Forstå en utbrent person

De utbrente kan være vanskelige å forstå. Jeg skulle hjem til foreldrene mine en tur, men jeg var litt bekymra for om de egentlig forsto hva man blir sliten av som utbrent. Det kan jo sikkert variere fra person til person, men for meg er det hvert fall sånn at ting som var fullstendig uproblematiske før, plutselig blir veldig slitsomme. Som å ha konsentrasjon nok til å se en hel film.

Uansett, jeg sa til foreldrene mine at jeg vet ikke helt om jeg orker å komme, fordi det blir en del bråk siden tantebarnet mitt på sju også skulle komme og bo der noen uker, i tillegg til at broren min og kona hans er mye der om dagen. Huset jeg bodde i i tenåra skal bli til generasjonsbolig, og broren min, kona og snart en baby skal flytte inn. Det er mye som skjer på en gang nå. Jeg har veldig problemer med forandringer og forflytninger, så det at de skal flytte inn er nok til å gjøre meg urolig. Legg til et tantebarn jeg ikke forstår (jeg aner ikke hvordan barn virker) og ei høygravid svigerinne som kan føde sitt første barn når som helst nå, og det blir en cocktail som er nok til at enhver u-utbrent person blir litt nervøs.

Foreldrene mine mente at det ikke kom til å bli noe særlig styr og bråk, og at det fint kom til å gå an å slappe av her. Jeg ville veldig gjerne komme en tur før huset ble mer broren min sitt enn barndomshjemmet mitt, så jeg dro.

I helga gikk vi lang tur. For lang. Til og med litt for lang for pappa, og ganske mye for lang for en utbrent person. Ikke bare hodet mitt er slitent, men kroppen også, selv om det var stillesittende studier som sleit meg ut. Så fysiske utskeielser gjør meg veldig sliten. Og etter å ha tatt meg ut sånn, blir det vanskelig å sove.

Det å sove brukte å være noe jeg tok for gitt. Nå som jeg er utbrent og har fått angst trenger jeg rutiner, fast leggetid og ofte ganske lang tid på å sovne. Det er heller ikke noe mamma skjønner seg på. Når jeg er sliten burde jeg jo få sove med en gang? Ja, men er jeg for sliten går det ikke. Legger jeg meg for seint går det ikke. Får jeg angstanfall sover jeg ofte ikke før etter fire. Ja, jeg kan få angstanfall av at jeg er redd for å få angstanfall og ikke få sove. Det er ikke noe jeg engang har prøvd å forklare. Hvordan forklare at jeg som dro til en ukjent by der de prata et ukjent språk og ordna alt på egen hånd nå får angst av tanken på å ikke få sove? Det går ikke.

Å ha mye folk rundt meg er noe som gjør meg veldig sliten. Selv om de folka er broren min eller venninnene mine. Tantebarnet mitt gjør meg utslitt, selv om hun er veldig snill og stort sett bare vil ha hjelp til dataspill og sånt. Å ha den følelsen av å ikke kunne slappe 100 % av, fordi noen kanskje vil ha noe fra meg (hjelp til dataspill, en hyggelig samtale med broren min, faren min som vil ha hjelp med en liten ting "etterpå" i stedet for akkurat nå - en ting jeg ikke helt vet hva er eller hvor lang tid det tar)  er nok til at jeg ikke får hvilt.

Ei venninne av meg lurte på om jeg ville komme dit en dag. Og det er jo koselig! Jeg vet at jeg blir sliten bare av å prate med venninner, så jeg får ikke sett dem så ofte som jeg skulle ønske. Og nå som jeg har angst kan jeg ikke legge planer. Da jeg skulle komme til mamma og pappa kunne jeg ikke si hvilken dag jeg kom, fordi jeg visste at hvis noen forventa at jeg skulle være på en buss til et visst tidspunkt en viss dag, ville jeg bli nervøs av det og kanskje ikke få sove. Så jeg må si ting som "jeg kommer på torsdag...eller fredag...kanskje." Venninner får høre ting som "jeg må si i morra om jeg kan være med og shoppe" og "kanskje jeg kommer i morra ettermiddag, men jeg kan si fra i morra ettermiddag." Ikke veldig greit for de som vil ha ordentlige planer og forutsigbarhet. Mari er motsatt av meg, hun trives best med planer og forutsigbarhet. Så vi er forskjellige!

Jeg hadde tenkt å skrive mer, men nå mista jeg konsentrasjonen min fullstendig, fordi tantebarnet mitt og faren min spør om ting hele tida...

- Christiane