. De som kan få noe ut av trening og blir uthvilte av søvn, de får noe som jeg ikke har mulighet til å oppnå, og så skal de gni det inn i tillegg. Sånn føles det.

Hvis en leter etter informasjon på nettet står det også mange steder at trening er bra ved utbrenthet. Mange kan sikkert ha utbytte av dette. Men det skumle er hvis folk tror det er noe galt med dem hvis de ikke orker å trene. Jeg tenkte at jeg må jo orke å trene, kanskje jeg blir friskere av det, kanskje det er min egen feil at jeg fortsetter å være syk hvis jeg ikke trener. Jeg trodde at ting var veldig svart-hvitt, akkurat som tipsene jeg leste. Verden er ikke svart-hvit, heldigvis.

Jeg har en idé som jeg skal prøve ut. Den er at alle har fasiten med løsningen til sin egen bedring. Hvis en person føler at hun eller han får mer energi av å trene og at det er bra for en, ja, så er det nok det. Hvis det virker som trening stjeler mye mer energi enn den gir, og en blir verre av det, så sier kroppen at trening ikke er bra - ennå. Det står nemlig også blant google-søkene at er man for utbrent vil trening gjøre det verre. Her er en artikkel skrevet av en psykolog som mener at det eneste som hjelper når du er såå sliten er "å gjøre masse, masse ingenting". Det tror jeg er det eneste som hjelper oss nå. Det var veldig godt å få en slags bekreftelse på at det er lov å ikke gjøre noe. Vi har fått kommentarer av typen "hva gjør dere hele dagen?", og det føles ikke så bra å svare "ikke noe spesielt". Jeg skulle så klart ønske at jeg kunne gjøre mer, jeg skulle gjerne begynt på sprangridning og innebandy igjen, og vært mer aktiv. Men når kroppen min sier så tydelig at en time trening i uka er nok, må jeg prøve å respektere det.

Men for mange fungerer det tydeligvis å trene. Her er en flunka ny artikkel fra 1999, der det står at folk i behandling må trene hver dag, og bedriftslegen sier at "stort sett alle blir friske" ved å bruke behandlingsopplegget. At fysisk aktivitet kan skape energi for noen er kjempepositivt. Men det at noe av det første som kommer fram på google er en artikkel fra "Bedre Gardsdrift" fra 1999 sier litt om hvor lite informasjon det egentlig fins om utbrenthet og hvordan man blir frisk av det.

Heldigvis er ikke det å trene helt svart-hvitt heller. Det er ikke sånn at enten...
...tar du en full-on Puls-Yngvar treningsmetode, med langkøyring flere timer i skogen, intervalltrening i bakker, styrketrening med fulle handleposer opp alle trappene mens du bytter på hvilket bein du hinker på
....eller så lar du være å gjøre noe.

Jeg leste en artikkel i aftenposten om ME, der en overlege forklarte at

"mange unge ME-pasienter møter velmenende helsearbeidere som tror på «den norske måten» å bli sterk på: En løpetur i skogen.
– Vår erfaring er at det blir de verre av. Men å legge seg ned i sengen er heller ingen løsning. Det er god dokumentasjon for en mellomting: gradvis og forsiktig opptrening til normalt hverdagsliv. I stedet for å presse seg til å gå f.eks. 500 meter, som for enkelte er helt på grensen av hva de orker, bør man heller gå 400 meter, men til gjengjeld gjøre det hver dag,
sier Bruun Wyller."

Jeg er klar over at ME og utbrenthet er to forskjellige ting, med forskjellige årsaker, men akkurat det med en mellomting tror jeg kan være en god idé. Hvis en orker å gå rundt huset hver dag, og ikke blir utslitt av det, så er det bedre enn ingenting. Å sitte i sola på balkongen en liten stund er kanskje bedre enn å ligge på sofaen inne. Men sånn som jeg opplever utbrenthet, må jeg høre veldig på kroppen også. Grensa for hva jeg tåler varierer veldig fra dag til dag. En dag kan jeg føle meg sterk nok til å gå eller ri en tur, mens det samme aktivitetsnivået hadde gjort meg helt utslitt en annen dag.

Jeg skulle så gjerne ønske det fantes litt klarere rammer! "Var det noen ekstra harde måneder på jobben som gjorde det? Ja, men her får du løsningen. Har du jobba deg sjuk i ett år, jaha, men da tar det så og så lenge. Kjempa deg gjennom flere år? Ja, da må du først gjøre sånn, og så sånn." Men nei, alle må finne sin egen fasit. Det er frustrerende, og det kan føles ensomt, men vi er ikke alene!

- Christiane

Å glemme at man er utbrent

Noen ganger glemmer vi at vi er utbrent. Eller, vi gjør jo egentlig ikke det. Vi vet det jo hele tida, men vi prøver å leve som normale mennesker. Normale mennesker trener, går ut på byen, henger med venner, drar på storshopping og gjør masse andre ting, sånn omtrent hele tida. Normale mennesker går gjerne også på jobb, men så langt inn i utbrent-glemselen har vi ikke kommet ennå.

Problemet med å glemme at vi er utbrent, eller å late som vi ikke er det så langt det lar seg gjøre, er at det får konsekvenser. Det vet vi jo. Vi jobba og studerte oss syke med den strålende filosofien "hvis jeg ikke innrømmer at jeg er sliten, og bare later som ingenting, og bare fortsetter å gjøre akkurat det jeg driver med, bare kanskje litt fortere og litt mer intenst, og påtar meg bare litt flere oppgaver i tillegg, og bare gjør ferdig alt mens jeg planlegger alt det andre og setter opp tempo enda litt til, og ikke setter meg ned for å ta pause så jeg kan kjenne etter hvordan jeg egentlig har det, så er jeg ikke så innmari sliten".

Det viste seg merkelig nok at vi tok feil.

Men noen ganger har vi lyst til å være som alle andre. De normale. Og i denne sammenhengen er de normale alle de som ikke er utbrent. Ikke alle de som er hetero, selv om det er mange heteromenns mening om tingenes tilstand. Vi var nemlig en gang på en fest der en fyr slo fast (da han fant ut at vi var kjærester) at "jeg er heller ikke helt A4, for jeg er naturist". Jaha, ja. Det er jo akkurat det samme igrunn. Vi er tilfeldigvis to av samme  kjønn som elsker hverandre, han er naturist. Utskudd hele gjengen. Litt som å si "jeg kjenner en som er lesbisk, faktisk". Nå kan det jo hende det er for å si "så jeg synes det er helt greit", men det hadde egentlig vært greiere å faktisk si det. Ellers høres man litt ut som småbarna jeg møter på ridetur som sier at de har sett en hest en gang, eller ridd en. Eller til og med går på rideskole. Faktisk.

Øh, hvor var jeg?
Jo! De normale menneskene er altså de som orker ting. Så denne vinteren har vi gått på halvannen times skitur (jeg hadde ikke hatt ski på beina på 14 år), handla på et kjøpesenter i sju timer (inkludert to måltider) og planlagt noe tre kvelder på rad. Det har alltid resultert i etterdønninger som har vart i flere uker. Det tok oss forøvrig rundt én måned å komme oss etter jula, for det var noe utenom det vanlige må vite, og det skal man ikke tro man kan gå innpå uten at det får konsekvenser. Og når vi har hvilt nok til å orke å trene, ta en litt lengre tur i stallen eller kanskje gå på kino, da tror vi plutselig at vi er tilnærma friske, og gjør ting de friske gjør.

Så i går fant vi ut at vi skulle dra på 90-tallsparty! Vi tok derfor en tur hit. Til Drammen. I en idrettshall. Sammen med 4000 andre mennesker, fortrinnsvis fulle, dopa, kledd i 90-tallsklær og rundt 22 år. Eller 18. Eller 45. Det er den mest harry ansamlingen mennesker jeg har sett i hele mitt liv. Men wow, så gøy det var! Som barn av 80-tallet var vi (og spesielt jeg) ungdom på 90-tallet. Jeg hørte på Topp 20 hver eneste uke, og tok opp de kuleste sangene på kassett. Jeg lærte meg dansene til Saturday Night med Wigfield og Macarena med Los del Rio. Jeg kunne sangtekstene utenat til omtrent alt som gikk på radio fra 1996-1999.  Jeg kjøpte Absolute Music på kassett, og etter hvert cd. Jeg sang til dancemusikken som stort sett besto av en mann som rappa noe uforståelig mens en pen dame sang. Jeg drømte meg bort i en verden der jeg var kul og tøff og populær, der den musikken jeg likte var den som "ruler" mest, der jeg hadde en kjekk og populær radiodude som kjæreste (jeg hadde ikke sett homolyset som 15-åring, må vite), og der alt, absolutt alt var fullt av energi og moro!

Nå kom alle artistene tilbake igjen. Eller hvertfall noen. E-type, Reset, Infinity, Dr. Alban, Vengaboys og 2 Unlimited entret scenen, det var musikk, dansing, øldrikkende gærninger og party i over fem timer. Det var kø ved inngangen, kø til do, kø til garderoben, kø for å få bonger, kø for å få drikke, kø på dansegulvet....og det var verdt det! Vi dansa og hoppa og herja. Jeg kjørte bil, men selv uten drikke ble det dansing, jubling, skriking, synging av alle tekstene som merkelig nok fortsatt bodde inni hodet mitt. Det var så moro, jeg følte meg så levende!

Helt til beina begynte å verke, hodet begynte å spinne (edru utbrenthetspinning), og leddene begynte å verke. Da var festen over, og vi  kjørte hjem. Vi var hjemme halv fire og i seng halv fem. Da vekkeklokka ringte kvart over tolv for å fortelle oss at vi skulle opp på familiegatheringkakebursdagsgreie føltes det som om jeg hadde verdens største hangover i kroppen. Alle ledd verka, hodet var fullt av bomull, stemmen var hes og rar, jeg klarte ikke å stå stødig...det eneste som mangla var kvalme og oppkast.
Vi er så slitne at jeg allerede nå føler det spøker for kick-boxinga på mandag. Det er skummelt å bli så sliten. Så sliten at du føler det ikke finnes mer energi noe sted, du får rett og slett ikke tak i mer.

Da er det frustrerende at venninna vår, som vi var der med, som også var utslitt etter dansekvelden, i dag morges var i fin-fin form. Hun kan sove ut og bli uthvilt, full av energi og klar for en ny dag.

Mens vi må bare håpe det går litt lenger tid til neste gang vi glemmer at vi er utbrent...

- Mari

Uintelligente angstspiraler

Psykologen min mener at det er noe smart i all angst (hun skulle bare prøvd å få et skikkelig angstanfall av noe helt normalt, som å ikke få sove, så tenker jeg hun hadde skifta mening om det). For eksempel, hvis jeg bekymrer meg to the point of anxiety attack, så er det noe kroppen min vil si, den bare har skrudd opp volumet litt, som en overivrig, tunghørt gammel mann på speed.

Det kroppen prøver å si er: "Jaa, kanskje det kunne vært noe å tenke på hvilken jobb du vil ha når du blir frisk? Kanskje lurt med noe du ikke blir utbrent av, kanskje noe som ikke er så stressende?".

Men det kroppen faktisk sier, er: "Å, heRreGuD, du må finne ut hva du vil BLI, det bør være noe BRA, det kommer til å ha konsekvenser, men DU kommer aldri, ALDRI til å finne noe bra å gjøre, for du er ØDELAGT! Du blir stressa av ingenting, INGENTING, hva slags jobb er uten stress??". Og så sitter jeg stille i sofaen mens Herr Angst jager rundt for å få med seg alle nerver jeg eier og har på opprøret, og jeg kjenner kroppen gjøre ting jeg ikke har bedt den om. Hjertet banker hardt og fort, jeg skjelver, jeg har en klo som skviser i stykker magen min, jeg er kvalm og har lyst til å grine og overgi meg.

DET er ikke smart.

Men hvis jeg klarer å reflektere i stedet for å tenke, tenke, overtenke i evige sirkler, hver sirkel høyere og mer angstfylt enn den forrige, hvis jeg klarer å tenke saktere og roe ned i stedet for å stige i angstspiraler, da har jeg en sjanse. Da kan jeg faktisk tenke mye smart. Om hva jeg vil jobbe med, hvilke kriterier som er viktige for meg og hva jeg kanskje bør unngå. Det skjer ikke ofte at jeg klarer å tenke sånn, det er skummelt bare å skrive det her.

I dag er en sånn dag der framtida som er i morgen er mer enn skummel nok å forholde seg til. Jeg og Mari skal besøke ei venninne av meg i morgen, ei venninne som holder på med doktorgraden sin og aldri har blitt utbrent. Hun er av den typen som står opp tidlig på fridagen, gifta seg med ungdomskjæresten, aldri tok et friår, ikke bruker tid på facebook og har fornuftige klær. Hun er som regel morsom og forståelsesfull, men jeg merka det var vanskelig å prate med henne sist jeg møtte henne. Det ble klamme vitser om angst og pinlig stillhet. Det er vanskelig å forholde seg til angst og sykmeldende utbrenthet når du aldri har vært der selv. Og annet kan man heller ikke forvente. Jeg er glad Mari skal være med, for hun kan få alle til å prate og føle seg komfortable.

På fredag skal det skje noe som ikke har skjedd på lenge. Vi skal ut. Ikke ut døra type "ut", men ut på byen. Det er vanskelig å orke å gå ut når man blir sliten av å gå bort til t-bana, men vi prøver. Det er så godt å være ute blant folk, føle seg normal, være som alle andre en liten kveld. Å pynte seg, å se helt frisk ut, å klare å få det til å virke sånn en hel kveld. Prisen er nok en lørdag på sofaen, men det er det verdt. Nå må bare Herr Angst holde seg unna. Jeg trenger ikke bli nervøs for hva jeg skal ha på meg, hva andre syns om hvordan jeg ser ut, eller om jeg orker en hel kveld ute. Jeg vet at når jeg er i situasjonen, takler jeg den bra. Det er det store trumfkortet mitt, midt i all framtids- og fortidsangst. Hvis jeg er i nåtida og har låst meg inne, ikke får opp bensinlokket på bilen eller ikke kan veien hjem, så takler jeg det fint. Angsten min er ikke sosial eller situasjonsbetinga. Den klorer seg fast i alt potensielt skummelt i framtida og overanalyserer alt jeg har gjort i fortida. Men nåtida - den er min.

- Christiane

System failure!

Det er mye morsomt man kan finne på internett. Vi bruker mye tid på å lete etter ting som kan hjelpe oss ut  av utbrentheten. Vi vil få tak i gode råd, få hjelp på veien, oppdage en kur, en vei tilbake til arbeidslivet. Så fant jeg istedet noe mye morsommere, som er så utrolig sant! See, read  and enjoy!

Hentet fra den fantastiske bloggen HER.  Hun er utrolig morsom, og har mange gode poenger. Det er akkurat sånn det er å være utbrent. Du vil få til så mye, men gjør du for mye går det til helvete. Good to know we're not alone!

- Mari

Blir jenter oftere utbrent?

Det er noe jeg har lurt på i det siste. Jenter er tilsynelatene langt oftere utbrent enn det motsatte kjønn.
Det finnes ingen statistikk på området, såvidt jeg har funnet ut. Men det må være en grunn til at de fleste innlegg, blogger, artikler og lignende er laget av jenter. Vi har jo alle hørt om "flink pike-syndromet".
Mer om det senere.

Å få dette bekreftet eller avkreftet er nemlig ikke så enkelt. Utbrenthet er nemlig mye omtalt, men det står lite eller ingenting om hvordan man skal bli bra, eller hvorfor dette nærmest har blitt en folkesykdom. Det finnes jo snart ikke den kjendis som ikke har møtt veggen på et eller annet tidspunkt. Veggen er overhodet ikke en ålreit fyr, og det tar tid å komme seg igjen når man har krasjlanda i ham. Likevel forskes det tilsynelatende lite på dette fenomenet. For forskning ville vel kommet fram til en kur, en detaljert oversikt over hva vi skal gjøre for å bli friske, fort? For å komme oss tilbake til arbeidslivet og ikke "drive dank på nav" som jeg har gjort i halvannet år nå?

For å være ærlig finnes det veldig lite informasjon og forskning på utbrenthet i det hele tatt. Det har nærmest blitt en folkesykom. Danskene har forsket litt, og funnet ut at unge mennesker er mer utbrent enn eldre. I denne undersøkelsen viser det seg at de under 30 i langt større grad "føler stress eller utbrenthet" enn de over. Nå kan man jo diskutere hvorvidt det å "føle stress" i det hele tatt kan komme inn under utbrenthetbegrepet så lenge det ikke er en konstant tilstand. Det er vel heller få yrker der stress aldri forekommer.

Det leder igjen til definisjoen av utbrenthet. Hva er det egentlig, og hvorfor får vi det?
Den enkleste måten å forklare det på er å se på hvordan vi lever. Det høres kanskje klisjéaktig ut, men verden er langt mer hektisk nå, samtidig som den er mer stillesittende enn noensinne. I "gamle dager" jobba man ute eller hjemme med fysiske ting, la seg tidlig og sov godt (veldig satt på spissen). Nå skal vi være tilgjengelige hele tiden. Vi slapper av når vi sitter i sofaen med laptop på fanget og tv'n på. Vi sjekker Facebook hvert tiende minutt, kommuniserer med folk vi nesten hadde glemt at eksisterte før Facebook kom, oppdaterer alle vi kjenner (og ikke kjenner) på hva vi driver med, chatter med venner over msn, leser nettforumer og blogger...mens vi ser på tv, spiser middag, prater med samboeren eller lufter hunden.

Vi er pålogga verden hele døgnet. Reklamer på tv forteller oss om internettløsninger som gjør det mulig å dra på skitur med familien samtidig som man "leverer den viktige rapporten" eller "er med på møtet". Men er det bra?

I tillegg til å alltid være pålogga, vil vi få med oss alt, klare alt og vise at vi klarer alt. Det er her jeg tror jentene stiller sterkere (eller svakere om du vil) enn gutta. Jeg tror gutta er flinkere til å si nei enn oss. Til å slå knyttneven i bordet og si "dette finner jeg meg faen ikke i!" Til å si opp og finne noe bedre når jobben blir et helvete, eller til å lukke bøkene når studiedagen er slutt og heller ta en øl med kompisene.

Vi jenter skal hele tiden bevise at vi kan. Vi klarer alt. Vi er uovervinnelige, fordi alle andre tror at vi ikke klarer det. Vi blir sta, og tenker "det er klart jeg kan. Jeg skal bare fikse dette, og jeg vet jo hvordan det skal fikses. Jeg må jo sørge for at artikkelen er levert inn og rapporten er klar til fremføring og og og...." Gutta kan selvsagt også bli utbrente. Jeg har hørt mange historier om menn som begraver seg i arbeidet og knapt ser familien sin. Likevel tror jeg de er flinkere til å koble ut når anledningen byr seg. Når kontordøra lukkes, flyet letter på vei til ferie eller de kryper under dyna etter en lang dag.

Jentene overanalyserer, planlegger, tenker og  fikser...inni hodet...mange ganger. Da jeg jobba kunne jeg sitte og snakke med en venninne, være på byen eller på konsert, mens jeg mentalt forberedte alt jeg skulle gjøre neste dag og  gikk gjennom alt jeg hadde gjort. Vi må bevise at vi er gode nok, og vi ser rundt oss på alle de andre jentene, som ser ut til å klare ting helt utmerket. De får jobben gjort og likevel har de tid til privatlivet. Vi sammenligner oss med andre og kan aldri få bevist hardt nok og sterkt nok at vi KAN, vi KLARER, vi FÅR DET TIL!!

Og så møter vi veggen. Så er det vondt å stå opp, og angsten kommer krypende bare vi tenker på ting vi før tok for gitt at vi skulle greie. Da får vi enda mer dårlig samvittighet, og vi svelger unna angsten og prøver enda hardere, er enda tøffere mot oss selv. Vi skal jo klare, vi klarte det jo før. Vi tør ikke si nei, eller stoppe opp, vi presser oss helt til det er umulig å fortsette. Helt til beina ikke vil bære oss, til vi får hodepine, angstanfall og begynner å skjelve.

Når vi har kommet så langt er det vanskelig å komme opp igjen. Vi husker ikke hvordan det er å gjøre ingenting, å hvile. Er det lov å hvile? Kan vi puste ut uten å få dårlig samvittighet?

Flink pike er ikke så flink til å ta vare på seg sjøl, og det er ingen andre som får svi enn oss.
Og det er vel ikke sånn vi vil ha det?!

- Mari

Det hjelper ikke alltid å hvile

Mange vi kjenner lurer på når vi skal igang med livet vårt igjen. Som nevnt i tidligere innlegg kan vi få mange artige kommentarer fra folk. Det mange sier er at vi ikke blir bedre av å ikke gjøre noenting, eller at vi må komme oss igang med treningen, for det hjelper jo. (Eller, in their own words: "ALLE klarer å trene, det er kjempebra, det er bare å gjøre det og det og det...." Good one når det å gå ut av leiligheten er en utfodring!) Mange vet rett og slett ikke hva det vil si å være utbrent, og tenker at det er det  samme som å være veldig, veldig sliten. Det er selvsagt mange individuelle forskjeller. Grensa er utflytende, men vi  mener en klar forskjell er at når du er sliten, veldig sliten...kan du hvile og bli bedre etter relativt kort tid. Sove ut, ta en frihelg, reise bort litt, trappe ned på jobben en periode, og så være klar til dyst igjen.

For oss hjelper det ikke å hvile, hvis hvilen bare er en kortvarig pause. Vi blir ikke bedre av å sove i 11-12 timer heller. Vi er faktisk like trøtte etter en sånn natt som vi er om vi bare får 7 timer under dyna. Vi kan gå i butikken, stirre på varene som tårner seg opp, hyllemeter etter hyllemeter...og få lyst til å grine fordi vi er så slitne at vi ikke skjønner hvordan vi skal orke å finne riktige varer og få dem med oss hjem. Vi kan møte venner en kveld, gå hjem og være så slitne at vi begynner å skjelve.

Og nå er det ett og et halvt år siden jeg slutta å jobbe. Man kan jo bli gal av mindre. De dagene jeg har mer energi tenker jeg wow, jeg er bedre, jeg blir snart bra nok til å jobbe!! Og så kommer dager som denne. Det er riktignok "that time of the month", så det kan ha noe å gjøre med det, men likevel. Jeg er så sliten at det gjør vondt. Fire dager med morrafôring i stallen har satt sine spor. Og det er jo egentlig ingenting. Ikke sammenligna med hvordan det var før. (Psykologene våre vill ikke vi skal sammenligne med hvordan det var før, men lett er det ikke). Da sto jeg opp halv åtte hver eneste dag, uten å få angst. Nå sto jeg opp ti på åtte fire dager på rad, hadde angstanfall alle dagene, og er nå så sliten at jeg blir litt redd. Jeg sitter i sofaen og slapper av, men jeg har over 80 i puls og kjenner meg stressa i hele kroppen.


Utbrentheten arter seg jo forskjellig fra person til person, som flere av bloggleserne kan bekrefte. Noen orker mer enn andre, noen er slitne lenger enn andre. Jeg mener det har med hvor lenge man har vært "flink" til å bryte seg ned å gjøre. Jeg jobba i minst ett år for mye. Tenkte at jeg skulle klare alt, aboslutt alt. Jeg kunne jo ikke bli sjuk, det ville skape probemer for kollegaer, sjefer og kilder jeg kjente. Dermed tok jeg hensyn til alle andre istedet for meg selv, og look where that got me! Var det verdt det? Fikk jeg noen takk for å stille opp og ofre meg igjen og igjen? Var det sunt å alltid ignorere at jeg var sliten, lei, hadde angst, fikk migreneanfall, ikke orka å være sosial og ble mer og mer sammenbitt, bitter, agressiv og deprimert?
Nei. Jeg er bedre enn det. Jeg fortjente og fortjener bedre. Hvorfor brukte jeg så lang tid på å nekte meg selv å være lykkelig, bare for å tilfredsstille alle andre?

Man klarer ikke alt. Flink og pliktoppfyllende jente er ikke nødvendigvis sunn jente.
Takket være Christiane er jeg lykkelig nå. Kjærligheten gjør meg lykkelig, sterk og selvsikker. Og når energien kommer tilbake er jeg klar for å finne lykken på andre områder også. Gleder meg!

Neste gang jeg skriver tenkte jeg å ta opp hvorfor det kanskje er flest jenter som havner i utbrenthet-fella!

-Mari

Humoristisk samtale

Det er ikke bare elendighet hele tida, vi har også litt humor i hverdagen! 
Vi sitter i hver vår sofa med hver vår laptop og prøver å finne noe å se på i kveld.


Christiane: Det går jo ingenting på tv. Er det noe vi kan se på?
Mari: - Etterpå er det et program på tv om sånn...de derre... (stillhet)
Christiane: Om hva?
Mari: Folk som skal....de skal...
Christiane: Skal?
Mari: Eh....Skifte kjønn! Ja, det er dokumentar, om en gutt som var femten, tror jeg, og en voksen mann.
Christiane: Åja! Mhm. (Pause). HÆ?!!
Mari: Hæ??!
Christiane: Hva var det du sa? Jeg hørte deg, men jeg bare trodde jeg fikk det med meg.
Mari. Hæ? Sa jeg noe? Hva snakka jeg om egentlig?
Christiane: Øh, vet ikke jeg. Tv?
Mari: Jeg hørte ikke etter, jeg. På meg selv.
Begge: Hahahahaaa!

Så man kan trygt si at utbrenhet enkelte dager gjør hjernen om til en litt grøtete substans, som får oss til å høres ut som foreldrene våre. De er alle i 60-åra, og kan si ting som "vet du hva, i USA så vi han skuespiller'n. Du vet, han fra den serien!" og  "Du må huske at..." og så forlate rommet.
Vi er 26 og 30 og klarer ikke huske hva vi snakker om midt i samtalen! Lovende for fremtiden, altså.

Kroppen husker!

Ser at noen av dem som har lest bloggen har søkt på ting som har med sammenhengen mellom utbrenthet og angst å gjøre. Det er på mange måter bra, for det viser at det er en vanlig kombinasjon. Vi er ikke alene. Vi lurer på om vi kommer til å være helt angstfrie når vi blir friske. Jeg mener, jeg hadde jo ikke angst før. Jeg har vel alltid vært litt nervøs og stressa, kall det gjerne overanalyserende til tider også. Men angstete som dette? Nei.

Mye av grunnen til at utbrenthet og angst henger sammen, er at kroppen husker. Det er jo et kjent fenomen. Tenk bare på folk som har opplevd langt grusommere ting, som for eksempel voldtekt. Når de senere skal prøve seg på intime forhold, vil kroppen huske, angst blir generert, og evnen til å slappe av og nyte blir helt umulig.

Sånn er det med angst og utbrenthet også. Tilsynelatende går de hånd i hånd. Mens andre kan sove for å bli uthvilt, holde et høyt stressnivå og så slappe av etterpå, trene og kjenne energi eller føle seg utfordret på en god måte av et hektisk liv, vil stresset være som en trigger for oss. Den trigger angsten, for kroppen husker godt. Den tenker: Sist jeg stressa avgårde for å rekke noe, måtte jeg jobbe. Da måtte jeg rekke tjue andre ting, løpe til bilen, ta femten telefoner og huske et viktig møte på kvelden!! Den rasjonelle delen av hjernen vet at selv om dette stemmer, er det ikke sånn lenger. Men kroppen husker bare at om man stresser, har mye å gjøre, skal rekke noe eller BØR en hel del ting....da får man angst! Dermed blir det hyppige dobesøk, pusteproblemer og evig tankespinning istedet for å stresse litt, rekke noe og slappe av etterpå.

Den siste uka har jeg måttet stå opp 7.50 for å fôre hesten min. Hun bor hos foreldrene mine, og de skulle reise til hytta. De har reist bort mange ganger på de tretten åra jeg har hatt hest. Men utbrentheten og angsten gjør det vanskelig. Christiane og jeg bor ikke langt unna, så det var like greit å pendle. Noen ganger har jeg bodd der de dagene de er borte, men da blir jeg liggende våken og lytte etter innbruddstyver, at alarmen skal skru seg på hvis noe faller ned sånn at vaktselskapet kommer eller at stallen brenner ned. Men heller ikke det å bli boende hjemme, sovende i min egen seng er sååå enkelt. Det var det før. Når ikke angsten ble trigga av hver minste ting!

Det å stå opp tidlig er skummelt. Jeg skjønte ikke hvorfor først. Alt jeg skal er å våkne av alarmen, gå på badet, kle på meg, kjøre til stallen og ordne med min kjære, vakre, hest. Jeg blir glad over å se henne, og det er koselig. Men kroppen vil det annerledes. Stå opp før klokka åtte?? Det betyr jobb! Det betyr at du må kjøre bil til jobben, skrive artikler, ta telefoner, snakke med en drøss mennesker som krever din fulle oppmerksomhet, ikke ane hva dagen innebærer og hele tiden ha dårlig samvittighet for det du ikke har gjort!

Det hjelper ikke å tenke at jeg ikke skal på jobb. Jeg blir sittende på do i et kvarter med nervøs mage fordi angsten trenger seg på, rett etter at klokka  ringer. Kvelden før ligger jeg og vrir meg fordi jeg vet jeg må opp tidlig. Før var jeg bare sånn når jeg skulle noe uvant, noe spesielt, som å reise eller ha en viktig legetime. Nå skjer det hver gang jeg VET jeg skal noe neste dag, og inkluderer det å stå opp før klokka 10 får jeg pustetrøbbel av tanken.

Kroppen husker. Kroppen tror jeg må løpe rundt når jeg kan puste. Kroppen reagerer med angst bare av ordet jobb enkelte ganger. Jeg kan rasjonalisere, men det er ikke alltid lett å stoppe angsten.Men jeg skal klare det. VI skal klare det. Jeg skal reprogrammere kroppen, så den ikke husker alt det vanskelige med jobben, alt som gjorde meg utslitt og ødelagt, alt som fikk meg til å bli så dårlig at det nå er halvannet år siden jeg jobba. Jeg vil bli bra, skal bli bra, må bli bra.

Og da kan jeg stå opp tidlig for å ta meg av hesten uten å ligge urolig natta før, og uten å få angst om morran. Jeg håper andre som leser denne bloggen ser at dette er vanlig, at det hører sammen. Veien er lang, men vi kan alle komme gjennom det. Vi vet kanskje ikke hvordan, men det er ingen tvil om at det skal gå!

- Mari