I dag skal jeg til psykologen for å prate om brevet hun skal sende til Nav. Skummelt. Jeg har jo blitt mye bedre, det er stor forskjell fra i fjor på samme tiden. Men man har jo ingen bruksanvisning når man blir utbrent. Det er ikke noe 12-stegs-program man kan følge for å bli frisk. Man må finne ut alt selv...
I går hadde jeg et tilbakefall igjen. Det er alltid like fælt. Psykologen min har sagt at ingen blir frisk i rett linje, alle har tilbakefall, så et rykk med mye mer energi, så daler det litt igjen, så blir det bedre. For eksempel. Men når kroppen svikter kommer alle tankene om hvor på skalaen man er, hvor frisk er man, eller er man mest syk? Heldigvis kommer de dagene sjeldnere nå, og de er ikke like voldsomme. Jeg er ikke lenger bundet til sofaen.
I bakhodet er det alltid tanker om jobb og arbeidsliv. Konstant. "Når jeg blir så dårlig av så lite, hvordan skal jeg orke å jobbe? Hvor sliten er vanlig sliten? Andre som jobber blir jo også slitne? Hvor fort kommer de seg igjen?" Det er vanskelig for meg å klare (eller ikke klare) en liten ting uten å sette det i sammenheng med framtidig jobb.
Og i dag skal jeg altså få se hva psykologen skal skrive til Nav. Hun har alt sagt at hun mener det er best om jeg er litt for forsiktig enn litt for uforsiktig. Jeg blir så klart engstelig for å kræsje igjen, miste all energi jeg så sakte har opparbeidet meg og bli sykere igjen. Jeg har så lyst til å gjøre så mye, og det er vanskelig å sette grenser. Spesielt når jeg ikke vet hvor mye som er bra for meg. Denne gangen var det jo ikke så mye som skulle til for å gi meg tilbakefall.
Når kroppen føles frustrerende tung og man må la være å gjøre alt som er gøy er det vanskelig å ikke gi opp håpet. Heldigvis har jeg hvert fall verdens beste kjæreste, som kan minne meg på at jeg er mye bedre enn jeg var.
~ Christiane
