Nothing really matters...

Nå, når byen vår har blitt utsatt for terror, når flere titalls ungdommer er brutalt drept, når én mann med en skrudd virkelighetsoppfatning kan forandre alt...virker at annet  ubetydelig.

Det virker kynisk, barnslig og direkte tankeløst å klage på hverdagslige ting. Smerter, slitenhet, angst for enkle og løsbare ting, hva er vel det mot ondskap, massakre og tragedie? Hvordan skal man i det hele tatt klare å ha en hverdag igjen? Le av uskyldige ting, klage over småtteri, trene og møte venner uten at det henger en mørk sky over alt som skjer?

Vi er bare på fjerde dagen. Fredag før eksplosjonen var jeg angstete og sur, ute fossregna det, sommeren føltes altfor kort og jeg var bekymra for betydningsløse ting. Så kom smellet og nyhetsmeldingene som forandret alt.

Men hvordan reagerer man etterpå? Når Oslo er dekket med blomster, monsteret over alle mostre sperret inne i isolasjon og man kjenner noen som kjenner noen av de drepte? Hvordan går man videre, annet enn ved å holde sammen, vise kjærlighet og omtanke?

Som utbrent merker vi at alt dette psykiske presset fra en ekstrem situasjon tar på. Vi får søvnproblemer, mer angst og en tre timers biltur blir nærmest uoverkommelig slitsom. Vi reagerer psykisk og fysisk på noe vi trodde vi aldri kom til å oppleve. Angsten sitter igjen som en klump i magen, slik den gjorde før, da arbeidspress og selvdisiplin bestemte hver eneste dag. Hver drøm om natta handler om en korsfarer, en bombemann eller en skygge med våpen på ryggen.

Verden, Norge og Oslo har blitt et skumlere sted. Et sted fylt av tårer og redsel, av håpløshet og savn. Men det er så godt å se hvordan folk takler det, og snur det til noe positivt. Et blomsterhav, mer demokrati, mer nestekjærlighet, mer mangfold. Statsminister Jens Stoltenberg har vist  seg som en god, trygg og sterk leder, som likevel viser følelser og omtanke. Det er sterkt, og i denne sammenhengen også unikt.

Det er lov å være frustrert av hverdagslige ting. Det er lov å være sliten, bekymra for når man skal begynne å jobbe igjen, ha angst for småting og å le. Man må tilbake. Men det betyr ikke at man skal glemme, eller at man skal slutte å huske hvor heldig man er som lever.

Hverdagen kommer. Og i den står vi sterke sammen.

- Mari

Blomsterhavet utenfor Domkirka.