En usynlig sykdom

"Du blikk'e frisk av å hvile, vettu, må komme 'rei ut og gjørra no'!"
Sitatet ovenfor er blant mange man får høre når man er utbrent. Det er nemlig ikke bare-bare å ha noe som ikke synes. Har du brukket beinet, har noe galt med øynene eller har en alvorlig sykdom som gjør noe fysisk med deg er det lettere. Jeg mener overhodet ikke at det er noe lettere å leve med sånne ting, men når det synes er det lettere for andre å forstå. Du kan ikke løpe når beinet ditt er gipsa, du kan ikke jobbe når du har operert øynene.

Men det kan du heller ikke når du har en usynlig sykdom. Det finnes så mange. Fysiske så vel som psykiske. Og blant de psykiske er lista lengre enn det går an å nevne - selv om man prøver, så det skal jeg la være.

Vår sykdom er litt av begge deler. Kroppene orker ikke det hjernen vil, og hjernen greier ikke alt kroppen kunne ha godt av. Men det syns jo ikke. Vi ser helt oppegående og friske ut, og det er ikke som om vi legger oss ned og griner i matbutikken bare fordi vi ikke finner ut hva vi skal ha til middag - selv om vi godt kunne ha lyst. Det er heller ikke sånn at vi hyperventilerer av angst på t-banen, skjelver så folk på apoteket legger merke til det eller bryter sammen når vi ikke får til noe vi gjerne skulle gjort. I alle fall ikke før vi kommer hjem. Da gjør vi gjerne alt sammen, samtidig. Men da er det jo ingen som ser oss. Hadde vi gjort det offentlig hadde vel folk, hyggelige og omtenksomme som de er her i hovedstaden, stirra på oss og gått i en stooor bue rundt oss, for så å stirre litt fra den andre siden også.

Anyway....vi ser ut som vi klarer ting. Det skjønner jeg. Men vi er slitne. Vi klarer ikke alt. Akkurat nå er det faktisk flere ting vi ikke klarer enn det vi får til. Og det skjønner ikke folk. La meg komme med noen eksempler:

Eksempel 1: Jeg møtte noen skravlete pensjonister på t-banestasjonen the other day. Vi begynte å snakke sammen fordi automaten på t-banen ikke virka, og de spurte så om jeg skulle på jobb. "Nei, jeg skal til legen", sa jeg. Strengt tatt skulle jeg til psykologen, men det er da grenser for hva man deler med vilt fremmede. Den gamle dama titta på meg, og sa "hva kan feile deg, da, som er så ung og sprek??" Det har du da ingenting med, hvordan kan du i det hele tatt spørre? Tenk om jeg hadde hatt kreft eller en annen uhelbredelig sykdom?? "Hehe, nei, det er mye rart det...utbrenthet, for eksempel!"  Dama bare rista på hue, som om det jeg sa var helt vilt. Heldigvis kom banen, og jeg slapp unna.

Eksempel 2: Dette er ganske lenge siden, men dog. Vi har en nabo. Han har bodd her siden blokka ble reist på slutten av 60-tallet, og liker å høre på radio klokka seks om morran og to om natta. Han liker også å bry seg om alt folka rundt ham foretar seg, særlig meg. Han prøver å få med seg alt, og jeg vil helst ikke tenke på hvor mye tid han brukte på å grunne på det faktum at en jente flytta inn i leiligheta mi i høst. Nokomdet.
Noen dager kan han si, når vi møter ham nede ved postkassa: "Har dere stått opp nå, da??" Som om vi må ut for å ha stått opp, og som om vi er svake mennesker av å ikke vise oss utenfor leiligheta før etter klokka tolv noen ganger. Meeen, gangen jeg skal fortelle om er lenger siden. Jeg tok heisen, og han spurte om jeg begynte seint på jobb, ettersom klokka var to eller noe, og jeg fremdeles befant meg i blokka. Nærmere bestemt heisen, uten mulighet til å unnslippe. Mister Nyskjerrigper spurte, og jeg svarte at  jeg hadde slutta. Han spurte hvorfor, og jeg sa jeg var utbrent av jobben. Da kom det. "Utbrent?? Da må du ha jobba mye, du som er så ung og sprek og blid. Du orker jo så mye. Det må ha vært slitsomt." Dette var sagt i en utrolig nedlatende tone, litt sånn "klarer du ikke å jobbe engang, du er f....meg svak!".

Eksempel 3: Et kort et. Et familiemedlem av meg skjønner sjelden hvordan det er. Jeg har ikke lenger tall på hvor mange ganger jeg har måttet forklare at jo, jeg er sliten, det er er hardt å dra på trening, og det er ikke alltid jeg orker. Jeg kan ikke jobbe. Ja, jeg har faktisk angst. Ja, angst. ("Hva mener du??? Angst?) Jeg forklarer og forklarer. Han fortsetter å ikke høre etter, og sier smarte ting som "Det er bra du trener, da blir du bra, det er FLOTT å komme seg ut litt", "Du kan ikke bare gå rundt og drive dank" og "Når har du egentlig tenkt å jobbe igjen?" Great.

Eksempel 4: Jeg var på tur med en veldig god venninne i dag. Hun er også sliten, og klager mye på lite energi, nedstemthet og problemer. Jeg sier at hun må være utbrent hun også, at hun må slutte, men hun påstår at "man blir ikke bedre av å gjøre ingenting". Jeg innvender at man heller ikke blir bedre av å bli i en jobb man misliker og som stjeler energi. Og slår fast at jeg faktisk blir bedre av å gjøre ingenting, det tar bare innmari lang tid. Hun mener da at halvannet år er for lenge, at jeg burde prøve å trene litt hver dag, ("alle klarer et kvarter på hjemmetreningsapparat") at jeg må gå løs på masse alternativ behandling ("det virker jo ikke som psykologen funker i det hele tatt?") og at om jeg bare jobber litt med noe jeg liker vil jeg bli bedre ("når du liker det er det jo gøy, og gjør man noe som gir deg masse orker du mye mer").

Ja, jeg er sjuk. Du kan ikke se det, men jeg er ikke "ung og sprek". Jeg er sliten store deler av dagen, kan sove 11-12 timer uten å kjenne meg det minste uthvilt og synes at å sitte foran dataen og surre er det eneste jeg orker. Gjøre meningsløse ting er det som funker, og det skremmer meg at dagene flyr, alt går så fort, jeg blir gammel og månedene bare passerer som i en tåke.
Men jeg gjør ikke dette for moro skyld, jeg synes ikke det er gøy å sitte hjemme hele tida, ei heller å tjene nesten en tredjedel av det jeg tjente da jeg jobba. Jeg har tenkt å bli frisk, selv om jeg ikke aner hvordan. Men det hjelper ikke å høre at jeg som er sprek og ung og burde ha ressurser må se til helvete å komme meg ut og bruke dem.
Gah. Kan ikke alle bare holde kjeft og la meg finne ut av ting sjæl?

- Mari