"Finn fem forskjellige måter å si 'slapp av' til deg selv på". Det ga psykologen min meg i lekse - selv om hun ikke helt visste om hun skulle tørre å si det ordet, siden jeg har det med å ta av, og hun vil vel ikke ha en femtisiders rapport om emnet. Ti sider om hver måte, pluss ordenes etymologi? Ikke?
Det er lov å slappe av! En helt hårreisende teori jeg setter opp her, som ikke har noen rot i den virkeligheten jeg befant meg i de siste årene, og som jeg har problemer med å slippe. Jeg skal være mest mulig produktiv (Åh, som jeg hater det ordet nå) og gjøre mest mulig. Bare jeg får en grad til, bare jeg gjør en forskjell i verden, bare jeg får en bra karriere, da trenger jeg ikke lenger ha dødsangst. Da gir livet mening.
Men sånn er det jo ikke. I går lå jeg på sofaen og slappa av med personen jeg er sikker på at jeg skal dele resten av livet med, jeg så inn i øynene hennes, jeg var fullstendig oppslukt av kjærligheten jeg føler, hvor heldig jeg er, tryggheten jeg føler med henne. Og så begynte hjernen min å fortelle meg at nå burde jeg være redd. Ligger du her og kaster bort tida? Gjør du ingenting fornuftig? Ikke en gang oppvasken? Hva skal bli av deg, egentlig, som er så lat? Og jeg prøvde å fortelle Herr Angst at jeg trenger å slappe av, det er faktisk nødvendig!
Det er produktivt å ta det med ro!, skrek jeg til angsten. Han ble sjokkert, men slapp ikke taket helt. Det er nemlig produktivt. Sånn jeg var før, med notater teipa opp på doveggen, dusjkabinettet, mp3-filer av forelesninger mens jeg gikk til universitetet, strenge tidspunkter (alt før kl 20.00 er STUDIETID, etter det også hvis prøver o.l. nærma seg), red bull etter red bull når kroppen ikke orka mer, sittende med bøker lenge etter det er mulig å ta til seg mer info, bare for å ikke få dårlig samvittighet, skolebøker som sengelektyre... Det er ikke produktivt. Jeg blir så sint på meg selv som holdt på sånn. Sint for at jeg syns det var et nederlag med et ekstra semester. Sint for at jeg aldri stoppa opp og var glad når jeg gjorde det bra, jeg bare hasta til neste prøve, forelesning, lesesal, gruppearbeid. Sint for at jeg ikke slutta før.
Det er sunt å ta pause. Det er noe jeg sliter med. Selv nå virker det som jeg gjør mitt beste for å holde meg selv utbrent. Det er alltid noe jeg burde gjort. Jeg burde gå ut i sola. Jeg burde trene. Jeg burde vaske her. Kanskje jeg burde bruke hjernen så den ikke råtner bort? Kanskje jeg burde ta noen fag, bare noen få, små studiepoeng? Jeg burde ikke kaste bort tida. Det har jeg gjort for lenge. Før klarte jeg jo så mye.
Jeg tapte ikke, da jeg ga meg før jeg ble knust. Jeg vant, selv om det ikke alltid føles sånn. Jeg skal få tilbake styrken, kreftene, pågangsmotet. Jeg så mange som meg, folk som jobba altfor hardt og ikke hadde grenser, og jeg vet at det ikke gjør en lykkelig, bare utslitt. Det er ikke graden, karrieren, lønna som gjør en lykkelig. Man blir ikke lykkelig av å være utbrent.
Kroppen har godt av å få hente seg inn igjen. Jeg har tatt ut altfor mye krefter, altfor lenge. Jeg hadde aldri tid til å ta pause. Nå har jeg veldig lyst til å trene annenhver dag, gå lange turer, komme i form, få ned hvilepulsen, gå ned noen kilo, bli sterkere, orke mer... Og psykologen forteller meg at det går ikke nå. Jeg har ikke de kreftene, kroppen må få pause. Det får holde med noen kortere gåturer og trening en gang i uka. Jeg klarer ikke stoppe helt.
Jeg trenger hvile. Men jeg er vant til å aldri gjøre det. Jeg har problemer med å bare gjøre èn ting om gangen, det er nesten umulig å ikke gjøre noe. Jeg blir ikke frisk før jeg lærer meg at det er lov å slappe av, det er produktivt å ta det med ro, det er sunt å ta pause, kroppen har godt av å få hente seg inn igjen og jeg trenger hvile.
- Christiane
mandag 28. februar 2011
onsdag 23. februar 2011
I did it all...
Jeg hadde en jobb, og jeg var flink i den. Altfor flink. Jeg utvikla meg fra å være en forsiktig og ung journalistspire med masse pågangsmot, som sa ja til alt og syntes det var fantastisk spennende å i det hele tatt få betalt for å skrive, til å bli en effektiv, selvutslettende arbeidsmaur av de sjeldne, med enorm viljestyrke.
Det var vel der kjernen til problemet lå. Pågangsmot ble erstatta med stålvilje. Der alt annet ble satt til side for å gjøre en best mulig jobb. Å være journalist ble livet mitt. Jeg kunne stå på en konsert og lytte til yndlingsbandet mitt mens jeg planla hvordan en sak jeg hadde vært på skulle vinkles. Jeg kunne ha 21 ting som skulle skives, en telefon som ringte ustanselig, mailer som strømmet på, notiser som skulle systemtiseres og sjansen for at sjefen når som helst kunne ringe meg opp og sende meg ut på nok et oppdrag. Alt var i hodet samtidig, alt var en kvern. Jeg jobba sene kvelder, annenhver helg og de fleste helligdager du kan tenke deg. Jeg kunne ha fire saker på én dag, der jeg rykka ut, møtte folk, interjvua dem, tok bilder, og dro videre til neste. Jeg kunne skrive fem saker på én dag også. Sittende over tastaturet, tyggende på tyggis og med vannflaska i nærheten...jeg kunne jo ikke ta meg tid til å spise lunsj!
Alt annet i livet ble bortprioritert. Jeg hadde ikke tid til å puste engang, hvordan skulle jeg få tid til andre ting? Venner? "Klart det, vi kan sikkert møtes en gang. Neste måned. Eller etter klokka 21. Er det for seint? Det er jo da jeg kan!" Dette har ført til at folk nå, halvannet år etterpå, har slutta å regne med meg, for jeg kan jo aldri.
Hesten min? Det første jeg lovte meg selv før jeg begynte i jobben var at det aldri, aldri ALDRI skulle gå utover henne. Så jeg prøvde. Jeg dro ut på lang ridetur klokka 19 om kvelden. Jeg dro alltid i stallen, men det ble ofte korte turer. Energien klarte ikke å holde tritt med timeplanen. Av og til fikk jeg beskjed om at hestepasser'n ikke kunne ri på kvelder jeg skulle jobbe. Så da var det å kjøre hjem fra jobb, rase inn i stallen og møkke, drasse hesten på leietur, gi henne mat og dra ut igjen på oppdrag.
Jeg hadde dager der jeg kollapsa på sofaen hos mamma med migreneanfall, bare for å sove en halvtime og dra ut på jobb igjen. Når jeg var på ferie følte jeg hvordan angsten, nervøsisteten og stresset kom nærmere og nærmere etter hvert som flyet bevega seg mot Oslo. Og det sistnevnte merka jeg første gang tre år før jeg slutta!
Men årene gikk, og det ble rutine å være sliten. Det toppa seg to ganger. Først et år før jeg slutta, da jeg hadde hovedansvar for et kjempearrangement en hel helg, og løp fram og tilbake som en zombie, desperat etter å få med meg alt, og så da jeg en helligdag et halvt år senere dekka fem ting på tre timer. Da toppa det seg fullstendig, og jeg orka ikke mer. Oftere og oftere måtte jeg gjemme meg på do med angstanfall. Hyperventilerte, kjente meg kvalm, svimmel. Sov urolig, begynte å drite i ting som pleide å bety noe for meg. Falt sammen som en skjelvende bylt hver gang jeg kom hjem.
Nok var nok. Jeg sa opp.
Nå har det gått snart et og et halvt år. Fortsatt er jeg dårlig. Fortsatt er jeg utslitt av enkle ting som å handle, møte venner eller rydde. Fortsatt går jeg til psykolog og har hyppige forekomster av angst.
Hvor ble jeg av? Hun som kunne alt? Hun som ringte hvem som helst, som sto på en scene foran hundrevis av mennesker for å fotografere dem? Som snakka med alt fra toppolitikere til barnehagebarn uten nervøsitet? Hvor er hun? Hvor er jeg? Hvordan ble jeg en skjelvende angstklump som synes det er skummelt å dra på møter med nav eller å noen gang skulle ha ansvar for en jobb igjen?
I did it all, but I did too much, and it takes time to get back.
Og som Christiane sier...om du er utslitt og blir bra av å sove litt...da er det det du er. Du er ikke utbrent. Jeg har mista meg sjøl og vet ikke lenger hvem jeg er. Jeg er konstant sliten, trøtt og full av angst. Jeg er utbrent.
- Mari
Det var vel der kjernen til problemet lå. Pågangsmot ble erstatta med stålvilje. Der alt annet ble satt til side for å gjøre en best mulig jobb. Å være journalist ble livet mitt. Jeg kunne stå på en konsert og lytte til yndlingsbandet mitt mens jeg planla hvordan en sak jeg hadde vært på skulle vinkles. Jeg kunne ha 21 ting som skulle skives, en telefon som ringte ustanselig, mailer som strømmet på, notiser som skulle systemtiseres og sjansen for at sjefen når som helst kunne ringe meg opp og sende meg ut på nok et oppdrag. Alt var i hodet samtidig, alt var en kvern. Jeg jobba sene kvelder, annenhver helg og de fleste helligdager du kan tenke deg. Jeg kunne ha fire saker på én dag, der jeg rykka ut, møtte folk, interjvua dem, tok bilder, og dro videre til neste. Jeg kunne skrive fem saker på én dag også. Sittende over tastaturet, tyggende på tyggis og med vannflaska i nærheten...jeg kunne jo ikke ta meg tid til å spise lunsj!
Alt annet i livet ble bortprioritert. Jeg hadde ikke tid til å puste engang, hvordan skulle jeg få tid til andre ting? Venner? "Klart det, vi kan sikkert møtes en gang. Neste måned. Eller etter klokka 21. Er det for seint? Det er jo da jeg kan!" Dette har ført til at folk nå, halvannet år etterpå, har slutta å regne med meg, for jeg kan jo aldri.
Hesten min? Det første jeg lovte meg selv før jeg begynte i jobben var at det aldri, aldri ALDRI skulle gå utover henne. Så jeg prøvde. Jeg dro ut på lang ridetur klokka 19 om kvelden. Jeg dro alltid i stallen, men det ble ofte korte turer. Energien klarte ikke å holde tritt med timeplanen. Av og til fikk jeg beskjed om at hestepasser'n ikke kunne ri på kvelder jeg skulle jobbe. Så da var det å kjøre hjem fra jobb, rase inn i stallen og møkke, drasse hesten på leietur, gi henne mat og dra ut igjen på oppdrag.
Jeg hadde dager der jeg kollapsa på sofaen hos mamma med migreneanfall, bare for å sove en halvtime og dra ut på jobb igjen. Når jeg var på ferie følte jeg hvordan angsten, nervøsisteten og stresset kom nærmere og nærmere etter hvert som flyet bevega seg mot Oslo. Og det sistnevnte merka jeg første gang tre år før jeg slutta!
Men årene gikk, og det ble rutine å være sliten. Det toppa seg to ganger. Først et år før jeg slutta, da jeg hadde hovedansvar for et kjempearrangement en hel helg, og løp fram og tilbake som en zombie, desperat etter å få med meg alt, og så da jeg en helligdag et halvt år senere dekka fem ting på tre timer. Da toppa det seg fullstendig, og jeg orka ikke mer. Oftere og oftere måtte jeg gjemme meg på do med angstanfall. Hyperventilerte, kjente meg kvalm, svimmel. Sov urolig, begynte å drite i ting som pleide å bety noe for meg. Falt sammen som en skjelvende bylt hver gang jeg kom hjem.
Nok var nok. Jeg sa opp.
Nå har det gått snart et og et halvt år. Fortsatt er jeg dårlig. Fortsatt er jeg utslitt av enkle ting som å handle, møte venner eller rydde. Fortsatt går jeg til psykolog og har hyppige forekomster av angst.
Hvor ble jeg av? Hun som kunne alt? Hun som ringte hvem som helst, som sto på en scene foran hundrevis av mennesker for å fotografere dem? Som snakka med alt fra toppolitikere til barnehagebarn uten nervøsitet? Hvor er hun? Hvor er jeg? Hvordan ble jeg en skjelvende angstklump som synes det er skummelt å dra på møter med nav eller å noen gang skulle ha ansvar for en jobb igjen?
I did it all, but I did too much, and it takes time to get back.
Og som Christiane sier...om du er utslitt og blir bra av å sove litt...da er det det du er. Du er ikke utbrent. Jeg har mista meg sjøl og vet ikke lenger hvem jeg er. Jeg er konstant sliten, trøtt og full av angst. Jeg er utbrent.
- Mari
søndag 20. februar 2011
Jakten på en kur
Jeg og Mari har googlet, surfa og lett i bokhandler, både på nettet og i byen - i flere byer, faktisk - etter informasjon og bøker som omhandler utbrenthet. Burnout. Når man søker på burnout får man veldig mye om et spill som heter Burnout Paradise, som jeg ikke tror vil hjelpe oss noe særlig. Når man søker på utbrent i de største norske avisene, får man se at det ikke er et problem forbeholdt mennesker. De fleste saker er om utbrente biler, lastebiler, til og med MC-hus har blitt utbrent. Men det står ikke så mye om menneskers utbrenthet.
En artikkel omhandler Voe's utbrenthet, da.
Voe var helt sikkert veldig, veldig sliten, antakeligvis var hun utslitt. Det skjønner jeg godt. Men utbrent, det var hun ikke.
Det er forskjell på å være utslitt og utbrent. Det skulle jeg så gjerne ønske at folk kunne forstå. Altfor mange sier ting som "Jeg hadde en så hard uke, så nå føler jeg meg skikkelig utbrent". Kanskje blir de til og med sykemeldt en uke eller to, før de kommer tilbake, opplagte etter å ha hvilt ut. Men sånn funker ikke utbrenthet. Når du er utbrent blir du ikke uthvilt av å sove åtte, ni, eller tolv timer. Når du er utbrent sitter du og ser på kaoset rundt deg og orker ikke å gjøre noe med det, selv om du har lyst. Når du er utbrent må du planlegge alt du gjør, fordi alt du gjør stjeler energi. Ut og gå en tur = hvile resten av dagen, kanskje til og med neste dag. Til og med å poste på en blogg blir hardt arbeid. Er du utbrent, får du ikke energi av å jogge en tur. Du blir ikke noe bedre av å jobbe deg gjennom det og ikke sykemelde deg. Du henter deg ikke inn igjen på en helg, eller en uke, eller en måned.
Men tilbake til internettsøk.
En gammel artikkel fra Aftenposten omhandler utbrenthet, men det står stort sett bare at unge folk er mer utsatte enn eldre, og at 15 prosent av nordmenn i jobbklar alder er utbrent.
En nettside påstår den har en kur mot utbrenthet. Jeg tror ikke at den samme kuren virker for alle, dessverre. Det står at man bør trene hardt minst tjue minutter hver dag. Jeg tror det gjelder for folk som orker å støvsuge stuegulvet. Det står også at man skal "lese og lære". Det var det som gjorde meg utbrent i første omgang, og jeg har veldig problemer med grensesetting, som de fleste andre med utbrenthet. Det er nok sunt å lese litt, blader og sånt, men å si til meg at jeg bør bruke tida til læring er å gi meg angst for å kaste bort tida fordi jeg burde gjøre ting, og til slutt har jeg meldt meg på nettstudier og er tilbake der jeg var da jeg først ble utbrent.
Den smarteste nettsida jeg har lest om utbrenthet er denne (det sier i grunn litt når den beste siden er en som ikke klarer å skille mellom kronisk utmattelsessyndrom og utbrenthet). Her får man tips om hva man selv kan gjøre når man er utbrent, og det er ingen ville tips om å få energi av å bruke alle krefter på å trene eller fristes til å begynne å studere før man orker å gå ut døra. I stedet får man råd om aktivitetstilpasning:
Hvor er artiklene som gir en kur som fungerer for alle?
- Christiane
En artikkel omhandler Voe's utbrenthet, da.
"Jeg trengte en pause. Jeg hadde ingen flere ideer og ikke noe mer inspirasjon. Jeg var utbrent og mye gretten, forteller hun."
Voe var helt sikkert veldig, veldig sliten, antakeligvis var hun utslitt. Det skjønner jeg godt. Men utbrent, det var hun ikke.
Det er forskjell på å være utslitt og utbrent. Det skulle jeg så gjerne ønske at folk kunne forstå. Altfor mange sier ting som "Jeg hadde en så hard uke, så nå føler jeg meg skikkelig utbrent". Kanskje blir de til og med sykemeldt en uke eller to, før de kommer tilbake, opplagte etter å ha hvilt ut. Men sånn funker ikke utbrenthet. Når du er utbrent blir du ikke uthvilt av å sove åtte, ni, eller tolv timer. Når du er utbrent sitter du og ser på kaoset rundt deg og orker ikke å gjøre noe med det, selv om du har lyst. Når du er utbrent må du planlegge alt du gjør, fordi alt du gjør stjeler energi. Ut og gå en tur = hvile resten av dagen, kanskje til og med neste dag. Til og med å poste på en blogg blir hardt arbeid. Er du utbrent, får du ikke energi av å jogge en tur. Du blir ikke noe bedre av å jobbe deg gjennom det og ikke sykemelde deg. Du henter deg ikke inn igjen på en helg, eller en uke, eller en måned.
Men tilbake til internettsøk.
En gammel artikkel fra Aftenposten omhandler utbrenthet, men det står stort sett bare at unge folk er mer utsatte enn eldre, og at 15 prosent av nordmenn i jobbklar alder er utbrent.
En nettside påstår den har en kur mot utbrenthet. Jeg tror ikke at den samme kuren virker for alle, dessverre. Det står at man bør trene hardt minst tjue minutter hver dag. Jeg tror det gjelder for folk som orker å støvsuge stuegulvet. Det står også at man skal "lese og lære". Det var det som gjorde meg utbrent i første omgang, og jeg har veldig problemer med grensesetting, som de fleste andre med utbrenthet. Det er nok sunt å lese litt, blader og sånt, men å si til meg at jeg bør bruke tida til læring er å gi meg angst for å kaste bort tida fordi jeg burde gjøre ting, og til slutt har jeg meldt meg på nettstudier og er tilbake der jeg var da jeg først ble utbrent.
Den smarteste nettsida jeg har lest om utbrenthet er denne (det sier i grunn litt når den beste siden er en som ikke klarer å skille mellom kronisk utmattelsessyndrom og utbrenthet). Her får man tips om hva man selv kan gjøre når man er utbrent, og det er ingen ville tips om å få energi av å bruke alle krefter på å trene eller fristes til å begynne å studere før man orker å gå ut døra. I stedet får man råd om aktivitetstilpasning:
For å hente deg inn igjen, må du slutte å bruke for mye krefter. TIlpass aktivitetene til kreftene du har ved å vurdere:
- hvor anstrengende er aktivitetene?
- hvor lenge kan du holde på med hver aktivitet?
- må du hvile mellom aktivitetene?
- er noen aktiviteter så anstrengende at du bør utelukke dem for en periode?
- hvilke endringer bør gjøres i den daglige rutinen?
Og det er greit nok, det. Men hvor er grensene? Hvor mye aktivitet er for mye? Hvor lite er for lite? Hvor lenge skal man gå rundt sånn, uten å orke noen ting? Hvor lenge skal man trenge en hvilepause mellom frokost og tannpuss? Når skal man orke å gjøre morsomme ting igjen? Hvor mange artikler skal man lese som gir dårlig samvittighet fordi man ikke orker å være i særlig fysisk aktivitet hver dag?
Hvor er artiklene som gir en kur som fungerer for alle?
- Christiane
lørdag 12. februar 2011
Er. Så. Inn. I. Svarte. Granskauen. Sliten.
Nå sitter vi her, da. Som hver eneste kveld, med hver vår laptop, og stirrer ut i lufta. Vi er slitne. Veldig slitne. Og i morra skal vi reise bort for å feire tjueti-årsdagen min i det o'store utland.
Hvorfor er jeg så sliten nå? Jeg satt her og pusta og følte meg traileroverkjørt. Vanskelig å holde øya oppe, svimmel, småkvalm og egentlig lite lysten på å reise meg opp i det hele tatt. Jeg kunne ikke helt skjønne hvorfor. Så begynte jeg å tenke gjennom uka som har gått, og vips gikk det opp for meg, gitt.
Mandag: Sto opp rundt 10. Var en rolig tur i stallen, og på kvelden var det kickboxing-time. Vi var kjempeslitne før, og lurte på om vi skulle orke å dra. Men vi gjennomførte.
Tirsdag: Sto opp halv ti for å komme meg ut tidlig. Hadde sovet kjempedårlig fordi jeg var redd for å ikke komme opp i tide, og Christiane fikk heller ikke sove i det hele tatt...før i halv tre-tida eller noe. Hadde hestepasser som skulle prøve hesten min for første gang. Nydelig vær, men vi gikk rundt hele vannet her, som tok halvannen time. Jeg gikk hele tida, hun rei. Oppover bakker og i ganske dyp snø.
Onsdag: Psykolog, opp halv ti. Tømme hue for hvorfor jeg er redd for å bli 30, hvorfor jeg har angst for mye tulleting, og hva jeg skal gjøre for å leve i øyeblikket, istedet for i fortid og framtid. Så var det stallen, med en liten tur i området.
Torsdag: Opp tidlig i dag også. Klatrehelvetedagen fra et par blogginnlegg tilbake. Snøkaos, stress, parkeringstrøbbel og regelryttere som nekta oss å klatre. Ble totalt utlada og utslitt.
Fredag: Opp halv åtte. Opp til stallen, møte veterinær. Etterpå kjøre Christiane til legen, dra tilbake til stallen og leie hest i snøstorm og sidelengs vind. Være så slitne at vi var skjelvne, og så kjøre oss fast i en diger snøfonn. Stå og grave ut bilen, med et par vanter på deling, uten strømpebukser, i iskald vind og med snøen stadig pakkende tettere under bilen. Sultne og utslitte ba vi pappa om hjelp som fikk oss løs. Kom oss hjem til slutt, og hvilte resten av dagen.
Lørdag: I dag våkna jeg en halvtimes tid før klokka ringte. Opp i stallen, rei tur i nesten én time og førti minutter. Møkking og stell, komme hjem. Pakke. Hvile. Pakke. Og i morra skal vi dra.
Så var det det å skulle stå opp tidlig i morra, uten å ha så mye angst i natt at vi ikke får sove i det hele tatt. Bli kjørt av pappa til flybussen. (Fordi korrespondansetida mellom bane og buss er på hele ett minutt). Ta bussen. Ta fly klokka 11.20 (et tidspunkt der vi vanligvis spiser frokost). Ta taxi til hotellet. Og så kan vi vel hvile?
Nevnte jeg at jeg er sliten?
- Mari
Hvorfor er jeg så sliten nå? Jeg satt her og pusta og følte meg traileroverkjørt. Vanskelig å holde øya oppe, svimmel, småkvalm og egentlig lite lysten på å reise meg opp i det hele tatt. Jeg kunne ikke helt skjønne hvorfor. Så begynte jeg å tenke gjennom uka som har gått, og vips gikk det opp for meg, gitt.
Mandag: Sto opp rundt 10. Var en rolig tur i stallen, og på kvelden var det kickboxing-time. Vi var kjempeslitne før, og lurte på om vi skulle orke å dra. Men vi gjennomførte.
Tirsdag: Sto opp halv ti for å komme meg ut tidlig. Hadde sovet kjempedårlig fordi jeg var redd for å ikke komme opp i tide, og Christiane fikk heller ikke sove i det hele tatt...før i halv tre-tida eller noe. Hadde hestepasser som skulle prøve hesten min for første gang. Nydelig vær, men vi gikk rundt hele vannet her, som tok halvannen time. Jeg gikk hele tida, hun rei. Oppover bakker og i ganske dyp snø.
Onsdag: Psykolog, opp halv ti. Tømme hue for hvorfor jeg er redd for å bli 30, hvorfor jeg har angst for mye tulleting, og hva jeg skal gjøre for å leve i øyeblikket, istedet for i fortid og framtid. Så var det stallen, med en liten tur i området.
Torsdag: Opp tidlig i dag også. Klatrehelvetedagen fra et par blogginnlegg tilbake. Snøkaos, stress, parkeringstrøbbel og regelryttere som nekta oss å klatre. Ble totalt utlada og utslitt.
Fredag: Opp halv åtte. Opp til stallen, møte veterinær. Etterpå kjøre Christiane til legen, dra tilbake til stallen og leie hest i snøstorm og sidelengs vind. Være så slitne at vi var skjelvne, og så kjøre oss fast i en diger snøfonn. Stå og grave ut bilen, med et par vanter på deling, uten strømpebukser, i iskald vind og med snøen stadig pakkende tettere under bilen. Sultne og utslitte ba vi pappa om hjelp som fikk oss løs. Kom oss hjem til slutt, og hvilte resten av dagen.
Lørdag: I dag våkna jeg en halvtimes tid før klokka ringte. Opp i stallen, rei tur i nesten én time og førti minutter. Møkking og stell, komme hjem. Pakke. Hvile. Pakke. Og i morra skal vi dra.
Så var det det å skulle stå opp tidlig i morra, uten å ha så mye angst i natt at vi ikke får sove i det hele tatt. Bli kjørt av pappa til flybussen. (Fordi korrespondansetida mellom bane og buss er på hele ett minutt). Ta bussen. Ta fly klokka 11.20 (et tidspunkt der vi vanligvis spiser frokost). Ta taxi til hotellet. Og så kan vi vel hvile?
Nevnte jeg at jeg er sliten?
- Mari
"Jeg er ikke utbrent", sa jeg
Jeg dro utenlands for å studere. Ingen andre hadde problemer med å greie skolen, jobb ved siden av og å gå ut tre ganger i uka. I hodet mitt var det sånt alle andre klarte. Jeg var ikke bra nok, som ikke gjorde det like bra som "alle" de andre hele tida. Det slo meg ikke at det kanskje var en del andre som ikke orka alt det der, at de andre studerte på sitt morsmål og jeg studerte på et språk jeg nettopp hadde lært, og at det store flertallet ikke brydde seg så mye som jeg gjorde om karakterer, resultater og eksamener. Mange brydde seg ikke om hvilken karakter de fikk, så lenge de stod. Mange studerte faktisk fordi de likte friheten. Jeg hadde ingen frihet, for jeg var fanga i mine egne regler. "Ikke pause før etter åtte om kvelden, du kan lese mens du spiser lunsj, du må bruke pausene mellom forelesningene effektivt på lesing, du kan høre på forelesningene du tok opp mens du går til skolen, du kan lese fag på t-bana"... Og så videre. Jeg kjørte meg selv veldig hardt, og var sur på meg selv for at jeg ikke klarte å drive meg selv enda hardere.
Det siste semesteret hadde jeg jaga opp kroppen min så mye at jeg skalv fra jeg stod opp til klokka var 20.00, tidspunktet jeg hadde satt som "lov å ta kvelden, så lenge det ikke er veldig mye å gjøre/snart eksamener/snart presentasjon/oppgaveinnlevering/gruppearbeid". Jeg klarte ikke å konsentrere meg, jeg sov dårlig og smilte sjelden. Jeg husker jeg ofte satt i ei trapp og leste, fordi det var fint å se at studentene rundt meg ikke leste fag hele tida. De leste aviser, prata sammen, hadde det gøy. Det hadde jeg ikke tid til. Men det var fint å se at det gikk bra med andre folk fagmessig selv om de ikke brukte hvert sekund på fag.
Da jeg endelig kunne dra hjem for godt, studiene var ferdige og jeg hadde mista all lyst på å noen gang jobbe med det jeg studerte, tenkte jeg at nå ville alt bli bra. Men det ble det jo ikke. Jeg tok en måned ferie og tenkte at nå burde jeg være klar for å sette opp tempoet igjen. Jeg tok meg en drittjobb, fordi tanken på å skulle jobbe med noe som minnet meg om studietida skremte meg. Det skremte meg så mye at jeg begynte å se meg om etter noe helt annet å gjøre. Jeg fant noen studier som var helt annerledes enn det jeg hadde gått, noe som ikke passa meg i det hele tatt, noe som jeg søkte på i min forvirring. Noe jeg kom inn på, og som var mye hardere enn det jeg hadde gått.
Jeg var sliten, men jeg dro. Jeg skrev meg inn, og gjorde ikke særlig mye annet enn å lese. Jeg hadde dårlig hukommelse, enda dårligere konsentrasjonsevne, jeg hadde ikke særlig interesse for noen av fagene, men jeg kvalte angsten og tvilen med anti-depressiva. Det var fortvilende å se at jeg for første gang i mitt liv ikke klarte å lese meg til bra resultater. Jeg har alltid tenkt at graden av stahet er det eneste som virkelig teller for å få bra karakterer. Jeg har aldri vært god i matte, men på videregående satt jeg med mattelekser helt til jeg skjønte det, helt til jeg fikk bra karakterer. Her strakk ikke tiden til. Jeg leste, skrev notater, holdt taler til meg selv, lagde tankekart og leste mer til jeg sovna fra bøkene, men det hjalp ikke på karakterene. Jeg tenkte at jeg var dum. "Alle" andre fikk det til. Jeg kunne jo ikke være utbrent bare av studiene, dessuten hvilte jeg jo en måned etter at jeg kom hjem fra de forrige studiene. Jeg visste ikke at i utbrent-sammenheng er ikke en måned noe. Og det går så fint å bli utbrent av studier, spesielt når man er snill jente. Ingenting ordner seg for snille jenter, de blir utnytta og utbrent.
Etter nesten ett år begynte jeg å tenke. Ikke bare på hva andre ville eller om udannelsen jeg tok ville ha nytte i samfunnet, men på hva jeg ville. Jeg ville jo ikke dette her! Jeg var verken interessert i utdannelsen eller jobbmulighetene etterpå. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg var der i det hele tatt.
Jeg sa fra at jeg slutta, og begynte å pakke. Og smile. Jeg fikk vite at den siste prøva hadde jeg gjort det skikkelig bra på og at jeg ikke burde slutte. Jeg sa at det var irrelevant, og at jeg drar hjem. Det at jeg hvert fall fikk én bra karakter var en slags seier for meg. "Jeg slutter ikke fordi jeg er dum, men fordi jeg faktisk ikke er interessert!". Jeg dro hjem, tok en måned ferie, og tok meg en drittjobb igjen, fordi tanken på å skulle jobbe med studiene jeg fullførte fortsatt skremte meg.
Jeg orka ikke å jobbe hver dag. Ikke annenhver dag heller. Jeg tvang meg gjennom arbeidsdagen med fanalgin og red bull, og lurte på hvorfor jeg var så lat og treig. Lurte på om det var noe galt med meg.
Så traff jeg Mari, som hadde jobba i bransjen jeg hadde utdanna meg ferdig i. Hun var utbrent og hadde ingen tanker om å begynne i samme jobb igjen. Jeg tenkte at hun hadde "lov" til å være utbrent, hun hadde jo jobba i mange år. Vi hadde veldig mange symptomer til felles, og etter noen måneder uten noen bedring fra min side skjønte jeg at jeg var utbrent.
Det er over et halvt år siden jeg ble sykemeldt. Jeg har ikke egentlig blitt noe bedre. Nå som det er vinter og mørkt er jeg egentlig mer sliten enn jeg var i høst. Når mamma spør meg hvordan det går med meg, vet jeg ikke hva jeg skal svare. Jeg vil jo så gjerne si at nå går det bedre, nå er jeg friskere, har mer energi, mindre tåkete hjerne, mindre behov for søvn, mindre angst... Hun spør for å være koselig, men jeg skulle ønske hun ikke gjorde det. Jeg skulle ønske hun bare lata som ingenting. At hun lata som Nav-pengene og aktivitetsplanen er en vanlig jobb. At pappa ikke kom med hjelpsomme hint om behandlinger jeg kunne prøvd for å bli bedre.
Det gjør det så virkelig.
Jeg er utbrent.
- Christiane
Det siste semesteret hadde jeg jaga opp kroppen min så mye at jeg skalv fra jeg stod opp til klokka var 20.00, tidspunktet jeg hadde satt som "lov å ta kvelden, så lenge det ikke er veldig mye å gjøre/snart eksamener/snart presentasjon/oppgaveinnlevering/gruppearbeid". Jeg klarte ikke å konsentrere meg, jeg sov dårlig og smilte sjelden. Jeg husker jeg ofte satt i ei trapp og leste, fordi det var fint å se at studentene rundt meg ikke leste fag hele tida. De leste aviser, prata sammen, hadde det gøy. Det hadde jeg ikke tid til. Men det var fint å se at det gikk bra med andre folk fagmessig selv om de ikke brukte hvert sekund på fag.
Da jeg endelig kunne dra hjem for godt, studiene var ferdige og jeg hadde mista all lyst på å noen gang jobbe med det jeg studerte, tenkte jeg at nå ville alt bli bra. Men det ble det jo ikke. Jeg tok en måned ferie og tenkte at nå burde jeg være klar for å sette opp tempoet igjen. Jeg tok meg en drittjobb, fordi tanken på å skulle jobbe med noe som minnet meg om studietida skremte meg. Det skremte meg så mye at jeg begynte å se meg om etter noe helt annet å gjøre. Jeg fant noen studier som var helt annerledes enn det jeg hadde gått, noe som ikke passa meg i det hele tatt, noe som jeg søkte på i min forvirring. Noe jeg kom inn på, og som var mye hardere enn det jeg hadde gått.
Jeg var sliten, men jeg dro. Jeg skrev meg inn, og gjorde ikke særlig mye annet enn å lese. Jeg hadde dårlig hukommelse, enda dårligere konsentrasjonsevne, jeg hadde ikke særlig interesse for noen av fagene, men jeg kvalte angsten og tvilen med anti-depressiva. Det var fortvilende å se at jeg for første gang i mitt liv ikke klarte å lese meg til bra resultater. Jeg har alltid tenkt at graden av stahet er det eneste som virkelig teller for å få bra karakterer. Jeg har aldri vært god i matte, men på videregående satt jeg med mattelekser helt til jeg skjønte det, helt til jeg fikk bra karakterer. Her strakk ikke tiden til. Jeg leste, skrev notater, holdt taler til meg selv, lagde tankekart og leste mer til jeg sovna fra bøkene, men det hjalp ikke på karakterene. Jeg tenkte at jeg var dum. "Alle" andre fikk det til. Jeg kunne jo ikke være utbrent bare av studiene, dessuten hvilte jeg jo en måned etter at jeg kom hjem fra de forrige studiene. Jeg visste ikke at i utbrent-sammenheng er ikke en måned noe. Og det går så fint å bli utbrent av studier, spesielt når man er snill jente. Ingenting ordner seg for snille jenter, de blir utnytta og utbrent.
Etter nesten ett år begynte jeg å tenke. Ikke bare på hva andre ville eller om udannelsen jeg tok ville ha nytte i samfunnet, men på hva jeg ville. Jeg ville jo ikke dette her! Jeg var verken interessert i utdannelsen eller jobbmulighetene etterpå. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg var der i det hele tatt.
Jeg sa fra at jeg slutta, og begynte å pakke. Og smile. Jeg fikk vite at den siste prøva hadde jeg gjort det skikkelig bra på og at jeg ikke burde slutte. Jeg sa at det var irrelevant, og at jeg drar hjem. Det at jeg hvert fall fikk én bra karakter var en slags seier for meg. "Jeg slutter ikke fordi jeg er dum, men fordi jeg faktisk ikke er interessert!". Jeg dro hjem, tok en måned ferie, og tok meg en drittjobb igjen, fordi tanken på å skulle jobbe med studiene jeg fullførte fortsatt skremte meg.
Jeg orka ikke å jobbe hver dag. Ikke annenhver dag heller. Jeg tvang meg gjennom arbeidsdagen med fanalgin og red bull, og lurte på hvorfor jeg var så lat og treig. Lurte på om det var noe galt med meg.
Så traff jeg Mari, som hadde jobba i bransjen jeg hadde utdanna meg ferdig i. Hun var utbrent og hadde ingen tanker om å begynne i samme jobb igjen. Jeg tenkte at hun hadde "lov" til å være utbrent, hun hadde jo jobba i mange år. Vi hadde veldig mange symptomer til felles, og etter noen måneder uten noen bedring fra min side skjønte jeg at jeg var utbrent.
Det er over et halvt år siden jeg ble sykemeldt. Jeg har ikke egentlig blitt noe bedre. Nå som det er vinter og mørkt er jeg egentlig mer sliten enn jeg var i høst. Når mamma spør meg hvordan det går med meg, vet jeg ikke hva jeg skal svare. Jeg vil jo så gjerne si at nå går det bedre, nå er jeg friskere, har mer energi, mindre tåkete hjerne, mindre behov for søvn, mindre angst... Hun spør for å være koselig, men jeg skulle ønske hun ikke gjorde det. Jeg skulle ønske hun bare lata som ingenting. At hun lata som Nav-pengene og aktivitetsplanen er en vanlig jobb. At pappa ikke kom med hjelpsomme hint om behandlinger jeg kunne prøvd for å bli bedre.
Det gjør det så virkelig.
Jeg er utbrent.
- Christiane
torsdag 10. februar 2011
Klatrenekt i snøkaos
Noen ganger er ting veldig firkanta. Såpass at man kan begynne å lure på om Systemet egentlig vil at man skal komme seg tilbake til arbeidslivet noen gang.
I dag hadde vi nemlig bestemt oss for å klatre. Vi er med på Aktiv på dagtid som gir folk tilknytta Nav en mulighet til å trene når alle andre er på jobb. Her kan man gjøre det meste fra spinning til svømming, innenfor visse tider. Det vi liker best er klatringa. Jeg var på det noen måneder i fjor, og Christiane var med meg for et par uker sida.
Så i dag skaffa jeg hestepasser, og vi sto opp tidlig (til oss å være, sånn i utbrentland) for å komme oss av gårde. Men ute viste det seg å være snøkaos. Først måtte vi grave ut og feie av bilen, og så gikk det i sneglefart hele veien til byen. Køer, snøfonner, smale veier og tett trafikk. Vi regna ut at vi kom til å bli ca fem minutter forsinka. Men det var før vi kom fram. På parkeringsplassen var det nemlig ikke én eneste plass å oppdrive (eller, det var noen, men de var reservert. Det har jeg prøvd før. Da fikk jeg bot.) Så da kjørte jeg ut igjen. Og bortover veien. Og tilbake. Kom meg såvidt rundt en rundkjøring uten å skli ned en bakke. Tilbake. Stoppa utafor klatresenteret og fikk Christiane til å gå ned den bratte bakken, forbi alle gravemaskinene, for å finne ut om det var noen ledig plass. Det var én. Jeg kjørte ned, parkerte, og så på skiltet Gjesteparkering til Vulkan klatresenter. Kun med gyldig P-bevis. Så jeg gikk inn på klatresenteret for å finne parkeringsbevis.
Men det hadde INGEN hørt om. Ikke mannen som snakka med han andre mannen om et møte. Ikke gutten og jenta som spiste og så ut som proffe klatrere. Ikke han ene instruktørtypen eller han andre som hang i veggen. Han ene sa at han pleide å sykle. Jepp. Tror virkelig en utbrent og angstete person som meg bør sykle fra Oppsal til sentrum mens det snør sidelengs og busser, biler og fotgjengere sklir rundt hverandre. Han sa også det går an å ta buss og bane. Det er jo kollektivkaos uten like i dag, og det hjelper heller ikke at det er mulig å ta buss og bane så lenge bilen står parkert utafor. Så jeg kjørte avgårde igjen. Fant endelig en ledig plass, på et sted der det var parkering mot betaling uten betalingsautomat. Så vi parkerte, kryssa veien, kava ned en lang trapp, gikk inn på senteret, tok av sko og jakker, gikk opp trappa for å si at NÅ! Nå var vi klare for å klatre!!
Men neida. Instruktørjenta sa at nå var det for seint. Vi var en halvtime forsinka, må vite. Vi forklarte dagens kaos. Men nei. Det var regler for sånt. Hun kunne gi oss treningskort (da må man levere fra seg et skjema for hva man "lider" av, deriblant står utbrenthet og angst kryssa av for oss begge, så hun kunne jo lese at vi ikke akkurat hopper ut av huset hver dag). Så måtte vi gå igjen. Det var fire-fem andre på klatringa, en hel gjeng instruktører, og halvannen time igjen til slutt. Vi hadde forstått det om det var snakk om en påbegynt treningstime der alle må starte likt. Men klatring?? Der man uansett venter på tur, der det sto en gjeng med instruktører og hang? Etter snøkaos og parkeringshelvete og en hel bunch av situasjoner jeg egentlig er overraska over at ikke ga meg angst? Og der folk ofte går etter én times tid fordi de ikke orker mer, og det var plenty med tid? På et sted som skal hjelpe folk til å klare ting, føle de mestrer noe i en ellers tung hverdag? Niks. Cya next time, lissom.
Så da pusla vi ut igjen, opp den lange trappa, og ble sittende i bilen og bare...sitte. Var totalt utslitt, angsten krøp fram, og vi følte oss sure og urettferdig behandla. Slingringsmonn, anyone? Endte med å kjøre halve byen rundt for å unngå kø, spise lunsj på Stovner og dra hjem for å sitte i sofaen og puste.
Er det rart man bruker lang tid på å bli frisk??!
- Mari
I dag hadde vi nemlig bestemt oss for å klatre. Vi er med på Aktiv på dagtid som gir folk tilknytta Nav en mulighet til å trene når alle andre er på jobb. Her kan man gjøre det meste fra spinning til svømming, innenfor visse tider. Det vi liker best er klatringa. Jeg var på det noen måneder i fjor, og Christiane var med meg for et par uker sida.
Så i dag skaffa jeg hestepasser, og vi sto opp tidlig (til oss å være, sånn i utbrentland) for å komme oss av gårde. Men ute viste det seg å være snøkaos. Først måtte vi grave ut og feie av bilen, og så gikk det i sneglefart hele veien til byen. Køer, snøfonner, smale veier og tett trafikk. Vi regna ut at vi kom til å bli ca fem minutter forsinka. Men det var før vi kom fram. På parkeringsplassen var det nemlig ikke én eneste plass å oppdrive (eller, det var noen, men de var reservert. Det har jeg prøvd før. Da fikk jeg bot.) Så da kjørte jeg ut igjen. Og bortover veien. Og tilbake. Kom meg såvidt rundt en rundkjøring uten å skli ned en bakke. Tilbake. Stoppa utafor klatresenteret og fikk Christiane til å gå ned den bratte bakken, forbi alle gravemaskinene, for å finne ut om det var noen ledig plass. Det var én. Jeg kjørte ned, parkerte, og så på skiltet Gjesteparkering til Vulkan klatresenter. Kun med gyldig P-bevis. Så jeg gikk inn på klatresenteret for å finne parkeringsbevis.
Men det hadde INGEN hørt om. Ikke mannen som snakka med han andre mannen om et møte. Ikke gutten og jenta som spiste og så ut som proffe klatrere. Ikke han ene instruktørtypen eller han andre som hang i veggen. Han ene sa at han pleide å sykle. Jepp. Tror virkelig en utbrent og angstete person som meg bør sykle fra Oppsal til sentrum mens det snør sidelengs og busser, biler og fotgjengere sklir rundt hverandre. Han sa også det går an å ta buss og bane. Det er jo kollektivkaos uten like i dag, og det hjelper heller ikke at det er mulig å ta buss og bane så lenge bilen står parkert utafor. Så jeg kjørte avgårde igjen. Fant endelig en ledig plass, på et sted der det var parkering mot betaling uten betalingsautomat. Så vi parkerte, kryssa veien, kava ned en lang trapp, gikk inn på senteret, tok av sko og jakker, gikk opp trappa for å si at NÅ! Nå var vi klare for å klatre!!
Men neida. Instruktørjenta sa at nå var det for seint. Vi var en halvtime forsinka, må vite. Vi forklarte dagens kaos. Men nei. Det var regler for sånt. Hun kunne gi oss treningskort (da må man levere fra seg et skjema for hva man "lider" av, deriblant står utbrenthet og angst kryssa av for oss begge, så hun kunne jo lese at vi ikke akkurat hopper ut av huset hver dag). Så måtte vi gå igjen. Det var fire-fem andre på klatringa, en hel gjeng instruktører, og halvannen time igjen til slutt. Vi hadde forstått det om det var snakk om en påbegynt treningstime der alle må starte likt. Men klatring?? Der man uansett venter på tur, der det sto en gjeng med instruktører og hang? Etter snøkaos og parkeringshelvete og en hel bunch av situasjoner jeg egentlig er overraska over at ikke ga meg angst? Og der folk ofte går etter én times tid fordi de ikke orker mer, og det var plenty med tid? På et sted som skal hjelpe folk til å klare ting, føle de mestrer noe i en ellers tung hverdag? Niks. Cya next time, lissom.
Så da pusla vi ut igjen, opp den lange trappa, og ble sittende i bilen og bare...sitte. Var totalt utslitt, angsten krøp fram, og vi følte oss sure og urettferdig behandla. Slingringsmonn, anyone? Endte med å kjøre halve byen rundt for å unngå kø, spise lunsj på Stovner og dra hjem for å sitte i sofaen og puste.
Er det rart man bruker lang tid på å bli frisk??!
- Mari
Utbrent på bloggurat
I håp om at innleggene våre kan hjelpe noen som er i samme utbrent-situasjon, har jeg lagt ut bloggen vår på Bloggurat.
- Christiane
- Christiane
søndag 6. februar 2011
Angst
Før hadde jeg aldri angst. Jeg kunne bli nervøs for prøver og lignende, men jeg hadde ikke særlig problemer med å ha en muntlig presentasjon på et språk jeg behersket sånn noenlunde, eller med å ha tre eksamener på en uke. Nå kan jeg bli nervøs av å skulle ta t-banen, skulle dra til legen, psykologen, på ferie, til en venninne... Jeg tenker på det om igjen og om igjen, planlegger når jeg må stå opp, når jeg skal ta t-banen og når jeg må komme fram til legekontoret. Etter å ha gjort det, gjør jeg det igjen. Og igjen. Kvelden før jeg skal noe har jeg problemer med å sovne, og med å sove i det hele tatt den natta.
Når jeg er i det øyeblikket jeg har vært nervøs for, f.eks. en legetime, er jeg ikke spesielt bekymra. Jeg har bare tenkt ekstremt nøye gjennom alt på forhånd. Det leder ofte til at jeg går rundt med ei knute i magen, og i hodet svirrer samme tanke igjen og igjen.
De gangene jeg får angstanfall, vet jeg ofte ikke hvorfor, eller det er noe utrolig tåpelig, som "Herregud! Jeg må KJØRE til et sted jeg har kjørt til mange ganger før uten problemer!". Da kan jeg begynne å skjelve, miste matlysta, alt føles feil, jeg mister troa på at jeg klarer noe som helst (gå på butikken, sette på vaskemaskinen, you name it), og jeg er redd for å gjøre noe som helst, i tilfelle det blir feil. Noen ganger kan jeg ha det sånn hele dagen, mange dager på rad. Nå som jeg har Mari er det mye bedre, fordi det hjelper å ha henne nær meg. Så nå er det bare sånn hvis vi er borte fra hverandre mer enn en dag.
Og jeg som brukte å være så selvstendig, uredd og tøff...
- Christiane
Når jeg er i det øyeblikket jeg har vært nervøs for, f.eks. en legetime, er jeg ikke spesielt bekymra. Jeg har bare tenkt ekstremt nøye gjennom alt på forhånd. Det leder ofte til at jeg går rundt med ei knute i magen, og i hodet svirrer samme tanke igjen og igjen.
De gangene jeg får angstanfall, vet jeg ofte ikke hvorfor, eller det er noe utrolig tåpelig, som "Herregud! Jeg må KJØRE til et sted jeg har kjørt til mange ganger før uten problemer!". Da kan jeg begynne å skjelve, miste matlysta, alt føles feil, jeg mister troa på at jeg klarer noe som helst (gå på butikken, sette på vaskemaskinen, you name it), og jeg er redd for å gjøre noe som helst, i tilfelle det blir feil. Noen ganger kan jeg ha det sånn hele dagen, mange dager på rad. Nå som jeg har Mari er det mye bedre, fordi det hjelper å ha henne nær meg. Så nå er det bare sånn hvis vi er borte fra hverandre mer enn en dag.
Og jeg som brukte å være så selvstendig, uredd og tøff...
- Christiane
lørdag 5. februar 2011
Dagens formkurve
I dag har vi hatt en veldig rolig dag. Men det hjelper jo ikke.
Våkna av alarmen klokka halv elleve, og delvis naboens radio i timene før det. Han er nemlig litt over halvdøv, og hører på radio på et vilt høyt nivå. Han setter den på mens han spiser på kjøkkenet, og går så på badet. Og mener han skal høre alt som blir sagt mens han barberer seg. Radioen står vegg i vegg med soverommet vårt, så vi våkner av lydvibrasjoner, muligheten til å skille menn- og kvinnestemmer og kan få en sang på hjernen rett og slett av å høre teksten. Vi blir gjerne vekka rundt sju-åtte, og nekta å legge oss om kvelden fordi det da bråker like grasat mellom midnatt og to.
NOKOMDET.
Vi sto opp, spiste frokost, ordna oss og dro i stallen. Rei en halvtimes tur i nabolaget, hvor vi bytta på å ri. Så var det møkking og ordning. Veldig basic, veldig rolig og veldig rutine. Etterpå dro vi en liten tur på senteret fordi jeg måtte kjøpe koffert, og vi handla litt godteri. Var på senteret i maks tjue minutter, og dro deretter hjem for å spise lunsj. Dagen utafor huset var på ca tre og en halv time.
Formen akkurat nå: Jeg er svimmel, og det gjør vondt i musklene inni beina. Det svir i øynene, og jeg har antydning til hodepine. Det føles som jeg ikke har sovet på flere døgn, selv om jeg faktisk sov sammenhengende i nesten ni timer. Jeg sitter i sofaen og vurderer om jeg orker å reise meg opp for å hente vann. Tanken på å skulle noe som helst i morra er skremmende. Jeg er trøtt, sliten og kunne godt lagt meg til å sove.
Jeg er visst klar for å bevege meg ut i arbeidslivet? Eller hva?
- Mari
Våkna av alarmen klokka halv elleve, og delvis naboens radio i timene før det. Han er nemlig litt over halvdøv, og hører på radio på et vilt høyt nivå. Han setter den på mens han spiser på kjøkkenet, og går så på badet. Og mener han skal høre alt som blir sagt mens han barberer seg. Radioen står vegg i vegg med soverommet vårt, så vi våkner av lydvibrasjoner, muligheten til å skille menn- og kvinnestemmer og kan få en sang på hjernen rett og slett av å høre teksten. Vi blir gjerne vekka rundt sju-åtte, og nekta å legge oss om kvelden fordi det da bråker like grasat mellom midnatt og to.
NOKOMDET.
Vi sto opp, spiste frokost, ordna oss og dro i stallen. Rei en halvtimes tur i nabolaget, hvor vi bytta på å ri. Så var det møkking og ordning. Veldig basic, veldig rolig og veldig rutine. Etterpå dro vi en liten tur på senteret fordi jeg måtte kjøpe koffert, og vi handla litt godteri. Var på senteret i maks tjue minutter, og dro deretter hjem for å spise lunsj. Dagen utafor huset var på ca tre og en halv time.
Formen akkurat nå: Jeg er svimmel, og det gjør vondt i musklene inni beina. Det svir i øynene, og jeg har antydning til hodepine. Det føles som jeg ikke har sovet på flere døgn, selv om jeg faktisk sov sammenhengende i nesten ni timer. Jeg sitter i sofaen og vurderer om jeg orker å reise meg opp for å hente vann. Tanken på å skulle noe som helst i morra er skremmende. Jeg er trøtt, sliten og kunne godt lagt meg til å sove.
Jeg er visst klar for å bevege meg ut i arbeidslivet? Eller hva?
- Mari
torsdag 3. februar 2011
Arbeidsinfo fra Onkel Nav
I dag hadde jeg time hos en Nav-los. Det var en veldig snill, positiv og forståelsesfull dame som visste hva hun snakka om. Hun var altså ikke en typisk los, når min erfaring er gærne Kjell Aronsen, som gjerne raver rundt og hyler om staaag, snerk og staaaake. Dette var en dame som gjør at vi får troa på at Nav faktisk funker. At de hjelper deg. Jeg tror Nav i vår bydel er veldig oppdaterte på hva som finnes av tilbud, og interessert i det beste for brukerne sine. Jeg var fem uker i Afrika i høst, og vanligvis vil ikke Nav ha deg ut av landet en helg engang, uten at du må søke spesielt. Saksbehandleren min gikk til øverste sjef og sørga for at jeg ikke bare fikk lov til å reise, men at dokumentasjonen jeg viste på at jeg ville ha godt av turen, ble tatt hensyn til, og jeg fikk økonomisk støtte for alle fem ukene.
Dama i dag fortalte om hva Nav kan hjelpe en med for å komme tilbake i jobb. Ikke nå, ikke om én måned, men når man er klar. Christiane var med, både som støtte for meg og fordi hun selv er i samme situasjon og trenger mye av den samme infoen. I tillegg viste det seg at vi har samme saksbehandler, så da får endelig min kjære en som funker og kan det hun driver med.
Men tilbake til losen. Det finnes mange tilbud, og vi fikk mye info. Her er alt fra å sitte og sy sammen med andre gærninger (neidaaa, andre som har psykiske problemer. Som sliter, altså. Sånn som oss. Dama forsikra oss om at de er som oss alle sammen, hihi), til å jobbe på Bogstad gård. Sistnevnte er langt mer aktuelt for oss, og det er også et annet veldig interessant tilbud vi kan benytte oss av. Nav har nemlig noen folk som ikke jobber direkte for dem, men som hjelper folk ut i jobb. Dette ved hjelp av tett oppfølging, intervjuer om hva man kan tenke seg, hvor man kanskje ser for seg en utplassering, etc. Så kan man feks få jobbe to dager i uka på FOD-gården og få hjelp til å se om det funker eller ei.
På den ene siden føles det patetisk at jeg ikke skal klare å skaffe meg jobb på egen hånd. Jeg var jo en velfungerende journalist som ringte folk, lagde avtaler, sto på en scene og tok bilder av folk og som skrev 3-5 artikler daglig. Nå skal jeg lissom ha hjelp til å komme et sted der jeg kan sitte og sy? Eller hogge trær og melke kuer? Eller få lov til å stikke innom en jobb noen timer i uka? Men sånn er det nå. Jeg orker ikke noe annet. Det er skummelt, angsten tar kontroll og sier at jeg ikke klarer ting. Men med dette tilbudet kan jeg kanskje orke å jobbe igjen. Jeg er kjempeglad for at Nav følger opp så bra, og at jeg blir trodd på at jeg ikke er klar nå. Nå vet jeg hva slags tilbud de har, og mulighetene er mange. Det finnes så mye veiledning, så mange ting man kan få støtte til, både økonomisk og i praksis. Når jeg føler meg klar vet jeg litt mer om hvor jeg kan begynne. Nå er det å skulle være fast et sted to-tre timer én gang i uka skummelt. Men det vil endre seg, og vi er sammen om det. Det at vi har så lik bakgrunn og forstår hverandre så godt gjør det lettere å takle alt sammen.
Nå skal det sies at vi ble totalt utslitt av møtet, og nå sitter i hver vår sofa med laptop på fanget mens trøttheten holder på å ta overhånd. Å dra på møtet og etterpå en liten tur i stallen var mer enn nok for i dag. Å bli så sliten av så lite føles tungt. Men vi er på vei. Det bare går sakte. Og så lenge alle rundt oss forstår det, skal vi nok komme oss på beina igjen, bare vent!
- Mari
Dama i dag fortalte om hva Nav kan hjelpe en med for å komme tilbake i jobb. Ikke nå, ikke om én måned, men når man er klar. Christiane var med, både som støtte for meg og fordi hun selv er i samme situasjon og trenger mye av den samme infoen. I tillegg viste det seg at vi har samme saksbehandler, så da får endelig min kjære en som funker og kan det hun driver med.
Men tilbake til losen. Det finnes mange tilbud, og vi fikk mye info. Her er alt fra å sitte og sy sammen med andre gærninger (neidaaa, andre som har psykiske problemer. Som sliter, altså. Sånn som oss. Dama forsikra oss om at de er som oss alle sammen, hihi), til å jobbe på Bogstad gård. Sistnevnte er langt mer aktuelt for oss, og det er også et annet veldig interessant tilbud vi kan benytte oss av. Nav har nemlig noen folk som ikke jobber direkte for dem, men som hjelper folk ut i jobb. Dette ved hjelp av tett oppfølging, intervjuer om hva man kan tenke seg, hvor man kanskje ser for seg en utplassering, etc. Så kan man feks få jobbe to dager i uka på FOD-gården og få hjelp til å se om det funker eller ei.
På den ene siden føles det patetisk at jeg ikke skal klare å skaffe meg jobb på egen hånd. Jeg var jo en velfungerende journalist som ringte folk, lagde avtaler, sto på en scene og tok bilder av folk og som skrev 3-5 artikler daglig. Nå skal jeg lissom ha hjelp til å komme et sted der jeg kan sitte og sy? Eller hogge trær og melke kuer? Eller få lov til å stikke innom en jobb noen timer i uka? Men sånn er det nå. Jeg orker ikke noe annet. Det er skummelt, angsten tar kontroll og sier at jeg ikke klarer ting. Men med dette tilbudet kan jeg kanskje orke å jobbe igjen. Jeg er kjempeglad for at Nav følger opp så bra, og at jeg blir trodd på at jeg ikke er klar nå. Nå vet jeg hva slags tilbud de har, og mulighetene er mange. Det finnes så mye veiledning, så mange ting man kan få støtte til, både økonomisk og i praksis. Når jeg føler meg klar vet jeg litt mer om hvor jeg kan begynne. Nå er det å skulle være fast et sted to-tre timer én gang i uka skummelt. Men det vil endre seg, og vi er sammen om det. Det at vi har så lik bakgrunn og forstår hverandre så godt gjør det lettere å takle alt sammen.
Nå skal det sies at vi ble totalt utslitt av møtet, og nå sitter i hver vår sofa med laptop på fanget mens trøttheten holder på å ta overhånd. Å dra på møtet og etterpå en liten tur i stallen var mer enn nok for i dag. Å bli så sliten av så lite føles tungt. Men vi er på vei. Det bare går sakte. Og så lenge alle rundt oss forstår det, skal vi nok komme oss på beina igjen, bare vent!
- Mari
onsdag 2. februar 2011
Happiness on Earth isn't just for high achievers
En guide til elever/studenter med store ambisjoner og høye mål.
Kanskje vet du ikke helt hva du vil bli. Kanskje tenker du at du må få veldig gode karakterer, sånn at du kan bli det du vil. Kanskje setter du andre grenser og regler for deg enn for andre. Det er bra hvis venninna di får en firer, men du må minst ha fem for at det skal være bra. Selv når du får en femmer eller sekser blir du ikke kjempeglad, du blir bare ikke skuffa. Du tenker på neste mål, uten å gi deg selv tid til å være stolt av deg selv for det du oppnådde.
Det er faktisk helt i orden om du ikke vet hva du vil bli. Det finner du ut av mens du lever. Du må ikke presse deg hardere enn alle andre for å finne meninga med livet.
Og vet du hva? Etter at du har pressa deg hardere enn alle andre, og vært snill mot alle andre enn deg selv, og oppnådd de resultatene du ville - finner du ikke meninga med livet.
Jeg vil ikke påstå at jeg vet hva meninga med livet er. Men jeg tror Regine Stokke hadde mer peiling enn en ambisiøs student.
"Kjærlighet er nøkkelordet. Har man ikke kjærlighet til livet sitt, har man ikke noe å leve for. Man lever for kjærlighet til familien, til venner, til naturen, til musikk, til interesser, til dyr, til kjærester. Da har man en mening med livet."
Er du som jeg var, og til dels fortsatt er, så gidder du ikke høre etter nå. Du har bare ett liv og du skal gjøre mest mulig ut av det. Men når du blir gammel kommer du ikke til å tenke "Jeg skulle ønske jeg hadde lest mer og jobba hardere". Du kommer til å ønske at du ble med ut den gangen du ikke hadde tid fordi du skulle lese til kjemiprøva, at du tok rådet til mannen din og gikk ned til 80 % stilling i stedet for å få hjerteinfarkt av stress, at du tok deg tid til å være med de du er glad i, at du ikke jobba så mange sene kvelder at du ikke huska hvilke av barna dine som hadde hvilke matallergier, at du gikk flere turer i skogen med hunden, at du så flere solnedganger.
Hvis ikke jeg hadde blitt utbrent, hadde jeg helt sikkert holdt på sånn enda: Jaget etter Det Rette Studiet For Meg, funnet noe bedre, lært meg mer, fått grader og bokstaver i navnet mitt, fått en imponerende, om enn noe sprikende, CV, blitt utrolig deprimert, mista meg selv.
Jeg sov åtte og en halv time i natt. Så jeg våkna helt utslått. Jeg klarte etterhvert å karre meg ut av senga og etter en stund ordna jeg meg frokost. Nå er jeg fortsatt så trøtt at jeg ikke ser helt klart, og jeg har ikke orka å gjøre fysioterapiøvelsene mine. Jeg bare sitter her på sofaen, og utvikler hodepine av dataskjermen, så snart må jeg slutte å skrive også. Jeg er utrolig frustrert, fordi jeg er enda mer sliten nå enn jeg var i høst. Jeg antar det er vintermørket som gjør det. I dag får jeg ikke gjort noe annet enn å sitte her inne i leiligheta og prøve å holde angsten (som jeg fikk i pakketilbud sammen med utbrentheten) unna.
Men når jeg blir frisk, da skal jeg...
Kanskje vet du ikke helt hva du vil bli. Kanskje tenker du at du må få veldig gode karakterer, sånn at du kan bli det du vil. Kanskje setter du andre grenser og regler for deg enn for andre. Det er bra hvis venninna di får en firer, men du må minst ha fem for at det skal være bra. Selv når du får en femmer eller sekser blir du ikke kjempeglad, du blir bare ikke skuffa. Du tenker på neste mål, uten å gi deg selv tid til å være stolt av deg selv for det du oppnådde.
Det er faktisk helt i orden om du ikke vet hva du vil bli. Det finner du ut av mens du lever. Du må ikke presse deg hardere enn alle andre for å finne meninga med livet.
Og vet du hva? Etter at du har pressa deg hardere enn alle andre, og vært snill mot alle andre enn deg selv, og oppnådd de resultatene du ville - finner du ikke meninga med livet.
Jeg vil ikke påstå at jeg vet hva meninga med livet er. Men jeg tror Regine Stokke hadde mer peiling enn en ambisiøs student.
"Kjærlighet er nøkkelordet. Har man ikke kjærlighet til livet sitt, har man ikke noe å leve for. Man lever for kjærlighet til familien, til venner, til naturen, til musikk, til interesser, til dyr, til kjærester. Da har man en mening med livet."
Er du som jeg var, og til dels fortsatt er, så gidder du ikke høre etter nå. Du har bare ett liv og du skal gjøre mest mulig ut av det. Men når du blir gammel kommer du ikke til å tenke "Jeg skulle ønske jeg hadde lest mer og jobba hardere". Du kommer til å ønske at du ble med ut den gangen du ikke hadde tid fordi du skulle lese til kjemiprøva, at du tok rådet til mannen din og gikk ned til 80 % stilling i stedet for å få hjerteinfarkt av stress, at du tok deg tid til å være med de du er glad i, at du ikke jobba så mange sene kvelder at du ikke huska hvilke av barna dine som hadde hvilke matallergier, at du gikk flere turer i skogen med hunden, at du så flere solnedganger.
Hvis ikke jeg hadde blitt utbrent, hadde jeg helt sikkert holdt på sånn enda: Jaget etter Det Rette Studiet For Meg, funnet noe bedre, lært meg mer, fått grader og bokstaver i navnet mitt, fått en imponerende, om enn noe sprikende, CV, blitt utrolig deprimert, mista meg selv.
Jeg sov åtte og en halv time i natt. Så jeg våkna helt utslått. Jeg klarte etterhvert å karre meg ut av senga og etter en stund ordna jeg meg frokost. Nå er jeg fortsatt så trøtt at jeg ikke ser helt klart, og jeg har ikke orka å gjøre fysioterapiøvelsene mine. Jeg bare sitter her på sofaen, og utvikler hodepine av dataskjermen, så snart må jeg slutte å skrive også. Jeg er utrolig frustrert, fordi jeg er enda mer sliten nå enn jeg var i høst. Jeg antar det er vintermørket som gjør det. I dag får jeg ikke gjort noe annet enn å sitte her inne i leiligheta og prøve å holde angsten (som jeg fikk i pakketilbud sammen med utbrentheten) unna.
Men når jeg blir frisk, da skal jeg...
- Ha energi til å finne på morsomme ting med Mari
- Begynne å ri ordentlig igjen, og til slutt begynne på sprang igjen
- Gå ordentlige turer i skogen igjen
- Stå på slalom!
- Kanskje lære meg å stå på snowboard?
- Spise lunsj på kafé uten å bli sliten av det
- Si ja til avtaler med venner uten å måtte ta forbehold om at jeg kanskje ikke orker og uten å måtte si at de ikke bør regne med at jeg kommer
- Begynne å spille gitar ordentlig igjen
- Kanskje få igjen skrivelysta?
- Christiane
tirsdag 1. februar 2011
Lesbisk lykke??
Nå skal jo denne bloggen egentlig handle om utbrenthet, men akkurat dette må bare kommenteres.
Så en koselig artikkel om noen som har funnet lykken gjennom et tv-program de har vært med på. Det er jo veldig fint for dem, men hvorfor skrive Lesbisk lykke i overskriften?
De ville da aldri finne på å skrive "heterolykke"? "Heteroparet" eller "det heterofile paret fant kjærligheten da de møtttes under tv-showet Korslaget"...? Det at de er lesbiske kommer jo godt fram av teksten, navnene og bildet? Hva er lissom lesbisk lykke? Jeg skjønner jo at det er litt annerledes enn heterofile forhold... men det eneste som er annerledes er jo at det er to personer av samme kjønn. Selve lykken, selve kjærligheten og selve forholdet er da ikke noe annerledes?!
Personlig synes jeg det er veldig fint at skeive viser kjærligheten offentlig. Det er nemlig ikke så enkelt bestandig. Biler tuter når vi leier langs gata, folk stirrer, stiller svært personlige spørsmål og sier ting som "du kan da ikke være SÅNN, du er jo ikke stygg. Ikke ser du ut som en mann heller!" Da jeg og Christiane en gang for noen måneder siden kyssa utenfor blokka for å si hadet (dette var før vi bodde sammen, og det var ikke snakk om noen som helst form for råklining her), gikk en mann fra naboblokka og bort til bilen sin. Han holdt på å gå rett inn i den, fordi han stirra på oss. Så satte han seg inn i bilen, fremdeles stirrende. På dette tidspunktet hadde vi slutta å kysse for lengst, vi bare sto inntil hverandre. Han rygga ut, uten så se seg for, og kjørte forbi oss med hodet omtrent hengende ut av vinduet. Så forsvant han ut på veien, fremdeles uten noengang å ha sett ut av frontruta, og uten å prøve å være diskret. Til slutt endte vi med å vinke til ham, fordi det så så håpløst ut. Og han vinka tilbake også, gitt!
Så ja, det er ikke alltid like lett å vise kjærligheten, fordi man får så rare tilbakemeldinger. Men lesbisk lykke? Trodde da det hørte Se og Hør-terminologien til!
- Mari
Så en koselig artikkel om noen som har funnet lykken gjennom et tv-program de har vært med på. Det er jo veldig fint for dem, men hvorfor skrive Lesbisk lykke i overskriften?
De ville da aldri finne på å skrive "heterolykke"? "Heteroparet" eller "det heterofile paret fant kjærligheten da de møtttes under tv-showet Korslaget"...? Det at de er lesbiske kommer jo godt fram av teksten, navnene og bildet? Hva er lissom lesbisk lykke? Jeg skjønner jo at det er litt annerledes enn heterofile forhold... men det eneste som er annerledes er jo at det er to personer av samme kjønn. Selve lykken, selve kjærligheten og selve forholdet er da ikke noe annerledes?!
Personlig synes jeg det er veldig fint at skeive viser kjærligheten offentlig. Det er nemlig ikke så enkelt bestandig. Biler tuter når vi leier langs gata, folk stirrer, stiller svært personlige spørsmål og sier ting som "du kan da ikke være SÅNN, du er jo ikke stygg. Ikke ser du ut som en mann heller!" Da jeg og Christiane en gang for noen måneder siden kyssa utenfor blokka for å si hadet (dette var før vi bodde sammen, og det var ikke snakk om noen som helst form for råklining her), gikk en mann fra naboblokka og bort til bilen sin. Han holdt på å gå rett inn i den, fordi han stirra på oss. Så satte han seg inn i bilen, fremdeles stirrende. På dette tidspunktet hadde vi slutta å kysse for lengst, vi bare sto inntil hverandre. Han rygga ut, uten så se seg for, og kjørte forbi oss med hodet omtrent hengende ut av vinduet. Så forsvant han ut på veien, fremdeles uten noengang å ha sett ut av frontruta, og uten å prøve å være diskret. Til slutt endte vi med å vinke til ham, fordi det så så håpløst ut. Og han vinka tilbake også, gitt!
Så ja, det er ikke alltid like lett å vise kjærligheten, fordi man får så rare tilbakemeldinger. Men lesbisk lykke? Trodde da det hørte Se og Hør-terminologien til!
- Mari
Det skal ingenting til...
Å være utbrent er litt som å ha M.E., bare motsatt. Det fant jeg ut i samarbeid med en venninne som har årelang erfaring i å ha M.E. Hennes sykdom er fysisk, mens min og Christianes er psykisk. Alyssa kan ha kjempelyst til å gjøre noe. Hun brenner for å gå på konserter, kanskje vaske leiligheten eller i det minste ta en joggetur. Har kjempelyst, og rent teoretisk masse energi til å gjøre alt dette. Inni hodet. Mens kroppen sier "hahaha, trodde du seriøst du skulle få lov til å gå ut av blokka i dag, du 'a? Eller i det hele tatt stå opp? Stå oppreist mens du lager mat?? Mohaaahaaa, nei, her skal du få lov å være sengeliggende hele dagen, gitt!". Samme hvor gjerne hun vil noe, kan altså kroppen overstyre alt, og takke for seg, nekte å lystre og gi henne artige bieffekter som feber, hodepine og lignende.
Christiane og jeg, derimot, som er utbrent, har det motsatt. Vår sykdom er psykisk. Nå betyr ikke det at man ikke merker M.E. psykisk. Man kan selvsagt bli deppa og nedbrutt av at kroppen ikke vil ting. På samme måte kan det verke i kroppen og være slitsomt å gjøre fysiske ting når man er utbrent. Men om man tvinger seg til å gå en tur, handle litt, møte venner eller trene, kan det være moro der og da. "Yes, jeg klarer dette, det var jo faktisk koselig/moro/spennende/interessant", tenker vi. Så kommer vi hjem, eller setter oss ned et sted, eller tar oss tid til å puste dypt ned i lungene...
Og med ett kjennes det å skulle reise seg opp som den største utfordringen som finnes. Man blir svimmel av turen fra stua til kjøkkenet. Å gå i matbutikken, sitte rolig hjemme hos en venninne og skravle og andre veldig lite aktive ting, blir dermed som å bestige et kjempefjell eller løpe tjue runder rundt nærmeste vann - skal man dømme etter hvor slitne vi blir.
Vi er lei av å ikke orke ting. Lei av å våkne hver dag og kjenne etter om vi orker å bevege oss ut før klokka tolv. Lei av å ikke vite når vi blir bra. Vi drømmer om å kunne stå opp, smile av glede over en ny dag og alt den skal bringe, og å komme hjem fra en lang arbeidsdag uten å måtte hvile i tre dager etterpå. Å sove 12-14 timer og kjenne oss UTHVILT!! Det drømmer vi om..
- Mari
Christiane og jeg, derimot, som er utbrent, har det motsatt. Vår sykdom er psykisk. Nå betyr ikke det at man ikke merker M.E. psykisk. Man kan selvsagt bli deppa og nedbrutt av at kroppen ikke vil ting. På samme måte kan det verke i kroppen og være slitsomt å gjøre fysiske ting når man er utbrent. Men om man tvinger seg til å gå en tur, handle litt, møte venner eller trene, kan det være moro der og da. "Yes, jeg klarer dette, det var jo faktisk koselig/moro/spennende/interessant", tenker vi. Så kommer vi hjem, eller setter oss ned et sted, eller tar oss tid til å puste dypt ned i lungene...
Og med ett kjennes det å skulle reise seg opp som den største utfordringen som finnes. Man blir svimmel av turen fra stua til kjøkkenet. Å gå i matbutikken, sitte rolig hjemme hos en venninne og skravle og andre veldig lite aktive ting, blir dermed som å bestige et kjempefjell eller løpe tjue runder rundt nærmeste vann - skal man dømme etter hvor slitne vi blir.
Vi er lei av å ikke orke ting. Lei av å våkne hver dag og kjenne etter om vi orker å bevege oss ut før klokka tolv. Lei av å ikke vite når vi blir bra. Vi drømmer om å kunne stå opp, smile av glede over en ny dag og alt den skal bringe, og å komme hjem fra en lang arbeidsdag uten å måtte hvile i tre dager etterpå. Å sove 12-14 timer og kjenne oss UTHVILT!! Det drømmer vi om..
- Mari
Abonner på:
Innlegg (Atom)