Hvis du ser meg på gata, tror du jeg er frisk.

I går dansa jeg. Før det satt jeg på t-bana og så helt normal ut. Ikke at det var vanskelig å se normal ut i den t-bane-vogna, siden en mann satt og prata skikkelig intenst med seg selv, og en annen fyllevrøvla. Men jeg satt på t-bana, rett i ryggen og med ei bok. Jeg så uforskammet frisk ut. Da jeg gikk av bana, hasta jeg opp trappene og småløp mot målet, som jeg anpusten nådde få minutter senere.

De hadde allerede begynt med koreografien da jeg kom. De andre kom rett fra jobb, i hvert fall innbiller jeg meg det. Kanskje rakk de hjemom en tur for å skifte og kysse mannen farvel igjen. Men nå står de her, friske og spreke, og jeg lister meg inn og blir med dem. Jeg er gjemt blant alle de friske menneskene, og jeg lærer koreografien like bra som de gjør. Vi ler, feiler, prøver igjen. Vi fleiper, tuller og blir igjen konsentrerte. Musikken fyller rommet, og vi danser. Alle er del av musikken og koreografien. Alle er friske dansere. 

I pausa forsøker en av dem å overtale meg til å bli med på timen som er rett etter vår. Jeg har en bra unnskyldning, for jeg er slett ikke kvalifisert til å være med på den timen. Men selv om timen hadde vært på et nivå jeg behersker kunne jeg ikke blitt med. Jeg kommer til å ha en dårlig unnskyldning for at jeg ikke kommer på fredag. Knærne mine får ufortjent mye kritikk for tida.

Vi begynner igjen. En ny koreografi blir innlært, og denne er vanskeligere. Rytmen er vanskelig å få taket på. Men jeg lytter til musikken, hører ordentlig etter, og plutselig får jeg det til. Jeg danser i en masse av friske mennesker, jeg beveger meg likt som de andre og musikken passer så bra. Alt passer. Alt fungerer. Jeg fungerer.

Så er det bare repitisjonen igjen. Jeg blir stolt da jeg husker den første koreografien og henger med. Det er det ikke alle som gjør. Jeg gjør noen småfeil, men så er jeg ganske ny i gruppa. Det gjør ingenting. Jeg kjenner jeg er sliten nå, og de mer kompliserte delene av koreografien sitter ikke like bra lenger. Beina mine vil ikke flytte seg med like stor sprett lenger. Det ser ikke lenger ut som om de er fulle av energi. Men så er timen over, og vi henter tingene våre og går ut. Noen fortsetter inn i neste rom, til neste time, men jeg sniker meg ut. 

På t-bana sitter jeg med boka mi, men jeg leser bare det samme om igjen. Jeg klarer ikke konsentrere meg, klarer ikke filtrere ut alle samtalene og stemmene på t-bana. Jeg glemte iPoden hjemme, som vanligvis lager en så fin barriere mellom meg og verden. Så jeg leser det samme, igjen og igjen. Heldigvis er jeg snart hjemme.

I dag er beina støle. Hodet litt tyngre enn vanlig. Angsten litt nærmere. Jeg er sliten. Men jeg så så frisk ut i går! Jeg spøkte og lo, memorerte trinn og dansa. Hvis du ser meg på gata, tror du jeg er frisk. Hvis du prater med meg og spør meg hvordan det går, sier jeg nok at det går bra. Spør du meg hva jeg driver med, kanskje jeg spøker det vekk med at jeg går på "Onkel Nav", kanskje jeg ler litt, flakker med blikket et halvt sekund og sier at jeg ikke gjør noen verdens ting, at jeg er utbrent. Men vit at jeg ikke syns det er gøy. Jeg har forsvarsmekanismer som forhindrer meg fra å blottstille meg, fra å vise at jeg er svak, men ikke tro at jeg spøker det vekk fordi jeg trives med å gå hjemme. Ikke tro at jeg ikke hver dag tenker på hva jeg skal gjøre når jeg blir frisk. 

Jeg møtte hun som sa at det bare er å trene, så blir utbrentheten borte. Jeg er mye bedre nå, og det så hun. Vi gikk tur sammen, og jeg gikk med raske, bestemte steg, prata energisk, jeg hadde en helt annen glød. Jeg prata om treningssenteret jeg har begynt på. Hun spurte hva som hadde skjedd som hadde fått meg til å begynne å trene. Jeg sa at jeg endelig hadde fått nok energi til å begynne. Kanskje hun tror sannheten er omvendt, at jeg begynte å trene og derfor fikk energi. Kanskje hun tror jeg hørte på henne. Hun skulle bare visst hvor mye jeg har tenkt på ordene hun og så mange andre har sagt. Man må bruke energi for å få energi. Man kan ikke bare sitte og drive dank. Man må komme seg ut! Opp av sofaen! Ut! Jogg! Hva gjør dere hele dagen, egentlig?

Man må ha energi for å ha noe å bruke. Man kan ikke få noe av ingenting. Man forventer ikke at en bil skal gå uten bensin.

- Christiane