Når du har jobba så hardt, gjort så mye og vært så "flink" at du har møtt veggen, er det vanskelig å akseptere at du ikke kan gjøre alt du klarte før. Alt man vil er jo å delta i samfunnet som alle andre, ha en givende og spennende jobb, trene og være i god form og ha massevis av tid og overskudd til å være sammen med venner, dra på konserter og finne på massevis av sosiale og spennende ting!
I stedet orker man kanskje bare å stå opp, spise frokost, sitte foran dataen og gå til sengs igjen.
Men jeg kan nå, etter nesten nøyaktig to år utenfor arbeidslivet, vitne om at det faktisk blir bedre!
Som Christiane nylig skrev har vi fått et skikkelig løft i sommer, og vi orker mye mer. Men det er fremdeles viktig å ikke glemme at man er utbrent.
Det merker jeg at er vanskelig. Det er så deilig å kjenne at man orker mer, og at man faktisk har energi til å trene, at man plutselig tror man er helt frisk.
I det siste har jeg begynt å snakke om å begynne å jobbe igjen. Det å ha gått hele to år uten å jobbe har vært veldig frustrerende, og jeg blir mer og mer skremt over de store hullene i CV'en min. I tillegg er jeg bekymra for fremtiden, om ting skal skje som igjen gjør meg ute av stand til å jobbe. Noe vet jeg skal skje, som reiser og en ryggoperasjon jeg skal ha, andre ting kan være årevis unna, men vil likevel komme.
Men om jeg klarer å se bort fra disse tingene, vet jeg at jeg kan få det bra. Jeg har lyst til å gjøre noe nyttig, gøy og interessant, og etter kontakt med Nav vet jeg at det er mulig. Nav har nemlig et prosjekt der man kan bli hjulpet inn i arbeidslivet igjen. Det passer spesielt godt for oss, som ikke vet hva vi vil gjøre. Man er inne til ukentlige samtaler for å finne ut hva man liker og hvike kvaliteter man har, og man kan prøve seg i ulike jobber. Da er det snakk om alt fra deltid et par timer i uka til fulltid. Dette har vi snakket om i det siste, og da jeg var hos psykologen sist ble vi enige om at jeg burde prøve. At jeg ikke skal la angsten stanse meg fra å begynne å jobbe igjen.
Men nå vet jeg ikke lenger. Kanskje jeg overdriver, blir så glad over å være friskere at jeg tror jeg kan takle alt igjen. Og om jeg ikke klarer å sette grenser for meg selv, ikke vet når jeg skal stoppe og gi meg selv pause...da har jeg jo ikke lært noe de siste to åra!
Jeg vet jo at det ikke er sant. At jeg er mye flinkere til å stoppe opp nå, til å si at "det har jeg lyst til, men jeg orker faktisk ikke" eller "nei, jeg kan ikke finne på noe i dag, for jeg har ikke nok energi". Jeg klarer det mye oftere enn før jeg ble utbrent, men det er fortsatt vanskelig, for det er jo så mye jeg vil, og da kan jeg ha en tendens til å gjøre alt for mye på én gang.
I dag har jeg vært helt utrolig sliten. Jeg skulle trene, men det ble ikke noe av. Jeg våkner hver morgen med en helt utrolig tung følelse i hele kroppen, og et par timers handletur blir tungt og vanskelig. Jeg kan sitte i sofaen og føle en bølge av slitenhet som skyller gjennom kroppen. Den starter i lårene, beveger seg opp gjennom magen, langs ryggraden innenfra og opp til hodet. Den gjør meg fullstendig utmatta og slapp, og det gjør meg frustrert, irritert og lei meg.
Jeg vil så gjerne få til ting nå. Jeg har begynt å gå ned i vekt, spise sunnere. like å trene, orke mer sosiale ting, ikke bli så fort sliten og se fram til en tid der jeg jobber. Men det er så mye som skremmer meg, og blant disse tingene er redselen for å ikke bli frisk. Hvordan kan jeg vite hva som er frisk nok?
Det er så vanskelig å se hva som har blitt bedre når det fremdeles ikke er helt bra.
Men jeg må prøve å huske at det faktisk går framover. Jeg har blitt bedre, og for bare noen måneder siden ville det være utenkelig å trene nesten annenhver dag. Men jeg klarer det nå. Det er bare så utrolig frustrerende at det tar så lang tid. Og jeg vet jo det går framover. Likevel er det skummellt nå som vi går inn i en mørk og dyster årstid, som lett kan tappe oss begge for energi.
Det skal gå bra. Det må gå bra. Jeg er glad vi er sammen om dette!
- Mari
tirsdag 27. september 2011
torsdag 22. september 2011
Hvis du ser meg på gata, tror du jeg er frisk.
I går dansa jeg. Før det satt jeg på t-bana og så helt normal ut. Ikke at det var vanskelig å se normal ut i den t-bane-vogna, siden en mann satt og prata skikkelig intenst med seg selv, og en annen fyllevrøvla. Men jeg satt på t-bana, rett i ryggen og med ei bok. Jeg så uforskammet frisk ut. Da jeg gikk av bana, hasta jeg opp trappene og småløp mot målet, som jeg anpusten nådde få minutter senere.
De hadde allerede begynt med koreografien da jeg kom. De andre kom rett fra jobb, i hvert fall innbiller jeg meg det. Kanskje rakk de hjemom en tur for å skifte og kysse mannen farvel igjen. Men nå står de her, friske og spreke, og jeg lister meg inn og blir med dem. Jeg er gjemt blant alle de friske menneskene, og jeg lærer koreografien like bra som de gjør. Vi ler, feiler, prøver igjen. Vi fleiper, tuller og blir igjen konsentrerte. Musikken fyller rommet, og vi danser. Alle er del av musikken og koreografien. Alle er friske dansere.
I pausa forsøker en av dem å overtale meg til å bli med på timen som er rett etter vår. Jeg har en bra unnskyldning, for jeg er slett ikke kvalifisert til å være med på den timen. Men selv om timen hadde vært på et nivå jeg behersker kunne jeg ikke blitt med. Jeg kommer til å ha en dårlig unnskyldning for at jeg ikke kommer på fredag. Knærne mine får ufortjent mye kritikk for tida.
Vi begynner igjen. En ny koreografi blir innlært, og denne er vanskeligere. Rytmen er vanskelig å få taket på. Men jeg lytter til musikken, hører ordentlig etter, og plutselig får jeg det til. Jeg danser i en masse av friske mennesker, jeg beveger meg likt som de andre og musikken passer så bra. Alt passer. Alt fungerer. Jeg fungerer.
Så er det bare repitisjonen igjen. Jeg blir stolt da jeg husker den første koreografien og henger med. Det er det ikke alle som gjør. Jeg gjør noen småfeil, men så er jeg ganske ny i gruppa. Det gjør ingenting. Jeg kjenner jeg er sliten nå, og de mer kompliserte delene av koreografien sitter ikke like bra lenger. Beina mine vil ikke flytte seg med like stor sprett lenger. Det ser ikke lenger ut som om de er fulle av energi. Men så er timen over, og vi henter tingene våre og går ut. Noen fortsetter inn i neste rom, til neste time, men jeg sniker meg ut.
På t-bana sitter jeg med boka mi, men jeg leser bare det samme om igjen. Jeg klarer ikke konsentrere meg, klarer ikke filtrere ut alle samtalene og stemmene på t-bana. Jeg glemte iPoden hjemme, som vanligvis lager en så fin barriere mellom meg og verden. Så jeg leser det samme, igjen og igjen. Heldigvis er jeg snart hjemme.
I dag er beina støle. Hodet litt tyngre enn vanlig. Angsten litt nærmere. Jeg er sliten. Men jeg så så frisk ut i går! Jeg spøkte og lo, memorerte trinn og dansa. Hvis du ser meg på gata, tror du jeg er frisk. Hvis du prater med meg og spør meg hvordan det går, sier jeg nok at det går bra. Spør du meg hva jeg driver med, kanskje jeg spøker det vekk med at jeg går på "Onkel Nav", kanskje jeg ler litt, flakker med blikket et halvt sekund og sier at jeg ikke gjør noen verdens ting, at jeg er utbrent. Men vit at jeg ikke syns det er gøy. Jeg har forsvarsmekanismer som forhindrer meg fra å blottstille meg, fra å vise at jeg er svak, men ikke tro at jeg spøker det vekk fordi jeg trives med å gå hjemme. Ikke tro at jeg ikke hver dag tenker på hva jeg skal gjøre når jeg blir frisk.
Jeg møtte hun som sa at det bare er å trene, så blir utbrentheten borte. Jeg er mye bedre nå, og det så hun. Vi gikk tur sammen, og jeg gikk med raske, bestemte steg, prata energisk, jeg hadde en helt annen glød. Jeg prata om treningssenteret jeg har begynt på. Hun spurte hva som hadde skjedd som hadde fått meg til å begynne å trene. Jeg sa at jeg endelig hadde fått nok energi til å begynne. Kanskje hun tror sannheten er omvendt, at jeg begynte å trene og derfor fikk energi. Kanskje hun tror jeg hørte på henne. Hun skulle bare visst hvor mye jeg har tenkt på ordene hun og så mange andre har sagt. Man må bruke energi for å få energi. Man kan ikke bare sitte og drive dank. Man må komme seg ut! Opp av sofaen! Ut! Jogg! Hva gjør dere hele dagen, egentlig?
Man må ha energi for å ha noe å bruke. Man kan ikke få noe av ingenting. Man forventer ikke at en bil skal gå uten bensin.
- Christiane
mandag 29. august 2011
Endelig litt framgang!
Det har vært vanskelig å vite hvordan man skal fortsette hverdagslivet og blogging. Slutten av juli var veldig vanskelig, og denne tragiske hendelsen overskygger alt annet. Alt virker lite og uviktig i forhold. Men hverdagen fortsetter. Og for oss har det gått veldig framover i det siste.
Det var vel i august vi begynte å tenke tilbake, og merka at vi hadde gjort mer uten å bli like slitne i juli. Det har gått framover hele våren, men så sakte at det var vanskelig å se. Det tok oss ca en måned å komme oss etter jul. 17. mai tok nesten to uker. Skeive dager tok bare et par dager. Det er enorm framgang! I sommer har vi begynt å tenke på å skulle begynne å jobbe igjen, uten å få angst av det. Jeg har sovet mye bedre. Vi våkner tidligere om morgenen. Vi trenger ikke lenger like mye søvn. Og vi kan prate om hva vi vil gjøre når vi blir store, uten at vi nødvendigvis får angst av det.
Nå har hverdagen begynt igjen etter ferien, med legetimer og dansekurs. Det var en helt annen person som kom til psykologtimen etter ferien. Jeg merka at jeg... Nå høres jeg helt psyko-babbel ut, men... At jeg utstrålte en helt annen energi. Jeg var mer positiv og energisk. Det er så godt å se lyset i enden av tunnelen. Jeg sa at jeg kan gå lengre turer nå, men at det er vanskelig å begrense seg. Det er så lett å gå et par kilometer til, og så merker jeg dagen etter at det ble for langt. Psykologen sa at det var kjempebra at jeg har blitt så mye bedre og at jeg i hvert fall merker selv hva jeg orker og hva som blir for langt. Og at det er det som i grunn blir prosjektet framover: Å passe på å ikke ta av. Det har jeg jo problemer med, jeg vil gjerne gjøre alt på en gang. Men jeg må passe på å høre på kroppen. Hvis jeg orker å gå 6 km, så kan jeg gå 6 km. Ikke 10. Hvis jeg orker å lese 50 sider, skal jeg ikke presse meg til å lese 100.
Det er godt å gjøre litt mer om dagen. Gå en tur, være med på dansekurs, kjenne at kroppen fungerer og at jeg klarer ting. Jeg har lyst til å begynne å jobbe bittelitt snart, men det er vanskelig å vite når man er klar for det. Noen dager tenker jeg at jeg hadde klart å jobbe litt nå, andre dager merker jeg at jeg blir sliten av mindre ting enn det. Jeg er så redd for å tryne igjen.
Jeg har begynt med akupunktur, da. Det skal hjelpe mot utbrenthet. Jeg vet ikke om det hjelper enda, har bare vært der et par ganger. Men jeg skal fortelle om det virker!
- Christiane
Det var vel i august vi begynte å tenke tilbake, og merka at vi hadde gjort mer uten å bli like slitne i juli. Det har gått framover hele våren, men så sakte at det var vanskelig å se. Det tok oss ca en måned å komme oss etter jul. 17. mai tok nesten to uker. Skeive dager tok bare et par dager. Det er enorm framgang! I sommer har vi begynt å tenke på å skulle begynne å jobbe igjen, uten å få angst av det. Jeg har sovet mye bedre. Vi våkner tidligere om morgenen. Vi trenger ikke lenger like mye søvn. Og vi kan prate om hva vi vil gjøre når vi blir store, uten at vi nødvendigvis får angst av det.
Nå har hverdagen begynt igjen etter ferien, med legetimer og dansekurs. Det var en helt annen person som kom til psykologtimen etter ferien. Jeg merka at jeg... Nå høres jeg helt psyko-babbel ut, men... At jeg utstrålte en helt annen energi. Jeg var mer positiv og energisk. Det er så godt å se lyset i enden av tunnelen. Jeg sa at jeg kan gå lengre turer nå, men at det er vanskelig å begrense seg. Det er så lett å gå et par kilometer til, og så merker jeg dagen etter at det ble for langt. Psykologen sa at det var kjempebra at jeg har blitt så mye bedre og at jeg i hvert fall merker selv hva jeg orker og hva som blir for langt. Og at det er det som i grunn blir prosjektet framover: Å passe på å ikke ta av. Det har jeg jo problemer med, jeg vil gjerne gjøre alt på en gang. Men jeg må passe på å høre på kroppen. Hvis jeg orker å gå 6 km, så kan jeg gå 6 km. Ikke 10. Hvis jeg orker å lese 50 sider, skal jeg ikke presse meg til å lese 100.
Det er godt å gjøre litt mer om dagen. Gå en tur, være med på dansekurs, kjenne at kroppen fungerer og at jeg klarer ting. Jeg har lyst til å begynne å jobbe bittelitt snart, men det er vanskelig å vite når man er klar for det. Noen dager tenker jeg at jeg hadde klart å jobbe litt nå, andre dager merker jeg at jeg blir sliten av mindre ting enn det. Jeg er så redd for å tryne igjen.
Jeg har begynt med akupunktur, da. Det skal hjelpe mot utbrenthet. Jeg vet ikke om det hjelper enda, har bare vært der et par ganger. Men jeg skal fortelle om det virker!
- Christiane
onsdag 27. juli 2011
Nothing really matters...
Nå, når byen vår har blitt utsatt for terror, når flere titalls ungdommer er brutalt drept, når én mann med en skrudd virkelighetsoppfatning kan forandre alt...virker at annet ubetydelig.
Det virker kynisk, barnslig og direkte tankeløst å klage på hverdagslige ting. Smerter, slitenhet, angst for enkle og løsbare ting, hva er vel det mot ondskap, massakre og tragedie? Hvordan skal man i det hele tatt klare å ha en hverdag igjen? Le av uskyldige ting, klage over småtteri, trene og møte venner uten at det henger en mørk sky over alt som skjer?
Vi er bare på fjerde dagen. Fredag før eksplosjonen var jeg angstete og sur, ute fossregna det, sommeren føltes altfor kort og jeg var bekymra for betydningsløse ting. Så kom smellet og nyhetsmeldingene som forandret alt.
Men hvordan reagerer man etterpå? Når Oslo er dekket med blomster, monsteret over alle mostre sperret inne i isolasjon og man kjenner noen som kjenner noen av de drepte? Hvordan går man videre, annet enn ved å holde sammen, vise kjærlighet og omtanke?
Som utbrent merker vi at alt dette psykiske presset fra en ekstrem situasjon tar på. Vi får søvnproblemer, mer angst og en tre timers biltur blir nærmest uoverkommelig slitsom. Vi reagerer psykisk og fysisk på noe vi trodde vi aldri kom til å oppleve. Angsten sitter igjen som en klump i magen, slik den gjorde før, da arbeidspress og selvdisiplin bestemte hver eneste dag. Hver drøm om natta handler om en korsfarer, en bombemann eller en skygge med våpen på ryggen.
Verden, Norge og Oslo har blitt et skumlere sted. Et sted fylt av tårer og redsel, av håpløshet og savn. Men det er så godt å se hvordan folk takler det, og snur det til noe positivt. Et blomsterhav, mer demokrati, mer nestekjærlighet, mer mangfold. Statsminister Jens Stoltenberg har vist seg som en god, trygg og sterk leder, som likevel viser følelser og omtanke. Det er sterkt, og i denne sammenhengen også unikt.
Det er lov å være frustrert av hverdagslige ting. Det er lov å være sliten, bekymra for når man skal begynne å jobbe igjen, ha angst for småting og å le. Man må tilbake. Men det betyr ikke at man skal glemme, eller at man skal slutte å huske hvor heldig man er som lever.
Hverdagen kommer. Og i den står vi sterke sammen.
- Mari
Det virker kynisk, barnslig og direkte tankeløst å klage på hverdagslige ting. Smerter, slitenhet, angst for enkle og løsbare ting, hva er vel det mot ondskap, massakre og tragedie? Hvordan skal man i det hele tatt klare å ha en hverdag igjen? Le av uskyldige ting, klage over småtteri, trene og møte venner uten at det henger en mørk sky over alt som skjer?
Vi er bare på fjerde dagen. Fredag før eksplosjonen var jeg angstete og sur, ute fossregna det, sommeren føltes altfor kort og jeg var bekymra for betydningsløse ting. Så kom smellet og nyhetsmeldingene som forandret alt.
Men hvordan reagerer man etterpå? Når Oslo er dekket med blomster, monsteret over alle mostre sperret inne i isolasjon og man kjenner noen som kjenner noen av de drepte? Hvordan går man videre, annet enn ved å holde sammen, vise kjærlighet og omtanke?
Som utbrent merker vi at alt dette psykiske presset fra en ekstrem situasjon tar på. Vi får søvnproblemer, mer angst og en tre timers biltur blir nærmest uoverkommelig slitsom. Vi reagerer psykisk og fysisk på noe vi trodde vi aldri kom til å oppleve. Angsten sitter igjen som en klump i magen, slik den gjorde før, da arbeidspress og selvdisiplin bestemte hver eneste dag. Hver drøm om natta handler om en korsfarer, en bombemann eller en skygge med våpen på ryggen.
Verden, Norge og Oslo har blitt et skumlere sted. Et sted fylt av tårer og redsel, av håpløshet og savn. Men det er så godt å se hvordan folk takler det, og snur det til noe positivt. Et blomsterhav, mer demokrati, mer nestekjærlighet, mer mangfold. Statsminister Jens Stoltenberg har vist seg som en god, trygg og sterk leder, som likevel viser følelser og omtanke. Det er sterkt, og i denne sammenhengen også unikt.
Det er lov å være frustrert av hverdagslige ting. Det er lov å være sliten, bekymra for når man skal begynne å jobbe igjen, ha angst for småting og å le. Man må tilbake. Men det betyr ikke at man skal glemme, eller at man skal slutte å huske hvor heldig man er som lever.
Hverdagen kommer. Og i den står vi sterke sammen.
- Mari
 |
| Blomsterhavet utenfor Domkirka. |
fredag 8. juli 2011
Egen erfaring om behandling av utbrenthet
Og viktigheten av å tro på seg selv
I dag er en bra dag, og jeg har akkurat kommi hjem etter å ha gått en temmelig rask og lang tur. Drøye åtte tusen skritt og 75 minutter var jeg ute i nabolaget og koste meg med å kjenne kroppen jobbe og sola varme. I oppoverbakker og nedoverbakker, forbi koselige hus og veier jeg aldri hadde gått før. Det var godt å oppleve noe nytt, og godt å kjenne at jeg orker.
Det har gått veldig framover den siste tida. Plutselig kan jeg orke å gå turer på 10.000 skritt fire dager på rad, som jeg gjorde da jeg var hjemme hos foreldrene mine i forrige uke. Det var så godt å kjenne at det går! Når jeg kjenner at jeg har energi blir jeg euforisk, og tar i litt ekstra. Går en kilometer til, legger inn en joggestrekning til, blir med på en sosial ting til. Det går jo så bra! Og man blir vel ikke frisk av å råtne på sofaen heller.
I en slik periode tenker jeg tilfreds at jeg er mye bedre, og jeg begynner å kjenne igjen kreftene jeg vet kroppen min kan ha. Jeg begynner å kjenne igjen meg selv! Og så begynner jeg å oppføre meg som om jeg aldri ble utbrent. Og så kommer kræsjet. Plutselig orker jeg bare halvparten så lang tur som i går, og jeg blir skjelven etterpå. Eller jeg får angstanfall, søvnproblemer, blir svimmel eller ser dobbelt.
Jeg har skrevet om det før, men jeg hører i hvert fall ikke etter når det gjelder tips om å ta det med ro, så det tåler å gjentas. Aktivitetstilpasning. Har du energi, så ikke bruk opp all på en gang. Det er et råd som blir gitt til både ME-pasienter og utbrente. Det er også et råd jeg sjelden tar til meg de dagene jeg føler meg bedre. Sånn kan jeg ende opp med å utnytte meg selv og drive rovdrift på egne krefter all over again. Og å jogge en tur når jeg har energi en dag kan føre til mindre energi neste dag. Hvis noen tviler på at trening ikke nødvendigvis er bra i alle tilfeller bør de lese denne artikkelen. Det er viktig at man tror på kroppens signaler. Hvis kroppen en dag sier at det er en dårlig idé å trene, shoppe eller feste, så er det nok det.
Slik ting er nå, må vi prøve å finne den berømte gyldne middelveien. Gå en tur, men ikke for langt. Trene, men ikke for mye og ikke de dagene det ikke går. Være sosiale, men gå hjem når vi er slitne. Og vi merker at det hjelper. Nå kan jeg gjøre mye mer enn jeg kunne i januar. Tenke på å jobbe uten å få angstanfall, for eksempel. Eller gå en tur uten å sovne av utmattelse etterpå.
Jeg ser framskrittene vi har gjort. Derfor kan det være frustrerende når folk ikke forstår. Jeg skjønner jo at det er vanskelig for foreldrene mine å forstå at jeg som klarte så mye ikke lenger klarer det, og at venner blir frustrerte når vi ikke kan ses like ofte. Eller som nylig, da noen fortalte oss at vi er for negative, prater for mye om at vi er slitne og at det ikke kan fortsette sånn, for da blir vi ikke friske. Vi kan ikke kjenne etter om vi er slitne hele tida, for da kommer vi ikke til å orke noe.
Det er selvfølgelig ikke bra å fokusere på det negative. Man må være positiv, tenke på hva man klarer nå, som man ikke klarte før. Gjøre ting når man orker og være glad for det man får til. Og det gjør vi, og det er vi. Men når man er utbrent kan det nok for utenforstående være vanskelig å se framskrittene man gjør, fordi de er så vanskelige å forklare for de som ikke har vært der. Som da jeg kom hjem til Mari og fortalte at jeg klarte å dra til byen igjen uten å få angst (angsten min prøver nemlig å advare meg hver gang jeg flytter på meg, siden jeg ved flere anledninger flytta til utlandet for å studere meg i hjel). Slike ting er enormt store, og gjør meg veldig stolt. Men hvis man sier til noen som ikke har angst at man klarte å sitte på en buss en time høres det liksom ikke så stort ut. Det viktige er heldigvis at man selv vet hvor bra det er, og at man kan stole på seg selv nok til å tro på det.
Å bare prate om at man er sliten er ikke bra. Men det er forskjell på å dypdykke i melankoliske tanker og å ha strategier for å unngå å bli så sliten. Alt det positive vi gjør syns ikke så godt for de rundt. At vi hjelper hverandre til å se framskrittene vi gjør, bruker logikk for å knuse angsten, hjelper hverandre å forstå hvorfor vi er slitne eller hvorfor vi har angst, eller hjelper hverandre til å trosse angsten. At vi er enige i at når den ene er sliten så må vi ta hensyn til det, og hjelpe hverandre, for eksempel ved å ta en pause eller at den ene fortsetter mens den andre hviler. Men jeg kunne aldri forestilt meg at slike ting kan virke negative sett utenifra.
For meg er det positivt at jeg har lært meg å lytte til kroppen i det hele tatt, i stedet for å bare ta en red bull til og ignorere kroppen når jeg er konstant kvalm og skjelver av overanstrengelse. Nå klarer jeg å tenke "nå er jeg så sliten av å ha gått rundt så lenge, så nå setter jeg meg og hviler litt". Det er en vanskelig balansegang, å tenke på aktivitetstilpasning samtidig som man ikke kan tenke at "det her blir jeg sikkert sliten av så det tør jeg ikke prøve en gang". Men mitt problem er at jeg gjerne vil gjøre ALT nå med en gang. Jeg vil få meg hund, trene mer, begynne på treningssenter, bli sterk og i form, få meg jobb, lære meg ting hver dag, ha en spennende karriere der jeg får bruke hjernen på en kreativ måte. Det er veldig, veldig mye jeg vil. Men til jeg lærer meg å ta hensyn til hva jeg kan, akkurat nå, får jeg ikke gjort alt jeg vil. Psykologen min vil at jeg lærer meg å rusle, mens jeg vil trene intervaller. Psykologen vil jeg skal ta pauser, mens jeg gjerne skulle tatt noen fag på si. Psykologen vil jeg skal lære meg at det er greit å ta det med ro, mens jeg vil lære meg noe nytt og fascinerende hver dag. Jeg vil lære meg om samfunn, kulturer, språk, litteratur og teknologiens innvirkning på menneskene. Jeg er ikke uten ambisjoner. Jeg vil ikke gå på Nav. Jeg vil ikke bli sett ned på av alle som mener utbrente burde slutte å skape seg sånn, og heller gå på jobb. Jeg er vant til å være uavhengig, og vil gjerne være det så snart som mulig igjen.
Så hvordan skal man komme seg dit? En liten hjelpende hånd fikk jeg på Volvat, av en lege som spesialiserer seg på stoffskiftesykdommer. Er du utbrent, bør du få sjekka stoffskiftet. Hvis det er lavt, kan det gjøre at du føler deg sliten, trøtt, får konsentrasjonsvansker, dårlig hukommelse... Veldig mye som også er symptomer på utbrenthet. Vel, uansett, da jeg var på volvat fikk jeg høre mye om kosthold og stoffskifte. De med lavt stoffskifte reagerer annerledes på karbohydrater enn andre, slik at hvis jeg og Mari spiser en hvetebolle hver, skyter blodsukkeret mitt til værs, før det kræsjer, slik at jeg blir slapp, trøtt og svimmel, mens Mari klarer seg fint et par timer til. Bare det å få vite en sånn liten ting hjalp meg veldig. Da slipper jeg å tolke slike blodsukkerkræsj som utbrent-slitenhet. Når jeg kan kontrollere blodsukkeret bedre, ved å spise proteiner til hvert måltid og begrense inntak av hvetemel og sukker, så har jeg hvert fall et våpen.
Et annet våpen legen nevnte, er yoga. Jeg var en gang hos en psykolog som gjorde meg skeptisk til alt som kan ligne på alternative ting, men nå er det så mange som har prata om yoga og hvor bra det er, at jeg er villig til å prøve. Volvat-legen sa at hun kunne garantere at jeg ville føle meg bedre hvis jeg prøvde 20 minutter yoga hver dag i en måned. Det er ikke ofte leger tør å garantere noe, så det er verdt et forsøk!
Noe som også kan hjelpe når man er utbrent er akupunktur og psykomotorisk fysioterapi (PMF). Mari er ikke særlig glad i nåler, så jeg har meldt meg frivillig til å prøve akupunktur, så kan hun prøve PMF. Pappa har hatt godt utbytte av sistnevnte, og han er veldig mye mer skeptisk til alternative behandlingsformer enn meg, så det må da ha noe for seg, selv om det virker som det handler i overkant mye om pust, bevegelsesmønstre og kroppsbevissthet.
Vi skal i hvert fall fortsette å finne veien ut av det her, og bli sterkere for hver dag som går.
- Christiane
I dag er en bra dag, og jeg har akkurat kommi hjem etter å ha gått en temmelig rask og lang tur. Drøye åtte tusen skritt og 75 minutter var jeg ute i nabolaget og koste meg med å kjenne kroppen jobbe og sola varme. I oppoverbakker og nedoverbakker, forbi koselige hus og veier jeg aldri hadde gått før. Det var godt å oppleve noe nytt, og godt å kjenne at jeg orker.
Det har gått veldig framover den siste tida. Plutselig kan jeg orke å gå turer på 10.000 skritt fire dager på rad, som jeg gjorde da jeg var hjemme hos foreldrene mine i forrige uke. Det var så godt å kjenne at det går! Når jeg kjenner at jeg har energi blir jeg euforisk, og tar i litt ekstra. Går en kilometer til, legger inn en joggestrekning til, blir med på en sosial ting til. Det går jo så bra! Og man blir vel ikke frisk av å råtne på sofaen heller.
I en slik periode tenker jeg tilfreds at jeg er mye bedre, og jeg begynner å kjenne igjen kreftene jeg vet kroppen min kan ha. Jeg begynner å kjenne igjen meg selv! Og så begynner jeg å oppføre meg som om jeg aldri ble utbrent. Og så kommer kræsjet. Plutselig orker jeg bare halvparten så lang tur som i går, og jeg blir skjelven etterpå. Eller jeg får angstanfall, søvnproblemer, blir svimmel eller ser dobbelt.
Jeg har skrevet om det før, men jeg hører i hvert fall ikke etter når det gjelder tips om å ta det med ro, så det tåler å gjentas. Aktivitetstilpasning. Har du energi, så ikke bruk opp all på en gang. Det er et råd som blir gitt til både ME-pasienter og utbrente. Det er også et råd jeg sjelden tar til meg de dagene jeg føler meg bedre. Sånn kan jeg ende opp med å utnytte meg selv og drive rovdrift på egne krefter all over again. Og å jogge en tur når jeg har energi en dag kan føre til mindre energi neste dag. Hvis noen tviler på at trening ikke nødvendigvis er bra i alle tilfeller bør de lese denne artikkelen. Det er viktig at man tror på kroppens signaler. Hvis kroppen en dag sier at det er en dårlig idé å trene, shoppe eller feste, så er det nok det.
Slik ting er nå, må vi prøve å finne den berømte gyldne middelveien. Gå en tur, men ikke for langt. Trene, men ikke for mye og ikke de dagene det ikke går. Være sosiale, men gå hjem når vi er slitne. Og vi merker at det hjelper. Nå kan jeg gjøre mye mer enn jeg kunne i januar. Tenke på å jobbe uten å få angstanfall, for eksempel. Eller gå en tur uten å sovne av utmattelse etterpå.
Jeg ser framskrittene vi har gjort. Derfor kan det være frustrerende når folk ikke forstår. Jeg skjønner jo at det er vanskelig for foreldrene mine å forstå at jeg som klarte så mye ikke lenger klarer det, og at venner blir frustrerte når vi ikke kan ses like ofte. Eller som nylig, da noen fortalte oss at vi er for negative, prater for mye om at vi er slitne og at det ikke kan fortsette sånn, for da blir vi ikke friske. Vi kan ikke kjenne etter om vi er slitne hele tida, for da kommer vi ikke til å orke noe.
Det er selvfølgelig ikke bra å fokusere på det negative. Man må være positiv, tenke på hva man klarer nå, som man ikke klarte før. Gjøre ting når man orker og være glad for det man får til. Og det gjør vi, og det er vi. Men når man er utbrent kan det nok for utenforstående være vanskelig å se framskrittene man gjør, fordi de er så vanskelige å forklare for de som ikke har vært der. Som da jeg kom hjem til Mari og fortalte at jeg klarte å dra til byen igjen uten å få angst (angsten min prøver nemlig å advare meg hver gang jeg flytter på meg, siden jeg ved flere anledninger flytta til utlandet for å studere meg i hjel). Slike ting er enormt store, og gjør meg veldig stolt. Men hvis man sier til noen som ikke har angst at man klarte å sitte på en buss en time høres det liksom ikke så stort ut. Det viktige er heldigvis at man selv vet hvor bra det er, og at man kan stole på seg selv nok til å tro på det.
Å bare prate om at man er sliten er ikke bra. Men det er forskjell på å dypdykke i melankoliske tanker og å ha strategier for å unngå å bli så sliten. Alt det positive vi gjør syns ikke så godt for de rundt. At vi hjelper hverandre til å se framskrittene vi gjør, bruker logikk for å knuse angsten, hjelper hverandre å forstå hvorfor vi er slitne eller hvorfor vi har angst, eller hjelper hverandre til å trosse angsten. At vi er enige i at når den ene er sliten så må vi ta hensyn til det, og hjelpe hverandre, for eksempel ved å ta en pause eller at den ene fortsetter mens den andre hviler. Men jeg kunne aldri forestilt meg at slike ting kan virke negative sett utenifra.
For meg er det positivt at jeg har lært meg å lytte til kroppen i det hele tatt, i stedet for å bare ta en red bull til og ignorere kroppen når jeg er konstant kvalm og skjelver av overanstrengelse. Nå klarer jeg å tenke "nå er jeg så sliten av å ha gått rundt så lenge, så nå setter jeg meg og hviler litt". Det er en vanskelig balansegang, å tenke på aktivitetstilpasning samtidig som man ikke kan tenke at "det her blir jeg sikkert sliten av så det tør jeg ikke prøve en gang". Men mitt problem er at jeg gjerne vil gjøre ALT nå med en gang. Jeg vil få meg hund, trene mer, begynne på treningssenter, bli sterk og i form, få meg jobb, lære meg ting hver dag, ha en spennende karriere der jeg får bruke hjernen på en kreativ måte. Det er veldig, veldig mye jeg vil. Men til jeg lærer meg å ta hensyn til hva jeg kan, akkurat nå, får jeg ikke gjort alt jeg vil. Psykologen min vil at jeg lærer meg å rusle, mens jeg vil trene intervaller. Psykologen vil jeg skal ta pauser, mens jeg gjerne skulle tatt noen fag på si. Psykologen vil jeg skal lære meg at det er greit å ta det med ro, mens jeg vil lære meg noe nytt og fascinerende hver dag. Jeg vil lære meg om samfunn, kulturer, språk, litteratur og teknologiens innvirkning på menneskene. Jeg er ikke uten ambisjoner. Jeg vil ikke gå på Nav. Jeg vil ikke bli sett ned på av alle som mener utbrente burde slutte å skape seg sånn, og heller gå på jobb. Jeg er vant til å være uavhengig, og vil gjerne være det så snart som mulig igjen.
Så hvordan skal man komme seg dit? En liten hjelpende hånd fikk jeg på Volvat, av en lege som spesialiserer seg på stoffskiftesykdommer. Er du utbrent, bør du få sjekka stoffskiftet. Hvis det er lavt, kan det gjøre at du føler deg sliten, trøtt, får konsentrasjonsvansker, dårlig hukommelse... Veldig mye som også er symptomer på utbrenthet. Vel, uansett, da jeg var på volvat fikk jeg høre mye om kosthold og stoffskifte. De med lavt stoffskifte reagerer annerledes på karbohydrater enn andre, slik at hvis jeg og Mari spiser en hvetebolle hver, skyter blodsukkeret mitt til værs, før det kræsjer, slik at jeg blir slapp, trøtt og svimmel, mens Mari klarer seg fint et par timer til. Bare det å få vite en sånn liten ting hjalp meg veldig. Da slipper jeg å tolke slike blodsukkerkræsj som utbrent-slitenhet. Når jeg kan kontrollere blodsukkeret bedre, ved å spise proteiner til hvert måltid og begrense inntak av hvetemel og sukker, så har jeg hvert fall et våpen.
Et annet våpen legen nevnte, er yoga. Jeg var en gang hos en psykolog som gjorde meg skeptisk til alt som kan ligne på alternative ting, men nå er det så mange som har prata om yoga og hvor bra det er, at jeg er villig til å prøve. Volvat-legen sa at hun kunne garantere at jeg ville føle meg bedre hvis jeg prøvde 20 minutter yoga hver dag i en måned. Det er ikke ofte leger tør å garantere noe, så det er verdt et forsøk!
Noe som også kan hjelpe når man er utbrent er akupunktur og psykomotorisk fysioterapi (PMF). Mari er ikke særlig glad i nåler, så jeg har meldt meg frivillig til å prøve akupunktur, så kan hun prøve PMF. Pappa har hatt godt utbytte av sistnevnte, og han er veldig mye mer skeptisk til alternative behandlingsformer enn meg, så det må da ha noe for seg, selv om det virker som det handler i overkant mye om pust, bevegelsesmønstre og kroppsbevissthet.
Vi skal i hvert fall fortsette å finne veien ut av det her, og bli sterkere for hver dag som går.
- Christiane
mandag 4. juli 2011
Det er bra å kjede seg!
Når jeg leser på Facebook om folk som kjeder seg, pleier jeg å bli misunnelig. Det ble jeg før også. Da tenkte jeg at livet mitt var så aktivt og fullt av ting som hele tiden skulle skje, at jeg aldri hadde tid til å kjede meg. Det var ikke et eneste ledig øyeblikk der jeg satt med energi innabords og lurte på hva i all verden jeg skulle gjøre.
Og nå når jeg har vært utbrent så lenge har jeg bare sovna når jeg ikke har hatt noe å gjøre. Eller jeg har sittet foran dataen og/eller tv'n, gått småturer og gjort ting som for andre kan virke kjedelig, men som for meg har vært mer enn nok til å fylle dagene.
Men nå, når Christiane har vært borte noen dager, så kjeder jeg meg faktisk. Jeg er rastløs og har lyst til å finne på noe. Det føles så bra! Så når jeg sitter og tenker at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre, når jeg merker at jeg kjeder meg og vil ha noe å finne på, noe som ikke den vanlige, monotone hverdagen kan gi meg, så blir jeg glad!
For det betyr at jeg er på bedringens vei! Å kunne kjede seg sier noe om en fremgang, om et håp og om en full recovery.
Så moralen er at å kjede seg som utbrent er utrolig bra!
- Mari
Og nå når jeg har vært utbrent så lenge har jeg bare sovna når jeg ikke har hatt noe å gjøre. Eller jeg har sittet foran dataen og/eller tv'n, gått småturer og gjort ting som for andre kan virke kjedelig, men som for meg har vært mer enn nok til å fylle dagene.
Men nå, når Christiane har vært borte noen dager, så kjeder jeg meg faktisk. Jeg er rastløs og har lyst til å finne på noe. Det føles så bra! Så når jeg sitter og tenker at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre, når jeg merker at jeg kjeder meg og vil ha noe å finne på, noe som ikke den vanlige, monotone hverdagen kan gi meg, så blir jeg glad!
For det betyr at jeg er på bedringens vei! Å kunne kjede seg sier noe om en fremgang, om et håp og om en full recovery.
Så moralen er at å kjede seg som utbrent er utrolig bra!
- Mari
Forstå en utbrent person
De utbrente kan være vanskelige å forstå. Jeg skulle hjem til foreldrene mine en tur, men jeg var litt bekymra for om de egentlig forsto hva man blir sliten av som utbrent. Det kan jo sikkert variere fra person til person, men for meg er det hvert fall sånn at ting som var fullstendig uproblematiske før, plutselig blir veldig slitsomme. Som å ha konsentrasjon nok til å se en hel film.
Uansett, jeg sa til foreldrene mine at jeg vet ikke helt om jeg orker å komme, fordi det blir en del bråk siden tantebarnet mitt på sju også skulle komme og bo der noen uker, i tillegg til at broren min og kona hans er mye der om dagen. Huset jeg bodde i i tenåra skal bli til generasjonsbolig, og broren min, kona og snart en baby skal flytte inn. Det er mye som skjer på en gang nå. Jeg har veldig problemer med forandringer og forflytninger, så det at de skal flytte inn er nok til å gjøre meg urolig. Legg til et tantebarn jeg ikke forstår (jeg aner ikke hvordan barn virker) og ei høygravid svigerinne som kan føde sitt første barn når som helst nå, og det blir en cocktail som er nok til at enhver u-utbrent person blir litt nervøs.
Foreldrene mine mente at det ikke kom til å bli noe særlig styr og bråk, og at det fint kom til å gå an å slappe av her. Jeg ville veldig gjerne komme en tur før huset ble mer broren min sitt enn barndomshjemmet mitt, så jeg dro.
I helga gikk vi lang tur. For lang. Til og med litt for lang for pappa, og ganske mye for lang for en utbrent person. Ikke bare hodet mitt er slitent, men kroppen også, selv om det var stillesittende studier som sleit meg ut. Så fysiske utskeielser gjør meg veldig sliten. Og etter å ha tatt meg ut sånn, blir det vanskelig å sove.
Det å sove brukte å være noe jeg tok for gitt. Nå som jeg er utbrent og har fått angst trenger jeg rutiner, fast leggetid og ofte ganske lang tid på å sovne. Det er heller ikke noe mamma skjønner seg på. Når jeg er sliten burde jeg jo få sove med en gang? Ja, men er jeg for sliten går det ikke. Legger jeg meg for seint går det ikke. Får jeg angstanfall sover jeg ofte ikke før etter fire. Ja, jeg kan få angstanfall av at jeg er redd for å få angstanfall og ikke få sove. Det er ikke noe jeg engang har prøvd å forklare. Hvordan forklare at jeg som dro til en ukjent by der de prata et ukjent språk og ordna alt på egen hånd nå får angst av tanken på å ikke få sove? Det går ikke.
Å ha mye folk rundt meg er noe som gjør meg veldig sliten. Selv om de folka er broren min eller venninnene mine. Tantebarnet mitt gjør meg utslitt, selv om hun er veldig snill og stort sett bare vil ha hjelp til dataspill og sånt. Å ha den følelsen av å ikke kunne slappe 100 % av, fordi noen kanskje vil ha noe fra meg (hjelp til dataspill, en hyggelig samtale med broren min, faren min som vil ha hjelp med en liten ting "etterpå" i stedet for akkurat nå - en ting jeg ikke helt vet hva er eller hvor lang tid det tar) er nok til at jeg ikke får hvilt.
Ei venninne av meg lurte på om jeg ville komme dit en dag. Og det er jo koselig! Jeg vet at jeg blir sliten bare av å prate med venninner, så jeg får ikke sett dem så ofte som jeg skulle ønske. Og nå som jeg har angst kan jeg ikke legge planer. Da jeg skulle komme til mamma og pappa kunne jeg ikke si hvilken dag jeg kom, fordi jeg visste at hvis noen forventa at jeg skulle være på en buss til et visst tidspunkt en viss dag, ville jeg bli nervøs av det og kanskje ikke få sove. Så jeg må si ting som "jeg kommer på torsdag...eller fredag...kanskje." Venninner får høre ting som "jeg må si i morra om jeg kan være med og shoppe" og "kanskje jeg kommer i morra ettermiddag, men jeg kan si fra i morra ettermiddag." Ikke veldig greit for de som vil ha ordentlige planer og forutsigbarhet. Mari er motsatt av meg, hun trives best med planer og forutsigbarhet. Så vi er forskjellige!
Jeg hadde tenkt å skrive mer, men nå mista jeg konsentrasjonen min fullstendig, fordi tantebarnet mitt og faren min spør om ting hele tida...
- Christiane
Uansett, jeg sa til foreldrene mine at jeg vet ikke helt om jeg orker å komme, fordi det blir en del bråk siden tantebarnet mitt på sju også skulle komme og bo der noen uker, i tillegg til at broren min og kona hans er mye der om dagen. Huset jeg bodde i i tenåra skal bli til generasjonsbolig, og broren min, kona og snart en baby skal flytte inn. Det er mye som skjer på en gang nå. Jeg har veldig problemer med forandringer og forflytninger, så det at de skal flytte inn er nok til å gjøre meg urolig. Legg til et tantebarn jeg ikke forstår (jeg aner ikke hvordan barn virker) og ei høygravid svigerinne som kan føde sitt første barn når som helst nå, og det blir en cocktail som er nok til at enhver u-utbrent person blir litt nervøs.
Foreldrene mine mente at det ikke kom til å bli noe særlig styr og bråk, og at det fint kom til å gå an å slappe av her. Jeg ville veldig gjerne komme en tur før huset ble mer broren min sitt enn barndomshjemmet mitt, så jeg dro.
I helga gikk vi lang tur. For lang. Til og med litt for lang for pappa, og ganske mye for lang for en utbrent person. Ikke bare hodet mitt er slitent, men kroppen også, selv om det var stillesittende studier som sleit meg ut. Så fysiske utskeielser gjør meg veldig sliten. Og etter å ha tatt meg ut sånn, blir det vanskelig å sove.
Det å sove brukte å være noe jeg tok for gitt. Nå som jeg er utbrent og har fått angst trenger jeg rutiner, fast leggetid og ofte ganske lang tid på å sovne. Det er heller ikke noe mamma skjønner seg på. Når jeg er sliten burde jeg jo få sove med en gang? Ja, men er jeg for sliten går det ikke. Legger jeg meg for seint går det ikke. Får jeg angstanfall sover jeg ofte ikke før etter fire. Ja, jeg kan få angstanfall av at jeg er redd for å få angstanfall og ikke få sove. Det er ikke noe jeg engang har prøvd å forklare. Hvordan forklare at jeg som dro til en ukjent by der de prata et ukjent språk og ordna alt på egen hånd nå får angst av tanken på å ikke få sove? Det går ikke.
Å ha mye folk rundt meg er noe som gjør meg veldig sliten. Selv om de folka er broren min eller venninnene mine. Tantebarnet mitt gjør meg utslitt, selv om hun er veldig snill og stort sett bare vil ha hjelp til dataspill og sånt. Å ha den følelsen av å ikke kunne slappe 100 % av, fordi noen kanskje vil ha noe fra meg (hjelp til dataspill, en hyggelig samtale med broren min, faren min som vil ha hjelp med en liten ting "etterpå" i stedet for akkurat nå - en ting jeg ikke helt vet hva er eller hvor lang tid det tar) er nok til at jeg ikke får hvilt.
Ei venninne av meg lurte på om jeg ville komme dit en dag. Og det er jo koselig! Jeg vet at jeg blir sliten bare av å prate med venninner, så jeg får ikke sett dem så ofte som jeg skulle ønske. Og nå som jeg har angst kan jeg ikke legge planer. Da jeg skulle komme til mamma og pappa kunne jeg ikke si hvilken dag jeg kom, fordi jeg visste at hvis noen forventa at jeg skulle være på en buss til et visst tidspunkt en viss dag, ville jeg bli nervøs av det og kanskje ikke få sove. Så jeg må si ting som "jeg kommer på torsdag...eller fredag...kanskje." Venninner får høre ting som "jeg må si i morra om jeg kan være med og shoppe" og "kanskje jeg kommer i morra ettermiddag, men jeg kan si fra i morra ettermiddag." Ikke veldig greit for de som vil ha ordentlige planer og forutsigbarhet. Mari er motsatt av meg, hun trives best med planer og forutsigbarhet. Så vi er forskjellige!
Jeg hadde tenkt å skrive mer, men nå mista jeg konsentrasjonen min fullstendig, fordi tantebarnet mitt og faren min spør om ting hele tida...
- Christiane
mandag 6. juni 2011
Mer energi av trening? Ikke det, nei.
I dag måtte jeg for første gang gå hjem fra en treningstime fordi jeg ble for sliten. Får lyst til å hylgrine og skrike og kollapse i en haug, så frustrerende er det. Jeg kan jo godt si jeg også får lyst til å sparke og slå, men jeg klarer ikke dét engang.
Vi går på cardio kickboxing. Det er en treningsform der man bruker kickboxing som utgangspunkt, og trener kondisjon og styrke ved hjelp av spark og slag i puter. Jeg synes det er veldig betryggende at det ikke er noen form for progresjon eller at man skal i kamp, men i stedet trene i trygge og morsomme rammer. Jeg gikk på kurset i fjor på denne tida, og tok et halvt års pause i høst, blant annet fordi jeg skulle reise bort en lengre periode. I år begynte jeg igjen sammen med Christiane, og det har vært morsomt. Vi har ikke greid å gå alle gangene, men nesten.
Men i dag følte jeg meg rar allerede før jeg hadde skifta. Da vi kom inn i rommet og begynte oppvarminga ble jeg litt svimmel, og hendene skalv. Det var usedvanlig varmt, ute regna det med torden på vei, og det var som å være i en slags rar film der alle rundt meg drev med ting, mens jeg ikke klarte å følge med. Selv å holde putene for Christiane var slitsomt. Når jeg skulle bokse selv klarte jeg ikke ta i, og etter en stund klarte hun å overtale meg til å dra hjem.
Det føles som et så enormt stor nederlag. Jeg klarer ikke engang stå der og bokse, med lav styrke, I might add, uten å bli utslitt! Jeg drar hjem fra en trening jeg har klart å gjennomføre mange, mange ganger tidligere, og etter å ha sittet i sofaen i en halvtime etterpå har jeg fremdeles vondt i beina! De har jeg jo bare brukt til skyggeboksing/sparking!!
Da er det frustrerende med tidenes mest energiske trener, mannen som ser ut til å kunne klare alt, som sier "man må bruke energi for å få energi". Han sier at så lenge vi orker å trene må det da gå bra. Han fortalte at på grillfesten i helga, grillfesten vi var med på, gikk folk hjem i sekstida om morran! Vi gikk hjem halv elleve og var utslitte neste dag.
Things are different in the world of burn out shite.
Jeg får ENDA mindre energi av å trene. Jeg blir ENDA mer sliten enn jeg var, og jeg får lyst til...jeg vet ikke helt hva jeg får lyst til...riste noen! Så de kan skjønne. Det føles som å være i en tunnel der man ikke vet hvor enden er, alle rundt sier at "tjoho, se her du! Her har du løsningen, dette er lyset! Dette er det som gjør deg frisk!" Men ingen har svaret, for ingen vet hvordan det er, ingen vet nøyaktig hvordan akkurat dette føles, med mindre de har vært der selv. Og de som har vært der selv har stort settt ikke andre råd enn at det tar tid. Det har tatt lang nok tid, jeg er så lei! Jeg vil jobbe, trene, tjene egne penger igjen, få råd til hus og hund og lange ferier, være glad og full av energi når jeg har gjort noe jeg liker.
Men jeg er sliten. Og jeg hater det.
I can't sleep tonight
Everybody saying everything's alright
Still I can't close my eyes
I'm seeing a tunnel at the end of all these lights
Sunny days
Where have you gone?
I get the strangest feeling you belong.
(...)
I can't stand myself
I'm being held up by invisible men
Still life on a shelf when
I got my mind on something else
(WDIAROM? - Travis)
- Mari
Vi går på cardio kickboxing. Det er en treningsform der man bruker kickboxing som utgangspunkt, og trener kondisjon og styrke ved hjelp av spark og slag i puter. Jeg synes det er veldig betryggende at det ikke er noen form for progresjon eller at man skal i kamp, men i stedet trene i trygge og morsomme rammer. Jeg gikk på kurset i fjor på denne tida, og tok et halvt års pause i høst, blant annet fordi jeg skulle reise bort en lengre periode. I år begynte jeg igjen sammen med Christiane, og det har vært morsomt. Vi har ikke greid å gå alle gangene, men nesten.
Men i dag følte jeg meg rar allerede før jeg hadde skifta. Da vi kom inn i rommet og begynte oppvarminga ble jeg litt svimmel, og hendene skalv. Det var usedvanlig varmt, ute regna det med torden på vei, og det var som å være i en slags rar film der alle rundt meg drev med ting, mens jeg ikke klarte å følge med. Selv å holde putene for Christiane var slitsomt. Når jeg skulle bokse selv klarte jeg ikke ta i, og etter en stund klarte hun å overtale meg til å dra hjem.
Det føles som et så enormt stor nederlag. Jeg klarer ikke engang stå der og bokse, med lav styrke, I might add, uten å bli utslitt! Jeg drar hjem fra en trening jeg har klart å gjennomføre mange, mange ganger tidligere, og etter å ha sittet i sofaen i en halvtime etterpå har jeg fremdeles vondt i beina! De har jeg jo bare brukt til skyggeboksing/sparking!!
Da er det frustrerende med tidenes mest energiske trener, mannen som ser ut til å kunne klare alt, som sier "man må bruke energi for å få energi". Han sier at så lenge vi orker å trene må det da gå bra. Han fortalte at på grillfesten i helga, grillfesten vi var med på, gikk folk hjem i sekstida om morran! Vi gikk hjem halv elleve og var utslitte neste dag.
Things are different in the world of burn out shite.
Jeg får ENDA mindre energi av å trene. Jeg blir ENDA mer sliten enn jeg var, og jeg får lyst til...jeg vet ikke helt hva jeg får lyst til...riste noen! Så de kan skjønne. Det føles som å være i en tunnel der man ikke vet hvor enden er, alle rundt sier at "tjoho, se her du! Her har du løsningen, dette er lyset! Dette er det som gjør deg frisk!" Men ingen har svaret, for ingen vet hvordan det er, ingen vet nøyaktig hvordan akkurat dette føles, med mindre de har vært der selv. Og de som har vært der selv har stort settt ikke andre råd enn at det tar tid. Det har tatt lang nok tid, jeg er så lei! Jeg vil jobbe, trene, tjene egne penger igjen, få råd til hus og hund og lange ferier, være glad og full av energi når jeg har gjort noe jeg liker.
Men jeg er sliten. Og jeg hater det.
I can't sleep tonight
Everybody saying everything's alright
Still I can't close my eyes
I'm seeing a tunnel at the end of all these lights
Sunny days
Where have you gone?
I get the strangest feeling you belong.
(...)
I can't stand myself
I'm being held up by invisible men
Still life on a shelf when
I got my mind on something else
(WDIAROM? - Travis)
- Mari
torsdag 26. mai 2011
Det første møtet med Nav
Selv om vi nå har vært tilknytta Nav ganske lenge begge to- avtaler er lagt, penger kommer inn og ting går stort sett på skinner, kan det være greit med et tilbakeblikk....
Det er jo mange som lurer på hvordan man skal forholde seg til staten, hva har man krav på, og hvordan skal man få kontroll på alt? Det er jo omtrent umulig å vite. Vi har såvidt begynt å skjønne tegninga selv. Før vi kom på lønningslista til Nav hadde vi begge artige møter med denne karen. Onkel Nav...
NAV er en mann. Uavhengig av det faktum at begge våre saksbehandlere er kvinner, akkurat nå forsåvidt den samme kvinnen, er Nav, når man omhandler det som en institusjon, en mann.
Onkel NAV. Det er en onkel du ikke kjenner så godt, som du har lite å gjøre med, men som hjelper deg når du har økonomiske problemer. Han har en form for personlighetsforstyrrelse, og det er derfor ikke like lett å kommunisere med Onkel'n. Han kan for eksempel si du ikke har rett på noe som helst og forlange at du skal gå på sosialen, si du må fylle ut skjemaer du overhodet ikke trenger å fylle ut, skremme deg med å si at om ikke du begynner å studere akkurat det er du er livredd for å studere kommer du aldri til å få penger igjen, slenge på røret når du ber om hjelp og sette inn penger på kontoen din dagen etter. Like artig og forvirrende, for ikke å snakke om angstfremkallende, hver gang.
Maris historie i korte trekk:
Blir sykemeldt etter å ha slutta i jobb, fordi jeg ikke tør å sykemelde meg mens jeg jobber. Er så utbrent at jeg gjemmer meg på do på arbeidsplassen for å hyperventilere og skjelve. Etter å ha slutta i jobben, 1. september 2009, begynner kampen for å få penger.
Jeg kommer til legen i midten av september, og sykemeldingen blir tilbakedatert til 31. august, med et langt begrunnet brev om hvorfor jeg ikke sykemeldte meg mens jeg var i arbeid. Får vite at det er lang ventetid. Ringer og purrer etter 1 mnd og forklarer situasjonen, og at jeg snart skal reise til utlandet på en lengre tur, som tar fire uker, og det er dårlig med telefonforbindelse der . (Planlagt før utbrentheten kom). Nav skal se på det, men jeg hører ingenting i tide til avreise. Jeg er borte i én måned. Når jeg kommer hjem har jeg fått brev fra Onkel Nav med beskjed om at de trenger informasjon fra arbeidsgiver om inntekt, datert to dager etter min avreise. Ringte de meg, slik at de kunne sørge for å gi meg informasjonen FØR jeg be borte i fire uker? Næh. Brev i posten er langt mer effektivt og pengebesparende, visstnok.
Det tar én måned med mailer og telefoner før arbeidsgiver innfrir dette. Jeg ringer Nav og maser. Får vite at de skal se på det. Så er det jul. Etter det får jeg beskjed om å snakke med en eller annen lederperson. Som sier jeg ikke kommer til å få sykepenger, jeg har jo slutta i arbeidet. Jeg spør hva jeg skal gjøre, og får høre "da får du gå på sosialen", før hun legger på. To uker senere får jeg brev om at jeg ikke kan få mer enn 65 prosent, fordi jeg har slutta, formlert i en "kanskje får du penger, kanskje ikke"-tone. Noen dager etter har jeg penger på konto. Fire måneder etter jeg slutta. Thank God for at jeg hadde oppsparte midler....
Etter dette var det problemfritt en stund. Fornyelse av sykemeldingene gikk helt fint, og da jeg skulle over på AAP gikk det bortimot knirkefritt. Måtte ha et langt brev fra psykolog og lege, og det varte og rakk før jeg fikk svar på om jeg fikk penger. Så viste det seg at jeg har fått en aldeles strålende (dette er faktisk ikke ironisk ment) sakebehandler, som kjemper for meg, som ser situasjonen og sørger for en best mulig løsning på alt. Og i år fikk jeg bare et brev om at "AAP har gått ut, vi har fornya den. Si ifra om du kan jobbe før april 2012".
En lang kamp, men jeg vant, og nå får jeg hjelp.
Christanes historie i korte trekk:
Hun sliter seg ut på studier i utlandet uten å skjønne at det er det som skjer, skjelver og klarer ikke spise på det ene studiet og begynner likevel et enda mer krevende studie. Slutter etter en stund, men prøver å jobbe hjemme i Norge. Er utslitt og orker ingenting og skjønner til slutt at hun er utbrent.
Christiane blir møtt av en inkompetent lege som nærmest kvier seg for å stille diagnose, og som er mer opptatt av samlivet hennes med meg enn at hun er sliten og trenger hvile. Hun skriver en lang søknad om AAP til Nav, og får etter mye styr en saksbehandler. Som er moren til en jente hun har gått i klasse med. Og som mer enn gjerne bruker datteren og hennes søster som eksempel når hun skal rådgi Christiane.
"Jeg pleier å si til 'a Rikke, vettu...at...". Hun sammenlignet mer enn gjerne Chrisianes desperate overutbrenthet med eget barns ikke-sykdomspåvirkede liv. En datter Christiane kjente relativt godt.
Det er tidlig juni 2010. Chrisiane har ingen penger, og må som 26-åring leve på kjæreste og foreldre. Nav sender henne et brev der det står at det er Lånekassa som er ansvarlig for henne. De skal gi "sykestipend". Et kjapt nettsøk viser at Lånekassa kun gjør om deler av lånet til stipend når noen er syke, man får ikke en eneste krone. Dette forklarer Christiane i brevsform. Etter noen måneder svarer Onkel Nav at hun kun kan få penger 20 uker etter at hun fikk sykemelding. Sannheten er at det er snakk om 20 uker etter avbrutt studie, og hun klager...igjen. Det vil si at hun, som har levd uten inntekt i flere måneder, pent må fortsette med det. Hun har fått et slags avslag, og må sannsynligvis søke igjen når 20-ukersperioden er over.
Hun har angst, er utslitt og kontoen er tom.
Så kommer et brev fra saksbehandleren. Hun lurer på om Christiane snart har tenkt å begynne å studere igjen. "Vi kan jo møtes og ta en oppsummering, du er vel sikkert klar igjen nå". Hun har altså ikke fått en krone fra Nav før de syns hun kan begynne å slite seg ut igjen. Christiane for fullstendig angst av tanken på å skulle gjøre noe som helst, og måten brevet et formulert på gjør henne redd. Saksbehandleren er også overbevist om at Christiane må tilbake til studiene i utlandet, som er avbrutt og avsluttet, selv om det i Onkel Navs egne papirer står at man også kan begynne å jobbe igjen.
Christiane tar et møte med saksbehandleren for å forklare situasjonen. Her blir hun "beroliga" med at om alt går galt, er det jo bare å leve på sosialen. "Det er jo ikke stigmatiserende lenger, det!" Neida, men du må selge alt du eier og ikke ha noe av verdi...Funny stuff.
Saksbehandleren sitter med en diger perm foran seg, som hun blar i, framfor å søke på det store og skumle datadyret på bordet. Christiane spør om hun må søke igjen, som hun også har spurt om på telefon. I den samtalen sa saksbehandleren at dette overhodet ikke er nødvendig. Alt går automatisk, må vite. Christiane insisterer når hun sitter på kontoret hennes. "Er du heeelt sikker på at jeg ikke må søke igjen?" "Ja, det kan jeg aldri tenke meg...nei, ser ingenting om det her....jeg vet ikke, nei, du må nok ikke det...Hmm, jeg kan jo ringe noen.." (et kvarters telefonsamtale med Christiane til stede i rommet)..."Eh, jo, du må visst søke igjen, du....! For et håpløst byråkrati, det var mye styr og tungvint, du!" Så fint at du informerer om det, og bare ignorerer glatt at det var DU som gjorde det tungvint, sånn at jeg har mer enn null prosents sjanse til å få utbetaling!
Så, i november, ringer Christiane kontofonen, og har plutselig 30.000 på konto. Tilbakebetalt fra august. Endelig går det på skinner. Pengene kommer når de skal, og selv flyttingen til Oslo går bra. Vi får samme saksbehandler. Hun som virker.
For én måned siden får Christiane brev i posten. "Vi ser klagen din du sendte i november. Du hadde rett, og du fikk penger. I november". Ja, det merka vi selv også, gitt.
Moralen er at du må være veldig frisk, i hvertfall ikke være redd for å ringe, klage og mase, for å få det som du har krav på. Du må også være veldig god til å lese byråkratiske papirer, fylle ut skjemaer, klikke deg rundt på forskjellige nettsider fordi informasjonen ikke står samla, ringe og sjekke kontofonen med jevne mellomrom fordi brevet kommer etter pengene og være opppegående og full av energi...
Er du alt dette? Lykke til, da kan du trygt ta fatt på tiden som Nav-klient.
Hvis ikke går det jo an å håpe at alt ender bra til slutt og du får akkurat det du skal, slik det gikk med oss. For vi er fornøyd med den distré onkelen vår nå. Det tok bare veldig lang tid. Nå er vi utslitt, men vi kan i det minste konsentrere oss om å bli friske. Det er da noe...!
- Mari
Det er jo mange som lurer på hvordan man skal forholde seg til staten, hva har man krav på, og hvordan skal man få kontroll på alt? Det er jo omtrent umulig å vite. Vi har såvidt begynt å skjønne tegninga selv. Før vi kom på lønningslista til Nav hadde vi begge artige møter med denne karen. Onkel Nav...
NAV er en mann. Uavhengig av det faktum at begge våre saksbehandlere er kvinner, akkurat nå forsåvidt den samme kvinnen, er Nav, når man omhandler det som en institusjon, en mann.
Onkel NAV. Det er en onkel du ikke kjenner så godt, som du har lite å gjøre med, men som hjelper deg når du har økonomiske problemer. Han har en form for personlighetsforstyrrelse, og det er derfor ikke like lett å kommunisere med Onkel'n. Han kan for eksempel si du ikke har rett på noe som helst og forlange at du skal gå på sosialen, si du må fylle ut skjemaer du overhodet ikke trenger å fylle ut, skremme deg med å si at om ikke du begynner å studere akkurat det er du er livredd for å studere kommer du aldri til å få penger igjen, slenge på røret når du ber om hjelp og sette inn penger på kontoen din dagen etter. Like artig og forvirrende, for ikke å snakke om angstfremkallende, hver gang.
 |
| Man kan føle man får reglene most nedover hodet.... |
Blir sykemeldt etter å ha slutta i jobb, fordi jeg ikke tør å sykemelde meg mens jeg jobber. Er så utbrent at jeg gjemmer meg på do på arbeidsplassen for å hyperventilere og skjelve. Etter å ha slutta i jobben, 1. september 2009, begynner kampen for å få penger.
Jeg kommer til legen i midten av september, og sykemeldingen blir tilbakedatert til 31. august, med et langt begrunnet brev om hvorfor jeg ikke sykemeldte meg mens jeg var i arbeid. Får vite at det er lang ventetid. Ringer og purrer etter 1 mnd og forklarer situasjonen, og at jeg snart skal reise til utlandet på en lengre tur, som tar fire uker, og det er dårlig med telefonforbindelse der . (Planlagt før utbrentheten kom). Nav skal se på det, men jeg hører ingenting i tide til avreise. Jeg er borte i én måned. Når jeg kommer hjem har jeg fått brev fra Onkel Nav med beskjed om at de trenger informasjon fra arbeidsgiver om inntekt, datert to dager etter min avreise. Ringte de meg, slik at de kunne sørge for å gi meg informasjonen FØR jeg be borte i fire uker? Næh. Brev i posten er langt mer effektivt og pengebesparende, visstnok.
Det tar én måned med mailer og telefoner før arbeidsgiver innfrir dette. Jeg ringer Nav og maser. Får vite at de skal se på det. Så er det jul. Etter det får jeg beskjed om å snakke med en eller annen lederperson. Som sier jeg ikke kommer til å få sykepenger, jeg har jo slutta i arbeidet. Jeg spør hva jeg skal gjøre, og får høre "da får du gå på sosialen", før hun legger på. To uker senere får jeg brev om at jeg ikke kan få mer enn 65 prosent, fordi jeg har slutta, formlert i en "kanskje får du penger, kanskje ikke"-tone. Noen dager etter har jeg penger på konto. Fire måneder etter jeg slutta. Thank God for at jeg hadde oppsparte midler....
Etter dette var det problemfritt en stund. Fornyelse av sykemeldingene gikk helt fint, og da jeg skulle over på AAP gikk det bortimot knirkefritt. Måtte ha et langt brev fra psykolog og lege, og det varte og rakk før jeg fikk svar på om jeg fikk penger. Så viste det seg at jeg har fått en aldeles strålende (dette er faktisk ikke ironisk ment) sakebehandler, som kjemper for meg, som ser situasjonen og sørger for en best mulig løsning på alt. Og i år fikk jeg bare et brev om at "AAP har gått ut, vi har fornya den. Si ifra om du kan jobbe før april 2012".
En lang kamp, men jeg vant, og nå får jeg hjelp.
 |
| Man blir gaaaal av dette styret! |
Hun sliter seg ut på studier i utlandet uten å skjønne at det er det som skjer, skjelver og klarer ikke spise på det ene studiet og begynner likevel et enda mer krevende studie. Slutter etter en stund, men prøver å jobbe hjemme i Norge. Er utslitt og orker ingenting og skjønner til slutt at hun er utbrent.
Christiane blir møtt av en inkompetent lege som nærmest kvier seg for å stille diagnose, og som er mer opptatt av samlivet hennes med meg enn at hun er sliten og trenger hvile. Hun skriver en lang søknad om AAP til Nav, og får etter mye styr en saksbehandler. Som er moren til en jente hun har gått i klasse med. Og som mer enn gjerne bruker datteren og hennes søster som eksempel når hun skal rådgi Christiane.
"Jeg pleier å si til 'a Rikke, vettu...at...". Hun sammenlignet mer enn gjerne Chrisianes desperate overutbrenthet med eget barns ikke-sykdomspåvirkede liv. En datter Christiane kjente relativt godt.
Det er tidlig juni 2010. Chrisiane har ingen penger, og må som 26-åring leve på kjæreste og foreldre. Nav sender henne et brev der det står at det er Lånekassa som er ansvarlig for henne. De skal gi "sykestipend". Et kjapt nettsøk viser at Lånekassa kun gjør om deler av lånet til stipend når noen er syke, man får ikke en eneste krone. Dette forklarer Christiane i brevsform. Etter noen måneder svarer Onkel Nav at hun kun kan få penger 20 uker etter at hun fikk sykemelding. Sannheten er at det er snakk om 20 uker etter avbrutt studie, og hun klager...igjen. Det vil si at hun, som har levd uten inntekt i flere måneder, pent må fortsette med det. Hun har fått et slags avslag, og må sannsynligvis søke igjen når 20-ukersperioden er over.
Hun har angst, er utslitt og kontoen er tom.
Så kommer et brev fra saksbehandleren. Hun lurer på om Christiane snart har tenkt å begynne å studere igjen. "Vi kan jo møtes og ta en oppsummering, du er vel sikkert klar igjen nå". Hun har altså ikke fått en krone fra Nav før de syns hun kan begynne å slite seg ut igjen. Christiane for fullstendig angst av tanken på å skulle gjøre noe som helst, og måten brevet et formulert på gjør henne redd. Saksbehandleren er også overbevist om at Christiane må tilbake til studiene i utlandet, som er avbrutt og avsluttet, selv om det i Onkel Navs egne papirer står at man også kan begynne å jobbe igjen.
Christiane tar et møte med saksbehandleren for å forklare situasjonen. Her blir hun "beroliga" med at om alt går galt, er det jo bare å leve på sosialen. "Det er jo ikke stigmatiserende lenger, det!" Neida, men du må selge alt du eier og ikke ha noe av verdi...Funny stuff.
Saksbehandleren sitter med en diger perm foran seg, som hun blar i, framfor å søke på det store og skumle datadyret på bordet. Christiane spør om hun må søke igjen, som hun også har spurt om på telefon. I den samtalen sa saksbehandleren at dette overhodet ikke er nødvendig. Alt går automatisk, må vite. Christiane insisterer når hun sitter på kontoret hennes. "Er du heeelt sikker på at jeg ikke må søke igjen?" "Ja, det kan jeg aldri tenke meg...nei, ser ingenting om det her....jeg vet ikke, nei, du må nok ikke det...Hmm, jeg kan jo ringe noen.." (et kvarters telefonsamtale med Christiane til stede i rommet)..."Eh, jo, du må visst søke igjen, du....! For et håpløst byråkrati, det var mye styr og tungvint, du!" Så fint at du informerer om det, og bare ignorerer glatt at det var DU som gjorde det tungvint, sånn at jeg har mer enn null prosents sjanse til å få utbetaling!
Så, i november, ringer Christiane kontofonen, og har plutselig 30.000 på konto. Tilbakebetalt fra august. Endelig går det på skinner. Pengene kommer når de skal, og selv flyttingen til Oslo går bra. Vi får samme saksbehandler. Hun som virker.
For én måned siden får Christiane brev i posten. "Vi ser klagen din du sendte i november. Du hadde rett, og du fikk penger. I november". Ja, det merka vi selv også, gitt.
Moralen er at du må være veldig frisk, i hvertfall ikke være redd for å ringe, klage og mase, for å få det som du har krav på. Du må også være veldig god til å lese byråkratiske papirer, fylle ut skjemaer, klikke deg rundt på forskjellige nettsider fordi informasjonen ikke står samla, ringe og sjekke kontofonen med jevne mellomrom fordi brevet kommer etter pengene og være opppegående og full av energi...
Er du alt dette? Lykke til, da kan du trygt ta fatt på tiden som Nav-klient.
Hvis ikke går det jo an å håpe at alt ender bra til slutt og du får akkurat det du skal, slik det gikk med oss. For vi er fornøyd med den distré onkelen vår nå. Det tok bare veldig lang tid. Nå er vi utslitt, men vi kan i det minste konsentrere oss om å bli friske. Det er da noe...!
- Mari
 |
| Vi er fortsatt utslitt, men Onkel Nav har hvertfall skjønt hva vi har krav på! |
mandag 23. mai 2011
Aktiv på dagtid
Nå har jeg endelig kommet meg litt etter 17. mai, og kan skrive igjen (sånn går det når noen spør "hvor lang tid tar det vanligvis for dere å komme dere etter å ha gjort noe, som f.eks. en fullbooka 17. mai?" og jeg kjekt svarer "en dag eller maks to").
Jeg driver og ser på tilbudet til aktiv på dagtid i Oslo. Det er et kjenmpebra tilbud! Man kan være med på ballsporter, treningssentertimer, svømming, klatring osv for bare 250 kr i året. Aktiv på dagtid fins andre steder enn bare i Oslo også, altså, men jeg kjenner best til det i Oslo. Her er en oversikt over andre steder tilbudet fins. Nå som jeg ser på det, ser jeg at det er veldig dårlig ellers i landet... Jeg er fra ei lita bygd, og hvis jeg hadde bodd der enda kunne jeg ikke deltatt på noe av det der. Men ta en titt på siden, er du heldig bor du i nærheten av der tilbudet er bedre.
Anyway. Timeplanen til ApD Oslo er ganske variert og bra. Det jeg er interessert i, er å bli sterkere, trene opp knærne etter en skade, bygge litt muskler og trene kondis. Jeg liker kampsporter, innebandy, klatring og hestesport. Med så varierte interesser burde det være lett å finne noe bra. Det er bare et problem, og hintet ligger i navnet. Aktiv på dagtid. Nå har det seg sånn at utbrente mennesker trenger mye søvn, og jeg er et sånt utbrent menneske som sliter med angst i tillegg (yay me!). På timeplanen ser jeg at jeg kunne spilt innebandy på mandager klokka 10. Jeg har lyst! Men det er klokka ti... De har alt holdt på et kvarters tid i Voldsløkkahallen før jeg vanligvis står opp. Og det er langt unna der jeg bor. Trøblete kollektivt er det også herfra. Så jeg måtte stått opp grusomt tidlig for å rekke å være der i god tid til ti. Vi har erfaring med å komme for sent, og vet at da er det ingen vits i å komme. Når jeg vet at jeg skal stå opp tidlig, får jeg angst. Spesielt når jeg MÅ være et sted til en bestemt tid. Jeg må lure meg selv når jeg skal ta blodprøver tidlig på dagen pga stoffskiftet, og har en slags stående avtale med legen om å komme inn den dagen det passer best. Da kan jeg ta det en dag jeg tilfeldigvis våkner tidligere. Så hvis jeg vet at klokka ti på mandag morgen skal jeg være i en hall jeg ikke vet helt hvor er, og jeg må komme tidsnok, får jeg så mye angst og søvnproblemer at jeg kommer til å måtte sove resten av dagen, hvis jeg i det hele tatt kommer meg dit.
Okei, så innebandy går altså ikke... Hva med klatring, da? Det kan man trene kl 12, og det går til nød an. Men det funker bare på sommeren, siden det nesten ikke fins parkeringsplasser der, så man må parkere langs veien når det ikke er for mye snø der. Kollektivt er det styrete, og vi ville blitt slitne før vi kom fram.
Styrketrening hadde vært noe! Men på nettsidene står det:
Det kommer altså til å være veldig mange mennesker der. Som ser at jeg ikke har peiling på hva jeg driver med. Og som ser meg trene. Jeg vet at ingen bryr seg om andre enn seg selv, men likevel... Siden mange som er utbrente også får angst, burde de kanskje leid lokalene på visse tidspunkter, slik at en visste at f.eks. fra klokka 11 til 13 er det bare folk fra aktiv på dagtid der, som ikke kommer til å se rart på en hvis en bare orker å trene i ti minutter, fordi de også er usynlig syke.
Sånn som det er nå, betaler jeg heller for å trene kickboksing på kvelden i nærheten her en dag i uka, jeg danser på kurs en kveld i uka (ironisk nok et rett-etter-jobben-kurs), og går turer. Det tar meg altfor mye energi å sette meg på t-bana, dra ned til sentrum og dra til nærmeste ApD-treningssenter på Vika tidlig på dagen.
Jeg, og sikkert mange utbrente med meg, bruker lang tid på å komme i gang med dagen. Alt går tregere enn vanlig, og hvis jeg stresser, kan jeg være klar til å dra et sted rundt halv tolv - tolv. Men klar til å trene er jeg først etter fire. Og da er aktiv på dagtid-tilbudet ferdig for lengst. I stedet for å simulere vanlig arbeidstid og gi folk noe å gjøre på dagtid - mellom linjene blir det altså sagt at dere får noe å gjøre mens dere egentlig skulle vært på jobb - burde aktiv på dagtid-tilbudet vare lenger utover dagen. Det burde vært "aktiv i hverdagen" i stedet. Poenget er jo at folk ikke er i arbeid, de klarer ikke vanlig arbeidstid. Hvorfor skal det da simuleres i treningstilbudet for den samme gruppa?
- Christiane
Jeg driver og ser på tilbudet til aktiv på dagtid i Oslo. Det er et kjenmpebra tilbud! Man kan være med på ballsporter, treningssentertimer, svømming, klatring osv for bare 250 kr i året. Aktiv på dagtid fins andre steder enn bare i Oslo også, altså, men jeg kjenner best til det i Oslo. Her er en oversikt over andre steder tilbudet fins. Nå som jeg ser på det, ser jeg at det er veldig dårlig ellers i landet... Jeg er fra ei lita bygd, og hvis jeg hadde bodd der enda kunne jeg ikke deltatt på noe av det der. Men ta en titt på siden, er du heldig bor du i nærheten av der tilbudet er bedre.
Anyway. Timeplanen til ApD Oslo er ganske variert og bra. Det jeg er interessert i, er å bli sterkere, trene opp knærne etter en skade, bygge litt muskler og trene kondis. Jeg liker kampsporter, innebandy, klatring og hestesport. Med så varierte interesser burde det være lett å finne noe bra. Det er bare et problem, og hintet ligger i navnet. Aktiv på dagtid. Nå har det seg sånn at utbrente mennesker trenger mye søvn, og jeg er et sånt utbrent menneske som sliter med angst i tillegg (yay me!). På timeplanen ser jeg at jeg kunne spilt innebandy på mandager klokka 10. Jeg har lyst! Men det er klokka ti... De har alt holdt på et kvarters tid i Voldsløkkahallen før jeg vanligvis står opp. Og det er langt unna der jeg bor. Trøblete kollektivt er det også herfra. Så jeg måtte stått opp grusomt tidlig for å rekke å være der i god tid til ti. Vi har erfaring med å komme for sent, og vet at da er det ingen vits i å komme. Når jeg vet at jeg skal stå opp tidlig, får jeg angst. Spesielt når jeg MÅ være et sted til en bestemt tid. Jeg må lure meg selv når jeg skal ta blodprøver tidlig på dagen pga stoffskiftet, og har en slags stående avtale med legen om å komme inn den dagen det passer best. Da kan jeg ta det en dag jeg tilfeldigvis våkner tidligere. Så hvis jeg vet at klokka ti på mandag morgen skal jeg være i en hall jeg ikke vet helt hvor er, og jeg må komme tidsnok, får jeg så mye angst og søvnproblemer at jeg kommer til å måtte sove resten av dagen, hvis jeg i det hele tatt kommer meg dit.
Okei, så innebandy går altså ikke... Hva med klatring, da? Det kan man trene kl 12, og det går til nød an. Men det funker bare på sommeren, siden det nesten ikke fins parkeringsplasser der, så man må parkere langs veien når det ikke er for mye snø der. Kollektivt er det styrete, og vi ville blitt slitne før vi kom fram.
Styrketrening hadde vært noe! Men på nettsidene står det:
Trening i styrkerommet er veldig populært, og det kan fort bli mange som vil trene samtidig. Vær derfor oppmerksom på at trivselsreglene våre alltid blir nøye overholdt.
Det kommer altså til å være veldig mange mennesker der. Som ser at jeg ikke har peiling på hva jeg driver med. Og som ser meg trene. Jeg vet at ingen bryr seg om andre enn seg selv, men likevel... Siden mange som er utbrente også får angst, burde de kanskje leid lokalene på visse tidspunkter, slik at en visste at f.eks. fra klokka 11 til 13 er det bare folk fra aktiv på dagtid der, som ikke kommer til å se rart på en hvis en bare orker å trene i ti minutter, fordi de også er usynlig syke.
Sånn som det er nå, betaler jeg heller for å trene kickboksing på kvelden i nærheten her en dag i uka, jeg danser på kurs en kveld i uka (ironisk nok et rett-etter-jobben-kurs), og går turer. Det tar meg altfor mye energi å sette meg på t-bana, dra ned til sentrum og dra til nærmeste ApD-treningssenter på Vika tidlig på dagen.
Jeg, og sikkert mange utbrente med meg, bruker lang tid på å komme i gang med dagen. Alt går tregere enn vanlig, og hvis jeg stresser, kan jeg være klar til å dra et sted rundt halv tolv - tolv. Men klar til å trene er jeg først etter fire. Og da er aktiv på dagtid-tilbudet ferdig for lengst. I stedet for å simulere vanlig arbeidstid og gi folk noe å gjøre på dagtid - mellom linjene blir det altså sagt at dere får noe å gjøre mens dere egentlig skulle vært på jobb - burde aktiv på dagtid-tilbudet vare lenger utover dagen. Det burde vært "aktiv i hverdagen" i stedet. Poenget er jo at folk ikke er i arbeid, de klarer ikke vanlig arbeidstid. Hvorfor skal det da simuleres i treningstilbudet for den samme gruppa?
- Christiane
Abonner på:
Innlegg (Atom)