Kunsten å ikke overdrive

Når du har jobba så hardt, gjort så mye og vært så "flink" at du har møtt veggen, er det vanskelig å akseptere at du ikke kan gjøre alt du klarte før. Alt man vil er jo å delta i samfunnet som alle andre, ha en givende og spennende jobb, trene og være i god form og ha massevis av tid og overskudd til å være sammen med venner, dra på konserter og finne på massevis av sosiale og spennende ting!

I stedet orker man kanskje bare å stå opp, spise frokost, sitte foran dataen og gå til sengs igjen.

Men jeg kan nå, etter nesten nøyaktig to år utenfor arbeidslivet, vitne om at det faktisk blir bedre! 
Som Christiane nylig skrev har vi fått et skikkelig løft i sommer, og vi orker mye mer. Men det er fremdeles viktig å ikke glemme at man er utbrent.

Det merker jeg at er vanskelig. Det er så deilig å kjenne at man orker mer, og at man faktisk har energi til å trene, at man plutselig tror man er helt frisk.

I det siste har jeg begynt å snakke om å begynne å jobbe igjen. Det å ha gått hele to år uten å jobbe har vært veldig frustrerende, og jeg blir mer og mer skremt over de store hullene i CV'en min. I tillegg er jeg bekymra for fremtiden, om ting skal skje som igjen gjør meg ute av stand til å jobbe. Noe vet jeg skal skje, som reiser og en ryggoperasjon jeg skal ha, andre ting kan være årevis unna, men vil likevel komme.

Men om jeg klarer å se bort fra disse tingene, vet jeg at jeg kan få det bra. Jeg har lyst til å gjøre noe nyttig, gøy og interessant, og etter kontakt med Nav vet jeg at det er mulig. Nav har nemlig et prosjekt der man kan bli hjulpet inn i arbeidslivet igjen. Det passer spesielt godt for oss, som ikke vet hva vi vil gjøre. Man er inne til ukentlige samtaler for å finne ut hva man liker og hvike kvaliteter man har, og man kan prøve seg i ulike jobber. Da er det snakk om alt fra deltid et par timer i uka til fulltid. Dette har vi snakket om i det siste, og da jeg var hos psykologen sist ble vi enige om at jeg burde prøve. At jeg ikke skal la angsten stanse meg fra å begynne å jobbe igjen.

Men nå vet jeg ikke lenger. Kanskje jeg overdriver, blir så glad over å være friskere at jeg tror jeg kan takle alt igjen. Og om jeg ikke klarer å sette grenser for meg selv, ikke vet når jeg skal stoppe og gi meg selv pause...da har jeg jo ikke lært noe de siste to åra!

Jeg vet jo at det ikke er sant. At jeg er mye flinkere til å stoppe opp nå, til å si at "det har jeg lyst til, men jeg orker faktisk ikke" eller "nei, jeg kan ikke finne på noe i dag, for jeg har ikke nok energi". Jeg klarer det mye oftere enn før jeg ble utbrent, men det er fortsatt vanskelig, for det er jo så mye jeg vil, og da kan jeg ha en tendens til å gjøre alt for mye på én gang.

I dag har jeg vært helt utrolig sliten. Jeg skulle trene, men det ble ikke noe av. Jeg våkner hver morgen med en helt utrolig tung følelse i hele kroppen, og et par timers handletur blir tungt og vanskelig. Jeg kan sitte i sofaen og føle en bølge av slitenhet som skyller gjennom kroppen. Den starter i lårene, beveger seg opp gjennom magen, langs ryggraden innenfra og opp til hodet. Den gjør meg fullstendig utmatta og slapp, og det gjør meg frustrert, irritert og lei meg.

Jeg vil så gjerne få til ting nå. Jeg har begynt å gå ned i vekt, spise sunnere. like å trene, orke mer sosiale ting, ikke bli så fort sliten og se fram til en tid der jeg jobber. Men det er så mye som skremmer meg, og blant disse tingene er redselen for å ikke bli frisk. Hvordan kan jeg vite hva som er frisk nok?

Det er så vanskelig å se hva som har blitt bedre når det fremdeles ikke er helt bra. 

Men jeg må prøve å huske at det faktisk går framover. Jeg har blitt bedre, og for bare noen måneder siden ville det være utenkelig å trene nesten annenhver dag. Men jeg klarer det nå. Det er bare så utrolig frustrerende at det tar så lang tid. Og jeg vet jo det går framover. Likevel er det skummellt nå som vi går inn i en mørk og dyster årstid, som lett kan tappe oss begge for energi.

Det skal gå bra. Det må gå bra. Jeg er glad vi er sammen om dette!

- Mari

Hvis du ser meg på gata, tror du jeg er frisk.

I går dansa jeg. Før det satt jeg på t-bana og så helt normal ut. Ikke at det var vanskelig å se normal ut i den t-bane-vogna, siden en mann satt og prata skikkelig intenst med seg selv, og en annen fyllevrøvla. Men jeg satt på t-bana, rett i ryggen og med ei bok. Jeg så uforskammet frisk ut. Da jeg gikk av bana, hasta jeg opp trappene og småløp mot målet, som jeg anpusten nådde få minutter senere.

De hadde allerede begynt med koreografien da jeg kom. De andre kom rett fra jobb, i hvert fall innbiller jeg meg det. Kanskje rakk de hjemom en tur for å skifte og kysse mannen farvel igjen. Men nå står de her, friske og spreke, og jeg lister meg inn og blir med dem. Jeg er gjemt blant alle de friske menneskene, og jeg lærer koreografien like bra som de gjør. Vi ler, feiler, prøver igjen. Vi fleiper, tuller og blir igjen konsentrerte. Musikken fyller rommet, og vi danser. Alle er del av musikken og koreografien. Alle er friske dansere. 

I pausa forsøker en av dem å overtale meg til å bli med på timen som er rett etter vår. Jeg har en bra unnskyldning, for jeg er slett ikke kvalifisert til å være med på den timen. Men selv om timen hadde vært på et nivå jeg behersker kunne jeg ikke blitt med. Jeg kommer til å ha en dårlig unnskyldning for at jeg ikke kommer på fredag. Knærne mine får ufortjent mye kritikk for tida.

Vi begynner igjen. En ny koreografi blir innlært, og denne er vanskeligere. Rytmen er vanskelig å få taket på. Men jeg lytter til musikken, hører ordentlig etter, og plutselig får jeg det til. Jeg danser i en masse av friske mennesker, jeg beveger meg likt som de andre og musikken passer så bra. Alt passer. Alt fungerer. Jeg fungerer.

Så er det bare repitisjonen igjen. Jeg blir stolt da jeg husker den første koreografien og henger med. Det er det ikke alle som gjør. Jeg gjør noen småfeil, men så er jeg ganske ny i gruppa. Det gjør ingenting. Jeg kjenner jeg er sliten nå, og de mer kompliserte delene av koreografien sitter ikke like bra lenger. Beina mine vil ikke flytte seg med like stor sprett lenger. Det ser ikke lenger ut som om de er fulle av energi. Men så er timen over, og vi henter tingene våre og går ut. Noen fortsetter inn i neste rom, til neste time, men jeg sniker meg ut. 

På t-bana sitter jeg med boka mi, men jeg leser bare det samme om igjen. Jeg klarer ikke konsentrere meg, klarer ikke filtrere ut alle samtalene og stemmene på t-bana. Jeg glemte iPoden hjemme, som vanligvis lager en så fin barriere mellom meg og verden. Så jeg leser det samme, igjen og igjen. Heldigvis er jeg snart hjemme.

I dag er beina støle. Hodet litt tyngre enn vanlig. Angsten litt nærmere. Jeg er sliten. Men jeg så så frisk ut i går! Jeg spøkte og lo, memorerte trinn og dansa. Hvis du ser meg på gata, tror du jeg er frisk. Hvis du prater med meg og spør meg hvordan det går, sier jeg nok at det går bra. Spør du meg hva jeg driver med, kanskje jeg spøker det vekk med at jeg går på "Onkel Nav", kanskje jeg ler litt, flakker med blikket et halvt sekund og sier at jeg ikke gjør noen verdens ting, at jeg er utbrent. Men vit at jeg ikke syns det er gøy. Jeg har forsvarsmekanismer som forhindrer meg fra å blottstille meg, fra å vise at jeg er svak, men ikke tro at jeg spøker det vekk fordi jeg trives med å gå hjemme. Ikke tro at jeg ikke hver dag tenker på hva jeg skal gjøre når jeg blir frisk. 

Jeg møtte hun som sa at det bare er å trene, så blir utbrentheten borte. Jeg er mye bedre nå, og det så hun. Vi gikk tur sammen, og jeg gikk med raske, bestemte steg, prata energisk, jeg hadde en helt annen glød. Jeg prata om treningssenteret jeg har begynt på. Hun spurte hva som hadde skjedd som hadde fått meg til å begynne å trene. Jeg sa at jeg endelig hadde fått nok energi til å begynne. Kanskje hun tror sannheten er omvendt, at jeg begynte å trene og derfor fikk energi. Kanskje hun tror jeg hørte på henne. Hun skulle bare visst hvor mye jeg har tenkt på ordene hun og så mange andre har sagt. Man må bruke energi for å få energi. Man kan ikke bare sitte og drive dank. Man må komme seg ut! Opp av sofaen! Ut! Jogg! Hva gjør dere hele dagen, egentlig?

Man må ha energi for å ha noe å bruke. Man kan ikke få noe av ingenting. Man forventer ikke at en bil skal gå uten bensin.

- Christiane