Jeg jobber nå 50% i en attføringsbedrift. Jeg mener helt seriøst at vi i Norge, og kanskje spesielt i de største byene, er veldig heldige som har de tilbudene vi har. Jeg er takknemlig for at jeg får være der, og at jeg får bruke dette som et springbrett, forhåpentligvis til en karriere jeg blir fornøyd med.
Men samtidig er jeg sint. Sint, forbannet, bitter. Jeg skal holde kjeft og være fornøyd, fordi vi har det så godt i Norge. Ja, vi har det godt i Norge, men det betyr ikke at alt er fantastisk. "Du må ikke være så negativ", sa noen til meg halvt på spøk. Men skal vi virkelig la oss bli behandlet som om vi er dumme i hodet, bare fordi vi ikke er helt friske? Jeg trenger ikke noe foredrag for å skjønne at man må virke interessert og oppegående på jobbintervju for å få jobben. Problemet er jo ikke at jeg er dum, men at jeg er syk. "Alle blir slitne i blant", sier de. Men jeg vet selv hvordan utbrent-sliten føles, og jeg vet ting ikke blir bedre av å presse meg når jeg har det sånn. "Bare du blir vant til tanken på en vanlig jobb, så er det ikke så skummelt lenger". Det er skummelt, fordi jeg blir så sliten bare av å være i en "tullejobb" der ingen krever at jeg holder deadlines. Når jeg blir så sliten av det, hvordan blir det da i en vanlig jobb, der jeg har krav om deadlines, i tillegg til imaginære krav jeg antar alle sikkert stiller til meg? Jeg har framtidsangst. Når øyeblikket kommer, så takler jeg det meste. Men skal jeg tenke for mye på det som skal skje om noen måneder blir jeg gal av angst. Det funker ikke sånn for meg, at bare jeg tenker på ting som skal skje så slutter det å være skummelt. Og hvis jeg tenker på en jobb jeg kanskje ikke orker enda, som jeg kommer til å presse meg igjennom fordi folk har forventninger, som kanskje gjør at jeg blir dårligere igjen.... Nei, jeg kan ikke bli utbrent enda en gang. Det tror jeg ikke psyken min hadde tålt.
Jeg ble utbrent av å gjøre for mye og ha for høye krav til meg selv. Jeg har ambisjoner og drømmer om alt jeg vil gjøre. Og så blir jeg ofte behandlet som om alt jeg trenger er et lite dytt, for å skjønne hvor mye jeg er i stand til å klare. Tror de virkelig ikke jeg vet hva jeg er i stand til? Jeg er i stand til å jobbe meg så hardt ned i grøfta at det tar årevis å komme opp igjen. Jeg kan jobbe så hardt og målrettet at jeg ikke bryr meg om jeg ikke klarer å spise og sove. Jeg trenger for f... ikke noe dytt! Jeg trenger ikke samme talen som han med depresjon eller hun som mistet jobben trenger. Jeg er ikke deprimert, jeg har ikke sosial angst, jeg er ikke tiltaksløs, lat eller dum.
Jeg føler jeg nesten akkurat har kommet inn i attføringsbedriften, og jeg merker allerede nå at det er press for å komme seg videre. Jobbsøkerkurs og stillingsannonser. Møter med flere veiledere på en gang, så man sitter der og føler seg overkjørt. Kvelder der jeg tenker altfor mye på jobb, stillingsannonser og CV-er. Dager på jobb hvor jeg mister motet og tenker at jeg er for gammel allerede, selv om jeg ikke har fylt 30 ennå, jeg har for mye hull i CV-en, jeg har vært for lenge borte, jeg har for lite nettverk. Jeg er stressa. Jeg har en attføringsbedrift som nyeste punkt på CV-en, det kan umulig være positivt. Hva hvis jeg ikke får en fast stilling før årene med AAP er omme? Og hva med pensjonen? Jeg skulle bli trygg på arbeidslivet og min grad av friskhet av å være der. I stedet får jeg økende stressnivå og føler meg ikke tatt på alvor.
Vi som er utbrente har ingen som passer på oss. Vi har venner, bekjente eller familiemedlemmer med mer eller mindre velmenende råd om hva som ville hjulpet oss, vi har saksbehandlere og veiledere som noen ganger vil hjelpe oss, og andre ganger vil hjelpe systemet. Vi har vært borti leger og fagfolk som heller ikke kan si noe sikkert om hvor lenge vi vil ha det sånn, eller som kan gi oss en punktliste over hva vi bør gjøre for å bli friske igjen.Vi har bare oss selv, og da må vi stole på det kroppen vår sier til oss, nå som vi endelig har skjønt at det er verdt å høre på hva kroppen sier. Så hvis venner syns det er rart at vi aldri orker å være med på ting som er gøy, naboer syns vi ser så friske ut eller attføringsbedriften utøver press for å få oss videre - så må vi tørre å reise oss og si hvordan vi har det. For ingen av dem aner hvordan det er å være så sliten at du ser dobbelt, rommet spinner litt rundt, samtalene flyter rundt deg men du hører ingen ord, hodet er fullt av bomull og det er en kraftanstrengelse å gå til kjøkkenet eller skrive en handleliste.
Det er så respektløst å anta at vi er late! Hadde vi vært det, så ville vi vel ikke jobbet så hardt at vi ble syke av det, og vi ville hvert fall ikke søkt hjelp etterpå. Vi er de siste som burde blitt stemplet som late. Tenk på det, neste gang noen anklager dere for å være nav-snyltere.
Og når jeg er inne på temaet respekt: Jeg syns man skal gi folk respekt, uansett om de er sjefer, ansatte, trygdede eller barn. Og da skal man være veldig forsiktig med hvordan man oppfører seg mot folk som er i en sårbar posisjon og som skal ut i jobb igjen. Jeg er verken dum eller lat, jeg er bare ikke helt frisk. Jeg trenger ingen som presser meg eller forteller meg hvordan jeg føler meg og hvorfor jeg føler det sånn. Jeg trenger bare litt tid til å bli frisk, og litt trygge rammer.
- Christiane
lørdag 11. august 2012
søndag 5. august 2012
Snart har det gått tre år...
Denne bloggen har dødd litt. Det er egentlig en veldig bra grunn til det, nemlig at vi har blitt mye bedre begge to. Vi har ikke like stort beov for å få ut frustrajoner lenger, og hverdagen begynner å stabilisere seg. Men nedturene kommer jo innimellom. Selv om det ikke er på langt nær like ofte som før.
Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om en bok som kom ut tidligere i år, om utbrenthet. Men det får vente. For selv om det er nesten bare gode dager nå, er det fortsatt noen dårlige. Slitendager. Som i dag. Etter mange gode dager kan vi fortsatt krasje, og når det er sjelden er det nesten mer skremmende. Det blir så overraskende, fordi man glemmer hvor vanskelig det kan være.
Nå er det snart tre år siden jeg slutta i jobben. Tre år siden jeg satt hver eneste dag og telte timer og dager til jeg skulle få hvile. Jeg hadde aldri trodd det skulle gå så lang tid.
Men jeg er fremdeles ikke helt frisk, og når jeg har slitendager kan angsten komme tilbake også. Jeg måtte stå opp tidlig i dag, og la meg ganske seint. Det husker kroppen som en veldig dårlig ting. Da jeg jobba på det verste la jeg meg kjempeseint hver kveld. Ikke fordi jeg ikke skjønte at jeg trengte søvn, men fordi kroppen var så gira fordi jeg tvang den til å jobbe så hardt. Jeg klarte rett og slett ikke å slappe av. Derfor våknet jeg hver dag med stort søvnunderskudd, så da jeg gjorde det i dag også, reagerte kroppen med angst. Jeg har vært bedre i en veldig lang periode, så det føltes nesten som et nederlag at kroppen fremdeles ikke har lært seg at det går an å stå opp tidlig uten at jeg skal på jobb!
Men som sagt, ting går bedre. Jeg trener 3-5 ganger i uka, for eksempel. (Oftere tre enn fem, riktignok, men jeg jogger mye, trener litt hjemme i stua og holder meg generelt i mye bedre form). Spiser sunnere gjør jeg også, og har gått ned i vekt. Trives rett og slett med meg selv. Men det er fortsatt vanskelig.
For ting er ikke som før. Jeg blir fortsatt sliten på en helt annen måte enn før jeg ble utbrent. Jeg må fortsatt tilpasse aktivitetene, og kan sitte i sofaen en hel dag fordi jeg dagen før både var i stallen og dro på et stort kjøpesenter, for eksempel. Det er en bedring, fordi jeg før knapt ville klart å gjøre noe av det, men jeg er fremdeles ikke frisk.
Jeg kan fremdeles ikke gjøre akkurat hva jeg vil og så mye jeg vil, og det er så frustrerende. Den ekle "hungover"-følelsen som kommer når man er sliten på grunn av utbrenthet er så velkjent, men jeg er likevel så utrolig lei. TRE ÅR har gått, tre år med tom cv, hvile og ro.
Snart skal jeg tilbake. Om bare én uke skal jeg til veilederen på Vilje Viser Vei, som kanskje kan gi meg en jobb. Deltid. Litt. Et eller annet sted. Og jeg håper jeg klarer det, håper jeg orker. At det ikke tar all energien min slik at hest, trening og sosialt liv må vike for jobben. Igjen. For jeg orker ikke ha et sånt liv én gang til, der jobb er det eneste jeg samler krefter for å få til.
For jeg vil være frisk. Helt, helt hundre prosent frisk. Det er så godt å ha masse energi, godt når kroppen funker og jeg får til det jeg vil flere dager på rad.
I august 2009 jobba jeg min siste måned. Jeg var utslitt, hadde angst hver dag, klarte nesten ikke bevege meg og spiste drittmat hele tiden. Ikke fikk jeg sove, ikke slappe av, ikke orka jeg å være sosial. Men jeg visste at jeg var utbrent, og at det snart skulle bli bra. Jeg bare ante ikke at det skulle ta så lang tid.
Tre år holder. Det er nok nå.
- Mari
Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om en bok som kom ut tidligere i år, om utbrenthet. Men det får vente. For selv om det er nesten bare gode dager nå, er det fortsatt noen dårlige. Slitendager. Som i dag. Etter mange gode dager kan vi fortsatt krasje, og når det er sjelden er det nesten mer skremmende. Det blir så overraskende, fordi man glemmer hvor vanskelig det kan være.
Nå er det snart tre år siden jeg slutta i jobben. Tre år siden jeg satt hver eneste dag og telte timer og dager til jeg skulle få hvile. Jeg hadde aldri trodd det skulle gå så lang tid.
Men jeg er fremdeles ikke helt frisk, og når jeg har slitendager kan angsten komme tilbake også. Jeg måtte stå opp tidlig i dag, og la meg ganske seint. Det husker kroppen som en veldig dårlig ting. Da jeg jobba på det verste la jeg meg kjempeseint hver kveld. Ikke fordi jeg ikke skjønte at jeg trengte søvn, men fordi kroppen var så gira fordi jeg tvang den til å jobbe så hardt. Jeg klarte rett og slett ikke å slappe av. Derfor våknet jeg hver dag med stort søvnunderskudd, så da jeg gjorde det i dag også, reagerte kroppen med angst. Jeg har vært bedre i en veldig lang periode, så det føltes nesten som et nederlag at kroppen fremdeles ikke har lært seg at det går an å stå opp tidlig uten at jeg skal på jobb!
Men som sagt, ting går bedre. Jeg trener 3-5 ganger i uka, for eksempel. (Oftere tre enn fem, riktignok, men jeg jogger mye, trener litt hjemme i stua og holder meg generelt i mye bedre form). Spiser sunnere gjør jeg også, og har gått ned i vekt. Trives rett og slett med meg selv. Men det er fortsatt vanskelig.
For ting er ikke som før. Jeg blir fortsatt sliten på en helt annen måte enn før jeg ble utbrent. Jeg må fortsatt tilpasse aktivitetene, og kan sitte i sofaen en hel dag fordi jeg dagen før både var i stallen og dro på et stort kjøpesenter, for eksempel. Det er en bedring, fordi jeg før knapt ville klart å gjøre noe av det, men jeg er fremdeles ikke frisk.
Jeg kan fremdeles ikke gjøre akkurat hva jeg vil og så mye jeg vil, og det er så frustrerende. Den ekle "hungover"-følelsen som kommer når man er sliten på grunn av utbrenthet er så velkjent, men jeg er likevel så utrolig lei. TRE ÅR har gått, tre år med tom cv, hvile og ro.
Snart skal jeg tilbake. Om bare én uke skal jeg til veilederen på Vilje Viser Vei, som kanskje kan gi meg en jobb. Deltid. Litt. Et eller annet sted. Og jeg håper jeg klarer det, håper jeg orker. At det ikke tar all energien min slik at hest, trening og sosialt liv må vike for jobben. Igjen. For jeg orker ikke ha et sånt liv én gang til, der jobb er det eneste jeg samler krefter for å få til.
For jeg vil være frisk. Helt, helt hundre prosent frisk. Det er så godt å ha masse energi, godt når kroppen funker og jeg får til det jeg vil flere dager på rad.
I august 2009 jobba jeg min siste måned. Jeg var utslitt, hadde angst hver dag, klarte nesten ikke bevege meg og spiste drittmat hele tiden. Ikke fikk jeg sove, ikke slappe av, ikke orka jeg å være sosial. Men jeg visste at jeg var utbrent, og at det snart skulle bli bra. Jeg bare ante ikke at det skulle ta så lang tid.
Tre år holder. Det er nok nå.
- Mari
mandag 11. juni 2012
Det er bare DU som vet når du er frisk!
Når du blir utbrent er det som tidligere nevnt mange som plutselig kommer på banen og mener en hel del om sykdommen din. Det kan være venner og familie, men også leger og psykologer. Det oppleves som vanskelig å forholde seg til, spesielt når du møter folk som sier at de selv har vært utbrent, og det hjalp å bare hvile én uke, eller å bytte jobb.
Det betyr ikke at det er det som er rett for deg. Når folk nærmest blir helt satt ut av at jeg forteller hvor lenge utbrentheten har vart, betyr det ikke at det er meg det er noe galt med. At jeg er lat eller at jeg bare vil være syk. Det betyr at det faktisk tar så lang tid for meg. I begynnelsen av september har det gått tre år siden jeg jobba. Og det er greit. For nå er jeg nesten helt frisk.
Vi har tidligere skrevet at det kan ta minst like lang tid å bli frisk som det tok å bryte seg ned. Det vil si at om du tok de første signalene på alvor, den første knekken som kom etter et par måneder, så kan det hende du er tilbake i jobb allerede etter to måneder.
Er du som meg, som ignorerte signalene og fortsatte å presse deg gjennom knekk etter knekk, tar det rett og slett lenger tid. Og det kan være frustrerende med alle som har meninger. Som spør deg når du skal slutte å drive dank, som påstår at det må være noe annet enn utbrenthet som holder deg tilbake, som mener at du nok trives godt uten å gjøre noe hver dag. Og som spør "hva i alle dager gjør du hele dagen?"
Dette er uttalelser som det er lett å bli sint av. Gode venner har fortalt meg at det må være angsten min som hindrer meg i å komme tilbake til jobb. Men er det noe jeg klarer å kontrollere og som jeg vet hvordan jeg skal takle, er det faktisk angsten. Den kan jeg leve med. Jeg kan tenke meg ut av det, og jeg vet at det ikke er farlig. Jeg er i stand til å gjøre det jeg skal til tross for angst. Når jeg er svimmel av slitenhet og når verden går rundt på samme måte som når man har tatt noen drinker for mye kan jeg imidlertid ikke bare fortsette. Da må jeg ta hensyn.
Det kan være vanskelig å innse at selv om jeg er på vei til å bli helt frisk, vil jeg kanskje alltid måtte ta hensyn til utbrentheten. Både i frykt for at den skal komme tilbake med full styrke, og fordi det kan være lett å falle i det samme sporene igjen, der jeg ignorerer kroppens signaler og bare fortsetter uten å tenke etter på hva som er iferd med å skje. Jeg kan kanskje aldri stå på så intenst som jeg gjorde på det verste i jobben. Jeg må kanskje alltid gå hjem når jeg ikke orker mer, tenke over om det går bra både å trene og å møte venner på samme dag.
Men det er egentlig greit. Så lenge jeg vet hvor mine grenser går er det mulig å leve med det. Så lenge jeg ignorerer at folk sier "det er bare å gjøre det, da". For det er ikke det lenger. Det er klart jeg kan tvinge meg til mye, jeg kan presse kroppen til det ytterste. Det er jeg jo ekspert på. Men er det lurt? Nei, selvsagt er det ikke lurt. I Asia dør folk av utbrenthet. De kaller det KAROSHI. Folk har ikke noe sikkerhetsnett, de er nødt til å jobbe for å ha penger de kan leve av. Det ironiske er jo at det livet de lever ikke er noe ordentlig liv. Det er bare slit, og det ender tragisk.
Det viktigste er tross alt dette: Du har bare et eneste liv. Du fortjener å ha det bra, og når du er gammel sitter du ikke og tenker at du skulle jobba litt hardere den onsdagen i juni 2012. Du tenker på alt du ikke rakk nettopp fordi du jobba så mye.
Hør gjerne på råd, snakk med folk du er glad i. Men kun du vet hvor mye du tåler. Og for min del er det kun én ting som har gjort meg frisk. Hvile. Å gjøre akkurat det jeg orker og ikke mer. Det har fått meg fra en tilstand der alt jeg orka var å ligge på sofaen og stirre på tv-skjermen mens rotet steg rundt meg, til å trene fire ganger i uka og være i møter hos Nav om å komme meg tilbake i jobb. I august skal jeg begynne. Jeg vet ikke hvor eller med hva ennå. Men jeg kjenner at jeg gleder meg.
Jeg gleder meg til å ikke lenger bli definert utfra utbrentheten min. Å ikke bli tenkt på som syk, som lat (selv om en utbrent er det stikk motsatte), og som en som ikke klarer livet mitt. Gleder meg til å slippe å bli flau når noen spør hva jeg gjør og svaret egentlig er ingenting.
Men jeg skal fortsatt ta hensyn, og jeg skal aldri la meg selv bli så syk igjen. Jeg har fortsatt en vei å gå, jeg har fortsatt grenser jeg kan tøye for lang og problemer med å stoppe i tide. Men jeg håper jeg vet mer nå, og at jeg greier å ta hensyn.
Det er jo tross alt bare JEG som vet når jeg er frisk.
- Mari
Det betyr ikke at det er det som er rett for deg. Når folk nærmest blir helt satt ut av at jeg forteller hvor lenge utbrentheten har vart, betyr det ikke at det er meg det er noe galt med. At jeg er lat eller at jeg bare vil være syk. Det betyr at det faktisk tar så lang tid for meg. I begynnelsen av september har det gått tre år siden jeg jobba. Og det er greit. For nå er jeg nesten helt frisk.
Vi har tidligere skrevet at det kan ta minst like lang tid å bli frisk som det tok å bryte seg ned. Det vil si at om du tok de første signalene på alvor, den første knekken som kom etter et par måneder, så kan det hende du er tilbake i jobb allerede etter to måneder.
Er du som meg, som ignorerte signalene og fortsatte å presse deg gjennom knekk etter knekk, tar det rett og slett lenger tid. Og det kan være frustrerende med alle som har meninger. Som spør deg når du skal slutte å drive dank, som påstår at det må være noe annet enn utbrenthet som holder deg tilbake, som mener at du nok trives godt uten å gjøre noe hver dag. Og som spør "hva i alle dager gjør du hele dagen?"
Dette er uttalelser som det er lett å bli sint av. Gode venner har fortalt meg at det må være angsten min som hindrer meg i å komme tilbake til jobb. Men er det noe jeg klarer å kontrollere og som jeg vet hvordan jeg skal takle, er det faktisk angsten. Den kan jeg leve med. Jeg kan tenke meg ut av det, og jeg vet at det ikke er farlig. Jeg er i stand til å gjøre det jeg skal til tross for angst. Når jeg er svimmel av slitenhet og når verden går rundt på samme måte som når man har tatt noen drinker for mye kan jeg imidlertid ikke bare fortsette. Da må jeg ta hensyn.
Det kan være vanskelig å innse at selv om jeg er på vei til å bli helt frisk, vil jeg kanskje alltid måtte ta hensyn til utbrentheten. Både i frykt for at den skal komme tilbake med full styrke, og fordi det kan være lett å falle i det samme sporene igjen, der jeg ignorerer kroppens signaler og bare fortsetter uten å tenke etter på hva som er iferd med å skje. Jeg kan kanskje aldri stå på så intenst som jeg gjorde på det verste i jobben. Jeg må kanskje alltid gå hjem når jeg ikke orker mer, tenke over om det går bra både å trene og å møte venner på samme dag.
Men det er egentlig greit. Så lenge jeg vet hvor mine grenser går er det mulig å leve med det. Så lenge jeg ignorerer at folk sier "det er bare å gjøre det, da". For det er ikke det lenger. Det er klart jeg kan tvinge meg til mye, jeg kan presse kroppen til det ytterste. Det er jeg jo ekspert på. Men er det lurt? Nei, selvsagt er det ikke lurt. I Asia dør folk av utbrenthet. De kaller det KAROSHI. Folk har ikke noe sikkerhetsnett, de er nødt til å jobbe for å ha penger de kan leve av. Det ironiske er jo at det livet de lever ikke er noe ordentlig liv. Det er bare slit, og det ender tragisk.
Det viktigste er tross alt dette: Du har bare et eneste liv. Du fortjener å ha det bra, og når du er gammel sitter du ikke og tenker at du skulle jobba litt hardere den onsdagen i juni 2012. Du tenker på alt du ikke rakk nettopp fordi du jobba så mye.
Hør gjerne på råd, snakk med folk du er glad i. Men kun du vet hvor mye du tåler. Og for min del er det kun én ting som har gjort meg frisk. Hvile. Å gjøre akkurat det jeg orker og ikke mer. Det har fått meg fra en tilstand der alt jeg orka var å ligge på sofaen og stirre på tv-skjermen mens rotet steg rundt meg, til å trene fire ganger i uka og være i møter hos Nav om å komme meg tilbake i jobb. I august skal jeg begynne. Jeg vet ikke hvor eller med hva ennå. Men jeg kjenner at jeg gleder meg.
Jeg gleder meg til å ikke lenger bli definert utfra utbrentheten min. Å ikke bli tenkt på som syk, som lat (selv om en utbrent er det stikk motsatte), og som en som ikke klarer livet mitt. Gleder meg til å slippe å bli flau når noen spør hva jeg gjør og svaret egentlig er ingenting.
Men jeg skal fortsatt ta hensyn, og jeg skal aldri la meg selv bli så syk igjen. Jeg har fortsatt en vei å gå, jeg har fortsatt grenser jeg kan tøye for lang og problemer med å stoppe i tide. Men jeg håper jeg vet mer nå, og at jeg greier å ta hensyn.
Det er jo tross alt bare JEG som vet når jeg er frisk.
- Mari
søndag 27. mai 2012
Arbeidspraksis i skjermet virksomhet - nå har jeg begynt
De siste ukene har jeg stresset ganske mye med at jeg skulle begynne i arbeidspraksis i skjermet virksomhet - APS. Det er en fryktelig stor og skremmende overgang å gå fra 0 til 50%, som jeg måtte gjøre. Det er visst ikke sånn overalt, at man må begynne med 50% på APS, men der jeg går er det sånn. Det visste ikke saksbehandleren min da hun søkte meg inn, så det ble et ganske stort sjokk da jeg fikk høre det første gang.
Likevel tror jeg at jeg har vært veldig heldig med tiltaket. Det gir meg bra muligheter videre, uten at jeg vil si så veldig mye om hva jeg skal gjøre og hvor jeg skal være. Jeg vil ikke bli gjenkjent. Men jeg vil fortelle at det fins bra tiltak som kan gi en mye positivt. En må ta en del ansvar selv for å komme med på de bra tiltakene. Google attføringsbedrifter i din kommune, og finn ut hva som ville vært bra for DEG. Ikke tenk på hva Nav forventer. Nav er et system som putrer videre uansett hva den enkelte måtte mene - hvis ikke du tar ansvar og kommer med forslag selv, vil Nav finne noe for deg, og da kan du jo havne hvor som helst. Men hvis du finner noe du virkelig har lyst til å prøve, kan du få Nav med på å hjelpe deg med å begynne der.
Det er mye positivt med tiltaket jeg skal begynne på. Det virker som det er bra miljø, bra arbeidsoppgaver, fint å ha på CV'en, veldig trivelige lokaler. Men det er en del negativt også, hvert fall i begynnelsen. Slike tiltak skal passe for folk med veldig forskjellige bakgrunner. Og alle må trykkes ned i samme mal. Så derfor må de ha en veldig bred mal, slik at alle passer inn i den sånn noenlunde. Jeg vet ikke hvorfor de andre er der, men jeg kan gjette på at det er alt fra sosial angst, vanlig angst, depresjoner, utbrenthet, fysiske skader til at det bare ble veldig vanskelig å komme seg ut i arbeidslivet igjen etter nedskjæringer ved forrige arbeidsplass. De fleste deltakerne har mye bra på CV'en, lange utdannelser eller over tiårig yrkeserfaring. Så hvorfor blir vi behandlet som ungdomsskoleelever? Jeg begynte å skrive en lang forklaring her nå, men jeg vil ikke bli gjenkjent. Uansett, det er mye positivt og mye negativt med tiltaket. Og jeg tror det kommer til å bli mye mer positivt. Jeg må uansett lære meg å ta ting med ro, så det er nok bra det går sakte.
Overalt i livet vil vi finne folk som ikke er bra for oss. Det kan være "venner" som bruker oss som emosjonell søppelbøtte, der vi ender opp med å måtte fikse verden for dem uten å noen gang få noe igjen for det, annet enn å bli utslitt av det. Eller det kan være folk som gir oss stress, angst eller andre negative følelser. Jeg har fått en sånn på tiltaket. Det er en person som sikkert er veldig stresset selv pga alt det nye, hele situasjonen med at det plutselig blir forventet ting av oss igjen. Så denne personen løser det med å prøve å få meg til å se dårlig ut, for å se bra ut selv. Eller å prate så mye om ting personen er redd for selv, for å "få med seg" noen på stresset. Dytte stresset over på meg. Men det som er så bra nå som jeg er friskere er at jeg ser at det er akkurat det som skjer. Det er ikke at jeg ikke får til ting eller blir for stresset. Det er denne personen som har sine egne problemer, og som takler dem ved å prøve å gi dem til andre. Og det er klart jeg kommer til å møte mange sånne folk i yrkeslivet også. Problem-pushere, kranglefanter, emosjonssøppelbøtte-kolleger, sjefer som løser sine egne dårlige dager ved å kjefte på andre. Og da gjelder det å være klar over at det er det som skjer, og ikke la andre mennesker stjele den dyrebare energien vi har.
Energi, ja. Jeg var redd jeg kom til å bli helt ødelagt av 50%, og bare ligge som en pøl på sofaen. Men hittil har det gått overraskende bra. Jeg må være klar over at det fortsatt kan komme en kræsj, men også at jeg kan komme over den kræsjen. Jeg må passe på å ta pauser, tenke på aktivitetstilpasning, ikke trene for mye, ikke gjøre for mye utenom jobb.
Jobb... Jeg har faktisk en jobb! :) Det er ganske kult. Og fortsatt litt skummelt.
- Christiane
søndag 15. april 2012
Kunsten å gå framover uten å falle
I det siste har det skjedd store endringer for oss begge. Christiane har fortalt om sitt tiltak, og skal sikkert fortelle mer om det også. Selv var jeg på mitt første møte med det som kan bli fremtiden denne uka. Den store og skremmende framtida har kommet. For nå er jeg frisk nok.
Tror jeg. For man kan egentlig aldri vite med utbrenthet. Som Christiane sa i forrige innlegg: Hvordan vet du egentlig forskjell på utbrent-sliten og vanlig sliten? Hvordan vet du hvor mye du tåler når du er vant til å gjøre så lite som mulig, og når økningen i aktivitetsnivå har vært så forsiktig at det nesten er vanskelig å huske hvordan ting var da du orka bittelitt mindre enn akkurat nå?
Sånn sett er denne bloggen en bra hjelp for oss også. Da kan vi faktisk se progresjonen bedre. Vi kan se at det å dra til stallen eller å gå i butikken kunne være mer enn nok slit før. Nå kan vi jogge flere ganger i uka, mens å være sosiale to dager på rad gjør oss helt utmattet. For det sosiale, der psykiske krefter må brukes mer enn fysiske, er faktisk det som er mest slitsomt. Det tar veldig på å være hyggelig, prate med mange, gjøre noe sammen med dem og være hundre prosent tilstede i en situasjon.
Så det å jobbe og ta hensyn til både arbeidsgiver og kolleger igjen, samtidig som man klarer å fortsette med trening kan bli en stor utfordring. Det at jeg i det hele tatt har klart å begynne å trene er utrolig nok i seg selv, og det å holde det ved like hadde vært veldig bra.
Men det er klart det er skremmende, tenk om jeg blir syk igjen? Tenk om jeg ikke klarer å si nei til ting jeg blir bedt om, eller at jeg bare gjør ting for å tilfredsstille andre, sånn som jeg gjorde i jobben. Det fine er at jeg har funnet et tiltak der jeg kan få den hjelpen jeg trenger for at dette ikke skal skje.
Vi er faktisk veldig heldige med Nav-kontoret vårt. Det er et av Oslos beste i følge undersøkelser med brukerne, og de virker oppriktig interessert i å hjelpe folk til å bli friske og så komme ut i arbeid, i stedet for å hjelpe dem med å jobbe uansett helsetilstand, som det virker som er tilfellet på mange andre kontorer.
Et av tiltakene ligger under paraplyen Vilje Viser Vei. Her finnes det mye forskjellig, men jeg har søkt meg inn til bydelssamarbeidet. Så nå har jeg møtt veilederen min, som syns jeg er en perfekt kandidat. Det kommer jo folk med alle slags problemer, mens mitt største er jo ikke angst eller depressive tanker, men at jeg blir så sliten. Så hun skal hjelpe meg å finne en jobb som er bra for meg.
Det føltes så godt å bli trodd og tatt hensyn til! Bydelssamarbeidet plasserer folk ut i det ordinære arbeidslivet, og man må ikke jobbe mer enn man orker. Hvis jeg for eksempel synes 50% er for mye, kan jeg jobbe 30%. Eller mindre. Og hun skal hjelpe meg å finne en jobb der jeg både kan gjøre noe jeg vil og noe arbeidserfaringen min og utdannelsen kan brukes til.
Så nå skal vi jobbe sammen mot å finne ut hva slags jobb dette kan være. Og det viktigste er at jeg skal få støtte hele veien. Få styre prosessen. Uten å bli pressa. Og jeg vil ha en person å støtte meg til og søke råd hos når jeg trenger det.
Så da kan det vel kanskje bli en bra framtid!
- Mari
Tror jeg. For man kan egentlig aldri vite med utbrenthet. Som Christiane sa i forrige innlegg: Hvordan vet du egentlig forskjell på utbrent-sliten og vanlig sliten? Hvordan vet du hvor mye du tåler når du er vant til å gjøre så lite som mulig, og når økningen i aktivitetsnivå har vært så forsiktig at det nesten er vanskelig å huske hvordan ting var da du orka bittelitt mindre enn akkurat nå?
Sånn sett er denne bloggen en bra hjelp for oss også. Da kan vi faktisk se progresjonen bedre. Vi kan se at det å dra til stallen eller å gå i butikken kunne være mer enn nok slit før. Nå kan vi jogge flere ganger i uka, mens å være sosiale to dager på rad gjør oss helt utmattet. For det sosiale, der psykiske krefter må brukes mer enn fysiske, er faktisk det som er mest slitsomt. Det tar veldig på å være hyggelig, prate med mange, gjøre noe sammen med dem og være hundre prosent tilstede i en situasjon.
Så det å jobbe og ta hensyn til både arbeidsgiver og kolleger igjen, samtidig som man klarer å fortsette med trening kan bli en stor utfordring. Det at jeg i det hele tatt har klart å begynne å trene er utrolig nok i seg selv, og det å holde det ved like hadde vært veldig bra.
Men det er klart det er skremmende, tenk om jeg blir syk igjen? Tenk om jeg ikke klarer å si nei til ting jeg blir bedt om, eller at jeg bare gjør ting for å tilfredsstille andre, sånn som jeg gjorde i jobben. Det fine er at jeg har funnet et tiltak der jeg kan få den hjelpen jeg trenger for at dette ikke skal skje.
***
Et av tiltakene ligger under paraplyen Vilje Viser Vei. Her finnes det mye forskjellig, men jeg har søkt meg inn til bydelssamarbeidet. Så nå har jeg møtt veilederen min, som syns jeg er en perfekt kandidat. Det kommer jo folk med alle slags problemer, mens mitt største er jo ikke angst eller depressive tanker, men at jeg blir så sliten. Så hun skal hjelpe meg å finne en jobb som er bra for meg.
Det føltes så godt å bli trodd og tatt hensyn til! Bydelssamarbeidet plasserer folk ut i det ordinære arbeidslivet, og man må ikke jobbe mer enn man orker. Hvis jeg for eksempel synes 50% er for mye, kan jeg jobbe 30%. Eller mindre. Og hun skal hjelpe meg å finne en jobb der jeg både kan gjøre noe jeg vil og noe arbeidserfaringen min og utdannelsen kan brukes til.
Så nå skal vi jobbe sammen mot å finne ut hva slags jobb dette kan være. Og det viktigste er at jeg skal få støtte hele veien. Få styre prosessen. Uten å bli pressa. Og jeg vil ha en person å støtte meg til og søke råd hos når jeg trenger det.
Så da kan det vel kanskje bli en bra framtid!
- Mari
onsdag 11. april 2012
Tiltak og nerver og ikke glem å puste og slappe av...
Det har skjedd noen forandringer i det siste, og det føles som det har gått veldig fort, selv om det jo ikke har gått fort, akkurat. Vi er vant til å ha som eneste jobb å prøve å bli friske, så alt som er mer enn det føles plutselig mye. Jeg fikk et brev fra attføringsbedriften og skal veldig snart på et slags seminar der, for å få vite mer om tiltaket. Det er tidlig om morgenen, i alle fall tidlig for et B-menneske som meg, to dager på rad. Og jeg er nervøs.
Jeg har stått opp litt før de siste dagene for å venne meg til å stå opp tidlig, og nervene har gjort det vanskelig å sovne raskt om kvelden. Jeg er trøtt, beina er svake og skjelvne, jeg kjenner angsten lure rundt hjørnet og jeg føler meg egentlig mer utbrent enn for et par uker siden. Det er vanskelig å merke forskjell på "utbrent" og "trøtt og sliten", for jeg er ikke vant til å kjenne etter. Det var ikke relevant om jeg var sliten, jeg skulle gjøre noe stort sett døgnet rundt uansett.
Bare det å stå opp før og forberede meg til at jeg snart skal begynne på tiltak føles som å gjøre noe. Som steg tilbake i arbeidslivet. Og det er klart det er skummelt. Mennesker vil instinktivt prøve å unngå ubehag, og de som har blitt utbrent har utsatt seg selv for veldig mye ubehag knyttet til arbeid og studier. Så det å "gjøre noe fornuftig", altså noe som har med jobb å gjøre, kan for en utbrent høres ut som å "hoppe utfor stupet en gang til". Da kan vi kanskje prøve å endre tankemønster her:
Vi skal ikke gjøre noe som er så forbasket fornuftig, men heller noe vi kan få glede av, noe som gir OSS noe. Det handler om hva jobben kan gjøre for oss. Hva vi vil ha ut av det. Drit i hva du kan gjøre for jobben, hva du kanskje burde si ja til. Du burde ikke si ja til noe, du burde sette grenser og si nei. Det å føle at man bestemmer og har kontrollen er viktig, slik at vi ikke setter oss i den situasjonen igjen, der vi gjør altfor mye og ikke klarer å skru av om ettermiddagen. For man skal jo kunne skru av om ettermiddagen. Ikke sitte der og jobbe om kveldene, bekymre seg om nettene og jobbe igjen helt til langt på kveld.
Nå føles det ganske voldsomt at jeg snart skal starte på et tiltak som innebærer at jeg må være et sted og prestere hver ukedag. Det er bare halv dag, men det å skulle konsentrere seg i fire timer hver dag er en stor overgang. Det er bra jeg har et navkontor som fungerer, sånn at jeg kan si fra hvis det blir for mye for meg og hvis tiltaket gjør meg sykere. Det var så jævlig å være så dårlig, så det vil jeg helst unngå å bli igjen. Men alle som har vært utbrente vet hvert fall veldig godt hvordan det føles, så vi vil kjenne igjen tegnene hvis det er i ferd med å skje igjen. Og denne gangen vil vi roe ned før det går så langt som til et kræsj i veggen. Denne gangen kan vi stoppe før vi møter veggen, og heller slappe av litt i solveggen. Og kose oss. Ikke glem å kose deg!
- Christiane
Jeg har stått opp litt før de siste dagene for å venne meg til å stå opp tidlig, og nervene har gjort det vanskelig å sovne raskt om kvelden. Jeg er trøtt, beina er svake og skjelvne, jeg kjenner angsten lure rundt hjørnet og jeg føler meg egentlig mer utbrent enn for et par uker siden. Det er vanskelig å merke forskjell på "utbrent" og "trøtt og sliten", for jeg er ikke vant til å kjenne etter. Det var ikke relevant om jeg var sliten, jeg skulle gjøre noe stort sett døgnet rundt uansett.
Bare det å stå opp før og forberede meg til at jeg snart skal begynne på tiltak føles som å gjøre noe. Som steg tilbake i arbeidslivet. Og det er klart det er skummelt. Mennesker vil instinktivt prøve å unngå ubehag, og de som har blitt utbrent har utsatt seg selv for veldig mye ubehag knyttet til arbeid og studier. Så det å "gjøre noe fornuftig", altså noe som har med jobb å gjøre, kan for en utbrent høres ut som å "hoppe utfor stupet en gang til". Da kan vi kanskje prøve å endre tankemønster her:
Vi skal ikke gjøre noe som er så forbasket fornuftig, men heller noe vi kan få glede av, noe som gir OSS noe. Det handler om hva jobben kan gjøre for oss. Hva vi vil ha ut av det. Drit i hva du kan gjøre for jobben, hva du kanskje burde si ja til. Du burde ikke si ja til noe, du burde sette grenser og si nei. Det å føle at man bestemmer og har kontrollen er viktig, slik at vi ikke setter oss i den situasjonen igjen, der vi gjør altfor mye og ikke klarer å skru av om ettermiddagen. For man skal jo kunne skru av om ettermiddagen. Ikke sitte der og jobbe om kveldene, bekymre seg om nettene og jobbe igjen helt til langt på kveld.
Nå føles det ganske voldsomt at jeg snart skal starte på et tiltak som innebærer at jeg må være et sted og prestere hver ukedag. Det er bare halv dag, men det å skulle konsentrere seg i fire timer hver dag er en stor overgang. Det er bra jeg har et navkontor som fungerer, sånn at jeg kan si fra hvis det blir for mye for meg og hvis tiltaket gjør meg sykere. Det var så jævlig å være så dårlig, så det vil jeg helst unngå å bli igjen. Men alle som har vært utbrente vet hvert fall veldig godt hvordan det føles, så vi vil kjenne igjen tegnene hvis det er i ferd med å skje igjen. Og denne gangen vil vi roe ned før det går så langt som til et kræsj i veggen. Denne gangen kan vi stoppe før vi møter veggen, og heller slappe av litt i solveggen. Og kose oss. Ikke glem å kose deg!
- Christiane
tirsdag 3. april 2012
Det går framover. Håper jeg.
I januar var jeg på samtale i en attføringsbedrift, om muligheten av å bli med på et APS-tiltak som virka skikkelig bra for meg. Det var ca tre måneders ventetid, noe som passa meg bra, siden de sa at jeg måtte jobbe 50%, og jeg ikke var frisk nok for det enda. Men nå er jeg friskere, og i tillegg har saksbehandleren min hos nav sagt at vi sikkert kan få til en ordning der jeg ikke trenger å jobbe riktig så mye i begynnelsen.
Så nå er det nok bare et par uker igjen til jeg skal begynne å gjøre noe igjen. Nå har det gått over to år siden jeg slutta på studiene, og i juni er det to år siden jeg virkelig skjønte at jeg nok hadde vært utbrent i flere år. Den høsten var veldig tung, og å gå gjennom nav-prosessen for å få arbeidsavklaringspenger gjorde ikke høsten mindre forferdelig. Jeg som var så selvstendig, så flink og pliktoppfyllende måtte trygle Nav om penger. Ikke helt det jeg hadde sett for meg å skulle gjøre i midten av tjueåra. Jeg skulle jo få meg en bra karriere ut av de bra karakterene, endelig skulle jeg få noe igjen for all jobbinga. Men det gjorde jeg jo ikke. Det var faktisk ingen som ga meg noen som helst fordeler for at jeg hadde slitt ut meg selv på den måten. I den perioden følte jeg meg ofte skamfull fordi jeg gikk på nav og var redd folk trodde jeg var lat. Men utbrente folk er de minst late som fins, de har jo jobba hardt for å klare å ødelegge seg selv på den måten.
Og nå har det altså gått to år. Jeg har mye mindre angst, mye mer energi, har gått ned noen kilo og orker mye mer. Jeg blir fortsatt sliten av fysiske ting og aller mest av sosiale ting. Det er nok vanskelig å skjønne for de rundt meg, og vanskelig å akseptere selv også. Det er irriterende å ikke kunne se venner like mye som før, og å måtte planlegge sosiale ting. Nå skjer det automatisk, at jeg planlegger å dra hjem tidlig fra ting og planlegger unnskyldninger som gjør at sosiale ting ikke varer så lenge. Men å være sosial gir meg også mye. Jeg håper at dette tiltaket med jobb fire timer hver dag også er noe som kommer til å gi meg mye, i hvert fall mer enn det tar. Jeg håper at jeg får energi av å gjøre noe konstruktivt, noe morsomt, noe fornuftig.
Selvsagt er det skummelt. Men det hadde det vært for hvem som helst å begynne i ny jobb. Selv om jeg før klarte mye mer på strak arm - jeg følte jeg kunne klare hva som helst - er det nå dritskummelt å skulle begynne i et nav-tiltak. Det skumleste er at jeg a) ikke vet om jeg kommer til å orke å jobbe fire timer sammenhengende om dagen og b) at jeg ikke vet om jeg kommer til å klare å si i fra hvis det blir for mye for meg. Noe må jeg jo ha lært av denne perioden uten krav, men jeg er fortsatt redd jeg ikke klarer å gjøre mindre hvis jeg trenger det. Jeg er redd jeg kommer til å presse meg lenger enn kroppen tåler og bare overse signalene den gir. Jeg er så vant til å ikke bry meg om jeg blir sliten, det var ikke relevant. "Skal", "bør" og "må" var det eneste som var relevant.
Jeg håper jeg har lært nå. Lært at jobben faktisk ikke er såå viktig, helsa er viktigere. At når kroppen sier den er sliten, så må man ta hensyn til det. At det er lov å si nei. At ingen tenker jeg er svak hvis jeg ikke klarer alt mye fortere enn alle andre. At stress ikke fører til noe positivt.
Om noen uker får jeg se om jeg tåler å jobbe litt. Jeg håper det.
- Christiane
Så nå er det nok bare et par uker igjen til jeg skal begynne å gjøre noe igjen. Nå har det gått over to år siden jeg slutta på studiene, og i juni er det to år siden jeg virkelig skjønte at jeg nok hadde vært utbrent i flere år. Den høsten var veldig tung, og å gå gjennom nav-prosessen for å få arbeidsavklaringspenger gjorde ikke høsten mindre forferdelig. Jeg som var så selvstendig, så flink og pliktoppfyllende måtte trygle Nav om penger. Ikke helt det jeg hadde sett for meg å skulle gjøre i midten av tjueåra. Jeg skulle jo få meg en bra karriere ut av de bra karakterene, endelig skulle jeg få noe igjen for all jobbinga. Men det gjorde jeg jo ikke. Det var faktisk ingen som ga meg noen som helst fordeler for at jeg hadde slitt ut meg selv på den måten. I den perioden følte jeg meg ofte skamfull fordi jeg gikk på nav og var redd folk trodde jeg var lat. Men utbrente folk er de minst late som fins, de har jo jobba hardt for å klare å ødelegge seg selv på den måten.
Og nå har det altså gått to år. Jeg har mye mindre angst, mye mer energi, har gått ned noen kilo og orker mye mer. Jeg blir fortsatt sliten av fysiske ting og aller mest av sosiale ting. Det er nok vanskelig å skjønne for de rundt meg, og vanskelig å akseptere selv også. Det er irriterende å ikke kunne se venner like mye som før, og å måtte planlegge sosiale ting. Nå skjer det automatisk, at jeg planlegger å dra hjem tidlig fra ting og planlegger unnskyldninger som gjør at sosiale ting ikke varer så lenge. Men å være sosial gir meg også mye. Jeg håper at dette tiltaket med jobb fire timer hver dag også er noe som kommer til å gi meg mye, i hvert fall mer enn det tar. Jeg håper at jeg får energi av å gjøre noe konstruktivt, noe morsomt, noe fornuftig.
Selvsagt er det skummelt. Men det hadde det vært for hvem som helst å begynne i ny jobb. Selv om jeg før klarte mye mer på strak arm - jeg følte jeg kunne klare hva som helst - er det nå dritskummelt å skulle begynne i et nav-tiltak. Det skumleste er at jeg a) ikke vet om jeg kommer til å orke å jobbe fire timer sammenhengende om dagen og b) at jeg ikke vet om jeg kommer til å klare å si i fra hvis det blir for mye for meg. Noe må jeg jo ha lært av denne perioden uten krav, men jeg er fortsatt redd jeg ikke klarer å gjøre mindre hvis jeg trenger det. Jeg er redd jeg kommer til å presse meg lenger enn kroppen tåler og bare overse signalene den gir. Jeg er så vant til å ikke bry meg om jeg blir sliten, det var ikke relevant. "Skal", "bør" og "må" var det eneste som var relevant.
Jeg håper jeg har lært nå. Lært at jobben faktisk ikke er såå viktig, helsa er viktigere. At når kroppen sier den er sliten, så må man ta hensyn til det. At det er lov å si nei. At ingen tenker jeg er svak hvis jeg ikke klarer alt mye fortere enn alle andre. At stress ikke fører til noe positivt.
Om noen uker får jeg se om jeg tåler å jobbe litt. Jeg håper det.
- Christiane
lørdag 18. februar 2012
Nå har vi prøvd Tankefeltterapi!
For en tid tilbake skrev vi et innlegg om et Tankefeltsterapiseminar vi var på. Mats Uldal prata om hvor bra TFT er, men vi syntes det ble mye prat og lite handling. I tillegg slo vi fra oss å prøve, fordi behandlingen er så dyr.
Vi har tidligere prøvd både akupunktur (Christiane) og psykomotorisk fysioterapi (Mari) for å se om vi kan bli mindre utbrent av det. Ingen av delene fungerte noe særlig i det hele tatt. Christiane følte seg litt bedre samme kveld som hun hadde fått akupunktur, og Mari lærte noen teknikker for å takle angst, men resultatene var egentlig såpass vanskelige å måle at vi droppa hele greia.
Men nylig fikk vi et tilbud der vi kunne betale under femti kroner på en prøvetime i TFT, hos en dame som driver med dette for seg selv. Så da bestemte vi oss for å ta sjansen, og i går hadde vi time begge to. Vi har blitt veldig positivt overrasket over resultatet.
Først må jeg understreke at vi på ingen måte har blitt friske av bare ett møte med teapeuten. Det er dessuten grenser for hva man rekker å behandle på denne tiden. Selv om vi hver fikk halvannen time trenger man mer tid på å gå løs på absolutt alt som ligger under overflaten.
Poenget med Tankefeltterapi er at det er en klar sammenheng mellom tanker, kropp, følelser og levd liv. Med andre ord lagrer opplevelser og vonde følelser seg i kroppen, og man reagerer sterkt på ting som trigger minner i kroppen.
Tankefeltterapi brukes til behandling av plager der følelsene blir irrasjonelle, og forsøker å gjøre reaksjonen normalisert. Terapeuten dunker med fingrene på ulike punkter, blant annet på siden av hånda, under øyet, under armen og under nesa. Dette samtidig som de vonde følelsene og minnene fremkalles, og man prøver å finne årsaken til reaksjonene.
For å være ærlig høres det jo fullstendig absurd ut. Dunke på kroppen mens man tenker på fæle ting, og vips er de fæle tingene borte? At man samtidig skal beskrive følelsene som ulike former og farger gjør det hele ekstra lala-land. (Her sitter jeg og snakker om et rødt rør som snurrer rundt i magen??) Men det geniale er....det funker selv om du ikke tror det skal funke. Og TFT mangler bare én større undersøkelse for å kunne bevise at det funker, og ta behandlingen inn i legevitenskapen på linje med for eksempel akupunktur og fysioterapi.
MARIS OPPLEVELSE AV TFT
I utgangspunktet ville jeg behandle angst, som er med på å gjøre meg sliten. Jo mer sliten, jo mer angst og motsatt. Men da jeg kom til behandlingen fikk jeg beskjed om å tenke på hva som plaget meg akkurat der og da. Det var redselen for å miste et dyr jeg har, som jeg er nært knytta til. Noe jeg vet vil skje om ikke altfor mange år. Jeg har gått til psykolog i to år, og hun har innimellom forsøkt å få meg til å prate om det, men det har vært umulig. Jeg har følt at bare tanken på at det skal skje kaster meg ned i et bunnløst hull av sorg og fortvilelse, og kan kun snakke rasjonelt og teoretisk om det.
Etter kanskje to minutter rant tårene inne hos TFT-dama. Hun ba meg beskrive angsten, redselen for egen sorgreaksjon og redselen for å miste dyret mitt på en skala fra 1-10. Jeg sa 10. Så dunket hun på ulike punkter. Lenge. Mens hun ba meg tenke på nøyaktig hvor maktesløs og livredd jeg følte meg. Og vi gikk gjennom andre opplevelser i oppveksten som har trigget lignende følelser.
Etter hvert gikk det an å tenke på det som noe trist og uunngåelig, men noe jeg kommer til å takle. Og noe jeg greier å tenke på.
Hun gjorde det samme med angst jeg har om morgenen. Ville jeg skulle tenke meg tilbake til en morgen med angst, angi angsten på en skala og beskrive følelsen. Det å ligge i senga og kjenne angsten fylle hele kroppen og nekte meg å slappe av. Mer dunking. Til slutt var redselen redusert til en likegyldig følelse.
Lenger kom vi ikke. Jeg ble overraska over at det funka. Jeg hadde vel trodd det skulle hjelpe litt, men at hun skulle klare å få fram SÅ sterke følelser hos meg, som bare later som ingenting når jeg føler noe? Nei, det er definitivt noe i dette. Men kan det kurere utbrentheten? Kanskje. Foreløpig har vi ikke råd til flere timer, men det ble fristende å prøve. Og jeg lærte noen teknikker som faktisk virka. Kjenner jeg at angsten kommer krypende konsentrerer jeg meg hardt om følelsen og dunker på punktene hun ba meg om. Lenge. Og selv om følelsen ikke forsvinner helt, blir den svakere. Absurd? Absolutt. Men sant.
CHRISTIANES OPPLEVELSE AV TFT
Som Mari fikk jeg beskjed om å tenke på hva som plaget meg der og da. Jeg nevnte det at vi snart skal ut og fly, siden kroppen min er vant til at å flytte på seg = å flytte utenlands = å bli utslitt og ødelagt. Derfor har kroppen min funnet ut at det er lurt å få angst med en gang jeg tenker på å dra noe sted, slik at jeg kanskje slutter å dra steder for å slite meg ut.
Jeg fikk beskjed om å tenke på å skulle ut og fly, og konsentrere meg om følelsene det ga meg. Hun spurte hvor ille det var på en skala fra en til ti, og ba meg beskrive angsten. Det gjorde hun med alle tingene hun behandlet, og jeg som egentlig er ganske skeptisk til sånt kunne beskrive angst som en klo, en bølge, en fotball og si hvilke farger angsten så ut til å ha. Jeg var glad ingen kunne se hva jeg holdt på med, men prøvde å konsentrere meg om det jeg skulle. Uansett, flyangsten var en klo som satt i magen, og hun begynte å banke for å få den vekk. Etter en stund gikk angsten ned fra 8 til 3, og jeg som kan få angstanfall av å ikke få sove, kunne til og med tenke på å ikke få sove kvelden før vi reiser uten å bli særlig nervøs.
Etter det ba hun meg tenke på en episode der jeg følte meg spesielt sliten og angstete. Jeg fortalte om et minne fra jeg studerte. Jeg satt i et av de øverste trinnene i en lang trapp i et universitetsbygg med forelesningssaler. Jeg så ned på alle som satt og ventet på neste forelesning. De satt på gulvet langs veggen og pratet med hverandre, spiste lunsj, lo, leste aviser og noen få leste. Jeg satt oppe i trappa med skolebøker og markeringspenn, men uten å få med meg noe særlig. Det var litt betryggende å se at folk gjorde noe annet enn å lese, for på den tiden gjorde jeg ikke annet selv. Jeg hadde med meg drikkeyoghurt, som var det eneste jeg klarte å spise uten å brekke meg. Jeg prøvde å lese, men fikk ikke med meg noe av det som stod der. Samtidig ville jeg ikke gå noe annet sted, for det var fint å se at andre ikke leste. Jeg satt øverst i trappa og følte meg helt maktesløs og fortvilet, fordi alle de der nede klarte å gjøre andre ting og fortsatt stå på eksamen. Det virket som om alle fikk til noe jeg ikke fikk til; de hadde et liv samtidig som de studerte.
Jeg tenkte på hvordan det føltes å sitte der og ikke klare å lese, ikke klare å spise, ikke klare å være student, mens alle andre klarte det fint. TFT-terapeuten spurte hvordan angsten var, og begynte å banke. Angsten ble etter hvert mindre og utydeligere, selv om jeg fortsatt merket at den var der. Det ble mye bedre.
Vi gikk over til å prate om at jeg alltid har gjort mye for å glede andre. Jeg ville ikke slutte å studere fordi jeg ikke ville skuffe foreldrene mine, og jeg fortalte om episoder der foreldrene mine hadde høye krav til meg. Jeg fikk plutselig en sterk følelse av å ikke være bra nok, og terapeuten ba meg peke på meg selv. Jeg pekte mot hjertet, og så fikk hun meg til å legge hånda der, mens hun fortsatte å banke. Hun spurte om hvor mye jeg tvilte på om jeg var bra nok, og jeg svarte 8. Hun fortsatte å snakke mens hun banket, og nevnte alt jeg hadde pratet om, om høye krav, om å skuffe, om alt jeg hadde gjort i årene før jeg ble utbrent som gikk på at jeg tvilte på meg selv. Til slutt spurte hun meg igjen om hvor mye jeg tvilte på at jeg var bra nok, og jeg begynte å le, og svarte at det er et latterlig spørsmål, for så klart er jeg bra nok! Det var helt utrolig, endelig var jeg sikker på at jeg var bra nok som jeg var. Jeg har aldri opplevd at følelser har snudd så kraftig på fem - ti minutter.
Til slutt pratet vi om at jeg er redd for at jeg aldri kommer til å fungere som jeg gjorde før jeg ble utbrent. At hjernen min aldri kommer til å ha samme hukommelse og konsentrasjonsevne som før. Og hvis hjernen ikke fungerer, er det ingenting som fungerer. Jeg sa jeg var redd for å ikke kunne jobbe, ikke kunne ha et ordentlig liv, råtne på sofaen. Denne gangen føltes angsten og tristheten som en bølge som skylte over beina mine, en kald, kraftig, tung bølge. Hun banket på de samme punktene mens hun sa alt jeg fryktet skulle skje, og gradvis ble tankene mindre skumle, og bølgen mindre intens, selv om jeg konsentrerte meg om å føle det. Etter hvert så jeg at de tankene er irrasjonelle, og at jeg kommer til å bli som før, i hvert fall bra nok til å ha det bra og kunne gjøre alt jeg vil.
All angsten ble ikke borte, og jeg er fortsatt utbrent. Men noe ble mye lettere å takle etter å ha vært der, noe ble litt lettere og jeg har det bedre med meg selv. Noe som høres veldig rart ut, siden jeg bare satt i et rom og tenkte på fæle ting mens ei dame dunket på noen punkter en stund.
Vi fikk noen ark slik at vi kan prøve teknikkene hjemme også. Og i går kveld fikk jeg angst, så jeg prøvde teknikkene. Og jammen klarte jeg å dempe angstfølelsen nok til at det ikke var særlig plagsomt mer. Det virket bedre når terapeuten gjorde det, men når vi blir flinkere til å gjøre teknikkene på egen hånd og slutter å tenke "dette er jo tåpelig, her sitter jeg og slår meg selv", så blir det nok enklere å få til. Og kanskje prøver vi flere timer, siden dette faktisk virker. Jeg gikk hvert fall fra å være skeptisk til å få mye større tro på dette enn på akupunktur.
Det viser seg altså at Tankefeltterapi virker. Og det virker fort. Vi er ikke ferdige med å ha angst, og det er mye som ikke ble nevnt. Mange ting er sammensatte, og det er fullt mulig å få tilbakefall. Vi kan ikke bli magisk friske, men at tankene saboterer for veien til å bli friske er det jo greit å gjøre noe med. Vi vet ikke om det kan kurere oss for utbrenthet heller, men at det kan dempe angsten er i alle fall sikkert. Og det er et gigantisk steg i riktig retning!!
- Christiane og Mari
Vi har tidligere prøvd både akupunktur (Christiane) og psykomotorisk fysioterapi (Mari) for å se om vi kan bli mindre utbrent av det. Ingen av delene fungerte noe særlig i det hele tatt. Christiane følte seg litt bedre samme kveld som hun hadde fått akupunktur, og Mari lærte noen teknikker for å takle angst, men resultatene var egentlig såpass vanskelige å måle at vi droppa hele greia.
Men nylig fikk vi et tilbud der vi kunne betale under femti kroner på en prøvetime i TFT, hos en dame som driver med dette for seg selv. Så da bestemte vi oss for å ta sjansen, og i går hadde vi time begge to. Vi har blitt veldig positivt overrasket over resultatet.
Først må jeg understreke at vi på ingen måte har blitt friske av bare ett møte med teapeuten. Det er dessuten grenser for hva man rekker å behandle på denne tiden. Selv om vi hver fikk halvannen time trenger man mer tid på å gå løs på absolutt alt som ligger under overflaten.
Poenget med Tankefeltterapi er at det er en klar sammenheng mellom tanker, kropp, følelser og levd liv. Med andre ord lagrer opplevelser og vonde følelser seg i kroppen, og man reagerer sterkt på ting som trigger minner i kroppen.
Tankefeltterapi brukes til behandling av plager der følelsene blir irrasjonelle, og forsøker å gjøre reaksjonen normalisert. Terapeuten dunker med fingrene på ulike punkter, blant annet på siden av hånda, under øyet, under armen og under nesa. Dette samtidig som de vonde følelsene og minnene fremkalles, og man prøver å finne årsaken til reaksjonene.
For å være ærlig høres det jo fullstendig absurd ut. Dunke på kroppen mens man tenker på fæle ting, og vips er de fæle tingene borte? At man samtidig skal beskrive følelsene som ulike former og farger gjør det hele ekstra lala-land. (Her sitter jeg og snakker om et rødt rør som snurrer rundt i magen??) Men det geniale er....det funker selv om du ikke tror det skal funke. Og TFT mangler bare én større undersøkelse for å kunne bevise at det funker, og ta behandlingen inn i legevitenskapen på linje med for eksempel akupunktur og fysioterapi.
MARIS OPPLEVELSE AV TFT
I utgangspunktet ville jeg behandle angst, som er med på å gjøre meg sliten. Jo mer sliten, jo mer angst og motsatt. Men da jeg kom til behandlingen fikk jeg beskjed om å tenke på hva som plaget meg akkurat der og da. Det var redselen for å miste et dyr jeg har, som jeg er nært knytta til. Noe jeg vet vil skje om ikke altfor mange år. Jeg har gått til psykolog i to år, og hun har innimellom forsøkt å få meg til å prate om det, men det har vært umulig. Jeg har følt at bare tanken på at det skal skje kaster meg ned i et bunnløst hull av sorg og fortvilelse, og kan kun snakke rasjonelt og teoretisk om det.
Etter kanskje to minutter rant tårene inne hos TFT-dama. Hun ba meg beskrive angsten, redselen for egen sorgreaksjon og redselen for å miste dyret mitt på en skala fra 1-10. Jeg sa 10. Så dunket hun på ulike punkter. Lenge. Mens hun ba meg tenke på nøyaktig hvor maktesløs og livredd jeg følte meg. Og vi gikk gjennom andre opplevelser i oppveksten som har trigget lignende følelser.
Etter hvert gikk det an å tenke på det som noe trist og uunngåelig, men noe jeg kommer til å takle. Og noe jeg greier å tenke på.
Hun gjorde det samme med angst jeg har om morgenen. Ville jeg skulle tenke meg tilbake til en morgen med angst, angi angsten på en skala og beskrive følelsen. Det å ligge i senga og kjenne angsten fylle hele kroppen og nekte meg å slappe av. Mer dunking. Til slutt var redselen redusert til en likegyldig følelse.
Lenger kom vi ikke. Jeg ble overraska over at det funka. Jeg hadde vel trodd det skulle hjelpe litt, men at hun skulle klare å få fram SÅ sterke følelser hos meg, som bare later som ingenting når jeg føler noe? Nei, det er definitivt noe i dette. Men kan det kurere utbrentheten? Kanskje. Foreløpig har vi ikke råd til flere timer, men det ble fristende å prøve. Og jeg lærte noen teknikker som faktisk virka. Kjenner jeg at angsten kommer krypende konsentrerer jeg meg hardt om følelsen og dunker på punktene hun ba meg om. Lenge. Og selv om følelsen ikke forsvinner helt, blir den svakere. Absurd? Absolutt. Men sant.
CHRISTIANES OPPLEVELSE AV TFT
Som Mari fikk jeg beskjed om å tenke på hva som plaget meg der og da. Jeg nevnte det at vi snart skal ut og fly, siden kroppen min er vant til at å flytte på seg = å flytte utenlands = å bli utslitt og ødelagt. Derfor har kroppen min funnet ut at det er lurt å få angst med en gang jeg tenker på å dra noe sted, slik at jeg kanskje slutter å dra steder for å slite meg ut.
Jeg fikk beskjed om å tenke på å skulle ut og fly, og konsentrere meg om følelsene det ga meg. Hun spurte hvor ille det var på en skala fra en til ti, og ba meg beskrive angsten. Det gjorde hun med alle tingene hun behandlet, og jeg som egentlig er ganske skeptisk til sånt kunne beskrive angst som en klo, en bølge, en fotball og si hvilke farger angsten så ut til å ha. Jeg var glad ingen kunne se hva jeg holdt på med, men prøvde å konsentrere meg om det jeg skulle. Uansett, flyangsten var en klo som satt i magen, og hun begynte å banke for å få den vekk. Etter en stund gikk angsten ned fra 8 til 3, og jeg som kan få angstanfall av å ikke få sove, kunne til og med tenke på å ikke få sove kvelden før vi reiser uten å bli særlig nervøs.
Etter det ba hun meg tenke på en episode der jeg følte meg spesielt sliten og angstete. Jeg fortalte om et minne fra jeg studerte. Jeg satt i et av de øverste trinnene i en lang trapp i et universitetsbygg med forelesningssaler. Jeg så ned på alle som satt og ventet på neste forelesning. De satt på gulvet langs veggen og pratet med hverandre, spiste lunsj, lo, leste aviser og noen få leste. Jeg satt oppe i trappa med skolebøker og markeringspenn, men uten å få med meg noe særlig. Det var litt betryggende å se at folk gjorde noe annet enn å lese, for på den tiden gjorde jeg ikke annet selv. Jeg hadde med meg drikkeyoghurt, som var det eneste jeg klarte å spise uten å brekke meg. Jeg prøvde å lese, men fikk ikke med meg noe av det som stod der. Samtidig ville jeg ikke gå noe annet sted, for det var fint å se at andre ikke leste. Jeg satt øverst i trappa og følte meg helt maktesløs og fortvilet, fordi alle de der nede klarte å gjøre andre ting og fortsatt stå på eksamen. Det virket som om alle fikk til noe jeg ikke fikk til; de hadde et liv samtidig som de studerte.
Jeg tenkte på hvordan det føltes å sitte der og ikke klare å lese, ikke klare å spise, ikke klare å være student, mens alle andre klarte det fint. TFT-terapeuten spurte hvordan angsten var, og begynte å banke. Angsten ble etter hvert mindre og utydeligere, selv om jeg fortsatt merket at den var der. Det ble mye bedre.
Vi gikk over til å prate om at jeg alltid har gjort mye for å glede andre. Jeg ville ikke slutte å studere fordi jeg ikke ville skuffe foreldrene mine, og jeg fortalte om episoder der foreldrene mine hadde høye krav til meg. Jeg fikk plutselig en sterk følelse av å ikke være bra nok, og terapeuten ba meg peke på meg selv. Jeg pekte mot hjertet, og så fikk hun meg til å legge hånda der, mens hun fortsatte å banke. Hun spurte om hvor mye jeg tvilte på om jeg var bra nok, og jeg svarte 8. Hun fortsatte å snakke mens hun banket, og nevnte alt jeg hadde pratet om, om høye krav, om å skuffe, om alt jeg hadde gjort i årene før jeg ble utbrent som gikk på at jeg tvilte på meg selv. Til slutt spurte hun meg igjen om hvor mye jeg tvilte på at jeg var bra nok, og jeg begynte å le, og svarte at det er et latterlig spørsmål, for så klart er jeg bra nok! Det var helt utrolig, endelig var jeg sikker på at jeg var bra nok som jeg var. Jeg har aldri opplevd at følelser har snudd så kraftig på fem - ti minutter.
Til slutt pratet vi om at jeg er redd for at jeg aldri kommer til å fungere som jeg gjorde før jeg ble utbrent. At hjernen min aldri kommer til å ha samme hukommelse og konsentrasjonsevne som før. Og hvis hjernen ikke fungerer, er det ingenting som fungerer. Jeg sa jeg var redd for å ikke kunne jobbe, ikke kunne ha et ordentlig liv, råtne på sofaen. Denne gangen føltes angsten og tristheten som en bølge som skylte over beina mine, en kald, kraftig, tung bølge. Hun banket på de samme punktene mens hun sa alt jeg fryktet skulle skje, og gradvis ble tankene mindre skumle, og bølgen mindre intens, selv om jeg konsentrerte meg om å føle det. Etter hvert så jeg at de tankene er irrasjonelle, og at jeg kommer til å bli som før, i hvert fall bra nok til å ha det bra og kunne gjøre alt jeg vil.
All angsten ble ikke borte, og jeg er fortsatt utbrent. Men noe ble mye lettere å takle etter å ha vært der, noe ble litt lettere og jeg har det bedre med meg selv. Noe som høres veldig rart ut, siden jeg bare satt i et rom og tenkte på fæle ting mens ei dame dunket på noen punkter en stund.
Vi fikk noen ark slik at vi kan prøve teknikkene hjemme også. Og i går kveld fikk jeg angst, så jeg prøvde teknikkene. Og jammen klarte jeg å dempe angstfølelsen nok til at det ikke var særlig plagsomt mer. Det virket bedre når terapeuten gjorde det, men når vi blir flinkere til å gjøre teknikkene på egen hånd og slutter å tenke "dette er jo tåpelig, her sitter jeg og slår meg selv", så blir det nok enklere å få til. Og kanskje prøver vi flere timer, siden dette faktisk virker. Jeg gikk hvert fall fra å være skeptisk til å få mye større tro på dette enn på akupunktur.
Det viser seg altså at Tankefeltterapi virker. Og det virker fort. Vi er ikke ferdige med å ha angst, og det er mye som ikke ble nevnt. Mange ting er sammensatte, og det er fullt mulig å få tilbakefall. Vi kan ikke bli magisk friske, men at tankene saboterer for veien til å bli friske er det jo greit å gjøre noe med. Vi vet ikke om det kan kurere oss for utbrenthet heller, men at det kan dempe angsten er i alle fall sikkert. Og det er et gigantisk steg i riktig retning!!
- Christiane og Mari
onsdag 15. februar 2012
Hvor fort blir man frisk fra utbrenthet?
Skulle ønske det var et spørsmål med et greit fasitsvar, gjerne med en graf som viste hvilket utbrenthet-nivå man var på og hvor lang tid det tar å komme seg opp til et friskt nivå fra der man er. Det hadde vært så lett hvis man hadde visst at man ble frisk f.eks. i april, og kunne fortelle dette til familie, venner, lege, saksbehandler og - ikke minst - en selv. Hvis man hadde hatt en dato der man visste man var friskmeldt, hadde det ikke vært så vanskelig å komme seg gjennom tida før det. Tida som kan fortone seg som endeløs, mørk og dyster når man tenker på alt man ikke lenger kan gjøre.
En liten del av svaret på spørsmålet er imidlertid: Det kommer an på hvor lenge du har brukt mer krefter enn du hadde. Hvis du sykmeldte deg etter første angstanfall, eller første gang du brøt sammen fullstendig, da tar det kanskje ikke så lang tid. Men kanskje var du som jeg var, og tenker "det er vel normalt å bli nervøs i perioder, normalt å miste matlysta, normalt å ikke få sove, å miste konsentrasjonen, å skjelve hele dagen, å gå rundt med mageknip", og så fortsatte du, og fortsatte litt til. Det er ikke normalt å ha det sånn. Det er langt forbi der du burde ha stoppa. Og jo lenger forbi det punktet du drev deg selv, jo lenger tid tar det å bli bra.
Se på hvor du er nå. Så ser du på hvor dårlig du var på ditt aller dårligste. Tenk på det du kan gjøre nå, som du ikke kunne da. Hvor lang tid har det tatt deg å komme dit? Det gir deg en liten indikasjon på farta du holder bortover bedringens vei. Kanskje orker du å gå en tur, gå på butikken eller lese litt uten å bli sliten. Kanskje orker du mer. Se på alt du orker som en seier, og som et steg videre på vei til friskmeldt.
En annen ting. Ikke ha det så travelt. Du kan ikke stresse deg frisk. Det var det som gjorde deg syk. For å bli frisk må du lære deg å gjøre ting annerledes. Ta deg god tid med frokosten. Sove lenge. Slappe av. Si nei til sosiale avtaler eller ting du bare "må" gjøre. Du må ingenting, du. Helsa er viktigere. Jo, det er den. Jeg ville ikke høre, jeg heller, men helsa er faktisk viktigere enn jobben/studiene/hva kona di syns. Du svikter ingen ved å prøve å bli frisk. Alle vil se deg frisk igjen, og viktigst av alt i ditt liv er hvordan du har det.
Så svaret på spørsmålet er vel at det er feil spørsmål. Ikke tenk på hvor mange uker, måneder eller i noen tilfeller år dette tar. Tenk på hva du kan gjøre nå. Tenk på at nå er det din tur til å lære deg hvordan man tar pauser, kjenner etter om man er sliten og tar hensyn til seg selv. Du skal lære deg hvordan du unngår å bli utbrent igjen, og det klarer du bare om du bryter de tankemønstrene du hadde, om å være mest mulig effektiv og få gjort mest mulig i løpet av en dag. Du må finne ut hva du gjorde som tappet deg for energi. For min del var det altfor høye krav til meg selv, dårlig evne til å skru av tankene om alt jeg skulle gjøre, fokus på hva som ville gjøre andre stolt av meg i stedet for hva jeg selv ville, dårlig selvtillit som gjorde at jeg måtte bevise noe hele tiden og at jeg aldri hadde faste rammer. Alt ble til slutt studietid. Jeg hadde flash cards i jakkelommene og notater på dodøra. Så nå vet jeg hva jeg gjorde feil. Jeg må bare finne en måte å gjøre det rett på. Ha faste rammer, lære å si nei, tenke etter - hva er viktig i livet mitt?
Se på denne tida som en mulighet til å lære å gjøre ting på en bedre måte. Tenk på stegene du har tatt, ikke på alt du ennå ikke klarer. Du kommer til å klare det til slutt. Se deg tilbake i stedet, se alt du orket i dag, i går eller forrige helg som du ikke hadde orket da du akkurat hadde blitt utbrent. Om det er å sette på vaskemaskinen uten å få angst (jada, der har jeg vært, angstanfall av vaskemaskinen) eller å være med venner en hel dag.
Kanskje haster det for de rundt deg. Saksbehandleren, familie eller venner lurer på om du snart er klar for å jobbe igjen. Jeg ble oppringt av en attføringsbedrift i dag som hadde fått en ledig plass så jeg kunne begynne på tiltak mye før oppsatt tid. Jeg har ikke nubbesjans til å klare å jobbe 50% nå. Så jeg måtte si at jeg dessverre ikke var klar, selv om hun kanskje forventa at jeg skulle si ja. Det føles litt som et nederlag, men jeg kan ikke bare bestemme meg for at nå er jeg frisk. Dette tiltaket er virkelig noe jeg vil, men jeg kan ikke begynne på noe bare for å tryne igjen. Det ville være å fortsette i samme spor, med red bull og skjelvetokter. Jeg må vente til jeg har nok energi å gi, slik at en jobb ikke bare ødelegger meg igjen. Om jeg må vente litt til, så er det verdt det for å slippe å brase inn i veggen igjen.
Vi er på bedringens vei alle sammen. Vi vet kanskje ikke helt hvor lang veien er, men vi er på rett vei. Og hva du lærer deg på veien - det er det viktige for resten av ditt liv.
- Christiane
søndag 12. februar 2012
Hvordan vet du at du er utbrent?
Ofte får vi spørsmål fra folk om hvordan vi vet vi er utbrent, og om hva som fikk oss til å forstå det første gangen. Det enkle svaret da er at det skjønte vi ikke før det var for sent. Men det kan være greit med en liten liste. Både for de av dere som lurer på om dere er utbrent, og for dere som kjenner noen som kanskje er det.
Jeg vil gjerne understreke at det føles forskjellig for ulike mennesker, men Christiane og jeg har hatt såpass mange like symptomer at det er mulig å sette dem inn i et visst system.
Tegn på at du begynner å bli eller allerede har blitt utbrent
* Veldig sliten og slapp, det hjelper ikke å sove lenge.
Du faller ned på sofaen etter jobb/skole, prøver å kompensere slitenheten med energidrikker, cola og sjokolade, sover hele helga, har utrolig store problemer med å stå opp om morgenen, og er til tider så sliten at du faktisk ikke får sove, og blir liggende i timevis uten søvn.
* Urealistisk forhold til egen uovervinnelighet.
Tankene tar over kontrollen, og du nekter deg selv å være sliten: Jobben klarer seg ikke uten meg, jeg KAN ikke bli syk, jeg er sikkert ikke SÅ sliten, jeg MÅ klare å orke dette - alle andre orker, jeg skal klare dette bedre enn alle andre, jeg skal være sterkest, det er nok best at jeg gjør det ettersom jeg vet hvordan, jeg er uerstattelig i jobben, jeg må holde ut gjennom dette prosjektet/denne oppgaven/neste måneds viktige hendelser, hvis jeg bare presser meg litt til kommer denne fæle følelsen til å gå over....
* Kort lunte og sterke følelser
Du bruker veldig mye tid på å være blid og overkompensere når du er på jobb eller studie. Du er smørblid mot folk som egentlig behandler deg urettferdig, men når du kommer hjem er det familien som får en forbanna og sur kjeftesmelle inn døra. Alt andre gjør irriterer deg, og du kjefter for småting. Du blir såret over ting som egentlig ikke betyr noe både hjemme og på jobben, og en sleivete kommentar fra en kollega kan gi deg gråten i halsen. Du begynner å gråte mye fortere, gjerne når du er alene.
* Orker ikke mat, eller ikke rett type mat
Du har ikke matlyst, og går ned i vekt fordi du ikke greier å spise. Eller du spiser for å trøste deg selv, og går opp i vekt. Det eneste du orker å få i deg er gatekjøkkenmat og godteri, og da får du så dårlig samvittighet over at du er så sliten at du bare spiser drittmat - at du fortsetter for å trøste deg litt til. Dette kan selvsagt være symptomer på mange andre ting som går på psyken løs, men for oss har det vært sentralt i utbrentheten også.
* Angstuvikling
All kompenseringen for følelser som egentlig er der og ignoreringen av ting kroppen prøver å fortelle deg, fører til angst. Skjelving, hyperventilering, redsler for ting som før ikke var noe problem (som å ta en telefon eller møte noen du ikke har møtt før) eller krisetenking dominerer. Du vil ikke la andre se at du har det sånn, og de som får se det eller vite om det kommer med råd du ignorerer totalt. Hos noen utvikler dette seg til depresjon, der man føler seg fullstendig verdiløs.
* Fysiske endringer
Kroppen har prøvd å gi beskjed lenge nok, og blir stadig ignorert likevel. Tilbakevennende forkjølelser, allergier, migrene, magekramper, dårlig hud, sensitive øyne....kroppen skriker HØR PÅ MEG! DU MÅ SLAPPE AV! Men du gjør det ikke. Hos noen begynner kroppen å skru av funksjoner du kanskje ikke trenger, så du uvikler ting som allergier, lavt stoffskifte og får dårlig immunforsvar.
* Konsentrasjonsproblemer og hukommelsestap
Det er vanskelig å huske det du leser, ting du skal huske å gjøre, folk du skulle møte. Du begynner å gjøre feil. Møte opp på feil sted, glemme ting som burde gått automatisk, si ja til avtaler som krasjer med andre ting. Du glemmer ting du har sagt til folk, ting folk har sagt til deg og steder du skulle vært. Du leser den samme setningen tjue ganger uten å ane hva som står der og klarer ikke holde konsentrasjonen oppe under en hel film. Du går på en skrudd autopilot som skrur seg av usystematisk og som gjør at du har skylapper for alt som foregår rundt deg. Du kan bulke bilen eller gå av på feil busstopp fordi du ikke får med deg hva du egentlig skal gjøre.
* Tilbaketrekning
Du tenker at det viktigste av alt er jobben/studiet, og trekker deg vekk fra alt annet. Vennene ser deg aldri, og om du kommer har du hodet et annet sted. Du bruker hele fritida til å tenke over om du kunne gjort dagens jobbinnsats bedre, og å planlegge morgendagen, neste uke og alt i mellom. Fritidsinteresser, trening, ting du før har vært opptatt av mister all betydning. Du bruker kun tid på det du absolutt må.
* Fornektelse
Du får høre fra folk som er glade i deg at de er bekymra. At du ikke kan holde på på denne måten, for du blir syk. Men du hører ikke etter. Du hører aldri etter, for det er klart du klarer dette. Men det gjør du ikke. Og det er tragisk at ingen skjønner det før det er for seint. Etter den første, andre, tredje krasjen. Og da er veien tilbake til hverdagen mye lengre enn om du hadde stoppa før.
For dette er sannheten:
Du får ikke glede av noe når ikke helsa di fungerer. Ingen jobb er så viktig at den er verdt å bli syk av. Alle kan erstattes, og om ikke noe blir gjort går det stort sett alltid bra likevel. Tida du har med venner, familie og ting som gjør deg glad er den viktigste tida. Det er den du husker tilbake på når du er gammel, ikke tida der du satt med hodet i en bok eller over et tastatur.
Og vet du hva? Du fortjener å være lykkelig.
- Mari
Jeg vil gjerne understreke at det føles forskjellig for ulike mennesker, men Christiane og jeg har hatt såpass mange like symptomer at det er mulig å sette dem inn i et visst system.
Tegn på at du begynner å bli eller allerede har blitt utbrent
* Veldig sliten og slapp, det hjelper ikke å sove lenge.
Du faller ned på sofaen etter jobb/skole, prøver å kompensere slitenheten med energidrikker, cola og sjokolade, sover hele helga, har utrolig store problemer med å stå opp om morgenen, og er til tider så sliten at du faktisk ikke får sove, og blir liggende i timevis uten søvn.
* Urealistisk forhold til egen uovervinnelighet.
Tankene tar over kontrollen, og du nekter deg selv å være sliten: Jobben klarer seg ikke uten meg, jeg KAN ikke bli syk, jeg er sikkert ikke SÅ sliten, jeg MÅ klare å orke dette - alle andre orker, jeg skal klare dette bedre enn alle andre, jeg skal være sterkest, det er nok best at jeg gjør det ettersom jeg vet hvordan, jeg er uerstattelig i jobben, jeg må holde ut gjennom dette prosjektet/denne oppgaven/neste måneds viktige hendelser, hvis jeg bare presser meg litt til kommer denne fæle følelsen til å gå over....
* Kort lunte og sterke følelser
Du bruker veldig mye tid på å være blid og overkompensere når du er på jobb eller studie. Du er smørblid mot folk som egentlig behandler deg urettferdig, men når du kommer hjem er det familien som får en forbanna og sur kjeftesmelle inn døra. Alt andre gjør irriterer deg, og du kjefter for småting. Du blir såret over ting som egentlig ikke betyr noe både hjemme og på jobben, og en sleivete kommentar fra en kollega kan gi deg gråten i halsen. Du begynner å gråte mye fortere, gjerne når du er alene.
* Orker ikke mat, eller ikke rett type mat
Du har ikke matlyst, og går ned i vekt fordi du ikke greier å spise. Eller du spiser for å trøste deg selv, og går opp i vekt. Det eneste du orker å få i deg er gatekjøkkenmat og godteri, og da får du så dårlig samvittighet over at du er så sliten at du bare spiser drittmat - at du fortsetter for å trøste deg litt til. Dette kan selvsagt være symptomer på mange andre ting som går på psyken løs, men for oss har det vært sentralt i utbrentheten også.
* Angstuvikling
All kompenseringen for følelser som egentlig er der og ignoreringen av ting kroppen prøver å fortelle deg, fører til angst. Skjelving, hyperventilering, redsler for ting som før ikke var noe problem (som å ta en telefon eller møte noen du ikke har møtt før) eller krisetenking dominerer. Du vil ikke la andre se at du har det sånn, og de som får se det eller vite om det kommer med råd du ignorerer totalt. Hos noen utvikler dette seg til depresjon, der man føler seg fullstendig verdiløs.
* Fysiske endringer
Kroppen har prøvd å gi beskjed lenge nok, og blir stadig ignorert likevel. Tilbakevennende forkjølelser, allergier, migrene, magekramper, dårlig hud, sensitive øyne....kroppen skriker HØR PÅ MEG! DU MÅ SLAPPE AV! Men du gjør det ikke. Hos noen begynner kroppen å skru av funksjoner du kanskje ikke trenger, så du uvikler ting som allergier, lavt stoffskifte og får dårlig immunforsvar.
* Konsentrasjonsproblemer og hukommelsestap
Det er vanskelig å huske det du leser, ting du skal huske å gjøre, folk du skulle møte. Du begynner å gjøre feil. Møte opp på feil sted, glemme ting som burde gått automatisk, si ja til avtaler som krasjer med andre ting. Du glemmer ting du har sagt til folk, ting folk har sagt til deg og steder du skulle vært. Du leser den samme setningen tjue ganger uten å ane hva som står der og klarer ikke holde konsentrasjonen oppe under en hel film. Du går på en skrudd autopilot som skrur seg av usystematisk og som gjør at du har skylapper for alt som foregår rundt deg. Du kan bulke bilen eller gå av på feil busstopp fordi du ikke får med deg hva du egentlig skal gjøre.
* Tilbaketrekning
Du tenker at det viktigste av alt er jobben/studiet, og trekker deg vekk fra alt annet. Vennene ser deg aldri, og om du kommer har du hodet et annet sted. Du bruker hele fritida til å tenke over om du kunne gjort dagens jobbinnsats bedre, og å planlegge morgendagen, neste uke og alt i mellom. Fritidsinteresser, trening, ting du før har vært opptatt av mister all betydning. Du bruker kun tid på det du absolutt må.
* Fornektelse
Du får høre fra folk som er glade i deg at de er bekymra. At du ikke kan holde på på denne måten, for du blir syk. Men du hører ikke etter. Du hører aldri etter, for det er klart du klarer dette. Men det gjør du ikke. Og det er tragisk at ingen skjønner det før det er for seint. Etter den første, andre, tredje krasjen. Og da er veien tilbake til hverdagen mye lengre enn om du hadde stoppa før.
For dette er sannheten:
Du får ikke glede av noe når ikke helsa di fungerer. Ingen jobb er så viktig at den er verdt å bli syk av. Alle kan erstattes, og om ikke noe blir gjort går det stort sett alltid bra likevel. Tida du har med venner, familie og ting som gjør deg glad er den viktigste tida. Det er den du husker tilbake på når du er gammel, ikke tida der du satt med hodet i en bok eller over et tastatur.
Og vet du hva? Du fortjener å være lykkelig.
- Mari
Abonner på:
Innlegg (Atom)