Det første møtet med Nav

Selv om vi nå har vært tilknytta Nav ganske lenge begge to- avtaler er lagt, penger kommer inn og ting går stort sett på skinner, kan det være greit med et tilbakeblikk....
Det er jo mange som lurer på hvordan man skal forholde seg til staten, hva har man krav på, og hvordan skal man få kontroll på alt? Det er jo omtrent umulig å vite. Vi har såvidt begynt å skjønne tegninga selv. Før vi kom på lønningslista til Nav hadde vi begge artige møter med denne karen. Onkel Nav...

NAV er en mann. Uavhengig av det faktum at begge våre saksbehandlere er kvinner, akkurat nå forsåvidt den samme kvinnen, er Nav, når man omhandler det som en institusjon, en mann.
Onkel NAV. Det er en onkel du ikke kjenner så godt, som du har lite å gjøre med, men som hjelper deg når du har økonomiske problemer. Han har en form for personlighetsforstyrrelse, og det er derfor ikke like lett å kommunisere med Onkel'n. Han kan for eksempel si du ikke har rett på noe som helst og forlange at du skal gå på sosialen, si du må fylle ut skjemaer du overhodet ikke trenger å fylle ut, skremme deg med å si at om ikke du begynner å studere akkurat det er du er livredd for å studere kommer du aldri til å få penger igjen, slenge på røret når du ber om hjelp og sette inn penger på kontoen din dagen etter. Like artig og forvirrende, for ikke å snakke om angstfremkallende, hver gang.

Man kan føle man får reglene most nedover hodet....

Maris historie i korte trekk:
Blir sykemeldt etter å ha slutta i jobb, fordi jeg ikke tør å sykemelde meg mens jeg jobber. Er så utbrent at jeg gjemmer meg på do på arbeidsplassen for å hyperventilere og skjelve. Etter å ha slutta i jobben, 1. september 2009, begynner kampen for å få penger.

Jeg kommer til legen i midten av september, og sykemeldingen blir tilbakedatert til 31. august, med et langt begrunnet brev om hvorfor jeg ikke sykemeldte meg mens jeg var i arbeid. Får vite at det er lang ventetid. Ringer og purrer etter 1 mnd og forklarer situasjonen, og at jeg snart skal reise til utlandet på en lengre tur, som tar fire uker, og det er dårlig med telefonforbindelse der . (Planlagt før utbrentheten kom). Nav skal se på det, men jeg hører ingenting i tide til avreise. Jeg er borte i én måned. Når jeg kommer hjem har jeg fått brev fra Onkel Nav med beskjed om at de trenger informasjon fra arbeidsgiver om inntekt, datert to dager etter min avreise. Ringte de meg, slik at de kunne sørge for å gi meg informasjonen FØR jeg be borte i fire uker? Næh. Brev i posten er langt mer effektivt og pengebesparende, visstnok.

Det tar én måned med mailer og telefoner før arbeidsgiver innfrir dette. Jeg ringer Nav og maser. Får vite at de skal se på det. Så er det jul. Etter det får jeg beskjed om å snakke med en eller annen lederperson. Som sier jeg ikke kommer til å få sykepenger, jeg har jo slutta i arbeidet. Jeg spør hva jeg skal gjøre, og får høre "da får du gå på sosialen", før hun legger på. To uker senere får jeg brev om at jeg ikke kan få mer enn 65 prosent, fordi jeg har slutta, formlert i en "kanskje får du penger, kanskje ikke"-tone. Noen dager etter har jeg penger på konto. Fire måneder etter jeg slutta. Thank God for at jeg hadde oppsparte midler....

Etter dette var det problemfritt en stund. Fornyelse av sykemeldingene gikk helt fint, og da jeg skulle over på AAP gikk det bortimot knirkefritt. Måtte ha et langt brev fra psykolog og lege, og det varte og rakk før jeg fikk svar på om jeg fikk penger. Så viste det seg at jeg har fått en aldeles strålende (dette er faktisk ikke ironisk ment) sakebehandler, som kjemper for meg, som ser situasjonen og sørger for en best mulig løsning på alt. Og i år fikk jeg bare et brev om at "AAP har gått ut, vi har fornya den. Si ifra om du kan jobbe før april 2012".
En lang kamp, men jeg vant, og nå får jeg hjelp.

Man blir gaaaal av dette styret!

Christanes historie i korte trekk:
Hun sliter seg ut på studier i utlandet uten å skjønne at det er det som skjer, skjelver og klarer ikke spise på det ene studiet og begynner likevel et enda mer krevende studie. Slutter etter en stund, men prøver å jobbe hjemme i Norge. Er utslitt og orker ingenting og  skjønner til slutt at hun er utbrent.

Christiane blir møtt av en inkompetent lege som nærmest kvier seg for å stille diagnose, og som er mer opptatt av samlivet hennes med meg enn at  hun er sliten og trenger hvile. Hun skriver en lang søknad om AAP til Nav, og får etter mye styr en saksbehandler. Som er moren til en jente hun har gått i klasse med. Og som mer enn gjerne bruker datteren og hennes søster som eksempel når hun skal rådgi Christiane.
"Jeg pleier å si til 'a Rikke, vettu...at...". Hun sammenlignet mer enn gjerne Chrisianes desperate overutbrenthet med eget barns ikke-sykdomspåvirkede liv. En datter Christiane kjente relativt godt.

Det er tidlig juni 2010. Chrisiane har ingen penger, og må som 26-åring leve på kjæreste og foreldre. Nav sender henne et brev der det står at det er Lånekassa som er ansvarlig for henne. De skal gi "sykestipend". Et kjapt nettsøk viser at Lånekassa kun gjør om deler av lånet til stipend når noen er syke, man får ikke en eneste krone. Dette forklarer Christiane i brevsform. Etter noen måneder svarer Onkel Nav at hun kun kan få penger 20 uker etter at hun fikk sykemelding. Sannheten er at det er snakk om 20 uker etter avbrutt studie, og hun klager...igjen.  Det vil si at hun, som har levd uten inntekt i flere måneder, pent må fortsette med det. Hun har fått et slags avslag, og må sannsynligvis søke igjen når 20-ukersperioden er over.

Hun har angst, er utslitt og kontoen er tom.
Så kommer et brev fra saksbehandleren. Hun lurer på om Christiane snart har tenkt å begynne å studere igjen. "Vi kan jo møtes og ta en oppsummering, du er vel sikkert klar igjen nå". Hun har altså ikke fått en krone fra Nav før de syns hun kan begynne å slite seg ut igjen. Christiane for fullstendig angst av tanken på å skulle gjøre noe som helst, og måten brevet et formulert på gjør henne redd. Saksbehandleren er også overbevist om at Christiane må tilbake til studiene i utlandet, som er avbrutt og avsluttet, selv om det i Onkel Navs egne papirer står at man også kan begynne å jobbe igjen.

Christiane tar et møte med saksbehandleren for å forklare situasjonen. Her blir hun "beroliga" med at om alt går galt, er det jo bare å leve på sosialen. "Det er jo ikke stigmatiserende lenger, det!" Neida, men du må selge alt du eier og ikke ha noe av verdi...Funny stuff.

Saksbehandleren sitter med en diger perm foran seg, som hun blar i, framfor å søke på det store og skumle datadyret på bordet. Christiane spør om hun må søke igjen, som hun også har spurt om på telefon. I den samtalen sa saksbehandleren at dette overhodet ikke er nødvendig. Alt går automatisk, må vite. Christiane insisterer når hun sitter på kontoret hennes. "Er du heeelt sikker på at jeg ikke må søke igjen?" "Ja, det kan jeg aldri tenke meg...nei, ser ingenting om det her....jeg vet ikke, nei, du må nok ikke det...Hmm, jeg kan jo ringe noen.." (et kvarters telefonsamtale med Christiane til stede i rommet)..."Eh, jo, du må visst søke igjen, du....! For et håpløst byråkrati, det var mye styr og tungvint, du!"  Så fint at du informerer om det, og bare ignorerer glatt at det var DU som gjorde det tungvint, sånn at jeg har mer enn null prosents sjanse til å få utbetaling!

Så, i november, ringer Christiane kontofonen, og har plutselig 30.000 på konto. Tilbakebetalt fra august. Endelig går det på skinner. Pengene kommer når de skal, og selv flyttingen til Oslo går bra. Vi får samme saksbehandler. Hun som virker.

For én måned siden får Christiane brev i posten. "Vi ser klagen din du sendte i november. Du hadde rett, og du fikk penger. I november". Ja, det merka vi selv også, gitt.

Moralen er at du må være veldig frisk, i hvertfall ikke være redd for å ringe, klage og mase, for å få det som du har krav på. Du må også være veldig god til å lese byråkratiske papirer, fylle ut skjemaer, klikke deg rundt på forskjellige nettsider fordi informasjonen ikke står samla, ringe og sjekke kontofonen med jevne mellomrom fordi brevet kommer etter pengene og være opppegående og full av energi...
Er du alt dette? Lykke til, da kan du trygt ta fatt på tiden som Nav-klient.


Hvis ikke går det jo an å håpe at alt ender bra til slutt og du får akkurat det du skal, slik det gikk med oss. For vi er fornøyd med den distré onkelen vår nå. Det tok bare veldig lang tid. Nå er vi utslitt, men vi kan i  det minste konsentrere oss om å bli friske. Det er da noe...!

- Mari

Vi er fortsatt utslitt, men Onkel Nav har hvertfall skjønt hva vi har krav på!

Aktiv på dagtid

Nå har jeg endelig kommet meg litt etter  17. mai, og kan skrive igjen (sånn går det når noen spør "hvor lang tid tar det vanligvis for dere å komme dere etter å ha gjort noe, som f.eks. en fullbooka 17. mai?" og jeg kjekt svarer "en dag eller maks to").

Jeg driver og ser på tilbudet til aktiv på dagtid i Oslo. Det er et kjenmpebra tilbud! Man kan være med på ballsporter, treningssentertimer, svømming, klatring osv for bare 250 kr i året. Aktiv på dagtid fins andre steder enn bare i Oslo også, altså, men jeg kjenner best til det i Oslo. Her er en oversikt over andre steder tilbudet fins. Nå som jeg ser på det, ser jeg at det er veldig dårlig ellers i landet... Jeg er fra ei lita bygd, og hvis jeg hadde bodd der enda kunne jeg ikke deltatt på noe av det der. Men ta en titt på siden, er du heldig bor du i nærheten av der tilbudet er bedre.

Anyway. Timeplanen til ApD Oslo er ganske variert og bra. Det jeg er interessert i, er å bli sterkere, trene opp knærne etter en skade, bygge litt muskler og trene kondis. Jeg liker kampsporter, innebandy, klatring og hestesport. Med så varierte interesser burde det være lett å finne noe bra. Det er bare et problem, og hintet ligger i navnet. Aktiv på dagtid. Nå har det seg sånn at utbrente mennesker trenger mye søvn, og jeg er et sånt utbrent menneske som sliter med angst i tillegg (yay me!). På timeplanen ser jeg at jeg kunne spilt innebandy på mandager klokka 10. Jeg har lyst! Men det er klokka ti... De har alt holdt på et kvarters tid i Voldsløkkahallen før jeg vanligvis står opp. Og det er langt unna der jeg bor. Trøblete kollektivt er det også herfra. Så jeg måtte stått opp grusomt tidlig for å rekke å være der i god tid til ti. Vi har erfaring med å komme for sent, og vet at da er det ingen vits i å komme. Når jeg vet at jeg skal stå opp tidlig, får jeg angst. Spesielt når jeg MÅ være et sted til en bestemt tid. Jeg må lure meg selv når jeg skal ta blodprøver tidlig på dagen pga stoffskiftet, og har en slags stående avtale med legen om å komme inn den dagen det passer best. Da kan jeg ta det en dag jeg tilfeldigvis våkner tidligere. Så hvis jeg vet at klokka ti på mandag morgen skal jeg være i en hall jeg ikke vet helt hvor er, og jeg må komme tidsnok, får jeg så mye angst og søvnproblemer at jeg kommer til å måtte sove resten av dagen, hvis jeg i det hele tatt kommer meg dit.

Okei, så innebandy går altså ikke... Hva med klatring, da? Det kan man trene kl 12, og det går til nød an. Men det funker bare på sommeren, siden det nesten ikke fins parkeringsplasser der, så man må parkere langs veien når det ikke er for mye snø der. Kollektivt er det styrete, og vi ville blitt slitne før vi kom fram.

Styrketrening hadde vært noe! Men på nettsidene står det:

Trening i styrkerommet er veldig populært, og det kan fort bli mange som vil trene samtidig. Vær derfor oppmerksom på at trivselsreglene våre alltid blir nøye overholdt.

Det kommer altså til å være veldig mange mennesker der. Som ser at jeg ikke har peiling på hva jeg driver med. Og som ser meg trene. Jeg vet at ingen bryr seg om andre enn seg selv, men likevel... Siden mange som er utbrente også får angst, burde de kanskje leid lokalene på visse tidspunkter, slik at en visste at f.eks. fra klokka 11 til 13 er det bare folk fra aktiv på dagtid der, som ikke kommer til å se rart på en hvis en bare orker å trene i ti minutter, fordi de også er usynlig syke.

Sånn som det er nå, betaler jeg heller for å trene kickboksing på kvelden i nærheten her en dag i uka, jeg danser på kurs en kveld i uka (ironisk nok et rett-etter-jobben-kurs), og går turer. Det tar meg altfor mye energi å sette meg på t-bana, dra ned til sentrum og dra til nærmeste ApD-treningssenter på Vika tidlig på dagen.

Jeg, og sikkert mange utbrente med meg, bruker lang tid på å komme i gang med dagen. Alt går tregere enn vanlig, og hvis jeg stresser, kan jeg være klar til å dra et sted rundt halv tolv - tolv. Men klar til å trene er jeg først etter fire. Og da er aktiv på dagtid-tilbudet ferdig for lengst. I stedet for å simulere vanlig arbeidstid og gi folk noe å gjøre på dagtid - mellom linjene blir det altså sagt at dere får noe å gjøre mens dere egentlig skulle vært på jobb - burde aktiv på dagtid-tilbudet vare lenger utover dagen. Det burde vært "aktiv i hverdagen" i stedet. Poenget er jo at folk ikke er i arbeid, de klarer ikke vanlig arbeidstid. Hvorfor skal det da simuleres i treningstilbudet for den samme gruppa?

- Christiane

Dagen derpå

I går var det 17. mai, strålende sol og masse som skjedde. I dag fossregner det, og vi sitter utslitte tilbake. Vi var i byen i går. Så på toget, vinka litt til kongen, spiste lunsj med hyggelige mennesker, var innom barneskolen min og nasjonaldagsfesten der og spiste middag hos foreldrene mine. Det var en lang dag, og selv om vi ikke dro fra leiligheta før halv ett på formiddagen, er jeg veldig slått ut nå.

Den ene jenta vi spiste lunsj med (kjente ikke alle), spurte hvor lang tid vi har brukt på å komme oss igjen etter å ha gjort mye. Hvor lenge er det lengste vi har måttet hvile før vi er i slaget igjen? Det var veldig vanskelig å svare på. På den ene siden kan det hende vi klarer å gjøre noe igjen etter noen timer. På den andre siden kan det ta et par dager før vi orker å faktisk bruke energi på å gjøre noe. På den tredje side er vi aldri UTHVILT.

Så i dag, da alarmen ringte, kjentes det ut som kroppen min var blytung. Som om alle leddene og beina ble trukket ned i madrassen og som om noe presset ovenfra. Veldig ubehagelig. Angsten blir også mye sterkere når man er ekstra sliten. Jeg blir sur og lei uten å ha noen grunn til å være det.

Også blir vi så frustrert!! For det er så mye vi VIL gjøre! Personlig kunne jeg tenke meg å gjøre en hel masse ting jeg vet er umulig, og jeg er så utrolig lei av at det er umulig. Etter sommeren er det to år siden jeg jobba og hadde et tilsynelatende normalt liv. Jeg skriver tilsynelatende, for jeg hadde jo angstanfall opptil flere ganger om dagen og kollapsa på sofaen hver ettermiddag, men om jeg skal begynne å beregne tid fra sykdom til friskhet fra jeg merka de første symptomene i stedet  for fra jeg slutta i jobben....da blir jeg bare deppa.

Jeg vil....
* Trene, og komme i  god form. Kunne sykle en tur, jogge litt, klatre og finne noe jeg virkelig synes er gøy. Jeg har lagt på meg en god del pga jobben, og enda litt til på grunn av utbrentheten. Er jo ikke overvektig eller noe, men hadde jo vært koselig å komme inn i bukser og skjørt jeg har hatt før. Ville vært fint å være nærmere seksti enn søtti kilo!
Men jeg blir så sliten av kickboxinga på mandager at det er mer enn nok. Jeg får lyst til å kaldkvæle Puls-Yngvar som sier at alle orker å trene, det skal ikke være gøy og det er ikke så farlig om du knekker sammen. Får heller ikke mer energi av treninga, og "Aktiv på dagtid" er vanskelig å ta del i når man ikke er i farta før etter tolv.

* Kunne gå ut på byen og drikke. Har ikke vært ordentlig ute på flere år. Det hadde vært gøy å feste, møte venner, vise Christiane alle de kule homoutestedene og slurpe gode drinker på fancy steder.
Men å gå ut krever mye energi. Køståing og bakrus. Orker ikke styret i forkant, underveis og i etterkant av en bytur. Og det vet jeg før jeg har begynt, i den grad at bare en intens tanke på å gå ut tapper meg for energi.

* Ha en jobb jeg elsker. Et sted jeg har lyst til å gå hver dag, hvor jeg kan videreutvikle meg og vokse på erfaringer igjen. Møte morsomme kollegaer og lære noe. Kose meg og få energi hver dag fordi jeg trives.
Men tanken på å jobbe er energistjelende. Jeg blir deppa av å tenke på at jeg har gått så lenge uten jobb. Og jeg ANER jo ikke hva jeg vil drive med. Jeg tør ikke engang begynne å jobbe med å finne ut hva jeg vil hos nav, for hvordan skal jeg vite om jeg er klar for å orke jobb igjen? Når jeg blir så sliten som dette etter 17. mai er det nok ikke helt tida ennå.

* Ha flere fritidsaktiviteter og møte venner flere ganger i måneden. Er mye som hadde vært gøy å drive med, og det er mange venner jeg nesten har mista kontakten med fordi jeg ikke orker å gjøre så mye. Jeg savner jevn kontakt med folk og å stikke avgårde på spontane ting.
Men det er sånn det er nå, det er rett og slett ikke mulig å gjøre alt jeg vil. Det er bittert, og jeg er virkelig ikke vant til å leve sånn. Jeg er vant til å få lyst til noe, og så gjøre det. Men nei, nå må jeg prioritere. Det er tungt, men jeg bare må. Jeg håper bare det ikke varer så lenge. Har så lyst å gjøre mest mulig under Skeive Dager om litt over en måned!

Sånn som det er nå, virker det som jeg og Christiane reagerer ulikt på utbrentheten. Hun blir mest sliten i øyeblikket, og må enkelte ganger avbryte ting fordi hun blir utslitt. Jeg blir mest sliten rett etterpå og dagen etter. I dag har jeg følt meg mye mer nedkjørt enn henne, mens hun i går var helt slått ut. Men det er jo litt bra også, da kan vi hjelpe hverandre!

Moralen i dagens lange blogginnlegg er at jeg er drittlei av mangel på  progresjon, samtidig som jeg vet det går framover med bittebittesmå steg. Frustrerende, men jeg håper virkelig jeg lykkes til slutt!

- Mari

Lyset er tilbake

Det føles som om sola endelig har kommet tilbake etter en lang vinter uten sol. Jeg skjønner ikke hvordan folk klarer seg i Nord-Norge, når det blir så mørkt her nede. I år føltes det som om mørket og kulda fikk alt til å stå stille. Jeg har alltid vært veldig glad i vinter, og det var hardt å stå på sidelinja i år. Å vite at andre stod på slalom, gikk på skøyter, akte i korketrekkeren, rei over snødekte jorder i full galopp. Mens jeg ikke orka noen av delene.

Men nå har soltimene økt og lyset er tilbake. Det har gitt oss et helt annet energinivå! Nå føles det som om et sted der framme er det faktisk lys i tunnelen. Jeg har faktisk fått såpass mye energi og blitt såpass mye bedre at jeg klarer å gjøre ting uten å få angstanfall. Don't get me wrong, Herr Angst er fortsatt der innimellom, men seirene er så mye større. Jeg dro for eksempel hjem til mamma og pappa forrige uke, og da er angsten min veldig orginal. Jeg får angst av å forflytte meg, selv om det bare er hjem til der jeg bodde fra jeg var 14, eller tilbake til Oslo der jeg har bodd siden november. Begge steder er relativt trygt, vil jeg si. Og nå har jeg snart kommet fram til det fantastiske (ja, det er faktisk gode nyheter innimellom alt det her). Jeg dro på torsdag, og kom tilbake til Oslo på søndag. På fredag hadde jeg slått meg til ro, og hadde to relativt angstfrie dager! Selv om Mari ikke var med meg som angstdempende.

Det var en kjempeseier for meg å kunne forflytte meg, helt alene, og ikke ha sammenhengende angst hele tida. Selvfølgelig er det hardt hvis jeg tenker på alt jeg gjorde før. Da jeg prata med psykologen om det lo vi av det, siden jeg ikke hadde angst da og klarte å se det utenifra. Før dro jeg til et helt annet land, lærte meg en by på egen hånd ved hjelp av kart, fant steder å bo selv, flytta når jeg ville selv, lærte meg et språk for det meste selv. Og nå... får jeg angst av å dra hjem til mamma og pappa. Men da må jeg bare klare å tenke på hvordan det føltes å klare alt selv og være selvstendig, og huske på at jeg fortsatt er den personen, så jeg kan føle det sånn igjen.

Da jeg dro til mamma og pappa og hadde angstfrie dager er ikke eneste gangen jeg har merka bedring. Rett før helga klarte jeg å dra ned i byen og gå på et dansekurs, uten å få angstanfall kvelden før fordi jeg skulle noe og fordi jeg ikke visste helt hvor det var. Det høres ikke så mye ut, men for noen som fikk angst av hva som helst av planer er det ganske stort.

Jeg har orka å gjøre mer fysisk, som å danse og gå turer sammen med Mari og Horsey, og psykisk, som å ha flere planer på samme dag. Det er en ganske utrolig bedring med tanke på hvordan jeg følte meg i januar. Nå skal jeg bare nyte de lysere dagene, kjærligheten (vi feirer snart ettårsjubileum) og å kjenne at kroppen blir sterkere. Ha en kjempefin vår!

- Christiane