"Finn fem forskjellige måter å si 'slapp av' til deg selv på". Det ga psykologen min meg i lekse - selv om hun ikke helt visste om hun skulle tørre å si det ordet, siden jeg har det med å ta av, og hun vil vel ikke ha en femtisiders rapport om emnet. Ti sider om hver måte, pluss ordenes etymologi? Ikke?
Det er lov å slappe av! En helt hårreisende teori jeg setter opp her, som ikke har noen rot i den virkeligheten jeg befant meg i de siste årene, og som jeg har problemer med å slippe. Jeg skal være mest mulig produktiv (Åh, som jeg hater det ordet nå) og gjøre mest mulig. Bare jeg får en grad til, bare jeg gjør en forskjell i verden, bare jeg får en bra karriere, da trenger jeg ikke lenger ha dødsangst. Da gir livet mening.
Men sånn er det jo ikke. I går lå jeg på sofaen og slappa av med personen jeg er sikker på at jeg skal dele resten av livet med, jeg så inn i øynene hennes, jeg var fullstendig oppslukt av kjærligheten jeg føler, hvor heldig jeg er, tryggheten jeg føler med henne. Og så begynte hjernen min å fortelle meg at nå burde jeg være redd. Ligger du her og kaster bort tida? Gjør du ingenting fornuftig? Ikke en gang oppvasken? Hva skal bli av deg, egentlig, som er så lat? Og jeg prøvde å fortelle Herr Angst at jeg trenger å slappe av, det er faktisk nødvendig!
Det er produktivt å ta det med ro!, skrek jeg til angsten. Han ble sjokkert, men slapp ikke taket helt. Det er nemlig produktivt. Sånn jeg var før, med notater teipa opp på doveggen, dusjkabinettet, mp3-filer av forelesninger mens jeg gikk til universitetet, strenge tidspunkter (alt før kl 20.00 er STUDIETID, etter det også hvis prøver o.l. nærma seg), red bull etter red bull når kroppen ikke orka mer, sittende med bøker lenge etter det er mulig å ta til seg mer info, bare for å ikke få dårlig samvittighet, skolebøker som sengelektyre... Det er ikke produktivt. Jeg blir så sint på meg selv som holdt på sånn. Sint for at jeg syns det var et nederlag med et ekstra semester. Sint for at jeg aldri stoppa opp og var glad når jeg gjorde det bra, jeg bare hasta til neste prøve, forelesning, lesesal, gruppearbeid. Sint for at jeg ikke slutta før.
Det er sunt å ta pause. Det er noe jeg sliter med. Selv nå virker det som jeg gjør mitt beste for å holde meg selv utbrent. Det er alltid noe jeg burde gjort. Jeg burde gå ut i sola. Jeg burde trene. Jeg burde vaske her. Kanskje jeg burde bruke hjernen så den ikke råtner bort? Kanskje jeg burde ta noen fag, bare noen få, små studiepoeng? Jeg burde ikke kaste bort tida. Det har jeg gjort for lenge. Før klarte jeg jo så mye.
Jeg tapte ikke, da jeg ga meg før jeg ble knust. Jeg vant, selv om det ikke alltid føles sånn. Jeg skal få tilbake styrken, kreftene, pågangsmotet. Jeg så mange som meg, folk som jobba altfor hardt og ikke hadde grenser, og jeg vet at det ikke gjør en lykkelig, bare utslitt. Det er ikke graden, karrieren, lønna som gjør en lykkelig. Man blir ikke lykkelig av å være utbrent.
Kroppen har godt av å få hente seg inn igjen. Jeg har tatt ut altfor mye krefter, altfor lenge. Jeg hadde aldri tid til å ta pause. Nå har jeg veldig lyst til å trene annenhver dag, gå lange turer, komme i form, få ned hvilepulsen, gå ned noen kilo, bli sterkere, orke mer... Og psykologen forteller meg at det går ikke nå. Jeg har ikke de kreftene, kroppen må få pause. Det får holde med noen kortere gåturer og trening en gang i uka. Jeg klarer ikke stoppe helt.
Jeg trenger hvile. Men jeg er vant til å aldri gjøre det. Jeg har problemer med å bare gjøre èn ting om gangen, det er nesten umulig å ikke gjøre noe. Jeg blir ikke frisk før jeg lærer meg at det er lov å slappe av, det er produktivt å ta det med ro, det er sunt å ta pause, kroppen har godt av å få hente seg inn igjen og jeg trenger hvile.
- Christiane
Jeg kjenner meg igjen i HELE innlegget. Og jeg jobber med nøyaktig det samme som deg: SLAPPE AV. Og overbevise meg selv om at jeg fortjener det.
SvarSlettSupert innlegg, Christiane. Hør på psykologen, la kroppen hente seg inn igjen, bli helt frisk. Og SÅ kan du gjøre akkurat hva du vil :o) Du har kommet langt, og du er kjempesterk!
Takk for koselig kommentar!:o) Det er veldig vanskelig å la kroppen få den hvilen den trenger, fordi jeg er så vant til å tenke at jeg kaster bort tid hvis jeg hviler, men det må læres!
SvarSlettHar lest 2 innlegg nå, og jeg kjenner meg allerede nesten 100% igjen i alt du skriver! Jeg er på 7ende uke nå, etter at jeg kollapset i januar. Sliter enda med å godta at jeg, og ikke minst tiden min, er verdifull uten jobb, planer og oppgaver.
SvarSlettMøtte 3 venninner igår- første gang på lenge, og gikk derfra med vonde tanker: " sa jeg noe galt, var jeg for direkte da jeg ga henne den kommentaren, viste jeg for lite empati for hun som er i en bruddfase med samboeren sin, synes de jeg er sytete og klagete? kanskje de ikke synes jeg er interessant lengre"....
Jeg vet jo på en måte at dette er helt absurde tanker, men allikevel så styrer de meg og mine følelser idag...
-J-
Hei!
SvarSlettHåper du kan finne litt trøst i at du ikke er alene :o)
Absurde tanker, og angst, virker som hører til utbrenthet. Man blir så mye mer sårbar, og tar seg selv i å tenke på alt man orka før. Men det som hjelper nå er å la seg selv hvile. Man må la seg selv bli frisk! Å presse seg har du jo tydeligvis prøvd, og funnet ut at ikke fungerer. Det kan også være greit å si til folk hvis de sier ting som "det hjelper ikke å bare slappe av, du blir ikke frisk av det".
Det er vondt når man bekymrer seg så mye, og jeg kjenner meg igjen i det du skrev. I går var jeg bekymra for hva servitøren tenkte og hvorfor jeg ikke sa det på en annen måte da jeg bestilte det jeg ville ha osv. Som om hun husker det eller bryr seg i det hele tatt!
Husk at det er utbrentheten som gjør ting så vanskelige, du kommer ikke til å ha det sånn bestandig.
- Christiane