"Jeg er ikke utbrent", sa jeg

Jeg dro utenlands for å studere. Ingen andre hadde problemer med å greie skolen, jobb ved siden av og å gå ut tre ganger i uka. I hodet mitt var det sånt alle andre klarte. Jeg var ikke bra nok, som ikke gjorde det like bra som "alle" de andre hele tida. Det slo meg ikke at det kanskje var en del andre som ikke orka alt det der, at de andre studerte på sitt morsmål og jeg studerte på et språk jeg nettopp hadde lært, og at det store flertallet ikke brydde seg så mye som jeg gjorde om karakterer, resultater og eksamener. Mange brydde seg ikke om hvilken karakter de fikk, så lenge de stod. Mange studerte faktisk fordi de likte friheten. Jeg hadde ingen frihet, for jeg var fanga i mine egne regler. "Ikke pause før etter åtte om kvelden, du kan lese mens du spiser lunsj, du må bruke pausene mellom forelesningene effektivt på lesing, du kan høre på forelesningene du tok opp mens du går til skolen, du kan lese fag på t-bana"... Og så videre. Jeg kjørte meg selv veldig hardt, og var sur på meg selv for at jeg ikke klarte å drive meg selv enda hardere.

Det siste semesteret hadde jeg jaga opp kroppen min så mye at jeg skalv fra jeg stod opp til klokka var 20.00, tidspunktet jeg hadde satt som "lov å ta kvelden, så lenge det ikke er veldig mye å gjøre/snart eksamener/snart presentasjon/oppgaveinnlevering/gruppearbeid". Jeg klarte ikke å konsentrere meg, jeg sov dårlig og smilte sjelden. Jeg husker jeg ofte satt i ei trapp og leste, fordi det var fint å se at studentene rundt meg ikke leste fag hele tida. De leste aviser, prata sammen, hadde det gøy. Det hadde jeg ikke tid til. Men det var fint å se at det gikk bra med andre folk fagmessig selv om de ikke brukte hvert sekund på fag.

Da jeg endelig kunne dra hjem for godt, studiene var ferdige og jeg hadde mista all lyst på å noen gang jobbe med det jeg studerte, tenkte jeg at nå ville alt bli bra. Men det ble det jo ikke. Jeg tok en måned ferie og tenkte at nå burde jeg være klar for å sette opp tempoet igjen. Jeg tok meg en drittjobb, fordi tanken på å skulle jobbe med noe som minnet meg om studietida skremte meg. Det skremte meg så mye at jeg begynte å se meg om etter noe helt annet å gjøre. Jeg fant noen studier som var helt annerledes enn det jeg hadde gått, noe som ikke passa meg i det hele tatt, noe som jeg søkte på i min forvirring. Noe jeg kom inn på, og som var mye hardere enn det jeg hadde gått.

Jeg var sliten, men jeg dro. Jeg skrev meg inn, og gjorde ikke særlig mye annet enn å lese. Jeg hadde dårlig hukommelse, enda dårligere konsentrasjonsevne, jeg hadde ikke særlig interesse for noen av fagene, men jeg kvalte angsten og tvilen med anti-depressiva. Det var fortvilende å se at jeg for første gang i mitt liv ikke klarte å lese meg til bra resultater. Jeg har alltid tenkt at graden av stahet er det eneste som virkelig teller for å få bra karakterer. Jeg har aldri vært god i matte, men på videregående satt jeg med mattelekser helt til jeg skjønte det, helt til jeg fikk bra karakterer. Her strakk ikke tiden til. Jeg leste, skrev notater, holdt taler til meg selv, lagde tankekart og leste mer til jeg sovna fra bøkene, men det hjalp ikke på karakterene. Jeg tenkte at jeg var dum. "Alle" andre fikk det til. Jeg kunne jo ikke være utbrent bare av studiene, dessuten hvilte jeg jo en måned etter at jeg kom hjem fra de forrige studiene. Jeg visste ikke at i utbrent-sammenheng er ikke en måned noe. Og det går så fint å bli utbrent av studier, spesielt når man er snill jente. Ingenting ordner seg for snille jenter, de blir utnytta og utbrent.

Etter nesten ett år begynte jeg å tenke. Ikke bare på hva andre ville eller om udannelsen jeg tok ville ha nytte i samfunnet, men på hva jeg ville. Jeg ville jo ikke dette her! Jeg var verken interessert i utdannelsen eller jobbmulighetene etterpå. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg var der i det hele tatt.

Jeg sa fra at jeg slutta, og begynte å pakke. Og smile. Jeg fikk vite at den siste prøva hadde jeg gjort det skikkelig bra på og at jeg ikke burde slutte. Jeg sa at det var irrelevant, og at jeg drar hjem. Det at jeg hvert fall fikk én bra karakter var en slags seier for meg. "Jeg slutter ikke fordi jeg er dum, men fordi jeg faktisk ikke er interessert!". Jeg dro hjem, tok en måned ferie, og tok meg en drittjobb igjen, fordi tanken på å skulle jobbe med studiene jeg fullførte fortsatt skremte meg.

Jeg orka ikke å jobbe hver dag. Ikke annenhver dag heller. Jeg tvang meg gjennom arbeidsdagen med fanalgin og red bull, og lurte på hvorfor jeg var så lat og treig. Lurte på om det var noe galt med meg.

Så traff jeg Mari, som hadde jobba i bransjen jeg hadde utdanna meg ferdig i. Hun var utbrent og hadde ingen tanker om å begynne i samme jobb igjen. Jeg tenkte at hun hadde "lov" til å være utbrent, hun hadde jo jobba i mange år. Vi hadde veldig mange symptomer til felles, og etter noen måneder uten noen bedring fra min side skjønte jeg at jeg var utbrent.

Det er over et halvt år siden jeg ble sykemeldt. Jeg har ikke egentlig blitt noe bedre. Nå som det er vinter og mørkt er jeg egentlig mer sliten enn jeg var i høst. Når mamma spør meg hvordan det går med meg, vet jeg ikke hva jeg skal svare. Jeg vil jo så gjerne si at nå går det bedre, nå er jeg friskere, har mer energi, mindre tåkete hjerne, mindre behov for søvn, mindre angst... Hun spør for å være koselig, men jeg skulle ønske hun ikke gjorde det. Jeg skulle ønske hun bare lata som ingenting. At hun lata som Nav-pengene og aktivitetsplanen er en vanlig jobb. At pappa ikke kom med hjelpsomme hint om behandlinger jeg kunne prøvd for å bli bedre.

Det gjør det så virkelig.

Jeg er utbrent.

- Christiane