...jeg er ikke lenger utbrent. Det er nesten rart å tenke på hvor langt nede jeg har vært. Jeg sov 12 timer i døgnet, ble utslitt av en butikktur. Nå har jeg jobb, hund, et aktivt liv. Men det har tatt tid. For fire år siden skjønte jeg ikke hva som var galt med meg, bare at jeg ikke orket noen ting. Jeg prøvde forgjeves å klare hverdagen med koffeinpiller og energidrikker, men kroppen ville bare ikke, klarte ikke mer. Til slutt hørte jeg, fordi jeg ikke hadde noe valg. Kroppen var tom for energi.
Det var en lang vei tilbake, og mye hvile og frustrasjoner. Jeg har hatt søvnløse netter med angstanfall, jeg har grått, jeg har forbannet Nav, men også vært takknemlig for at de fins og for at jeg bor i Norge. Sakte, sakte bygget jeg meg opp igjen. Jeg gikk på noen smeller, når jeg gikk 6 km når jeg egentlig bare klarte 4, eller da jeg ble utslitt i to uker av å feire jul. Alle planer var vanskelige, siden alt som tok energi ga meg angst. Det er nesten vondt å tenke på hvordan jeg hadde det - å bestemme at vi skulle ta en tur på kino om et par dagers tid var forferdelig vanskelig. Ville jeg orke det når dagen kom? Ville jeg få sove kvelden før, eller ville jeg ligge søvnløs og få enda mindre energi til kinoturen? Herregud, så slitsomt det var å være sånn.
Etter at energien kom gradvis igjen, så slapp angsten gradvis taket. Jeg trengte ikke være redd for å planlegge en vennemiddag, for jeg kom ikke til å bli utslitt i dagevis etterpå. Nå trenger jeg ikke å planlegge alt til hver minste detalj lenger, sånn som før: "Hvile på tirsdag, besøke svigers på onsdag kveld, hvile på torsdag...". Men klart jeg må være forsiktig. Jeg passer på å ha rolige timer hver dag.
Jeg har fått jobb! En helt utrolig givende jobb. Utrolig er riktig ord, for jeg kunne ikke sett for meg en bedre jobb å ha, og kunne virkelig ikke trodd at jeg skulle få en så morsom, interessant jobb som ga meg en sånn mestringsfølelse. Det å få bidra med noe nyttig gir meg en så god følelse. Det er så langt fra nav-tiltaket der jeg følte alle ble sett ned på og latterliggjort, vi ble sett på som en laverestående type mennesker. Sånn føltes det. Nå har jeg ansvar, er voksen og blir spurt om råd. Ja, jeg blir nervøs, for all del. Men jeg får det til likevel!
Jeg tror det at jeg har vært utbrent har gjort meg mer oppmerksom på hva som gjør folk utbrente, og hindrer meg fra å bli det igjen. Jeg er klar over at det er viktig å ta fri når man har fri, ikke jobbe lenger enn man skal og ta små pauser innimellom. Det høres kanskje rigid ut, men arbeidsgiveren tjener på at jeg orker å være skikkelig tilstede når jeg er på jobb, og at jeg får hvilt skikkelig når jeg ikke er på jobb.
Å prioritere er også noe jeg tenker mye på. Jeg har nesten ikke trent siden jeg begynte å jobbe. Ja, det er viktig å holde seg sunn, men det er viktig å få hvilt også. Det er ikke rart folk blir utbrente når samfunnet sier de skal ha perfekt kropp, tre unger med fritidsaktiviteter som skal følges opp, nyvasket leilighet, jobb, venner og tid til hobbyer. Gulvet her er fullt av grus etter hunden, og skittentøyskurven er toppet. Jaja. Jeg har en fantastisk samboer, jeg orker å jobbe og går tur med hunden, og noen ganger får jeg truffet venner også. Det holder i massevis for meg!
Ha en avslappende og god påske!
- Christiane
torsdag 17. april 2014
torsdag 8. august 2013
Veien videre etter utbrenthet
Bloggen vår kommer nok ikke til å være særlig aktiv lenger, og grunnen til det er at vi er så mye friskere. Jeg kan si ting som "Jeg har vært utbrent". Jeg merker at jeg ikke er helt frisk enda, spesielt på konsentrasjonsevnen, svimmelhet og at jeg blir raskere sliten enn før alt det her. Men jeg orker så mye mer enn for et år eller to siden, og ingen kan se på meg at jeg ikke er som alle andre. Jeg kan trene hardt, være sosial og ha det gøy. Det eneste som er igjen er dette med jobb.
Å søke jobber er ikke lett når man helst ikke bør ha 100 %-stilling. Jeg skulle helst hatt en 50%-stilling jeg kunne øke etter hvert, slik at jeg i løpet av et år kommer opp i 80% og kan holde meg der enda et år før jeg går opp i 100%. Men arbeidslivet fungerer jo ikke sånn. Ingen kommer til å tilby meg den stillingsprosenten der. Jeg håper Nav kan hjelpe meg med det. Jeg skulle så gjerne komme meg ut i jobb igjen, faktisk vurderer jeg å søke på 100%-stillinger fordi det er stort sett det som fins. Men jeg er så redd for å smelle i veggen igjen. Jeg orker virkelig ikke å bli syk en gang til.
Hele jobbsøkerprosessen er veldig skummel. Det å måtte svare på hvorfor jeg har hull i CVen og å måtte lyve om at joda, jeg er HELT frisk, og jeg er HELT sikker på at jeg kommer til å tåle denne jobben. Ingen kan spå framtida, så det aner jeg ingenting om. Jeg må bare prøve. Det stresser meg å gå sånn, uforutsigbarhet er noe av det vanskeligste jeg vet. Men det stresser meg overraskende mye mindre enn det ville gjort i fjor. Så det er hvert fall et sunnhetstegn.
Kanskje oppdaterer jeg bloggen etter hvert, om jobbsøk og forhåpentligvis en ny jobb jeg ikke blir syk av. Jeg ville bare stikke innom og si at jeg er mye, mye friskere, og det kommer dere også til å bli. Og så ville jeg dele denne tvilen dere helt sikkert også har kjent. Vi må bare prøve å ta de avgjørelsene som er best for helsa, som gjør oss stadig friskere og som til slutt får oss inn i et friskt, "normalt" liv igjen. Lykke til :)
- Christiane
Å søke jobber er ikke lett når man helst ikke bør ha 100 %-stilling. Jeg skulle helst hatt en 50%-stilling jeg kunne øke etter hvert, slik at jeg i løpet av et år kommer opp i 80% og kan holde meg der enda et år før jeg går opp i 100%. Men arbeidslivet fungerer jo ikke sånn. Ingen kommer til å tilby meg den stillingsprosenten der. Jeg håper Nav kan hjelpe meg med det. Jeg skulle så gjerne komme meg ut i jobb igjen, faktisk vurderer jeg å søke på 100%-stillinger fordi det er stort sett det som fins. Men jeg er så redd for å smelle i veggen igjen. Jeg orker virkelig ikke å bli syk en gang til.
Hele jobbsøkerprosessen er veldig skummel. Det å måtte svare på hvorfor jeg har hull i CVen og å måtte lyve om at joda, jeg er HELT frisk, og jeg er HELT sikker på at jeg kommer til å tåle denne jobben. Ingen kan spå framtida, så det aner jeg ingenting om. Jeg må bare prøve. Det stresser meg å gå sånn, uforutsigbarhet er noe av det vanskeligste jeg vet. Men det stresser meg overraskende mye mindre enn det ville gjort i fjor. Så det er hvert fall et sunnhetstegn.
Kanskje oppdaterer jeg bloggen etter hvert, om jobbsøk og forhåpentligvis en ny jobb jeg ikke blir syk av. Jeg ville bare stikke innom og si at jeg er mye, mye friskere, og det kommer dere også til å bli. Og så ville jeg dele denne tvilen dere helt sikkert også har kjent. Vi må bare prøve å ta de avgjørelsene som er best for helsa, som gjør oss stadig friskere og som til slutt får oss inn i et friskt, "normalt" liv igjen. Lykke til :)
- Christiane
torsdag 13. juni 2013
Tre år etter smellen
I juni 2010 var jeg veldig dårlig. Jeg sov minst 11 timer om natta og en time om dagen, jeg prøvde å jobbe, ved hjelp av red bull og koffeinpiller, men klarte bare en dag i uka, resten av uka var jeg utslitt. Jeg trodde jeg bare var sliten. Det måtte da gå over. Jeg kunne ikke være utbrent, for de som var det, måtte da være sykere enn meg. Jeg, som året før gikk ned mange kilo fordi jeg var så kvalm at jeg ikke klarte å få i meg stort annet enn drikkeyogurt, red bull og cola. Jeg, som i flere år hadde jobbet nærmest døgnet rundt, husket dårligere og dårligere og fikk en jagende uro i kroppen. Jeg fikk anti-depressiva, tok så høy dose at jeg ble aggressiv, begynte å få søvnproblemer, fikk allergier, nedsatt immunforsvar og lavt stoffskifte. Bare jeg kom meg gjennom studiene ville det bli bedre. Men det jeg hadde jobbet så hardt for å oppnå - en grad som ville få meg inn i en morsom jobb - det skremte meg plutselig så voldsomt at jeg heller ville ta “drittjobber” for å slippe å forholde meg til jobber som ville kreve konsentrasjonsevne, hukommelse, ansvar, at noen stolte på mine evner. Evner? Hadde jeg det? Jeg var jo ikke verdt nok til å kunne være utbrent, en gang. Det var sånt andre ble, andre som hadde jobbet virkelig hardt i mange år. Jeg var bare litt sliten, og irritert fordi jeg var så svak at jeg var sliten. Jeg hadde jo bare studert. På et språk jeg ikke kunne da jeg dro. I et fremmed land. Og fått gode karakterer. Og klart alt selv. Og hatt sommerjobber. Men utbrent, nei, det kunne jeg vel ikke være.
Men det var jeg jo. Og det er skummelt å tenke på at det nå har gått tre år. Når man har vært med på hele turen, den ganske så deprimerende berg-og-dal-banen, med ganske mange daler i begynnelsen, er det vanskelig å huske på hvor langt man har kommet. Man blir mest sjokkert over hvor ufattelig lang tid det har tatt, og hvor langt andre har kommet i mellomtida. Jeg skulle jo bli noe skikkelig bra. I stedet har jeg blitt avhengig av nav.
I juni 2010 gikk jeg til legen. Fem måneder senere ble jeg endelig trodd av nav. Så begynte jeg hos psykolog. Den høsten var... Ganske fæl. Jeg husker jeg satt i sofaen og hadde angst fordi jeg skulle skru på vaskemaskinen, og jeg tenkte på alt som kunne gå galt. Med vaskemaskinen. Nå virker det så absurd at jeg ikke klarer å forstå hva problemet var. Og når jeg ikke forstår det selv er det vel ikke så rart at de fleste rundt meg ikke forsto meg den gangen.
Alt jeg gjorde var preget av angst, og å skulle gå gjennom hele den angstfylte lista med ting jeg skulle gjøre den dagen (f.eks. å gå på butikken) gjorde meg vettskremt. Planer ga meg også angst. Planer som å besøke noen venner i helga. Det fungerte ikke. Jeg kunne ikke bestemme meg for å være med noen på shopping en gang, fordi det var en plan, og planer betydde stress, og stress gjorde meg syk. Angstnivået var skyhøyt. Og energinivået var på bunnen. En tur i butikken kunne gjøre meg svimmel og kvalm, og etterpå sovna jeg ofte på sofaen. Store anstrengelser, som julefeiring eller en fest, tok lang tid å komme seg fra, ofte et par uker. Det ble mye sofatid. Og mye redsel for hva andre syntes. Gikk jeg på butikken på dagtid tenkte jeg at alle rundt meg så på meg som en naver og snylter som kunne være der på den tiden av dagen. Nå er jeg kjempeglad hvis jeg kommer meg til treningssenteret rundt halv 3, før alle slutter på jobb, slik at det ikke er så fullt der. Og hva de andre tenker om min arbeidssituasjon er ikke så farlig.
Jeg jobber 50% (i en attføringsbedrift), og jeg tåler det. Til høsten skal jeg begynne i et nytt tiltak der målet er å få en jobb i det ordinære arbeidsmarkedet. En ordentlig jobb. Det som var målet mitt da jeg brente meg ut under studiene. Det som gjorde meg vettskremt, fordi jeg var så utbrent at jeg ikke huska hva jeg hadde til middag i går og ikke fikk sett venner, fordi jeg fikk angst av å planlegge. Nå syns jeg jo så klart at det er litt skummelt med jobbsøking, men mer sånn som alle syns. Det er skummelt, men det er spennende, og jeg gleder meg til å begynne med noe “ordentlig”.
Nå kan jeg trene ca 4 ganger i uka uten å bli dårlig av det. Jeg kan konsentrere meg, jeg kan planlegge at jeg skal på fest eller besøke noen i helga, og ja, jeg legger fortsatt inn rolige dager, men herlighet så mye mer fleksibel jeg er, og så mye mer jeg kan gjøre. Jeg kræsjer kanskje en dag i måneden, og da er det en dag jeg er sliten og lei meg fordi jeg føler meg sånn, og dagen etter er jeg bra igjen og har nesten glemt det allerede.
Jeg har forstått hva som gjør meg syk og forhåpentligvis hvordan jeg kan unngå det i framtida. Jeg har blitt mye mer bevisst på hva jeg gjør og hvor mye jeg gjør. Hvis det er noe jeg ikke tåler, så gjør jeg litt mindre av det. Jeg har lært å ta pauser og rolige dager. Det er fortsatt vondt, men jeg gjør det. Jeg har skjønt at målet er ikke å komme seg inn i en 100% jobb så fort jeg bare klarer, men å holde meg frisk. Jeg leter fortsatt etter 50%-stillinger. Det gjør meg ingenting om jeg (etter en lang tilvenningsperiode) “bare” jobber 80% et par år. Jeg skal jobbe 100% og jeg kommer til å tåle det, men jeg skal ikke presse meg til å jobbe 100% før jeg vet det går bra og før jeg merker at kroppen min ikke tar skade av det. Det viktigste er å behandle seg selv bra og leve et liv der man er mer fornøyd enn misfornøyd. Jeg har massevis av ambisjoner og konkurranseinstinkt fortsatt, men det kommer i andre rekke, etter helse og tilfredshet.
Det har gått tre år, og det er skremmende at det har tatt så mye lenger tid enn jeg trodde det ville ta. Det er bittert å tenke på tida jeg har “kastet bort”. Men bedringen kom da jeg sluttet å skynde meg, og kanskje det ikke er så bortkastet å gå inn i arbeidslivet fullstendig klar over egne reaksjonsmønstre, ønsker og prioriteringer? Jeg skal ikke bli utbrent igjen, så nå slipper jeg hvert fall å få den smellen her på et senere tidspunkt, når det kanskje hadde “passet” enda dårligere.
Jeg skriver dette for å gi folk håp når det føles mest håpløst. Det er lys i enden av tunnelen. Og det trenger ikke ta så lang tid for deg som det gjorde for meg, det kommer an på hvor hardt du kjørte deg selv over hvor lang tid. Jeg håper du var smartere enn meg og stoppet før. Men uansett har du veldig gode sjanser til å bli helt frisk igjen, bare du lar det ta den tida det tar. God bedring!
- Christiane
torsdag 23. mai 2013
Smågrus i veien, og verden rakner.
Når man er utbrent er det noen ganger ikke så mye som skal til for å knekke en helt. Jeg er inne i en periode med mye venting. Venting for å se om jeg får praksisplass, venting for å se om jeg får et annet tiltak, venting for å se om jeg en gang får fast jobb... Det er ikke mye som går framover akkurat nå, og stresset med at kaaaanskje det skjer noe snart, kanskje ikke - sliter meg ut. Alt er satt på vent. Venner og familie kjøper hus, nye biler og stifter familie. Vi utsetter og utsetter valpekjøp, og på BSU-kontoen min står det vel rundt 10.000 kroner. Ting står stille.
Men ikke alt står stille, heldigvis, for eksempel tåler jeg mye mer. Jeg blir sliten nå også, men det skal mer til, og det tar ekstremt mye kortere tid å komme seg opp til samme nivå igjen hvis jeg kræsjer. Før ville det nok tatt hvert fall ei uke, kanskje to, å komme seg igjen etter 17. mai. Nå var jeg kanskje litt sliten dagen etter. Det å kjøre en times tid for å hilse på gamle venner eller familie, være der noen timer (altså sitte stille i en sofa og prate) og kjøre hjem igjen måtte planlegges før, for jeg måtte hvile dagen før og noen dager etter. Nå tenker jeg nesten ikke på det.
Før gikk vi på kickboksing fordi vi følte vi måtte. Trening var jo så bra, man får energi av det osv. Vi fikk overtreningssymptomer av en økt i uka. Det tok ei uke å komme seg igjen. Noen ganger var jeg støl i fem dager etterpå. Og vi ble så slitne. Det var ikke særlig gøy å trene, for vi klarte nesten ikke gjøre øvelsene, mens det føltes som folk omtrent gjorde narr av oss der de hoppet rundt oss med massevis av energi. Nå er det morsomt, og nå er det vi som er blant de beste, sterkeste, raskeste der. Det er gøy, det! Trening har blitt gøy.
Dette kommer til å høres litt patetisk ut, men det er egentlig ikke ment sånn. Men det har seg sånn (hvis vi tar Kjæresten ut av ligninga her) - at jeg har ikke så mye i livet mitt for tida. Så mye annet enn tiltak og venting på å få praksisplass er det ikke plass til. Å være sosial? Siden jeg flyttet etter jeg ble syk har jeg ikke akkurat fått verdens største nettverk her. Vennene mine er stort sett langt unna. De som ikke er det sliter jeg likevel med å få sett mer enn 3-4 ganger i året. Det er så slitsomt å være sosial! Jeg savner å være sosial, men jeg orker ikke. Men etter at jeg kommer hjem fra tiltaket, eller jobben eller hva du vil kalle det, så har jeg faktisk litt energi nå. I fjor sov jeg på sofaen stort sett hver dag etter jobb. Nå gjør jeg nesten aldri det, fordi jeg ikke har behov for det. Nå har jeg mer energi å bruke. Og hva bruker jeg den til, når det å treffe venner blir litt for mye energi jeg ikke har? Trening. Og det gjør meg sterkere nå, fordi jeg er frisk nok til å trene. Men siden jeg er så vant til å være flink pike, er det veldig vanskelig å ha et avslappet forhold til det. Jeg er redd for at det kan bli den nye besettelsen når jeg ikke får jobbet hardt med å slite meg ut på andre områder. Fokuset flyttes til treningsmål, vektmål, målebånd og kosthold. Jeg har allerede trent på meg flere skader. Og det var når den siste skaden kom at min verden raknet helt.
Det føltes så urettferdig. Ikke skulle jeg få jobb, ikke praksisplass ennå en gang, og nå skulle jeg pokker ikke få lov å trene ordentlig heller?? Mer skulle det ikke til. Uten jobb, ork til sosialt nettverk eller hobbyer føltes det katastrofalt å skulle bli fratatt dette også. Men jeg får bare hvile beina litt og tenke på hvor mye jeg kan nå som jeg ikke kunne i fjor. Og om noen dager får jeg finne nye treningsmåter.
Og prøve å ta det litt med ro. Jeg trenger ikke blir best til å trene bare fordi jeg ikke lenger får lov til å være best til å slite meg ut med studier. Det er nettopp derfor jeg ikke skal bli best til å trene.
- Christiane
Men ikke alt står stille, heldigvis, for eksempel tåler jeg mye mer. Jeg blir sliten nå også, men det skal mer til, og det tar ekstremt mye kortere tid å komme seg opp til samme nivå igjen hvis jeg kræsjer. Før ville det nok tatt hvert fall ei uke, kanskje to, å komme seg igjen etter 17. mai. Nå var jeg kanskje litt sliten dagen etter. Det å kjøre en times tid for å hilse på gamle venner eller familie, være der noen timer (altså sitte stille i en sofa og prate) og kjøre hjem igjen måtte planlegges før, for jeg måtte hvile dagen før og noen dager etter. Nå tenker jeg nesten ikke på det.
Før gikk vi på kickboksing fordi vi følte vi måtte. Trening var jo så bra, man får energi av det osv. Vi fikk overtreningssymptomer av en økt i uka. Det tok ei uke å komme seg igjen. Noen ganger var jeg støl i fem dager etterpå. Og vi ble så slitne. Det var ikke særlig gøy å trene, for vi klarte nesten ikke gjøre øvelsene, mens det føltes som folk omtrent gjorde narr av oss der de hoppet rundt oss med massevis av energi. Nå er det morsomt, og nå er det vi som er blant de beste, sterkeste, raskeste der. Det er gøy, det! Trening har blitt gøy.
Dette kommer til å høres litt patetisk ut, men det er egentlig ikke ment sånn. Men det har seg sånn (hvis vi tar Kjæresten ut av ligninga her) - at jeg har ikke så mye i livet mitt for tida. Så mye annet enn tiltak og venting på å få praksisplass er det ikke plass til. Å være sosial? Siden jeg flyttet etter jeg ble syk har jeg ikke akkurat fått verdens største nettverk her. Vennene mine er stort sett langt unna. De som ikke er det sliter jeg likevel med å få sett mer enn 3-4 ganger i året. Det er så slitsomt å være sosial! Jeg savner å være sosial, men jeg orker ikke. Men etter at jeg kommer hjem fra tiltaket, eller jobben eller hva du vil kalle det, så har jeg faktisk litt energi nå. I fjor sov jeg på sofaen stort sett hver dag etter jobb. Nå gjør jeg nesten aldri det, fordi jeg ikke har behov for det. Nå har jeg mer energi å bruke. Og hva bruker jeg den til, når det å treffe venner blir litt for mye energi jeg ikke har? Trening. Og det gjør meg sterkere nå, fordi jeg er frisk nok til å trene. Men siden jeg er så vant til å være flink pike, er det veldig vanskelig å ha et avslappet forhold til det. Jeg er redd for at det kan bli den nye besettelsen når jeg ikke får jobbet hardt med å slite meg ut på andre områder. Fokuset flyttes til treningsmål, vektmål, målebånd og kosthold. Jeg har allerede trent på meg flere skader. Og det var når den siste skaden kom at min verden raknet helt.
Det føltes så urettferdig. Ikke skulle jeg få jobb, ikke praksisplass ennå en gang, og nå skulle jeg pokker ikke få lov å trene ordentlig heller?? Mer skulle det ikke til. Uten jobb, ork til sosialt nettverk eller hobbyer føltes det katastrofalt å skulle bli fratatt dette også. Men jeg får bare hvile beina litt og tenke på hvor mye jeg kan nå som jeg ikke kunne i fjor. Og om noen dager får jeg finne nye treningsmåter.
Og prøve å ta det litt med ro. Jeg trenger ikke blir best til å trene bare fordi jeg ikke lenger får lov til å være best til å slite meg ut med studier. Det er nettopp derfor jeg ikke skal bli best til å trene.
- Christiane
onsdag 24. april 2013
De fem utbrentstadiene
Som de fleste vet, er det noe som heter "The five stages of grief" som beskriver hvordan mennesker reagerer i en sorgprosess. Stegene er genraliserte, men gir likevel et bilde på hvordan mennesker
takler store tap, uavhengig av hva som er årsaken til tapet.
Mange veksler mellom stadiene, og det er ingen jevn kurve for når man er på hvert punkt, i hvilken rekkefølge de kommer eller når man anser seg for å ha kommet videre. Det er også veldig vanlig at flere av stegene kommer samtidig.
I dag oppdaget jeg at disse stegene, med noe modifisering, kan gjelde for utbrenhet også. Ikke for steget fra utbrent til frisk, for her finnes det dessverre ingen oppskrift som gjelder alle, men fra man har blitt syk til man endelig greier å gjøre noe med det og ta tak i og akseptere sin egen situasjon. Dette er fortrinnsvis ment for de som nettopp har funnet ut at de er utbrent, men vi er alle gjennom flere av fasene innimellom selv om vi har kommet til det siste punktet.
Her er min liste over de fem utbrentstadiene, hentet fra forskningens sorgstadier:
1. Benektelse: "Dette kan ikke skje med meg".
Her merker du at du begynner å bli mer og mer sliten. Konsentrasjonen forsvinner, det samme gjør lunta. Du er allerede utbrent, men fortsetter som før. Du glemmer ting, får problemer av både fysisk og psykisk karakter, men sier hele tiden at dette skal du klare. Det er tross alt bare å ta seg sammen. Du tenker at alle andre klarer presset, så det er klart du skal klare det. Du er jo så sterk. Det er bare å fortsette som før litt til, så går det sikkert over. Du er jo ikke syk. Du må bare stå på litt til, for du er jo en som liker å få ting gjort!
2. Sinne: "Hvorfor skjer dette? Hvem har skylden?"
Her blir du forbanna på at du har det sånn. Det er så vanvittig frustrerende! Du pleide jo å orke alt. Full jobb, trening, familie, venner, fester og tid til å slappe av innimellom. Du BURDE så mye, og så går det ikke! Du faller ned på sofaen hver dag, begynner å grine av å skulle handle i butikken og føler deg som om du er full når du prøver å prate rolig med folk. Du får lyst til å kaste ting i veggen, skrike og hyle, men du orker ikke, for du er så sliten.
3. Forhandling: "Få dette til å forsvinne, så lover jeg at jeg skal…"
Du begynner å skjønne at noe må gjøres, men du vet ikke helt hva. Du håper med hele deg at om du bare ønsker det sterkt nok kommer du til å bli frisk fort. Du håper at den neste uka, måneden eller året skal bli bedre, du skal bare holde ut litt til. "Bare la meg klare dette, så skal det gå bra". "Bare la meg holde ut til sommerferien, så skal jeg roe ned litt....kanskje". I realiteten bare lurer du deg selv og forsinker prosessen for å bli frisk.
4. Depresjon: "Jeg er for trist til å gjøre noe som helst"
Dette betyr ikke nødvendigvis at du blir deprimert, men triste og tunge tanker kommer stadig oftere, du føler deg håpløs, svak og dum. Hvordan kunne du la deg selv bli så ødelagt? Hvordan er det mulig å bli så sliten av dette? Hvorfor lot du det gå så langt? Du kan gråte av frustrasjon fordi det går så sakte, og føle deg både håpløs og patetisk der du sitter på sofaen med dataen i fanget og ønsker at du heller var et helt annet sted med kroppen full av energi. Hvordan skal du noengang orke noe som helst, når kroppen og hodet presser deg ned?
5. Aksept: "Jeg har forsonet meg med det som har skjedd"
Nå skjønner du endelig at du må ta det med ro. Ja, du har latt det gå for langt, ja, du burde sikkert stoppet før. Men du har stoppet nå. Du innser at du er syk nå, og du innser at dette tar tid. Kanskje like lang tid som du brukte på å ignorerer kroppen som sto der og ropte til deg at du måtte roe ned tempoet. Du orker å slappe av uten dårlig samvittighet for alt du burde gjort. Du synes det er ok at i dag gjorde du noe viktig, så i morgen må du hvile. Du vet du er utbrent, men du vet også at du jobber mot et mål. Du er for første gang, kanskje på så lenge du kan huske, på lag med kroppen din. Du tar signalene på alvor.
Det er nå veien mot friskhet begynner.
Mest sannsynlig vil du veksle mellom disse stegene flere ganger. Men aksepten er der likevel, den hjelper deg å holde fokus, og den vil hjelpe deg å bli frisk.
Dette klarer du.
- Mari
Mange veksler mellom stadiene, og det er ingen jevn kurve for når man er på hvert punkt, i hvilken rekkefølge de kommer eller når man anser seg for å ha kommet videre. Det er også veldig vanlig at flere av stegene kommer samtidig.
I dag oppdaget jeg at disse stegene, med noe modifisering, kan gjelde for utbrenhet også. Ikke for steget fra utbrent til frisk, for her finnes det dessverre ingen oppskrift som gjelder alle, men fra man har blitt syk til man endelig greier å gjøre noe med det og ta tak i og akseptere sin egen situasjon. Dette er fortrinnsvis ment for de som nettopp har funnet ut at de er utbrent, men vi er alle gjennom flere av fasene innimellom selv om vi har kommet til det siste punktet.
Her er min liste over de fem utbrentstadiene, hentet fra forskningens sorgstadier:
1. Benektelse: "Dette kan ikke skje med meg".
Her merker du at du begynner å bli mer og mer sliten. Konsentrasjonen forsvinner, det samme gjør lunta. Du er allerede utbrent, men fortsetter som før. Du glemmer ting, får problemer av både fysisk og psykisk karakter, men sier hele tiden at dette skal du klare. Det er tross alt bare å ta seg sammen. Du tenker at alle andre klarer presset, så det er klart du skal klare det. Du er jo så sterk. Det er bare å fortsette som før litt til, så går det sikkert over. Du er jo ikke syk. Du må bare stå på litt til, for du er jo en som liker å få ting gjort!
2. Sinne: "Hvorfor skjer dette? Hvem har skylden?"
Her blir du forbanna på at du har det sånn. Det er så vanvittig frustrerende! Du pleide jo å orke alt. Full jobb, trening, familie, venner, fester og tid til å slappe av innimellom. Du BURDE så mye, og så går det ikke! Du faller ned på sofaen hver dag, begynner å grine av å skulle handle i butikken og føler deg som om du er full når du prøver å prate rolig med folk. Du får lyst til å kaste ting i veggen, skrike og hyle, men du orker ikke, for du er så sliten.
3. Forhandling: "Få dette til å forsvinne, så lover jeg at jeg skal…"
Du begynner å skjønne at noe må gjøres, men du vet ikke helt hva. Du håper med hele deg at om du bare ønsker det sterkt nok kommer du til å bli frisk fort. Du håper at den neste uka, måneden eller året skal bli bedre, du skal bare holde ut litt til. "Bare la meg klare dette, så skal det gå bra". "Bare la meg holde ut til sommerferien, så skal jeg roe ned litt....kanskje". I realiteten bare lurer du deg selv og forsinker prosessen for å bli frisk.
4. Depresjon: "Jeg er for trist til å gjøre noe som helst"
Dette betyr ikke nødvendigvis at du blir deprimert, men triste og tunge tanker kommer stadig oftere, du føler deg håpløs, svak og dum. Hvordan kunne du la deg selv bli så ødelagt? Hvordan er det mulig å bli så sliten av dette? Hvorfor lot du det gå så langt? Du kan gråte av frustrasjon fordi det går så sakte, og føle deg både håpløs og patetisk der du sitter på sofaen med dataen i fanget og ønsker at du heller var et helt annet sted med kroppen full av energi. Hvordan skal du noengang orke noe som helst, når kroppen og hodet presser deg ned?
5. Aksept: "Jeg har forsonet meg med det som har skjedd"
Nå skjønner du endelig at du må ta det med ro. Ja, du har latt det gå for langt, ja, du burde sikkert stoppet før. Men du har stoppet nå. Du innser at du er syk nå, og du innser at dette tar tid. Kanskje like lang tid som du brukte på å ignorerer kroppen som sto der og ropte til deg at du måtte roe ned tempoet. Du orker å slappe av uten dårlig samvittighet for alt du burde gjort. Du synes det er ok at i dag gjorde du noe viktig, så i morgen må du hvile. Du vet du er utbrent, men du vet også at du jobber mot et mål. Du er for første gang, kanskje på så lenge du kan huske, på lag med kroppen din. Du tar signalene på alvor.
Det er nå veien mot friskhet begynner.
Mest sannsynlig vil du veksle mellom disse stegene flere ganger. Men aksepten er der likevel, den hjelper deg å holde fokus, og den vil hjelpe deg å bli frisk.
Dette klarer du.
- Mari
søndag 14. april 2013
Veien videre har flere kurver, men det går mest framover!
Det siste halvåret har det vært Christiane som har skrevet i bloggen vår. Jeg har ikke vært aktiv i det hele tatt, ikke engang for å svare på spørsmål. Ikke fordi det ikke har skjedd noe å skrive om, men fordi jeg har vært så opptatt med det som har skjedd at jeg har konsentrert energien mot det.
Så, for å oppsummere: I oktober begynte jeg i jobb. Eller, arbeidspraksis er det jo egentlig. Jeg får AAP, ikke lønn, og jeg jobber rett under femti prosent. Ta den, alle som mener at folk som går på Nav snylter på staten og liker å få penger rett på konto uten å gjøre seg fortjent til det. Jeg er så desperat etter å komme tilbake til et normalt liv at jeg jobber gratis.
Jeg har fått jobb i en bransje jeg veldig gjerne vil jobbe med. Ikke journalistikk, som jeg egentlig har blitt litt redd for etter at jeg sleit meg ut, men en jobb som gir meg mye, ikke er stressete og som handler om koselige ting, ikke å prestere og følge tidsfrister. Jeg har lang kjørevei dit, men det går overraskende bra.
I det siste har jeg begynt å si at jeg føler mg 90 prosent frisk.
Det vil ikke si at jeg er like frisk på alle områder, men generelt.
* Jeg klarer å gjøre flere ting på én dag, som å jobbe, handle, trene og dra i stallen, uten å ha masse hviletid innimellom.
Før måtte jeg velge 1-2 ting og inkludere pauser. Mange pauser.
* Jeg får energi av å trene. Det er gøy.
Før trente jeg én gang i uka og trengte hele uka på å komme meg igjen.
* Jeg kan ha en jobb. Være der fire dager i uka og kjøre fram og tilbake uten å bli helt ødelagt.
Før var bare ordet jobb nok til å gi meg angst.
Det er ikke på alle områder jeg er frisk, riktignok. For eksempel at jeg ikke er i nærheten av å kunne jobbe hundre prosent. For å være ærlig skjønner jeg ikke at folk orker det, eller at jeg orka det før Å sjonglere full jobb med et liv.
Det verste er imidlertid det sosiale. Det er fortsatt utrolig slitsomt. Og da snakker vi ikke voldsomme fester der man mindler med 50 andre. Neida, en rolig middag med fem-seks personer kan være nok til at alt bare går rundt, at jeg ikke klarer å konsentrere meg i det hele tatt og må ligge på sofaen etterpå. Å høre andre prate, og å delta i samtaler, er faktisk det som sitter aller mest igjen. Det å forholde seg til folk. Selv å møte én venninne kan være nok til å trenge pause.
Men det får gå. Det viktigste er at det går framover. Det kan være vanvittig frustrerende at det ikke går fortere, og at jeg fremdeles ikke er helt frisk! Det er nå TRE OG ET HALVT ÅR siden jeg innså at jeg var utbrent og slutta i jobben min. Jeg er ikke lenger ung og kunnskapsrik, jeg er i begynnelsen av tredveåra, har en halvferdig utdannelse og en jobberfaring som begynner å bli gammel. Jeg tåler ikke stress, blir relativt fort sliten og greier ikke en fulltidsjobb.
Det er jo egentlig til å grine av. Hvis noen hadde sagt til meg for ti år siden at jeg på dette tidspunktet kom til å sitte i den samme leiligheta, være ute av stand til å jobbe med det jeg den gang brant for, se på husdrømmen som fjern og føle at livet bare går sakte forbi, så ville jeg ikke trodd dem. Jeg skulle jo opp og fram.
Man (jeg) må huske at det går sakte framover, men at det ikke er en rett kurve. Noen ganger må det nødvendigvis være "bumps in the road", full stopp, pauser, ting som ikke går så fort og smertefritt som man hadde tenkt. Å greie å trene like mye som før jeg fikk jobb er for eksempel umulig. Noe må vike, noe nytt kommer inn.
Jeg er friskere nå, men jeg er ikke framme. Oppoverbakkene er ikke like uoverkommelige og håpløse som før, og når de kommer klarer jeg dem bedre.
Og planen om å bli helt frisk er der like strekt som før. Det skal gå.
- Mari
Så, for å oppsummere: I oktober begynte jeg i jobb. Eller, arbeidspraksis er det jo egentlig. Jeg får AAP, ikke lønn, og jeg jobber rett under femti prosent. Ta den, alle som mener at folk som går på Nav snylter på staten og liker å få penger rett på konto uten å gjøre seg fortjent til det. Jeg er så desperat etter å komme tilbake til et normalt liv at jeg jobber gratis.
Jeg har fått jobb i en bransje jeg veldig gjerne vil jobbe med. Ikke journalistikk, som jeg egentlig har blitt litt redd for etter at jeg sleit meg ut, men en jobb som gir meg mye, ikke er stressete og som handler om koselige ting, ikke å prestere og følge tidsfrister. Jeg har lang kjørevei dit, men det går overraskende bra.
I det siste har jeg begynt å si at jeg føler mg 90 prosent frisk.
Det vil ikke si at jeg er like frisk på alle områder, men generelt.
* Jeg klarer å gjøre flere ting på én dag, som å jobbe, handle, trene og dra i stallen, uten å ha masse hviletid innimellom.
Før måtte jeg velge 1-2 ting og inkludere pauser. Mange pauser.
* Jeg får energi av å trene. Det er gøy.
Før trente jeg én gang i uka og trengte hele uka på å komme meg igjen.
* Jeg kan ha en jobb. Være der fire dager i uka og kjøre fram og tilbake uten å bli helt ødelagt.
Før var bare ordet jobb nok til å gi meg angst.
Det er ikke på alle områder jeg er frisk, riktignok. For eksempel at jeg ikke er i nærheten av å kunne jobbe hundre prosent. For å være ærlig skjønner jeg ikke at folk orker det, eller at jeg orka det før Å sjonglere full jobb med et liv.
Det verste er imidlertid det sosiale. Det er fortsatt utrolig slitsomt. Og da snakker vi ikke voldsomme fester der man mindler med 50 andre. Neida, en rolig middag med fem-seks personer kan være nok til at alt bare går rundt, at jeg ikke klarer å konsentrere meg i det hele tatt og må ligge på sofaen etterpå. Å høre andre prate, og å delta i samtaler, er faktisk det som sitter aller mest igjen. Det å forholde seg til folk. Selv å møte én venninne kan være nok til å trenge pause.
Men det får gå. Det viktigste er at det går framover. Det kan være vanvittig frustrerende at det ikke går fortere, og at jeg fremdeles ikke er helt frisk! Det er nå TRE OG ET HALVT ÅR siden jeg innså at jeg var utbrent og slutta i jobben min. Jeg er ikke lenger ung og kunnskapsrik, jeg er i begynnelsen av tredveåra, har en halvferdig utdannelse og en jobberfaring som begynner å bli gammel. Jeg tåler ikke stress, blir relativt fort sliten og greier ikke en fulltidsjobb.
Det er jo egentlig til å grine av. Hvis noen hadde sagt til meg for ti år siden at jeg på dette tidspunktet kom til å sitte i den samme leiligheta, være ute av stand til å jobbe med det jeg den gang brant for, se på husdrømmen som fjern og føle at livet bare går sakte forbi, så ville jeg ikke trodd dem. Jeg skulle jo opp og fram.
Man (jeg) må huske at det går sakte framover, men at det ikke er en rett kurve. Noen ganger må det nødvendigvis være "bumps in the road", full stopp, pauser, ting som ikke går så fort og smertefritt som man hadde tenkt. Å greie å trene like mye som før jeg fikk jobb er for eksempel umulig. Noe må vike, noe nytt kommer inn.
Jeg er friskere nå, men jeg er ikke framme. Oppoverbakkene er ikke like uoverkommelige og håpløse som før, og når de kommer klarer jeg dem bedre.
Og planen om å bli helt frisk er der like strekt som før. Det skal gå.
- Mari
lørdag 9. februar 2013
Sola skinner og jeg sitter inne
Det er perfekt lørdagsvær og jeg sitter inne i pysjen. Jeg skulle gjerne tatt på meg joggeskoene og ta den runden i skogen jeg har drømt om å kunne jogge en stund, siden jeg fant ut det ikke er skiløype der, eller ta på meg skiskoene og komme meg ut i løypene. Sosiale medier er fulle av folk som er ute og koser seg i sola, det er bilder av skiløyper, snø og sol.
Tilbakefall virker verre jo friskere jeg blir. Jeg glemmer meg og tror jeg er nesten helt frisk, og så plutselig - bang, rett i veggen. Selvfølgelig er det ikke så plutselig som jeg vil tro. Jeg er ikke så uskyldig som jeg vil late som. Det er egentlig veldig forutsigbart, så lenge man tenker over alt man har gjort. Og det er ikke så lett å gjøre, for det er ikke sikkert man tenker over at de tingene som har forårsaket smellen er belastende. Jeg sitter her med gelébein fordi jeg har hatt mer stress denne uka. Jeg har nesten ikke gjort noe, men jeg har stresset. Jeg lot være å trene denne uka fordi jeg visste at stress gjør meg syk, men det hjalp ikke nok. Så da blir det ikke noe jogging i dag. Håper det blir en liten gåtur.
Jeg fikk et råd fra psykologen, som er veldig godt, så jeg har så klart ikke begynt å følge det enda. Det er vanskelig å snu hvordan jeg tenker og handler, selv om jeg vet hva som vil gjøre meg friskere. Å se hva jeg gjør som gjør meg dårligere. Planlegge. Gi meg selv ros. Tenke bra ting om meg selv, i stedet for automatisk å snu alt til det negative, fordi ingenting er bra nok. Uansett, rådet fra psykologen var: Skriv ned det du gjør. Sånn at når du får tilbakefall kan du se i kalenderen at "i går dro jeg og handla etter jobb i stedet for å hvile, og dagen før det jogga jeg, og dagen før det traff jeg en venninne på café, okei, det var ikke så rart at jeg fikk tilbakefall". Og kanskje klarer du til og med å se galskapen i det du planlegger å gjøre før tilbakefallet kommer. "Skitur i morra? Okei, da slapper jeg av i dag, i stedet for å dra og besøke den venninna som egentlig bare sliter meg ut".
Et annet godt råd er å bli bevisst på hvordan du tenker. "Joda, jeg bakte kake og ryddet her, men jeg orket ikke å vaske badet". "Sjefen skrøt av hvordan jeg løste den oppgaven, men han la ikke merke til at jeg gjorde en liten feil akkurat her". "Jeg var frisk nok til å jogge en liten tur i dag, men folk jogget forbi meg hele tida." Nei, nei, nei. "Jeg hadde nok energi til både å bake kake og rydde! Det hadde aldri gått for et år siden". "Sjefen skrøt av meg. Jeg er jammen flink!" "Jeg var frisk nok til å jogge en liten tur i dag, og smart nok til ikke å presse meg så hardt at jeg blir syk av det. Wow, jeg har virkelig forbedret meg." Sånn skal vi tenke, uansett. Er du kjempedårlig, så skryt av deg selv fordi du klarer å hvile. Å slappe av er veldig vanskelig for oss som er koblet slik vi er, med konstant dårlig samvittighet for alt vi ikke får gjort, fordi det som er "bra nok" på vår skala er ikke mulig å leve opp til. Er du endelig frisk nok til å kjøre og besøke noen, gå en tur, se en hel film og få med deg handlinga, eller klarer du å la være å gjøre noe fordi du forstår at det vil gjøre deg sykere? Kjempebra! Det skal du ha skryt for.
Hva skjer når du blir nervøs for noe eller ikke klarer noe? Hvordan prater du til deg selv? Tenker du "pokker heller, dette må jeg da klare, det klarte jeg før!!", eller tenker du "det er ikke rart jeg blir nervøs for dette, det hadde alle blitt/jeg klarte ikke dette denne gangen, men jeg er likevel mye friskere enn for bare noen måneder siden". Hadde du pratet til kjæresten, barnet eller hunden din på samme måte som du prater til deg selv? Sier du "men hel**** heller, såpass må da en fireåring klare, er du helt tilbakestående??" til barnet ditt? Du gjør jo ikke det. Hvorfor er det greit å prate sånn til deg selv da? Det hjelper jo ikke. Et barn som ikke får til noe trenger ros og trøst. "I går klarte du det, du er kjempeflink. Det er helt greit at du ikke klarte det i dag, det er helt normalt å ikke få til alt hele tiden." Vi trenger ros og trøst vi også, selv om vi har blitt voksne.
Et problem jeg har er at jeg klarer ikke å gi meg selv ros og trøst uten å tenke "herregud, hvor patetisk er ikke jeg". Jeg sa det til psykologen her om dagen. "Før klarte jeg å få toppkarakter på bacheloroppgava, og nå sitter jeg her og skal skryte av å ha klart å ta pause på jobben, det føles patetisk". Hun svarte "Og hvor fikk det deg, det du gjorde før?" Da skjønte jeg det. Å presse seg hele veien til utbrentland er kanskje ikke det som bør være målet. For meg er det en mye større bragd å ta pauser.
Så nå skal jeg prøve å ikke stresse fordi klokka har blitt halv to og jeg sitter i pysjen, og prøve å gå ut og nyte sola og det fine været på en liten gåtur i stedet for en lang joggetur. Det gjør litt vondt, men vondt skal vondt fordrive, sa oldemor.
- Christiane
Tilbakefall virker verre jo friskere jeg blir. Jeg glemmer meg og tror jeg er nesten helt frisk, og så plutselig - bang, rett i veggen. Selvfølgelig er det ikke så plutselig som jeg vil tro. Jeg er ikke så uskyldig som jeg vil late som. Det er egentlig veldig forutsigbart, så lenge man tenker over alt man har gjort. Og det er ikke så lett å gjøre, for det er ikke sikkert man tenker over at de tingene som har forårsaket smellen er belastende. Jeg sitter her med gelébein fordi jeg har hatt mer stress denne uka. Jeg har nesten ikke gjort noe, men jeg har stresset. Jeg lot være å trene denne uka fordi jeg visste at stress gjør meg syk, men det hjalp ikke nok. Så da blir det ikke noe jogging i dag. Håper det blir en liten gåtur.
Jeg fikk et råd fra psykologen, som er veldig godt, så jeg har så klart ikke begynt å følge det enda. Det er vanskelig å snu hvordan jeg tenker og handler, selv om jeg vet hva som vil gjøre meg friskere. Å se hva jeg gjør som gjør meg dårligere. Planlegge. Gi meg selv ros. Tenke bra ting om meg selv, i stedet for automatisk å snu alt til det negative, fordi ingenting er bra nok. Uansett, rådet fra psykologen var: Skriv ned det du gjør. Sånn at når du får tilbakefall kan du se i kalenderen at "i går dro jeg og handla etter jobb i stedet for å hvile, og dagen før det jogga jeg, og dagen før det traff jeg en venninne på café, okei, det var ikke så rart at jeg fikk tilbakefall". Og kanskje klarer du til og med å se galskapen i det du planlegger å gjøre før tilbakefallet kommer. "Skitur i morra? Okei, da slapper jeg av i dag, i stedet for å dra og besøke den venninna som egentlig bare sliter meg ut".
Et annet godt råd er å bli bevisst på hvordan du tenker. "Joda, jeg bakte kake og ryddet her, men jeg orket ikke å vaske badet". "Sjefen skrøt av hvordan jeg løste den oppgaven, men han la ikke merke til at jeg gjorde en liten feil akkurat her". "Jeg var frisk nok til å jogge en liten tur i dag, men folk jogget forbi meg hele tida." Nei, nei, nei. "Jeg hadde nok energi til både å bake kake og rydde! Det hadde aldri gått for et år siden". "Sjefen skrøt av meg. Jeg er jammen flink!" "Jeg var frisk nok til å jogge en liten tur i dag, og smart nok til ikke å presse meg så hardt at jeg blir syk av det. Wow, jeg har virkelig forbedret meg." Sånn skal vi tenke, uansett. Er du kjempedårlig, så skryt av deg selv fordi du klarer å hvile. Å slappe av er veldig vanskelig for oss som er koblet slik vi er, med konstant dårlig samvittighet for alt vi ikke får gjort, fordi det som er "bra nok" på vår skala er ikke mulig å leve opp til. Er du endelig frisk nok til å kjøre og besøke noen, gå en tur, se en hel film og få med deg handlinga, eller klarer du å la være å gjøre noe fordi du forstår at det vil gjøre deg sykere? Kjempebra! Det skal du ha skryt for.
Hva skjer når du blir nervøs for noe eller ikke klarer noe? Hvordan prater du til deg selv? Tenker du "pokker heller, dette må jeg da klare, det klarte jeg før!!", eller tenker du "det er ikke rart jeg blir nervøs for dette, det hadde alle blitt/jeg klarte ikke dette denne gangen, men jeg er likevel mye friskere enn for bare noen måneder siden". Hadde du pratet til kjæresten, barnet eller hunden din på samme måte som du prater til deg selv? Sier du "men hel**** heller, såpass må da en fireåring klare, er du helt tilbakestående??" til barnet ditt? Du gjør jo ikke det. Hvorfor er det greit å prate sånn til deg selv da? Det hjelper jo ikke. Et barn som ikke får til noe trenger ros og trøst. "I går klarte du det, du er kjempeflink. Det er helt greit at du ikke klarte det i dag, det er helt normalt å ikke få til alt hele tiden." Vi trenger ros og trøst vi også, selv om vi har blitt voksne.
Et problem jeg har er at jeg klarer ikke å gi meg selv ros og trøst uten å tenke "herregud, hvor patetisk er ikke jeg". Jeg sa det til psykologen her om dagen. "Før klarte jeg å få toppkarakter på bacheloroppgava, og nå sitter jeg her og skal skryte av å ha klart å ta pause på jobben, det føles patetisk". Hun svarte "Og hvor fikk det deg, det du gjorde før?" Da skjønte jeg det. Å presse seg hele veien til utbrentland er kanskje ikke det som bør være målet. For meg er det en mye større bragd å ta pauser.
Så nå skal jeg prøve å ikke stresse fordi klokka har blitt halv to og jeg sitter i pysjen, og prøve å gå ut og nyte sola og det fine været på en liten gåtur i stedet for en lang joggetur. Det gjør litt vondt, men vondt skal vondt fordrive, sa oldemor.
- Christiane
fredag 18. januar 2013
Spørsmålsrunde
I det siste har vi fått en del spørsmål i kommentarfeltet på postene våre, så vi tenkte å svare på dem i en egen post, for det blir mer oversiktlig. Hvis noen har flere spørsmål må dere bare skrive dem som kommentarer til denne posten, så skal vi svare så godt vi kan på dem.
Eileen skrev:
"jeg har akkurat blitt sykemeldt på grunn av utbrenthet.
jeg er så sliten at jeg egentlig bare vil ligge på sofaen hele dagen, men det ikke er bra heller :)
hva fylte du dagene med? og hvordan gikk du fram for å bli frisk?"
Eileen skrev:
"jeg har akkurat blitt sykemeldt på grunn av utbrenthet.
jeg er så sliten at jeg egentlig bare vil ligge på sofaen hele dagen, men det ikke er bra heller :)
hva fylte du dagene med? og hvordan gikk du fram for å bli frisk?"
Hvis du er så sliten at du ikke greier å gjøre noe uten å bli sykere av det kan det faktisk hende det er bra å ligge på sofaen hele dagen. De første månedene vi var syke, var det ikke mye vi gjorde. Hvis du gjør ting du egentlig ikke har energi til, vil du bare bryte deg ned ytterligere. Men så klart, hvis du merker at du blir friskere av å gjøre ting, så er jo det bare positivt. Du må nesten kjenne etter selv, hvor på utbrentskalaen kroppen din befinner seg akkurat nå.
Hva jeg fylte dagene med... På dårlige dager var det mest sofa, avis, tekopper, tv, pledd og mørke. Eller sitte ute i sola, hvis det var vær til det. Jeg prøvde å finne noe å glede meg over selv på dager der alt føltes håpløst, som en god kopp te eller yndlingsprogrammet på tv.
På gode dager kunne det være en gåtur, lage middag, lese, en tur i stallen... Det å fylle tida gikk egentlig av seg selv. Vi har fått spørsmål som "hva gjør dere hele dagen?", men da vi var skikkelig dårlige var ikke det noen problemstilling, for det var lite vi orket å gjøre. Så da gikk bare dagene uten at vi egentlig gjorde noe som helst.
Det jeg gjorde for å bli frisk var å få meg en bra psykolog og begynne å forstå hvordan angst og utbrenthet hang sammen, og så lærte jeg meg å kjenne etter på signalene til kroppen. Jeg hadde brukt så mange år på å ignorere det når kroppen var sliten at jeg til slutt fikk angst av alt kroppen tolka som noe som kunne gjøre meg sliten. Jobb eller studier ga meg angst, fordi kroppen hadde opplevd at det gjorde meg sykelig sliten. Så jeg ga kroppen tid. Mye tid, mye hvile. Det var slitsomt, fordi jeg aldri hadde tatt pause på den måten før. Så jeg sleit mye med dårlig samvittighet - i en lang periode turte jeg nesten ikke gå på butikken i vanlig arbeidstid, fordi jeg følte alle ville skjønne at jeg ikke jobbet. Men når jeg aksepterte at kroppen min trengte pause nå, gikk det bedre. Man må bare ta tida til hjelp. Og så når man blir frisk nok, kan man begynne å gjøre ting. Gradvis.
Så det korte svaret på hva jeg gjorde er: Hvile. Mye. Og så sakte og gradvis bygge opp kroppen igjen, fra korte gåturer til lange joggeturer. Men ikke før man faktisk tåler det, og ikke merker ettervirkninger av aktivitet. Hvis du begynner å trene før du tåler det, vil du bare gi kroppen enda flere belastninger den må prøve å komme seg etter.
Og så spurte MA oss:
"Jeg kjenner også at jeg får angst av masse folk, spesielt hvor det er mye støy, kjøpesenter, kaffe etc. Kroppen min er veldig sårbar for stress. Alt slår ut i uro/angst. Spesielt også med tanken: blir jeg frisk noen gang? Kan jeg begynne å jobbe igjen en gang? Min største frykt er å ikke bli "normal" slik jeg var. Angsten er verst. Noe dere kjenner dere igjen i?!"
Ja! Det var som om folkemengder gjorde vondt. Det var fælt å være på t-bana, selv om jeg aldri har hatt sosial angst. Spesielt bråk, som ungdomsskoleelever eller barnehageklasser, gjorde en t-bane-tur helt uutholdelig. Det med støy løste jeg med å hvert fall velge type støy selv - jeg hadde alltid med meg ipod når jeg skulle steder med mye folk, så kunne jeg stenge dem ute. Det med stress kjenner jeg også veldig igjen. Det å ha planer var helt forferdelig - da jeg var dårligst var noe så lite som å skulle vaske klær eller handle middag en såpass stor plan at jeg ble stressa av det. Psykologen min hjalp meg til å finne ut hva jeg ikke fikk angst av, og for meg var det ting som skjedde i øyeblikket. Hvis jeg befant meg i en situasjon, f.eks. å ha låst meg inne på badet eller ikke fant fram til et sted jeg skulle til, så gikk det fint. Men hvis jeg hadde visst dagen før at i morgen kommer jeg til å rote meg bort når jeg skal kjøre et sted, da hadde jeg blitt stressa. Så jeg prøvde å ha minst mulig planer. Hvis jeg skulle finne på noe med venner prøvde jeg å avtale det samme dag, for eksempel.
Jeg er også fortsatt redd for å aldri bli normal igjen. Men når du blir friskere skjer forhåpentligvis det samme med deg som med meg - at når du får mer ut av livet igjen blir ikke de tankene like viktige lenger. Ja, jeg er fortsatt redd, men ikke på langt nær like mye. Før var målet å bli fortest mulig frisk så jeg kunne begynne å presse kroppen igjen, jobbe 100% og endelig begynne på karrieren. Nå er målet selvfølgelig fortsatt å bli helt frisk, men jeg er mye mer tilfreds nå som jeg tross alt klarer å gjøre ting som gir meg glede, som å være sosial, trene eller være rundt dyr. Nå som livet føles mer meningsfylt klarer jeg å ta det mer med ro. Jeg vet at jeg en gang kommer til å klare å jobbe 100%, og jeg vet at jeg ikke trenger å ha det så travelt. Dessuten, hvis jeg får en 50% jobb vil jeg få mye mer penger enn jeg får av Nav nå!
Utbrent dame spør oss om vi noen gang får tilbakeskritt. Ja, det er helt normalt! Det går bra i en periode, og så går det litt nedover igjen før det går bedre. I de dårlige periodene glemmer man de bra, og føler man kommer til å være syk bestandig. I de bra periodene blir man vant til å være bedre, slik at tilbakefallene føles helt grusomme. Psykologen min tegnet en kurve for meg som viste akkurat det der. Kurven for bedring går aldri helt rett til himmels, den går litt opp, litt ned igjen, litt mer opp, så går den kanskje rett i bakken før den sakte går opp igjen. Det går i rykk og napp, to steg frem, ett tilbake.
Tina spør om vi kjenner til noen leger som forstår utbrenthet, og det gjør vi i grunn ikke. Det eneste tipset jeg har er å få en psykolog som forstår utbrenthet, slik at du kan alliere deg med henne/ham. Da kan du si til legen din at du og psykologen har en plan for å få deg frisk, og at psykologen mener du trenger tid først. Du kan lese hva en psykolog sier om utbrenthet og nødvendigheten av å hvile her. Den samme psykologen skriver på sine egne nettsider at "Utbrenthet kommer av FOR MYE AKTIVITET, hvor er da logikken med å "foreskrive" MER AKTIVITET?" Man har blitt syk av å gjøre for mye, og da hjelper det ikke å "bygge opp selvtilliten ved å jobbe", som legen din foreslår. Kanskje du kan printe ut noe informasjon om utbrenthet til legen din, eller finne noen gode argumenter for hvorfor du trenger hvile (som det med at man blir utbrent av å gjøre for mye, og da hjelper det ikke å gjøre enda mer). Du må nesten forklare legen hvilke symptomer du har og hvordan de slår ut. Det er dessverre mange som ikke forstår utbrenthet, og som tror man har ME når man er syk mer enn et par måneder, selv om de to sykdommene egentlig er veldig forskjellige, de bare har et par like symptomer. Eller de tror det dreier seg om kun angst. Angst hadde jeg i mange år, jeg bare ignorerte det. Hadde det bare vært angst, så hadde jeg jo jobbet likevel, det gjorde jeg jo før. Problemet er når man blir så sliten at man føler seg full, når man ikke har konsentrasjonsevne, er kvalm, svimmel eller ikke greier å se klart. Når det er normaltilstanden skal man jo ikke jobbe.
Til slutt vil jeg bare si at utbrenthet kan arte seg veldig forskjellig. Noen blir friske av to ukers sykmelding (jeg er ingen lege, men etter min mening har man ikke vært ordentlig utbrent hvis det er tilfellet), noen trenger 3-12 måneders sykmelding, andre trenger flere år på å komme seg igjen. Man har brukt lang tid på å ødelegge seg selv, og kroppen bruker lang tid på å bygge seg opp igjen, naturlig nok. Det viktigste er å finne sine egne tålegrenser og ikke tenke på hvor lang eller kort tid det tar for andre, eller hva andre forventer av en. Det var forventningspress som fikk deg syk i første omgang, ikke gå i den fella igjen. Det viktigste nå er å ta vare på kroppen og finne ut hva som skal til for at akkurat du skal bli frisk. Kanskje er det lange turer i skogen, eller 30% jobb, kanskje total hvile på sofaen noen måneder, opphold på rehabiliteringssenter, kanskje et par måneder på hytta, kanskje trenger du bare bytte jobb til en med klarere grenser mellom jobb og fritid, kanskje er du nesten frisk men trenger å ikke jobbe mer enn 70-80% et års tid til. Ikke tenk så mye på hva du skulle gjort, hva mannen din forventer av deg eller hva vennene dine gjør. Tenk på at nå skal du endelig være snill med deg selv. Det er faktisk det smarteste i lengden.
- Christiane
onsdag 9. januar 2013
Det aller meste går over, utbrenthet også
Oi, nå er det lenge siden vi har vært her inne, og jammen har vi fått en del kommentarer selv om bloggen beklageligvis har vært rimelig død i det siste. Nå så jeg kommentaren fra en anonym som lurer på hvordan det går med oss, og om det går an å bli frisk. Og da må jeg bare gi deg en stor, god digital klem og si at selvfølgelig går det an å bli frisk! Ikke gi opp håpet. Er du noe i nærheten av hvordan jeg er, tenker du i disse baner: "Jeg føler meg ikke noe friskere enn i går, eller dagen før, eller uka før, hvordan skal jeg noen gang bli frisk, når det er så mye jeg ikke kan?" Men det aller meste går over, bare du gir det nok tid. Kanskje ser du ikke at du er friskere enn forrige måned, men hvis du fokuserer på det du kan og orker nå og sammenligner det med hvordan du var da du først ble syk, i stedet for alt du kunne og orket før du ble syk, ser du forhåpentligvis bedring. Gjør du ikke det enda, så er det bare fordi du fortsatt er i den fasen der kroppen er for syk til å takle noe særlig mer enn hvile. Da må du gi kroppen hvile. Det blir bedre! Det første året merket ikke jeg særlig forskjell heller. Men plutselig merket jeg at ting som før tok veldig lang tid å komme seg fra, som 17. mai eller julefeiring, nå tok mye kortere tid å bli friskere fra. I stedet for to uker gikk det to dager før jeg kunne gjøre noe annet enn...veldig mye ingenting. Etter ett år med utbrenthet ble jeg egentlig bare sykere av å trene, men gjorde det likevel, fordi jeg tenkte at trening skal jo være så sunt. Ikke smart. Nå som det har gått to og et halvt år (herregud, så lenge allerede) kan jeg trene flere ganger i uka.
Grunnen til at det er så lite aktivitet på denne bloggen nå er rett og slett at vi har blitt såpass friske at vi glemmer den. Så det er i det minste en positiv grunn til det. Jeg føler meg litt som en [klisjé]håpets budbringer[/klisjé], når jeg kan si at ja, vi var veldig dårlige, og ja, nå er vi mye friskere. Begge to jobber 50%, riktignok innenfor Nav-systemet, men det er da noe. Angsten har også avtatt. Joda, det er fortsatt netter jeg har panikkangst klokka 2, og jeg syns fortsatt ting er skummelt, men herlighet for en forskjell det er. Da jeg først ble syk hadde jeg så mye angst at jeg ikke klarte å spise, og da jeg forsto jeg var syk (flere år etter) og endelig lot kroppen hvile fikk jeg angst av alt fra å gjøre husarbeid til å ta t-bana. Nå som kroppen min er friskere har angsten blitt mye mer håndterbar, og det har blitt mye mindre av den.
Jeg jobber med å komme meg ut i en ny praksisplass nå, en som er mye mer som en vanlig jobb. Det er selvfølgelig skummelt, men det er også noe annet der - jeg gleder meg faktisk. Hele prosessen med å finne en egnet arbeidsplass og å skulle begynne der i praksis, og ha kolleger som tenker på meg som "hun fra Nav", det er skummelt. Jeg føler jeg har noe å bevise, jeg er redd det ikke vil fungere, jeg er redd for å bli syk igjen... Men jeg har troen på at ting kommer til å ordne seg. Og dette er også begynnelsen på å kunne løsrive meg fra Nav og hele systemet. Jeg må innrømme at jeg drømmer om den dagen jeg har fast jobb, er økonomisk uavhengig og kan dra til Nav og vise alle fingeren. Ikke en drøm jeg skal sette ut i livet, men åh, så fin en dagdrøm. Ikke for det, enkelte unntak fins det virkelig i Nav-systemet også, og innimellom alle frustrasjonene har jeg fått veldig god hjelp av folk som er interessert i å gjøre en skikkelig jobb. Ikke skjønner jeg at de flinke folka orker å jobbe med så mange inkompetente kolleger, men jeg er virkelig glad de gjør det.
Selv om jeg fortsatt bare er 50% arbeidsfør, begynner jeg å føle meg mye mer normal igjen. Jeg har slått meg til ro med at det kommer til å ta en stund før jeg har like bra konsentrasjonsevne og hukommelse som jeg hadde før, og fokuserer mest på alt jeg kan gjøre nå, som jeg ikke hadde klart for bare et år siden. Jeg føler meg heldig, for utbrenthet går i de aller fleste tilfeller over, bare man hviler nok. Ikke alle har så bra prognoser som vi har. Jeg kan trene, se på tv, lese aviser, skrive bloggposter, jobbe 50%, gå på kino, møte venninner, høre på høy musikk. Hver og en av de tingene er mer enn jeg kunne da jeg hadde post kommotionelt syndrom etter en kraftig hjernerystelse for noen år siden. Og alle de tingene er mer enn mange kan gjøre, enten de har ME, MS, borreliose eller hva det måtte være.
Jeg skal bli helt frisk, og jeg har ikke tenkt å stresse kroppen min på veien. Hvis jeg klarer å ha en vanlig, fast 50%-stilling får jeg uansett høyere lønn enn det jeg får av Nav nå, og jeg greier meg jo nå også. 100% skal jeg hvert fall ikke jobbe på lenge, kanskje et par år eller noe. Jeg vil jobbe meg sakte opp til 100%, for jeg skal ikke bli syk igjen. Jeg har også gitt meg selv forbud mot å studere på noen år, selv om jeg gjerne skulle tatt en mastergrad, og ofte sitter på universitetsnettsider og drømmer meg bort. Det er ikke verdt det, for jeg vet hvordan jeg blir. "Bare et fag til, bare lese et kapittel til, jeg kan ikke se på tv nå, for jeg må lese, rekker ikke bli med på kafé..." Nei, sånn skal det ikke bli nå. Jeg skal ikke studere før jeg er sikker på at jeg klarer å la være å overdrive, og sånn er det med jobb også. Jeg skal ikke øke i jobbprosent før kroppen min takler arbeidsmengden, og før jeg klarer å tøyle meg selv, så jeg slipper å kræsje igjen. Nå skal jeg bare kose meg med alt jeg klarer nå, som ville vært utenkelig for to år siden.
- Christiane
Grunnen til at det er så lite aktivitet på denne bloggen nå er rett og slett at vi har blitt såpass friske at vi glemmer den. Så det er i det minste en positiv grunn til det. Jeg føler meg litt som en [klisjé]håpets budbringer[/klisjé], når jeg kan si at ja, vi var veldig dårlige, og ja, nå er vi mye friskere. Begge to jobber 50%, riktignok innenfor Nav-systemet, men det er da noe. Angsten har også avtatt. Joda, det er fortsatt netter jeg har panikkangst klokka 2, og jeg syns fortsatt ting er skummelt, men herlighet for en forskjell det er. Da jeg først ble syk hadde jeg så mye angst at jeg ikke klarte å spise, og da jeg forsto jeg var syk (flere år etter) og endelig lot kroppen hvile fikk jeg angst av alt fra å gjøre husarbeid til å ta t-bana. Nå som kroppen min er friskere har angsten blitt mye mer håndterbar, og det har blitt mye mindre av den.
Jeg jobber med å komme meg ut i en ny praksisplass nå, en som er mye mer som en vanlig jobb. Det er selvfølgelig skummelt, men det er også noe annet der - jeg gleder meg faktisk. Hele prosessen med å finne en egnet arbeidsplass og å skulle begynne der i praksis, og ha kolleger som tenker på meg som "hun fra Nav", det er skummelt. Jeg føler jeg har noe å bevise, jeg er redd det ikke vil fungere, jeg er redd for å bli syk igjen... Men jeg har troen på at ting kommer til å ordne seg. Og dette er også begynnelsen på å kunne løsrive meg fra Nav og hele systemet. Jeg må innrømme at jeg drømmer om den dagen jeg har fast jobb, er økonomisk uavhengig og kan dra til Nav og vise alle fingeren. Ikke en drøm jeg skal sette ut i livet, men åh, så fin en dagdrøm. Ikke for det, enkelte unntak fins det virkelig i Nav-systemet også, og innimellom alle frustrasjonene har jeg fått veldig god hjelp av folk som er interessert i å gjøre en skikkelig jobb. Ikke skjønner jeg at de flinke folka orker å jobbe med så mange inkompetente kolleger, men jeg er virkelig glad de gjør det.
Selv om jeg fortsatt bare er 50% arbeidsfør, begynner jeg å føle meg mye mer normal igjen. Jeg har slått meg til ro med at det kommer til å ta en stund før jeg har like bra konsentrasjonsevne og hukommelse som jeg hadde før, og fokuserer mest på alt jeg kan gjøre nå, som jeg ikke hadde klart for bare et år siden. Jeg føler meg heldig, for utbrenthet går i de aller fleste tilfeller over, bare man hviler nok. Ikke alle har så bra prognoser som vi har. Jeg kan trene, se på tv, lese aviser, skrive bloggposter, jobbe 50%, gå på kino, møte venninner, høre på høy musikk. Hver og en av de tingene er mer enn jeg kunne da jeg hadde post kommotionelt syndrom etter en kraftig hjernerystelse for noen år siden. Og alle de tingene er mer enn mange kan gjøre, enten de har ME, MS, borreliose eller hva det måtte være.
Jeg skal bli helt frisk, og jeg har ikke tenkt å stresse kroppen min på veien. Hvis jeg klarer å ha en vanlig, fast 50%-stilling får jeg uansett høyere lønn enn det jeg får av Nav nå, og jeg greier meg jo nå også. 100% skal jeg hvert fall ikke jobbe på lenge, kanskje et par år eller noe. Jeg vil jobbe meg sakte opp til 100%, for jeg skal ikke bli syk igjen. Jeg har også gitt meg selv forbud mot å studere på noen år, selv om jeg gjerne skulle tatt en mastergrad, og ofte sitter på universitetsnettsider og drømmer meg bort. Det er ikke verdt det, for jeg vet hvordan jeg blir. "Bare et fag til, bare lese et kapittel til, jeg kan ikke se på tv nå, for jeg må lese, rekker ikke bli med på kafé..." Nei, sånn skal det ikke bli nå. Jeg skal ikke studere før jeg er sikker på at jeg klarer å la være å overdrive, og sånn er det med jobb også. Jeg skal ikke øke i jobbprosent før kroppen min takler arbeidsmengden, og før jeg klarer å tøyle meg selv, så jeg slipper å kræsje igjen. Nå skal jeg bare kose meg med alt jeg klarer nå, som ville vært utenkelig for to år siden.
- Christiane
søndag 7. oktober 2012
Fysisk, kognitivt eller sosialt sliten ved utbrenthet?
Jeg har hatt fri fra jobb en uke, og det har gitt meg mye mer energi. I går var jeg på joggetur, og det var så godt å kjenne at kroppen virker. Jeg var (nesten) ikke redd for at kroppen ikke skulle tåle det, og jogget oppover bakker som var slitsomme å gå for ikke lenge siden. Jeg hadde en sånn flyt, jeg følte meg så frisk, jeg kunne bruke kroppen! Og da begynte jeg å reflektere en del over komponentene i utbrenthet, i hvert fall i min. Som jeg ser det, er det tre deler.
Det er det fysiske - skalaen som går fra å bli sliten av å gå til kjøkkenet, via å bli sliten dagen etter en gåtur og helt frem til å tåle en lang joggetur. Og der er jeg ganske frisk! Hvert fall hvis man ser på det fysiske isolert sett. For hvis jeg har hatt en hard dag sosialt og kognitivt dagen før, har jeg mindre å gå på fysisk. Det er fortsatt dager der jeg blir skjelven av å legge sammen klær.
Det er det kognitive - skalaen går fra å ikke klare å følge en samtale eller lett tv-underholdning, via å klare å følge med, men miste tråden, ord og tankerekker, helt frem til å klare å konsentrere seg en full arbeidsdag. Der er jeg ikke helt framme enda. Det svinger fra dag til dag, men jeg er mye bedre enn jeg var.
Den siste delen er det sosiale - skalaen går fra å bli sliten av korte samtaler og møter med andre mennesker, via å klare vennetreff eller filmkvelder til å klare å være "på" hele dagen på jobb og ha overskudd til venner og sosiale hobbyer. Den sosiale biten er den mest slitsomme og utmattende for meg, noe som er litt rart, i og med at jeg egentlig er sosial. Å treffe venner jeg er veldig glad i er så utrolig slitsomt at det nesten ikke er verdt det. Og det er veldig frustrerende, for jeg vil jo treffe dem! Nye bekjentskaper som kunne utviklet seg til vennskap blir aldri mer enn bekjentskaper, fordi jeg orker ikke enda flere mennesker å treffe og forholde meg til. Frustrerende er det også at jobb er en sosial arena. Vanligvis ville ikke det vært noe problem, jeg vil ikke ha en jobb der jeg er helt isolert, jeg vil jo være sosial på jobb. Men nå om dagen gjør det at den magiske 50%-grensa er enda vanskeligere å opprettholde. Hvis jeg kunne jobbet uten å treffe på et eneste menneske hele dagen, tror jeg nok jeg hadde klart å jobbe 50% uten å bli så sliten av det.
Men okei, utbrenthet (hvert fall min) består altså av tre komponenter som påvirker hverandre. For eksempel: Å konsentrere meg (som går under den kognitive delen av utbrenthet) kan jeg gjøre en god stund hvis jeg ikke har gjort noe som har vært for fysisk utmattende like før, og hvis ikke jeg må være sosial samtidig som jeg må konsentrere meg. Ikke en ønskesituasjon, men hvis man vet om det kan man kanskje tilrettelegge bedre. Jeg må altså isolere meg mer på jobb, be om å få sitte litt for meg selv. Hvis jeg skal være sosial må jeg prøve å ikke være så "på" hele tiden, ikke involvere meg like mye i samtalen til enhver tid. Hvis jeg skal trene bør jeg unngå å f.eks. trene med venner eller bli kjent med folk på treningssenteret (så dumt det enn virker å gå inn for å ikke bli kjent med folk), for å slippe å være sosial og fysisk aktiv samtidig.
I tillegg til at jeg ikke kan gjøre flere ting samtidig (sosialt og kognitivt, for eksempel), må jeg prøve å ikke gjøre så mye av alt på en dag. I dag skal vi i barnebursdag, så da slapper jeg av noen timer for meg selv på forhånd. Og bare det at jeg kunne jogge så langt i går og føle meg bra i dag sier jo noe om hvor mye bedre jeg er! Jeg kan til og med bruke litt energi på å skrive blogg nå. Men å planlegge ukene er fortsatt viktig. Skrive ned avtaler og planer, se på forhånd hvordan uka er lagt opp, for at det ikke skal bli mye på hver dag. Gjøre endringer i siste liten hvis det blir for mye - avlyse planer eller gjøre om en joggetur til en liten gåtur osv. Fleksibilitet er viktig.
Det er også et forstyrrende element i tillegg til de tre komponentene, nemlig noe som stjeler energi: angst, nervøsitet og bekymringer. Tankekverna om man tåler planlagte ting, om man er bedre, når blir man bra, hvorfor går alt så tregt, skuffer jeg folk nå, kommer jeg til å få jobb og så videre. Bekymringer om nav, angst på grunn av helse eller bare fordi man er så sliten. Hvis vi hadde sluppet unna alle ødeleggende tanker hadde vi hatt mer energi til overs. Man må jo planlegge og tenke over hva man tåler, passe på seg selv og huske å si nei til ting, men samtidig må man ikke tenke for mye og dvele ved de samme tankerekkene for lenge. Det er en hårfin balansegang.
Jeg tror at hvis vi bare forstår hvordan alt henger sammen - den fysiske, kognitive og sosiale delen i tillegg til angst og nervøsitet som stjeler energi - hvis vi forstår puslespillet og klarer å se det i fugleperspektiv, så kan vi få mye større kontroll over sykdommen.
- Christiane
Det er det fysiske - skalaen som går fra å bli sliten av å gå til kjøkkenet, via å bli sliten dagen etter en gåtur og helt frem til å tåle en lang joggetur. Og der er jeg ganske frisk! Hvert fall hvis man ser på det fysiske isolert sett. For hvis jeg har hatt en hard dag sosialt og kognitivt dagen før, har jeg mindre å gå på fysisk. Det er fortsatt dager der jeg blir skjelven av å legge sammen klær.
Det er det kognitive - skalaen går fra å ikke klare å følge en samtale eller lett tv-underholdning, via å klare å følge med, men miste tråden, ord og tankerekker, helt frem til å klare å konsentrere seg en full arbeidsdag. Der er jeg ikke helt framme enda. Det svinger fra dag til dag, men jeg er mye bedre enn jeg var.
Den siste delen er det sosiale - skalaen går fra å bli sliten av korte samtaler og møter med andre mennesker, via å klare vennetreff eller filmkvelder til å klare å være "på" hele dagen på jobb og ha overskudd til venner og sosiale hobbyer. Den sosiale biten er den mest slitsomme og utmattende for meg, noe som er litt rart, i og med at jeg egentlig er sosial. Å treffe venner jeg er veldig glad i er så utrolig slitsomt at det nesten ikke er verdt det. Og det er veldig frustrerende, for jeg vil jo treffe dem! Nye bekjentskaper som kunne utviklet seg til vennskap blir aldri mer enn bekjentskaper, fordi jeg orker ikke enda flere mennesker å treffe og forholde meg til. Frustrerende er det også at jobb er en sosial arena. Vanligvis ville ikke det vært noe problem, jeg vil ikke ha en jobb der jeg er helt isolert, jeg vil jo være sosial på jobb. Men nå om dagen gjør det at den magiske 50%-grensa er enda vanskeligere å opprettholde. Hvis jeg kunne jobbet uten å treffe på et eneste menneske hele dagen, tror jeg nok jeg hadde klart å jobbe 50% uten å bli så sliten av det.
Men okei, utbrenthet (hvert fall min) består altså av tre komponenter som påvirker hverandre. For eksempel: Å konsentrere meg (som går under den kognitive delen av utbrenthet) kan jeg gjøre en god stund hvis jeg ikke har gjort noe som har vært for fysisk utmattende like før, og hvis ikke jeg må være sosial samtidig som jeg må konsentrere meg. Ikke en ønskesituasjon, men hvis man vet om det kan man kanskje tilrettelegge bedre. Jeg må altså isolere meg mer på jobb, be om å få sitte litt for meg selv. Hvis jeg skal være sosial må jeg prøve å ikke være så "på" hele tiden, ikke involvere meg like mye i samtalen til enhver tid. Hvis jeg skal trene bør jeg unngå å f.eks. trene med venner eller bli kjent med folk på treningssenteret (så dumt det enn virker å gå inn for å ikke bli kjent med folk), for å slippe å være sosial og fysisk aktiv samtidig.
I tillegg til at jeg ikke kan gjøre flere ting samtidig (sosialt og kognitivt, for eksempel), må jeg prøve å ikke gjøre så mye av alt på en dag. I dag skal vi i barnebursdag, så da slapper jeg av noen timer for meg selv på forhånd. Og bare det at jeg kunne jogge så langt i går og føle meg bra i dag sier jo noe om hvor mye bedre jeg er! Jeg kan til og med bruke litt energi på å skrive blogg nå. Men å planlegge ukene er fortsatt viktig. Skrive ned avtaler og planer, se på forhånd hvordan uka er lagt opp, for at det ikke skal bli mye på hver dag. Gjøre endringer i siste liten hvis det blir for mye - avlyse planer eller gjøre om en joggetur til en liten gåtur osv. Fleksibilitet er viktig.
Det er også et forstyrrende element i tillegg til de tre komponentene, nemlig noe som stjeler energi: angst, nervøsitet og bekymringer. Tankekverna om man tåler planlagte ting, om man er bedre, når blir man bra, hvorfor går alt så tregt, skuffer jeg folk nå, kommer jeg til å få jobb og så videre. Bekymringer om nav, angst på grunn av helse eller bare fordi man er så sliten. Hvis vi hadde sluppet unna alle ødeleggende tanker hadde vi hatt mer energi til overs. Man må jo planlegge og tenke over hva man tåler, passe på seg selv og huske å si nei til ting, men samtidig må man ikke tenke for mye og dvele ved de samme tankerekkene for lenge. Det er en hårfin balansegang.
Jeg tror at hvis vi bare forstår hvordan alt henger sammen - den fysiske, kognitive og sosiale delen i tillegg til angst og nervøsitet som stjeler energi - hvis vi forstår puslespillet og klarer å se det i fugleperspektiv, så kan vi få mye større kontroll over sykdommen.
- Christiane
Abonner på:
Innlegg (Atom)