Klatrenekt i snøkaos

Noen ganger er ting veldig firkanta. Såpass at man kan begynne å lure på om Systemet egentlig vil at man skal komme seg tilbake til arbeidslivet noen gang.

I dag hadde vi nemlig bestemt oss for å klatre. Vi er med på Aktiv på dagtid som gir folk tilknytta Nav en mulighet til å trene når alle andre er på jobb. Her kan man gjøre det meste fra spinning til svømming, innenfor visse tider. Det vi liker best er klatringa. Jeg var på det  noen måneder i fjor, og Christiane var med meg for et par uker sida.

Så i dag skaffa jeg hestepasser, og vi sto opp tidlig (til oss å være, sånn i utbrentland) for å komme oss av gårde. Men ute viste det seg å være snøkaos. Først måtte vi grave ut og feie av bilen, og så gikk det i sneglefart hele veien til byen. Køer, snøfonner, smale veier og tett trafikk. Vi regna ut at vi kom til å bli ca fem minutter forsinka. Men det var før vi kom fram. På parkeringsplassen var det nemlig ikke én eneste plass å oppdrive (eller, det var noen, men de var reservert. Det har jeg prøvd før. Da fikk jeg bot.) Så da kjørte jeg ut igjen. Og bortover veien. Og tilbake. Kom meg såvidt rundt en rundkjøring uten å skli ned en bakke. Tilbake. Stoppa utafor klatresenteret og fikk Christiane til å gå ned den bratte bakken, forbi alle gravemaskinene, for å finne ut om det var noen ledig plass. Det var én. Jeg kjørte ned, parkerte, og så på skiltet Gjesteparkering til Vulkan klatresenter. Kun med gyldig P-bevis.  Så jeg gikk inn på klatresenteret for å finne parkeringsbevis.

Men det hadde INGEN hørt om. Ikke mannen som snakka med han andre mannen om et møte. Ikke gutten og jenta som spiste og så ut som proffe klatrere. Ikke han ene instruktørtypen eller han andre som hang i veggen. Han ene sa at han pleide å sykle. Jepp. Tror virkelig en utbrent og angstete person som meg bør sykle fra Oppsal til sentrum mens det snør sidelengs og busser, biler og fotgjengere sklir rundt hverandre. Han sa også det går an å ta buss og bane. Det er jo kollektivkaos uten like i dag, og det hjelper heller ikke at det er mulig å ta buss og bane så lenge bilen står parkert utafor. Så jeg kjørte avgårde igjen. Fant endelig en ledig plass, på et sted der det var parkering mot betaling uten betalingsautomat. Så vi parkerte, kryssa veien, kava ned en lang trapp, gikk inn på senteret, tok av sko og jakker, gikk opp trappa for å si at NÅ! Nå var vi klare for å klatre!!

Men neida. Instruktørjenta sa at nå var det for seint. Vi var en halvtime forsinka, må vite. Vi forklarte dagens kaos. Men nei. Det var regler for sånt. Hun kunne gi oss treningskort (da må man levere fra seg et skjema for hva man "lider" av, deriblant står utbrenthet og angst kryssa av for oss begge, så hun kunne jo lese at vi ikke akkurat hopper ut av huset hver dag). Så måtte vi gå igjen. Det var fire-fem andre på klatringa, en hel gjeng instruktører, og halvannen time igjen til slutt. Vi hadde forstått det om det var snakk om en påbegynt treningstime der alle må starte likt. Men klatring?? Der man uansett venter på tur, der det sto en gjeng med instruktører og hang? Etter snøkaos og parkeringshelvete og en hel bunch av situasjoner jeg egentlig er overraska over at ikke ga meg angst? Og der folk ofte går etter én times tid fordi de ikke orker mer, og det var plenty med tid? På et sted som skal hjelpe folk til å klare ting, føle de mestrer noe i en ellers tung hverdag? Niks. Cya next time, lissom.

Så da pusla vi ut igjen, opp den lange trappa, og ble sittende i bilen og bare...sitte. Var totalt utslitt, angsten krøp fram, og vi følte oss sure og urettferdig behandla. Slingringsmonn, anyone? Endte med å kjøre halve byen rundt for å unngå kø, spise lunsj på Stovner og dra hjem for å sitte i sofaen og puste.

Er det rart man bruker lang tid på å bli frisk??!

- Mari