onsdag 30. november 2011

Navmøte om attføring

På mandag var jeg på møte hos nav, og med opplevelser fra mitt forrige navkontor i bakhodet var det en nervøs affære. Men min nåværende saksbehandler var kjempehyggelig! Det virket faktisk som om hun både trodde på meg og ville at jeg skulle ha det bra.

Det er dog vanskelig for meg å se egne begrensninger. Jeg er vant til å skulle klare alt, jeg har alltid hatt høye krav til meg selv, og ikke sett på det som noe spesielt. Hjernen min ble vant til denne skjeve målemetoden. "Det er greit at hun får en firer på prøva, det er jo bra med fire, men jeg må ha seks... Jeg har hest i tillegg til skole, men uansett hvor mange timer som går med til det, så må jeg gjøre det like bra på skolen som før. Studiet mitt er kanskje på et språk jeg ikke kunne fra før, men hvor lenge skal jeg ha det som unnskyldning, da. Andre klarer å løpe fortere/lære raskere/slanke seg fortere/skrive bedre/ha flere venner, det burde jeg også klare, minst like bra, helst bedre." Og når jeg nådde kravene, så konsentrerte jeg meg bare om neste ting. Ikke noe ros og bedre selvtillit for det jeg faktisk hadde oppnådd.

Med den bakgrunnen er det vanskelig å skulle være noe annet enn den Perfekte Nav-brukeren, hun som blir frisk fortest, med best progresjon, best resultat og som noen år senere har den beste jobben. Hva skulle jeg fått ut av det, egentlig? Raskeste veien tilbake til utbrentheten? Jeg skjønner jo i teorien at jeg må endre tankegang, for ellers blir det vanskelig å holde meg frisk, når jeg en gang blir det. I praksis er det litt verre.

Navdamen sa at for å få Arbeid med Bistand må man ha arbeidsevne på rundt 50%, og prata om en jobb hun akkurat hadde fiksa for noen som hørtes helt perfekt ut, bare at jeg ikke har arbeidsevne på 50%. Jeg har vel heller en arbeidsevne på 5% akkurat nå. To timer i uka skulle jeg klart. Men det fins jo ikke akkurat så mye relevante, spennende, interessante, motiverende, engasjerende og lærerike jobber for folk som kan komme innom to timer i uka.

Så da må jeg begynne med attføring, eller det som i mye mindre flatterende ordelag blir kalt Arbeidspraksis i Skjermet Virksomhet (APS). Det er for folk som ikke er sikre på hvor mye de orker å jobbe, og kanskje ikke helt når de orker å jobbe heller. Det stilles ikke så mye krav, det er litt greiere hvis man plutselig ikke orker å komme en dag, eller vil komme en annen dag i stedet, og er en grei start hvis man får angst av å skulle være et sted kl 8 og prestere noe. Men hvis jeg får lov å være helt politisk ukorrekt, og med fare for å høres ut som en arrogant drittsekk, så høres "arbeidspraksis i skjermet virksomhet" ut som vernet bedrift der det sitter en gjeng med Downs-mennesker som putter ting i esker resten av sitt yrkesaktive liv og trives godt med det. Skjermet virksomhet, det er jo det folk tenker? Hvis man googler attføringsbedrifter så finner man faktisk arbeidsplasser for folk med Downs, men også for mange andre. Folk som har blitt utbrente, har gått på en smell eller har problemer som hindrer dem fra å gå rett ut i vanlig jobb. Eller for døve folk, eller folk med ulike typer av nedsatt funksjonsevne.

Problemet er at de fleste slike APS-plasser er i områder som kantine, verksted, lager, søm.... Og kontor. Kontor er det som er nærmest min utdannelse, hvis ikke jeg finner noe annet. Og jeg fant i hvert fall et sted der det var "kontor og grafisk utforming", og et annet som hadde med webpublishing å gjøre. Og når jeg har blitt trygg på at jeg takler en jobb, i hvert fall noen dager i uka, så kan jeg begynne med Arbeid med Bistand, som jobber ut mot det vanlige arbeidsmarkedet, og så kan jeg få en jobb som er mer innen kommunikasjon/pr/reklame/informasjon. Og da får jeg en fot innenfor, og det blir forhåpentligvis lettere å få en 100%-stilling innen kommunikasjon etterhvert. Og så kan jeg ta en mastergrad samtidig som jeg jobber 100%, og så kan jeg ta en jobb til, og så kan jeg... Eh, mm, hm. Jeg mener... Sukk. Psykologdamen må nok hjelpe meg litt til, altså.

Etter møtet ble jeg mye roligere, i hvert fall. Jeg fant ut at jeg ikke har så mye press på meg, at jeg ikke trenger å prestere, og at de ikke kommer til å ringe og si at de har funnet en 20%-stilling jeg skal begynne i på mandag. Men at ting går i et nesten litt for sakte tempo, som kanskje er like greit, med tanke på alt jeg gjerne skulle gjort for å bli utbrent igjen så fort som mulig. Navdamen sa at det kan være opptil et halvt års ventetid på APS, og innen den tid vil jeg jo være klar for mye mer. Hun sa også at man kan gjøre om på ting hvis det blir for mye eller for lite for en. Sånn at hvis jeg finner ut at APS ikke er nok utfordring for meg, kan jeg begynne med Arbeid med Bistand, eller hvis jeg finner ut at så så mange timer APS i uka er for mye, så kan jeg jobbe mindre.

Målet nå er at jeg skal begynne å gjøre noe på våren. Jeg hadde egentlig tenkt å begynne med noe i januar, men jeg får nok ingen plass såpass raskt. Og det er kanskje like greit, for nå kjenner jeg at jeg orker mer og mer, og jeg er redd for å ødelegge energioppbygginga med altfor mye aktiviteter. Så nå framover har jeg fokus på å gjøre ting som er bra for meg, som får meg i bedre humør og som styrker kropp og hode. Ferieturen var bra i så måte, det ble noen fine dager på stranda, og litt trim også. Vi bodde hos foreldrene mine, og de viste oss noen fine turer oppe i fjellene. Selv om det er demotiverende å se at vi orker å gå mindre enn to pensjonister med lungesykdommer, så ser vi også at vi faktisk er mye, mye bedre. Og det er den tanken vi må holde fast ved. Den dagen vi jogga bortover stranda i strålende solskinn med bølgeskvulp og mild vind, og kroppene våre fungerte. Joggetur i solskinn. Det er stort, det!

- Christiane

onsdag 16. november 2011

Ferietur!

Nå går ting litt lettere om dagen. Jeg har mindre angst, er mindre sliten, og når jeg er sliten så takler jeg det litt bedre. Ting som virka helt uoverkommelige for noen måneder siden virker ikke så vanskelige lenger. Som å begynne å jobbe forsiktig snart, og som at det skal settes opp nytt kjøkken her og vi enten må evakuere eller bo i bråk ei uke. Det er jo ikke bare lett heller, men det føles greiere.

Og i morgen skal vi ut og fly! Angsten min har jo for lengst kobla det å fly med det å skulle til et utland for å slite seg ut på skole der, så flyplasser er ikke så lystbetont for meg som det en gang var. Sommerfugler i magen på flyplassen har endra seg til kvern og klo i magen. Men nå har jeg flydd ganske mange ganger uten å havne et sted der jeg skal slite meg ut, og de siste dagene har jeg faktisk gleda meg til turen, i stedet for å bekymre meg (i hvert fall i tillegg til å bekymre meg, og det er ingen liten ting bare det). Og det er virkelig noe å glede seg til. Vi skal dra til Gran Canaria! Sju dager med sol og varme, i stedet for fire kuldegrader. Forhåpentligvis hjelper sola på energinivået, som ikke er så veldig høyt oppe i dag. Vi har øvd på å stå opp tidlig, og å stå opp tidlig er virkelig oppskrytt. Jeg har alltid vært et B-menneske som ikke fungerer noe særlig før klokka 12 på dagen, selv når jeg har stått opp kl 7. Jeg har hvert fall klart å venne meg til å stå opp tidlig før. Men nå er det hardt å stå opp halv ni. I morgen skal vi stå opp rundt halv åtte, så jeg håper vi får sove litt på flyet.

En annen ting er at det blir fryktelig mye dag når man står opp tidlig og ikke orker å gjøre spesielt mye. Det blir kjedelig, så de siste dagene har det blitt i overkant mye trening, og jeg har nok blitt litt hekta. Det er vanskelig å få noe særlig progresjon når jeg blir dårlig av å trene styrke oftere enn en gang i uka, men jeg blir hvert fall ikke noe svakere. Gåturer med innlagte joggestrekk går også fint nå, og det er helt utrolig. Det er ikke lenge siden en gåtur var litt for slitsomt, og nå jogger jeg. Tror kroppen har fått litt sjokk, siden jeg ikke har brukt den så aktivt siden jeg hadde hest for... 6 år siden. Da jeg studerte satt jeg jo bare stille og leste fag. Så jeg må prøve å ikke ta helt av med joggeturer og sånt, det er en hårfin balansegang mellom dette-går-jo-bemerkelsesverdig-bra og heisann-sofaen-det-er-du-og-jeg-i-dag.

Ellers fikk jeg omtrent hjerteinfarkt her en dag. Vi hadde vært på Ylvis-show, jeg var sliten men fornøyd etter morsomt show, åpna postkassa og så... Et Brev Fra Nav. Hva er skumlere enn det? Jo, det er når man blir innkalt til et møte når man skal på ferie. Men jeg fikk faktisk ordna det dagen etter, for den nav-saksbehandleren jeg har nå virker faktisk. Og hun svarer på mail! Jeg har tenkt en del de siste dagene og funnet ut at jeg er egentlig mer redd for Nav enn for å begynne å jobbe så smått. Jeg hadde så dårlige erfaringer med den første saksbehandleren min (på et annet kontor), som sendte meg rare beskjeder som "når er du klar for studier igjen" da jeg var på mitt sykeste, og før jeg hadde fått noe penger i det hele tatt, og som sa jeg burde gå på sosialen og skremte meg med å feiltolke lovene. Så det var hyggelig. Etter det har jeg vært veldig redd for nav, det knyter seg i meg med en gang jeg må ha noe med Nav å gjøre. Så jeg håper at jeg kan få sagt det på nav-møtet jeg skal ha, og at hun er forståelsesfull. Jeg er nok ikke den første som har vært redd nav når det ikke virker. Jeg er spent på hva slags arbeid med bistand jeg kan få, om det er mulig å få noe som er litt relevant for studiene, eller om jeg må ta det jeg får.

I dag er det bare en tur til psykologen som står på planen, som er slitsomt nok, siden jeg har fått en psykolog på andre siden av byen. Og fordi jeg ikke er så glad i å gå dit og prate om vanskelige ting. Men ting er i hvert fall mye mindre vanskelig nå enn det var i fjor på denne tida!

- Christiane

onsdag 26. oktober 2011

Tilbakefall og brev til Nav

I dag skal jeg til psykologen for å prate om brevet hun skal sende til Nav. Skummelt. Jeg har jo blitt mye bedre, det er stor forskjell fra i fjor på samme tiden. Men man har jo ingen bruksanvisning når man blir utbrent. Det er ikke noe 12-stegs-program man kan følge for å bli frisk. Man må finne ut alt selv...

I går hadde jeg et tilbakefall igjen. Det er alltid like fælt. Psykologen min har sagt at ingen blir frisk i rett linje, alle har tilbakefall, så et rykk med mye mer energi, så daler det litt igjen, så blir det bedre. For eksempel. Men når kroppen svikter kommer alle tankene om hvor på skalaen man er, hvor frisk er man, eller er man mest syk? Heldigvis kommer de dagene sjeldnere nå, og de er ikke like voldsomme. Jeg er ikke lenger bundet til sofaen.

I bakhodet er det alltid tanker om jobb og arbeidsliv. Konstant. "Når jeg blir så dårlig av så lite, hvordan skal jeg orke å jobbe? Hvor sliten er vanlig sliten? Andre som jobber blir jo også slitne? Hvor fort kommer de seg igjen?" Det er vanskelig for meg å klare (eller ikke klare) en liten ting uten å sette det i sammenheng med framtidig jobb.

Og i dag skal jeg altså få se hva psykologen skal skrive til Nav. Hun har alt sagt at hun mener det er best om jeg er litt for forsiktig enn litt for uforsiktig. Jeg blir så klart engstelig for å kræsje igjen, miste all energi jeg så sakte har opparbeidet meg og bli sykere igjen. Jeg har så lyst til å gjøre så mye, og det er vanskelig å sette grenser. Spesielt når jeg ikke vet hvor mye som er bra for meg. Denne gangen var det jo ikke så mye som skulle til for å gi meg tilbakefall.

Når kroppen føles frustrerende tung og man må la være å gjøre alt som er gøy er det vanskelig å ikke gi opp håpet. Heldigvis har jeg hvert fall verdens beste kjæreste, som kan minne meg på at jeg er mye bedre enn jeg var.

~ Christiane

tirsdag 27. september 2011

Kunsten å ikke overdrive

Når du har jobba så hardt, gjort så mye og vært så "flink" at du har møtt veggen, er det vanskelig å akseptere at du ikke kan gjøre alt du klarte før. Alt man vil er jo å delta i samfunnet som alle andre, ha en givende og spennende jobb, trene og være i god form og ha massevis av tid og overskudd til å være sammen med venner, dra på konserter og finne på massevis av sosiale og spennende ting!

I stedet orker man kanskje bare å stå opp, spise frokost, sitte foran dataen og gå til sengs igjen.

Men jeg kan nå, etter nesten nøyaktig to år utenfor arbeidslivet, vitne om at det faktisk blir bedre! 
Som Christiane nylig skrev har vi fått et skikkelig løft i sommer, og vi orker mye mer. Men det er fremdeles viktig å ikke glemme at man er utbrent.

Det merker jeg at er vanskelig. Det er så deilig å kjenne at man orker mer, og at man faktisk har energi til å trene, at man plutselig tror man er helt frisk.

I det siste har jeg begynt å snakke om å begynne å jobbe igjen. Det å ha gått hele to år uten å jobbe har vært veldig frustrerende, og jeg blir mer og mer skremt over de store hullene i CV'en min. I tillegg er jeg bekymra for fremtiden, om ting skal skje som igjen gjør meg ute av stand til å jobbe. Noe vet jeg skal skje, som reiser og en ryggoperasjon jeg skal ha, andre ting kan være årevis unna, men vil likevel komme.

Men om jeg klarer å se bort fra disse tingene, vet jeg at jeg kan få det bra. Jeg har lyst til å gjøre noe nyttig, gøy og interessant, og etter kontakt med Nav vet jeg at det er mulig. Nav har nemlig et prosjekt der man kan bli hjulpet inn i arbeidslivet igjen. Det passer spesielt godt for oss, som ikke vet hva vi vil gjøre. Man er inne til ukentlige samtaler for å finne ut hva man liker og hvike kvaliteter man har, og man kan prøve seg i ulike jobber. Da er det snakk om alt fra deltid et par timer i uka til fulltid. Dette har vi snakket om i det siste, og da jeg var hos psykologen sist ble vi enige om at jeg burde prøve. At jeg ikke skal la angsten stanse meg fra å begynne å jobbe igjen.

Men nå vet jeg ikke lenger. Kanskje jeg overdriver, blir så glad over å være friskere at jeg tror jeg kan takle alt igjen. Og om jeg ikke klarer å sette grenser for meg selv, ikke vet når jeg skal stoppe og gi meg selv pause...da har jeg jo ikke lært noe de siste to åra!

Jeg vet jo at det ikke er sant. At jeg er mye flinkere til å stoppe opp nå, til å si at "det har jeg lyst til, men jeg orker faktisk ikke" eller "nei, jeg kan ikke finne på noe i dag, for jeg har ikke nok energi". Jeg klarer det mye oftere enn før jeg ble utbrent, men det er fortsatt vanskelig, for det er jo så mye jeg vil, og da kan jeg ha en tendens til å gjøre alt for mye på én gang.

I dag har jeg vært helt utrolig sliten. Jeg skulle trene, men det ble ikke noe av. Jeg våkner hver morgen med en helt utrolig tung følelse i hele kroppen, og et par timers handletur blir tungt og vanskelig. Jeg kan sitte i sofaen og føle en bølge av slitenhet som skyller gjennom kroppen. Den starter i lårene, beveger seg opp gjennom magen, langs ryggraden innenfra og opp til hodet. Den gjør meg fullstendig utmatta og slapp, og det gjør meg frustrert, irritert og lei meg.

Jeg vil så gjerne få til ting nå. Jeg har begynt å gå ned i vekt, spise sunnere. like å trene, orke mer sosiale ting, ikke bli så fort sliten og se fram til en tid der jeg jobber. Men det er så mye som skremmer meg, og blant disse tingene er redselen for å ikke bli frisk. Hvordan kan jeg vite hva som er frisk nok?

Det er så vanskelig å se hva som har blitt bedre når det fremdeles ikke er helt bra. 

Men jeg må prøve å huske at det faktisk går framover. Jeg har blitt bedre, og for bare noen måneder siden ville det være utenkelig å trene nesten annenhver dag. Men jeg klarer det nå. Det er bare så utrolig frustrerende at det tar så lang tid. Og jeg vet jo det går framover. Likevel er det skummellt nå som vi går inn i en mørk og dyster årstid, som lett kan tappe oss begge for energi.

Det skal gå bra. Det må gå bra. Jeg er glad vi er sammen om dette!

- Mari

torsdag 22. september 2011

Hvis du ser meg på gata, tror du jeg er frisk.

I går dansa jeg. Før det satt jeg på t-bana og så helt normal ut. Ikke at det var vanskelig å se normal ut i den t-bane-vogna, siden en mann satt og prata skikkelig intenst med seg selv, og en annen fyllevrøvla. Men jeg satt på t-bana, rett i ryggen og med ei bok. Jeg så uforskammet frisk ut. Da jeg gikk av bana, hasta jeg opp trappene og småløp mot målet, som jeg anpusten nådde få minutter senere.

De hadde allerede begynt med koreografien da jeg kom. De andre kom rett fra jobb, i hvert fall innbiller jeg meg det. Kanskje rakk de hjemom en tur for å skifte og kysse mannen farvel igjen. Men nå står de her, friske og spreke, og jeg lister meg inn og blir med dem. Jeg er gjemt blant alle de friske menneskene, og jeg lærer koreografien like bra som de gjør. Vi ler, feiler, prøver igjen. Vi fleiper, tuller og blir igjen konsentrerte. Musikken fyller rommet, og vi danser. Alle er del av musikken og koreografien. Alle er friske dansere. 

I pausa forsøker en av dem å overtale meg til å bli med på timen som er rett etter vår. Jeg har en bra unnskyldning, for jeg er slett ikke kvalifisert til å være med på den timen. Men selv om timen hadde vært på et nivå jeg behersker kunne jeg ikke blitt med. Jeg kommer til å ha en dårlig unnskyldning for at jeg ikke kommer på fredag. Knærne mine får ufortjent mye kritikk for tida.

Vi begynner igjen. En ny koreografi blir innlært, og denne er vanskeligere. Rytmen er vanskelig å få taket på. Men jeg lytter til musikken, hører ordentlig etter, og plutselig får jeg det til. Jeg danser i en masse av friske mennesker, jeg beveger meg likt som de andre og musikken passer så bra. Alt passer. Alt fungerer. Jeg fungerer.

Så er det bare repitisjonen igjen. Jeg blir stolt da jeg husker den første koreografien og henger med. Det er det ikke alle som gjør. Jeg gjør noen småfeil, men så er jeg ganske ny i gruppa. Det gjør ingenting. Jeg kjenner jeg er sliten nå, og de mer kompliserte delene av koreografien sitter ikke like bra lenger. Beina mine vil ikke flytte seg med like stor sprett lenger. Det ser ikke lenger ut som om de er fulle av energi. Men så er timen over, og vi henter tingene våre og går ut. Noen fortsetter inn i neste rom, til neste time, men jeg sniker meg ut. 

På t-bana sitter jeg med boka mi, men jeg leser bare det samme om igjen. Jeg klarer ikke konsentrere meg, klarer ikke filtrere ut alle samtalene og stemmene på t-bana. Jeg glemte iPoden hjemme, som vanligvis lager en så fin barriere mellom meg og verden. Så jeg leser det samme, igjen og igjen. Heldigvis er jeg snart hjemme.

I dag er beina støle. Hodet litt tyngre enn vanlig. Angsten litt nærmere. Jeg er sliten. Men jeg så så frisk ut i går! Jeg spøkte og lo, memorerte trinn og dansa. Hvis du ser meg på gata, tror du jeg er frisk. Hvis du prater med meg og spør meg hvordan det går, sier jeg nok at det går bra. Spør du meg hva jeg driver med, kanskje jeg spøker det vekk med at jeg går på "Onkel Nav", kanskje jeg ler litt, flakker med blikket et halvt sekund og sier at jeg ikke gjør noen verdens ting, at jeg er utbrent. Men vit at jeg ikke syns det er gøy. Jeg har forsvarsmekanismer som forhindrer meg fra å blottstille meg, fra å vise at jeg er svak, men ikke tro at jeg spøker det vekk fordi jeg trives med å gå hjemme. Ikke tro at jeg ikke hver dag tenker på hva jeg skal gjøre når jeg blir frisk. 

Jeg møtte hun som sa at det bare er å trene, så blir utbrentheten borte. Jeg er mye bedre nå, og det så hun. Vi gikk tur sammen, og jeg gikk med raske, bestemte steg, prata energisk, jeg hadde en helt annen glød. Jeg prata om treningssenteret jeg har begynt på. Hun spurte hva som hadde skjedd som hadde fått meg til å begynne å trene. Jeg sa at jeg endelig hadde fått nok energi til å begynne. Kanskje hun tror sannheten er omvendt, at jeg begynte å trene og derfor fikk energi. Kanskje hun tror jeg hørte på henne. Hun skulle bare visst hvor mye jeg har tenkt på ordene hun og så mange andre har sagt. Man må bruke energi for å få energi. Man kan ikke bare sitte og drive dank. Man må komme seg ut! Opp av sofaen! Ut! Jogg! Hva gjør dere hele dagen, egentlig?

Man må ha energi for å ha noe å bruke. Man kan ikke få noe av ingenting. Man forventer ikke at en bil skal gå uten bensin.

- Christiane

mandag 29. august 2011

Endelig litt framgang!

Det har vært vanskelig å vite hvordan man skal fortsette hverdagslivet og blogging. Slutten av juli var veldig vanskelig, og denne tragiske hendelsen overskygger alt annet. Alt virker lite og uviktig i forhold. Men hverdagen fortsetter. Og for oss har det gått veldig framover i det siste.

Det var vel i august vi begynte å tenke tilbake, og merka at vi hadde gjort mer uten å bli like slitne i juli. Det har gått framover hele våren, men så sakte at det var vanskelig å se. Det tok oss ca en måned å komme oss etter jul. 17. mai tok nesten to uker. Skeive dager tok bare et par dager. Det er enorm framgang! I sommer har vi begynt å tenke på å skulle begynne å jobbe igjen, uten å få angst av det. Jeg har sovet mye bedre. Vi våkner tidligere om morgenen. Vi trenger ikke lenger like mye søvn. Og vi kan prate om hva vi vil gjøre når vi blir store, uten at vi nødvendigvis får angst av det.

Nå har hverdagen begynt igjen etter ferien, med legetimer og dansekurs. Det var en helt annen person som kom til psykologtimen etter ferien. Jeg merka at jeg... Nå høres jeg helt psyko-babbel ut, men... At jeg utstrålte en helt annen energi. Jeg var mer positiv og energisk. Det er så godt å se lyset i enden av tunnelen. Jeg sa at jeg kan gå lengre turer nå, men at det er vanskelig å begrense seg. Det er så lett å gå et par kilometer til, og så merker jeg dagen etter at det ble for langt. Psykologen sa at det var kjempebra at jeg har blitt så mye bedre og at jeg i hvert fall merker selv hva jeg orker og hva som blir for langt. Og at det er det som i grunn blir prosjektet framover: Å passe på å ikke ta av. Det har jeg jo problemer med, jeg vil gjerne gjøre alt på en gang. Men jeg må passe på å høre på kroppen. Hvis jeg orker å gå 6 km, så kan jeg gå 6 km. Ikke 10. Hvis jeg orker å lese 50 sider, skal jeg ikke presse meg til å lese 100.

Det er godt å gjøre litt mer om dagen. Gå en tur, være med på dansekurs, kjenne at kroppen fungerer og at jeg klarer ting. Jeg har lyst til å begynne å jobbe bittelitt snart, men det er vanskelig å vite når man er klar for det. Noen dager tenker jeg at jeg hadde klart å jobbe litt nå, andre dager merker jeg at jeg blir sliten av mindre ting enn det. Jeg er så redd for å tryne igjen.

Jeg har begynt med akupunktur, da. Det skal hjelpe mot utbrenthet. Jeg vet ikke om det hjelper enda, har bare vært der et par ganger. Men jeg skal fortelle om det virker!

- Christiane

onsdag 27. juli 2011

Nothing really matters...

Nå, når byen vår har blitt utsatt for terror, når flere titalls ungdommer er brutalt drept, når én mann med en skrudd virkelighetsoppfatning kan forandre alt...virker at annet  ubetydelig.

Det virker kynisk, barnslig og direkte tankeløst å klage på hverdagslige ting. Smerter, slitenhet, angst for enkle og løsbare ting, hva er vel det mot ondskap, massakre og tragedie? Hvordan skal man i det hele tatt klare å ha en hverdag igjen? Le av uskyldige ting, klage over småtteri, trene og møte venner uten at det henger en mørk sky over alt som skjer?

Vi er bare på fjerde dagen. Fredag før eksplosjonen var jeg angstete og sur, ute fossregna det, sommeren føltes altfor kort og jeg var bekymra for betydningsløse ting. Så kom smellet og nyhetsmeldingene som forandret alt.

Men hvordan reagerer man etterpå? Når Oslo er dekket med blomster, monsteret over alle mostre sperret inne i isolasjon og man kjenner noen som kjenner noen av de drepte? Hvordan går man videre, annet enn ved å holde sammen, vise kjærlighet og omtanke?

Som utbrent merker vi at alt dette psykiske presset fra en ekstrem situasjon tar på. Vi får søvnproblemer, mer angst og en tre timers biltur blir nærmest uoverkommelig slitsom. Vi reagerer psykisk og fysisk på noe vi trodde vi aldri kom til å oppleve. Angsten sitter igjen som en klump i magen, slik den gjorde før, da arbeidspress og selvdisiplin bestemte hver eneste dag. Hver drøm om natta handler om en korsfarer, en bombemann eller en skygge med våpen på ryggen.

Verden, Norge og Oslo har blitt et skumlere sted. Et sted fylt av tårer og redsel, av håpløshet og savn. Men det er så godt å se hvordan folk takler det, og snur det til noe positivt. Et blomsterhav, mer demokrati, mer nestekjærlighet, mer mangfold. Statsminister Jens Stoltenberg har vist  seg som en god, trygg og sterk leder, som likevel viser følelser og omtanke. Det er sterkt, og i denne sammenhengen også unikt.

Det er lov å være frustrert av hverdagslige ting. Det er lov å være sliten, bekymra for når man skal begynne å jobbe igjen, ha angst for småting og å le. Man må tilbake. Men det betyr ikke at man skal glemme, eller at man skal slutte å huske hvor heldig man er som lever.

Hverdagen kommer. Og i den står vi sterke sammen.

- Mari

Blomsterhavet utenfor Domkirka.
 

fredag 8. juli 2011

Egen erfaring om behandling av utbrenthet

Og viktigheten av å tro på seg selv


I dag er en bra dag, og jeg har akkurat kommi hjem etter å ha gått en temmelig rask og lang tur. Drøye åtte tusen skritt og 75 minutter var jeg ute i nabolaget og koste meg med å kjenne kroppen jobbe og sola varme. I oppoverbakker og nedoverbakker, forbi koselige hus og veier jeg aldri hadde gått før. Det var godt å oppleve noe nytt, og godt å kjenne at jeg orker.

Det har gått veldig framover den siste tida. Plutselig kan jeg orke å gå turer på 10.000 skritt fire dager på rad, som jeg gjorde da jeg var hjemme hos foreldrene mine i forrige uke. Det var så godt å kjenne at det går! Når jeg kjenner at jeg har energi blir jeg euforisk, og tar i litt ekstra. Går en kilometer til, legger inn en joggestrekning til, blir med på en sosial ting til. Det går jo så bra! Og man blir vel ikke frisk av å råtne på sofaen heller.

I en slik periode tenker jeg tilfreds at jeg er mye bedre, og jeg begynner å kjenne igjen kreftene jeg vet kroppen min kan ha. Jeg begynner å kjenne igjen meg selv! Og så begynner jeg å oppføre meg som om jeg aldri ble utbrent. Og så kommer kræsjet. Plutselig orker jeg bare halvparten så lang tur som i går, og jeg blir skjelven etterpå. Eller jeg får angstanfall, søvnproblemer, blir svimmel eller ser dobbelt.

Jeg har skrevet om det før, men jeg hører i hvert fall ikke etter når det gjelder tips om å ta det med ro, så det tåler å gjentas. Aktivitetstilpasning. Har du energi, så ikke bruk opp all på en gang. Det er et råd som blir gitt til både ME-pasienter og utbrente. Det er også et råd jeg sjelden tar til meg de dagene jeg føler meg bedre. Sånn kan jeg ende opp med å utnytte meg selv og drive rovdrift på egne krefter all over again. Og å jogge en tur når jeg har energi en dag kan føre til mindre energi neste dag. Hvis noen tviler på at trening ikke nødvendigvis er bra i alle tilfeller bør de lese denne artikkelen. Det er viktig at man tror på kroppens signaler. Hvis kroppen en dag sier at det er en dårlig idé å trene, shoppe eller feste, så er det nok det.

Slik ting er nå, må vi prøve å finne den berømte gyldne middelveien. Gå en tur, men ikke for langt. Trene, men ikke for mye og ikke de dagene det ikke går. Være sosiale, men gå hjem når vi er slitne. Og vi merker at det hjelper. Nå kan jeg gjøre mye mer enn jeg kunne i januar. Tenke på å jobbe uten å få angstanfall, for eksempel. Eller gå en tur uten å sovne av utmattelse etterpå.

Jeg ser framskrittene vi har gjort. Derfor kan det være frustrerende når folk ikke forstår. Jeg skjønner jo at det er vanskelig for foreldrene mine å forstå at jeg som klarte så mye ikke lenger klarer det, og at venner blir frustrerte når vi ikke kan ses like ofte. Eller som nylig, da noen fortalte oss at vi er for negative, prater for mye om at vi er slitne og at det ikke kan fortsette sånn, for da blir vi ikke friske. Vi kan ikke kjenne etter om vi er slitne hele tida, for da kommer vi ikke til å orke noe.

Det er selvfølgelig ikke bra å fokusere på det negative. Man må være positiv, tenke på hva man klarer nå, som man ikke klarte før. Gjøre ting når man orker og være glad for det man får til. Og det gjør vi, og det er vi. Men når man er utbrent kan det nok for utenforstående være vanskelig å se framskrittene man gjør, fordi de er så vanskelige å forklare for de som ikke har vært der. Som da jeg kom hjem til Mari og fortalte at jeg klarte å dra til byen igjen uten å få angst (angsten min prøver nemlig å advare meg hver gang jeg flytter på meg, siden jeg ved flere anledninger flytta til utlandet for å studere meg i hjel). Slike ting er enormt store, og gjør meg veldig stolt. Men hvis man sier til noen som ikke har angst at man klarte å sitte på en buss en time høres det liksom ikke så stort ut. Det viktige er heldigvis at man selv vet hvor bra det er, og at man kan stole på seg selv nok til å tro på det.

Å bare prate om at man er sliten er ikke bra. Men det er forskjell på å dypdykke i melankoliske tanker og å ha strategier for å unngå å bli så sliten. Alt det positive vi gjør syns ikke så godt for de rundt. At vi hjelper hverandre til å se framskrittene vi gjør, bruker logikk for å knuse angsten, hjelper hverandre å forstå hvorfor vi er slitne eller hvorfor vi har angst, eller hjelper hverandre til å trosse angsten. At vi er enige i at når den ene er sliten så må vi ta hensyn til det, og hjelpe hverandre, for eksempel ved å ta en pause eller at den ene fortsetter mens den andre hviler. Men jeg kunne aldri forestilt meg at slike ting kan virke negative sett utenifra.

For meg er det positivt at jeg har lært meg å lytte til kroppen i det hele tatt, i stedet for å bare ta en red bull til og ignorere kroppen når jeg er konstant kvalm og skjelver av overanstrengelse. Nå klarer jeg å tenke "nå er jeg så sliten av å ha gått rundt så lenge, så nå setter jeg meg og hviler litt". Det er en vanskelig balansegang, å tenke på aktivitetstilpasning samtidig som man ikke kan tenke at "det her blir jeg sikkert sliten av så det tør jeg ikke prøve en gang". Men mitt problem er at jeg gjerne vil gjøre ALT nå med en gang. Jeg vil få meg hund, trene mer, begynne på treningssenter, bli sterk og i form, få meg jobb, lære meg ting hver dag, ha en spennende karriere der jeg får bruke hjernen på en kreativ måte. Det er veldig, veldig mye jeg vil. Men til jeg lærer meg å ta hensyn til hva jeg kan, akkurat nå, får jeg ikke gjort alt jeg vil. Psykologen min vil at jeg lærer meg å rusle, mens jeg vil trene intervaller. Psykologen vil jeg skal ta pauser, mens jeg gjerne skulle tatt noen fag på si. Psykologen vil jeg skal lære meg at det er greit å ta det med ro, mens jeg vil lære meg noe nytt og fascinerende hver dag. Jeg vil lære meg om samfunn, kulturer, språk, litteratur og teknologiens innvirkning på menneskene. Jeg er ikke uten ambisjoner. Jeg vil ikke gå på Nav. Jeg vil ikke bli sett ned på av alle som mener utbrente burde slutte å skape seg sånn, og heller gå på jobb. Jeg er vant til å være uavhengig, og vil gjerne være det så snart som mulig igjen.

Så hvordan skal man komme seg dit? En liten hjelpende hånd fikk jeg på Volvat, av en lege som spesialiserer seg på stoffskiftesykdommer. Er du utbrent, bør du få sjekka stoffskiftet. Hvis det er lavt, kan det gjøre at du føler deg sliten, trøtt, får konsentrasjonsvansker, dårlig hukommelse... Veldig mye som også er symptomer på utbrenthet. Vel, uansett, da jeg var på volvat fikk jeg høre mye om kosthold og stoffskifte. De med lavt stoffskifte reagerer annerledes på karbohydrater enn andre, slik at hvis jeg og Mari spiser en hvetebolle hver, skyter blodsukkeret mitt til værs, før det kræsjer, slik at jeg blir slapp, trøtt og svimmel, mens Mari klarer seg fint et par timer til. Bare det å få vite en sånn liten ting hjalp meg veldig. Da slipper jeg å tolke slike blodsukkerkræsj som utbrent-slitenhet. Når jeg kan kontrollere blodsukkeret bedre, ved å spise proteiner til hvert måltid og begrense inntak av hvetemel og sukker, så har jeg hvert fall et våpen.

Et annet våpen legen nevnte, er yoga. Jeg var en gang hos en psykolog som gjorde meg skeptisk til alt som kan ligne på alternative ting, men nå er det så mange som har prata om yoga og hvor bra det er, at jeg er villig til å prøve. Volvat-legen sa at hun kunne garantere at jeg ville føle meg bedre hvis jeg prøvde 20 minutter yoga hver dag i en måned. Det er ikke ofte leger tør å garantere noe, så det er verdt et forsøk!

Noe som også kan hjelpe når man er utbrent er akupunktur og psykomotorisk fysioterapi (PMF). Mari er ikke særlig glad i nåler, så jeg har meldt meg frivillig til å prøve akupunktur, så kan hun prøve PMF. Pappa har hatt godt utbytte av sistnevnte, og han er veldig mye mer skeptisk til alternative behandlingsformer enn meg, så det må da ha noe for seg, selv om det virker som det handler i overkant mye om pust, bevegelsesmønstre og kroppsbevissthet.

Vi skal i hvert fall fortsette å finne veien ut av det her, og bli sterkere for hver dag som går.

- Christiane

mandag 4. juli 2011

Det er bra å kjede seg!

Når jeg leser på Facebook om folk som kjeder seg, pleier jeg å bli misunnelig. Det ble jeg før også. Da tenkte jeg at livet mitt var så aktivt og fullt av ting som hele tiden skulle skje, at jeg aldri hadde tid til å kjede meg. Det var ikke et eneste ledig øyeblikk der jeg satt med energi innabords og lurte på hva i all verden jeg skulle gjøre.

Og nå når jeg har vært utbrent så lenge har jeg bare sovna når jeg ikke har hatt noe å gjøre. Eller jeg har sittet foran dataen og/eller tv'n, gått småturer og gjort ting som for andre kan virke kjedelig, men som for meg har vært mer enn nok til å fylle dagene.

Men nå, når Christiane har vært borte noen dager, så kjeder jeg meg faktisk. Jeg er rastløs og har lyst til å finne på noe. Det føles så bra! Så når jeg sitter og tenker at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre, når jeg merker at jeg kjeder meg og vil ha noe å finne på, noe som ikke den vanlige, monotone hverdagen kan gi meg, så blir jeg glad!

For det betyr at jeg er på bedringens vei! Å kunne kjede seg sier noe om en fremgang, om et håp og om en full recovery.

Så moralen er at å kjede seg som utbrent er utrolig bra!

- Mari

Forstå en utbrent person

De utbrente kan være vanskelige å forstå. Jeg skulle hjem til foreldrene mine en tur, men jeg var litt bekymra for om de egentlig forsto hva man blir sliten av som utbrent. Det kan jo sikkert variere fra person til person, men for meg er det hvert fall sånn at ting som var fullstendig uproblematiske før, plutselig blir veldig slitsomme. Som å ha konsentrasjon nok til å se en hel film.

Uansett, jeg sa til foreldrene mine at jeg vet ikke helt om jeg orker å komme, fordi det blir en del bråk siden tantebarnet mitt på sju også skulle komme og bo der noen uker, i tillegg til at broren min og kona hans er mye der om dagen. Huset jeg bodde i i tenåra skal bli til generasjonsbolig, og broren min, kona og snart en baby skal flytte inn. Det er mye som skjer på en gang nå. Jeg har veldig problemer med forandringer og forflytninger, så det at de skal flytte inn er nok til å gjøre meg urolig. Legg til et tantebarn jeg ikke forstår (jeg aner ikke hvordan barn virker) og ei høygravid svigerinne som kan føde sitt første barn når som helst nå, og det blir en cocktail som er nok til at enhver u-utbrent person blir litt nervøs.

Foreldrene mine mente at det ikke kom til å bli noe særlig styr og bråk, og at det fint kom til å gå an å slappe av her. Jeg ville veldig gjerne komme en tur før huset ble mer broren min sitt enn barndomshjemmet mitt, så jeg dro.

I helga gikk vi lang tur. For lang. Til og med litt for lang for pappa, og ganske mye for lang for en utbrent person. Ikke bare hodet mitt er slitent, men kroppen også, selv om det var stillesittende studier som sleit meg ut. Så fysiske utskeielser gjør meg veldig sliten. Og etter å ha tatt meg ut sånn, blir det vanskelig å sove.

Det å sove brukte å være noe jeg tok for gitt. Nå som jeg er utbrent og har fått angst trenger jeg rutiner, fast leggetid og ofte ganske lang tid på å sovne. Det er heller ikke noe mamma skjønner seg på. Når jeg er sliten burde jeg jo få sove med en gang? Ja, men er jeg for sliten går det ikke. Legger jeg meg for seint går det ikke. Får jeg angstanfall sover jeg ofte ikke før etter fire. Ja, jeg kan få angstanfall av at jeg er redd for å få angstanfall og ikke få sove. Det er ikke noe jeg engang har prøvd å forklare. Hvordan forklare at jeg som dro til en ukjent by der de prata et ukjent språk og ordna alt på egen hånd nå får angst av tanken på å ikke få sove? Det går ikke.

Å ha mye folk rundt meg er noe som gjør meg veldig sliten. Selv om de folka er broren min eller venninnene mine. Tantebarnet mitt gjør meg utslitt, selv om hun er veldig snill og stort sett bare vil ha hjelp til dataspill og sånt. Å ha den følelsen av å ikke kunne slappe 100 % av, fordi noen kanskje vil ha noe fra meg (hjelp til dataspill, en hyggelig samtale med broren min, faren min som vil ha hjelp med en liten ting "etterpå" i stedet for akkurat nå - en ting jeg ikke helt vet hva er eller hvor lang tid det tar)  er nok til at jeg ikke får hvilt.

Ei venninne av meg lurte på om jeg ville komme dit en dag. Og det er jo koselig! Jeg vet at jeg blir sliten bare av å prate med venninner, så jeg får ikke sett dem så ofte som jeg skulle ønske. Og nå som jeg har angst kan jeg ikke legge planer. Da jeg skulle komme til mamma og pappa kunne jeg ikke si hvilken dag jeg kom, fordi jeg visste at hvis noen forventa at jeg skulle være på en buss til et visst tidspunkt en viss dag, ville jeg bli nervøs av det og kanskje ikke få sove. Så jeg må si ting som "jeg kommer på torsdag...eller fredag...kanskje." Venninner får høre ting som "jeg må si i morra om jeg kan være med og shoppe" og "kanskje jeg kommer i morra ettermiddag, men jeg kan si fra i morra ettermiddag." Ikke veldig greit for de som vil ha ordentlige planer og forutsigbarhet. Mari er motsatt av meg, hun trives best med planer og forutsigbarhet. Så vi er forskjellige!

Jeg hadde tenkt å skrive mer, men nå mista jeg konsentrasjonen min fullstendig, fordi tantebarnet mitt og faren min spør om ting hele tida...

- Christiane