Hvor fort blir man frisk fra utbrenthet?

Skulle ønske det var et spørsmål med et greit fasitsvar, gjerne med en graf som viste hvilket utbrenthet-nivå man var på og hvor lang tid det tar å komme seg opp til et friskt nivå fra der man er. Det hadde vært så lett hvis man hadde visst at man ble frisk f.eks. i april, og kunne fortelle dette til familie, venner, lege, saksbehandler og - ikke minst - en selv. Hvis man hadde hatt en dato der man visste man var friskmeldt, hadde det ikke vært så vanskelig å komme seg gjennom tida før det. Tida som kan fortone seg som endeløs, mørk og dyster når man tenker på alt man ikke lenger kan gjøre.

En liten del av svaret på spørsmålet er imidlertid: Det kommer an på hvor lenge du har brukt mer krefter enn du hadde. Hvis du sykmeldte deg etter første angstanfall, eller første gang du brøt sammen fullstendig, da tar det kanskje ikke så lang tid. Men kanskje var du som jeg var, og tenker "det er vel normalt å bli nervøs i perioder, normalt å miste matlysta, normalt å ikke få sove, å miste konsentrasjonen, å skjelve hele dagen, å gå rundt med mageknip", og så fortsatte du, og fortsatte litt til. Det er ikke normalt å ha det sånn. Det er langt forbi der du burde ha stoppa. Og jo lenger forbi det punktet du drev deg selv, jo lenger tid tar det å bli bra. 

Se på hvor du er nå. Så ser du på hvor dårlig du var på ditt aller dårligste. Tenk på det du kan gjøre nå, som du ikke kunne da. Hvor lang tid har det tatt deg å komme dit? Det gir deg en liten indikasjon på farta du holder bortover bedringens vei. Kanskje orker du å gå en tur, gå på butikken eller lese litt uten å bli sliten. Kanskje orker du mer. Se på alt du orker som en seier, og som et steg videre på vei til friskmeldt. 

En annen ting. Ikke ha det så travelt. Du kan ikke stresse deg frisk. Det var det som gjorde deg syk. For å bli frisk må du lære deg å gjøre ting annerledes. Ta deg god tid med frokosten. Sove lenge. Slappe av. Si nei til sosiale avtaler eller ting du bare "må" gjøre. Du må ingenting, du. Helsa er viktigere. Jo, det er den. Jeg ville ikke høre, jeg heller, men helsa er faktisk viktigere enn jobben/studiene/hva kona di syns. Du svikter ingen ved å prøve å bli frisk. Alle vil se deg frisk igjen, og viktigst av alt i ditt liv er hvordan du har det. 

Så svaret på spørsmålet er vel at det er feil spørsmål. Ikke tenk på hvor mange uker, måneder eller i noen tilfeller år dette tar. Tenk på hva du kan gjøre nå. Tenk på at nå er det din tur til å lære deg hvordan man tar pauser, kjenner etter om man er sliten og tar hensyn til seg selv. Du skal lære deg hvordan du unngår å bli utbrent igjen, og det klarer du bare om du bryter de tankemønstrene du hadde, om å være mest mulig effektiv og få gjort mest mulig i løpet av en dag. Du må finne ut hva du gjorde som tappet deg for energi. For min del var det altfor høye krav til meg selv, dårlig evne til å skru av tankene om alt jeg skulle gjøre, fokus på hva som ville gjøre andre stolt av meg i stedet for hva jeg selv ville, dårlig selvtillit som gjorde at jeg måtte bevise noe hele tiden og at jeg aldri hadde faste rammer. Alt ble til slutt studietid. Jeg hadde flash cards i jakkelommene og notater på dodøra. Så nå vet jeg hva jeg gjorde feil. Jeg må bare finne en måte å gjøre det rett på. Ha faste rammer, lære å si nei, tenke etter - hva er viktig i livet mitt? 

Se på denne tida som en mulighet til å lære å gjøre ting på en bedre måte. Tenk på stegene du har tatt, ikke på alt du ennå ikke klarer. Du kommer til å klare det til slutt. Se deg tilbake i stedet, se alt du orket i dag, i går eller forrige helg som du ikke hadde orket da du akkurat hadde blitt utbrent. Om det er å sette på vaskemaskinen uten å få angst (jada, der har jeg vært, angstanfall av vaskemaskinen) eller å være med venner en hel dag.

Kanskje haster det for de rundt deg. Saksbehandleren, familie eller venner lurer på om du snart er klar for å jobbe igjen. Jeg ble oppringt av en attføringsbedrift i dag som hadde fått en ledig plass så jeg kunne begynne på tiltak mye før oppsatt tid. Jeg har ikke nubbesjans til å klare å jobbe 50% nå. Så jeg måtte si at jeg dessverre ikke var klar, selv om hun kanskje forventa at jeg skulle si ja. Det føles litt som et nederlag, men jeg kan ikke bare bestemme meg for at nå er jeg frisk. Dette tiltaket er virkelig noe jeg vil, men jeg kan ikke begynne på noe bare for å tryne igjen. Det ville være å fortsette i samme spor, med red bull og skjelvetokter. Jeg må vente til jeg har nok energi å gi, slik at en jobb ikke bare ødelegger meg igjen. Om jeg må vente litt til, så er det verdt det for å slippe å brase inn i veggen igjen. 

Vi er på bedringens vei alle sammen. Vi vet kanskje ikke helt hvor lang veien er, men vi er på rett vei. Og hva du lærer deg på veien - det er det viktige for resten av ditt liv.

- Christiane